Iskaldt lik - del 3 ( De to forrige kan du lese under)

Del 3:

Tom Lie var midt i femtiårene. Han var nærmere hundreognitti centimeter høy, hadde brede skuldre og ruvet i kontorlandskapet på politistasjonen. Han var på vei hjem etter flere timers overtidsarbeid, da han fikk satt over en telefon fra sykehusdirektør Konrad Langfeldt. Samtalen hadde vært kort, men likevel så alvorlig at han tok en u-sving og satte fart i motsatt retning. Ut fra de få opplysningene han hadde fått, så kunne det se ut som at han og kollegene hadde en lang kveld foran seg.

……….

Tom Lie ble grundig satt inn i hendelsesforløpet da han ankom direktørens kontor. Konrad fortalte hvordan den avdøde kvinnen var blitt funnet, og hvordan de hadde kommet frem til at det var Britt Skog.

-Er nærmeste pårørende varslet? Tom rynket pannen da han stilte spørsmålet.

-Nei, men jeg har snakket med sykehusprestens kone, som er venninne med avdøde. Hun fortalte at Britt Skog ikke har nær familie, kun slektninger som bor et annet sted i landet.

-OK, vi får ta oss av den biten. Jeg har forresten allerede folk på vei som må få full tilgang til likjelleren. Ingen andre må svinse rundt der.

-Jeg har allerede gitt beskjed om det. Den døren er lukket og forseglet. Jeg kan følge deg ned.. Kontoret til sykehuspresten er i samme etasje, så da kan vi ta en prat med Gitte, venninna til Britt. Hun er nede i kapellet sammen med mannen. Presten altså…

Konrad viste vei ned til kjelleren. Med vraltende skritt beveget den korpulente mannen seg majestetisk bortover korridorene. Han ledet Tom frem til kjølerommet hvor teknikere allerede sto utenfor og ventet. Tom fikk deretter en rask titt på liket av Britt Skog.

-Jeg vil gjerne ta en prat med venninna, Gitte, men først med kollegene på hennes avdeling. Kan du få de som er på jobb hit ned litt raskt? Jeg vil snakke med dem en og en.

Konrad nikket og dro frem mobilen. Etter kort tid hadde han fått fikset et rom, hvor Tom Lie avhørte de av Britt’s kolleger som nå var på jobb. De beskrev henne alle som en hyggelig og pliktoppfyllende kollega, men samtidig som en kvinne som kunne slå i bordet om noe var urettferdig. Hun ble sett på som en litt ensom ulv som pratet lite om sitt privatliv. Årsaken, som flere poengterte, var kanskje at hun hadde liten omgangskrets, ingen familie, samt at hun var singel. Etter å ha snakket med hver enkelt av dem, samlet Tom dem deretter i samme rom.

-Kan dere fortelle litt om rutinene deres vedrørende levering av avdøde pasienter til kjølerommet. De ansatte på avdelingen kikket på hverandre. Avdelingssykepleieren Åse Lom tok ordet.

-Det er vel ikke til å stikke under en stol at vi ikke synes det er den mest trivelige jobben. Jeg kan vel skrive under på at de fleste av oss, ringer på en portør for å utføre dette, eller hva sier dere jenter? De andre nikket bekreftende tilbake.

-Vi har en som vi bruker relativt fast, og det er svensken… Micke Søderlund… Det er som regel han som tar de oppdragene.

-Hva slags type er det da? Er dette en bekjent av avdøde? Igjen kikket de andre på hverandre, og denne gangen var det en eldre sykepleier som tok ordet.

-Ei bølle, sa hun med klar stemme.

-Han vitser om de avdøde og flørter med de unge pleierne på avdelingen. Jeg velger å si det som det er, ettersom jeg heldigvis ikke er i hans målgruppe. Jeg oppfatter at han er litt ekkel. Både mot dere… Hun så mot de yngre pleierne

-… Og mot… Hun kikket i bakken da hun skulle si navnet

-… Og mot Britt.. Jeg ville absolutt tatt en prat med ham.

-Kunne Britt hatt et forhold til denne mannen? Kan det være at han har gjort noe… vært ekstra plagsom mot Britt. Tom forsøkte å veie sine ord, men fikk det ikke helt til…

-Nei, fortsatte den eldre sykepleieren.

-Britt var langt over hans liga… men om han har plaget henne mer enn andre… Jeg vet ikke… Hva tenker dere jenter?

De andre ristet på hodet. Var tydelig preget av hele situasjonen. Åse Lom åpnet munnen, men stoppet opp igjen.

-Ja… Du ville si noe? Tom pekte på Åse som fuktet leppene med tungen. Hun var tydelig ukomfortabel.

-Jeg vet ikke om jeg bør si dette, men jeg vet Britt likte en som heter Bjørn… Bjørn Dal, han er fysioterapeut. Jeg har sett at de har pratet mye den siste tiden. Hun var nok litt betatt av ham, ja.

-Ja, hvem er vel ikke betatt av ham på sykehuset? Den eldre kvinnen slang inn det ledende spørsmålet. Hun var tydeligvis den som våget å si tingene som de var. Tom Lie noterte i boken sin før han fulgte opp utsagnet.

-Er han fysioterapeut kun på deres avdeling, og hva slags type vil dere beskrive ham som?

-Guds gave til kvinnene. Han er en “gresk gud” som alle på huset sikler etter. Muskuløs, hyggelig, sympatisk… Han går mellom flere avdelinger, og de kvinnelige ansatte har syforeninger bak ryggen hans. At Britt likte ham er ikke rart, og hun er nok i godt selskap.

 Den eldre sykepleieren gliste for første gang, og viste frem et overraskende hvitt smil for alderen sin. Lie hevet øyenbrynene og stirret ettertenksomt ut i luften. Han pustet deretter dypt inn og slapp luften ut igjen i et intetsigende sukk.

-Greit, da trenger jeg ikke mer fra dere. Skulle dere komme på noe som ikke er nevnt, uansett hvor lite det kan virke, så ta kontakt. Jeg setter pris på om dere holder dette for dere selv inntil videre. Kan jeg stole på det?

Alle nikket pliktoppfyllende, men Tom Lie visste godt at det var like usannsynlig som at solen ville begynne å skinne i likkjelleren.

 Da damene forlot rommet, oppdaget han en mann som fulgte seansen i døråpningen.

-Hvem er du, og hva gjør du her? Tom hadde en irritert undertone i stemmen.

-Beklager…Presten, jeg er sykehuspresten. Espen Harr er navnet. Han strakte frem hånden for å håndhilse. Tom møtte neven med et fast håndtrykk.

-Jeg tenkte det kunne være bruk for meg. Min kone Gitte er jo også god venninne med avdøde, så jeg…

-Da forstår jeg. Hvor er din kone nå? Jeg vil gjerne ha en prat med henne. Tom kuttet setningen til presten i to. Presten kunne han saktens snakke med seinere.

-Hun er på kontoret mitt. Helt knekt. Jeg ser helst at du snakker med henne i morg..

-Nå, passer best for meg.

-Men…?

-Direktøren kan vise meg veien. Du har sikkert nok å gjøre med de ansatte her nå. Tom nikket mot direktøren som nikket videre til presten. Han ble stående forvirret igjen i rommet.

-Hvorfor var du så skarp mot presten, ville direktør Langfeldt vite.

-Skarp? Tom så overrasket på direktøren.

-Jeg er effektiv, og det burde han også være. Jeg har min jobb, han har sin. Jeg antar at en sykehusprest har klare oppgaver når slike krisesituasjoner oppstår. Kona vil jo ha hans støtte resten av døgnet, de andre får vel maks fem minutter hver. Direktøren svarte ikke, men tygde på svaret han hadde fått, og mumlet ett eller annet om at de hadde klare og gode rutiner på krisehåndtering...

 Da de tok i døren til prestekontoret, så de Gitte Harr sitte i en stol med ansiktet skjult i hendene.

-Tom Lie, etterforsker fra politiet. Han strakte frem hånden og fikk enn tårevåt lanke tilbake.

-Hun hadde ingen. Hun var så ensom… Gitte gråt når hun snakket.

-…Og jeg har vært så opptatt i det siste. Jeg har ikke vært der for henne. Direktøren gikk frem og strøk henne forsiktig på ryggen.

-Man kan ikke være der for alle, Gitte. Ikke hele tiden, og du har jo din egen sykdom å ta hensyn til.

-… Men hun. Gitte knakk hulkende sammen.

- Hun ringte meg i forgårs… Snørr og tårer rant nedover leppene hennes.

-Hun sa hun måtte snakke med meg. Om noe viktig. Om noe hun ikke kunne ta på telefonen… Ååååh, hadde jeg bare dratt hjem til henne med det samme. Tenk om det var dette som utløste… Som gjør at hun er død i dag.

Døren til kontoret gikk opp. Sykehuspresten kom inn og satte seg foran Gitte. Han la hendene sine mot kinnene hennes og så henne dypt inn i øynene.

-Det går bra dette, jenta mi… Han vred hodet mot Tom.

-Hun sliter med kronisk sykdom, og har ikke vært så god i det siste. Kanskje hun kan få slippe dette akkurat nå?

-Har du noen anelse om hva det kan ha dreid seg om? Hvorfor hun måtte snakke med deg? Presten ristet på hodet. Tydelig irritert over at Tom fortsatte.

-Jeg har ingen anelse, hvisket Gitte.

-Virkelig ingen anelse… sukket hun

Tom rynket pannen og skjøt munnen frem i en slags trutmunn. Han kikket opp mot taket.

-Greit, du får komme deg hjem nå. Beklager at jeg må stille disse spørsmålene, men min jobb er å avdekke mest mulig nå i starten. Jeg kommer tilbake til deg, Gitte. Takk for nå.

Tom Lie forlot rommet med direktøren hakk i hæl.

-Jeg tar kvelden nå. Teknikerne fortsetter utover natten. Jeg kontakter deg i morgen tidlig, sammen med min kollega, Stig Storm. Da vil jeg snakke med de som jobber her nede i kjelleren, samt ta en runde på huset. Portøren Mickael Søderlund og fysioterapeuten Bjørn Dal må være tilgjengelige for en prat… Og så vil jeg ha deg tilgjengelig på mobilen…

-Helt klart, helt klart. Mons og Gunther, laborantassistene, kommer her klokken syv i morgen. To meget spesielle karer, men dyktige i jobben sin har jeg blitt fortalt. Lederen deres heter Peder Kluft. Han vil også være der klokken syv.  Jeg sjekker vaktlistene til Bjørn og Micke…

Tom Lie løftet en finger i været…

-Gjør det, men ikke fortell dem at jeg skal snakke med dem. Jeg vil ha en prat med dem uforberedt, ok?

Konrad nikket febrilsk med hodet.

-Okei okei…

Påskekrimmen Iskaldt lik. Del to av fem.. ( Du kan lese del 1 i innlegget under)

Del 2:

Sykehusdirektør Konrad Langfeldt hadde akkurat avsluttet en telefonsamtale med en journalist fra lokalavisen, da Peder Kluft kom inn på kontoret hans. De gråstengte tette krøllene sto i sterk kontrast til Peders blanke isse. Han tok hånden opp i pannen og dro fingrene sakte gjennom håret.

-Dette må ikke ut Peder, brummet direktøren.

-Jeg har nettopp blitt grillet i en halvtime om rutinene ved operasjonene våre, etter at han idioten av en operasjonslege glemte igjen den skruen. I tillegg så er det protester og folkeopprør i forbindelse med sammenslåingen av sykehusene. Journalistene er som sultne gribber for tiden. Og for ikke å snakke om økonomien… Han blåste luft ut mellom leppene så de kraftige kinnene sto ut som store ballonger. Det var tydelig at han hadde mye å hanskes med.

-Vi må etterforske dette internt nå. Finne ut hvem fanken denne dama er. Det må jo være en glipp i rutinene et sted.. Peder nikket mot direktøren. Han visste godt at liklageret var hans ansvar, men merking og levering av de avdøde ble utført av de enkelte avdelingene. Enten selv eller ved hjelp av portører.

-Jeg sjekker først ut mot avdelingen som har levert Sonja Bryn. Den ekte Sonja, altså. Jeg tenker at det må ha vært rotet med lappene, at de har levert to lik og i farten skrevet ut to identiske tålapper. Dersom det viser seg å stemme, så er jo dette raskt oppklart. Da trenger vi bare å få navnet på vedkommende. Jeg kontakter dem med det samme, ok?

-Helt greit, men gjør det diskret da. Vi skal ikke ha noen rykter løpende i gangene nå. Da er journalistene på tråden i løpet av den neste timen. Hold meg orientert.

..........

Peder gikk rett ned til hjerte-lungeavdelingen hvor Sonja hadde vært pasient. Etter en prat med vakthavende lege og sykepleier ble det raskt avklart at Sonja Bryn hadde vært pasient hos dem og blitt trillet ned til kjølelageret dagen før. Noen andre pasienter hadde derimot ikke gått samme veien på over en uke…

-Helvete, mumlet Peder for seg selv idet han rådvill gikk bortover korridoren. Han hadde svart flåsete da spørsmålet om det var kluss i systemene på kjøla, hadde kommet.

-Ikke i mine systemer. Der er det full kontroll, hadde han jugd. Øynene stirret intenst på ett punkt da han svarte. Var det en ting han hadde lært seg, så var det å ikke kikke opp mot venstre når en løgn ble servert. Det gamle løgndetektortrikset kjente for mange til…

……….

Klokken nærmet seg fire, og vaktskiftet var egentlig over på geriatrisk avdeling. Sykepleier Åse Lom kikket irritert på klokka. Hun skulle ha folk på middag, og ennå hadde ikke avløseren hennes kommet. Hun grep telefonen og slo nummeret til Britt Skog som sto på øverst på vaktlista. Det ringte flere ganger uten at noen svarte. Rød i ansiktet bladde hun gjennom sin egen telefonliste på mobilen. Hun visste at sykehusprestens kone, Gitte Haarr, som hun selv kjente litt, var venninne med Britt Skog og tok derfor sjansen på å kontakte henne

-Hei, det er Gitte…

Prestefruen, som selv arbeidet i den administrative avdelingen på sykehuset, var rask til å besvare oppkallet.

-Hei Gitte. Det er sykepleier Åse Lom fra geriatrisk avdeling som ringer. Har du snakket med Britt i det siste?  Hun skulle vært på jobb her nå, og jeg er allerede på overtid med gjester som venter hjemme. Hun svarer ikke telefonen engang. Jeg vet jo dere treffes en del, så jeg tok sjansen på å ringe deg… Og så synes jeg det er litt ulikt henne…

Det ble først litt stille i andre enden, før Gitte begynte å snakke med skjelvende stemme.

- Du, jeg har forsøkt å ringe henne jeg også. Hun svarer som regel alltid mobilen eller ringer opp igjen. Jeg var hjemme hos henne i går, og da var det ingen som åpnet. Det var helt mørkt i huset… Jeg kikket inn gjennom vinduet, men det var ingen der inne.

-Uff, dette var ekkelt. Hun har jo ingen andre heller så vidt jeg vet. Hverken mann eller nær familie. Hva synes du jeg bør gjøre? spurte Åse fortvilet

-Burde jeg melde henne savnet? Fortsatte hun.

- Jeg tror jeg ville meldt det videre oppover i systemet først. Ta det med din leder og så kan han eventuelt høre med direktøren om politiet burde kontaktes. Ja, jeg tror jeg ville gjort det slik… Gittes stemme var nesten hviskende. Hun kjente på hele kroppen at noe var galt. Dette var veldig ulikt Britt. Noe måtte ha hendt henne.

……….

Tyve minutter seinere satt den fyldige direktør Konrad Langfeldt på kontoret sitt og gynget frem og tilbake på sin særdeles ergonomiske kontorstol. Han hadde akkurat fått beskjed om at en av hans ansatte var savnet, og han vurderte frem og tilbake om han burde kontakte politiet. Tanken om at det kunne være det ukjente liket på kjøla gjorde seg plutselig gjeldene. Han klarte ikke slippe den vonde ideen og satte derfor pølsefingrene mot tastaturet og fant frem personalbildene på sykehusets interne nettside. Et raskt trykk på printeknappen og bildet av den savnede Britt Skog la seg på skriveren. I egen høye person tok han med seg bildet i hånden og vandret den lange veien fra kontoret sitt, til den delen av bygget hvor likkjelleren lå. Han gikk deretter inn i heisen og trykket på knappen «K2». Sekunder seinere sto han i en etasje han aldri hadde besøkt tidligere. Han syntes allerede at han kunne kjenne likstanken, selv om det fremdeles var flere tykke dører mellom ham og de avdøde. Han gikk bort til en låst dør hvor en hvit ringeklokke var plassert på høyre side på veggen. Han tok fingeren opp for å trykke, men ombestemte seg og brukte albuen til å presse inn knappen. En intens ringelyd skrek innover korridoren. På innsiden hørte han etter hvert subbete steg som nærmet seg. En lås ble vridd om, og håndtaket gikk ned. Et smalt beinete ansikt stakk frem mellom dørsprekken.

-Jaaa, pep Gunther med sin umelodiøse stemme.

-Jeg må inn på liklageret. Konrad kjente formalinlukta og var usikker på om det kom fra rommet innenfor eller fra det levende liket som stod fremfor ham.

-Det går nok ikke… Her slipper ikke hvem som helst inn. Gunther knep sammen øynene så de liknet på to små vablete rynker. Konrad fikk frysninger av figuren foran seg.

-Vet du ikke hvem jeg er? Konrad var mer brysk i stemmen nå.

-Burde jeg det? Gunther lot tungen sveipe over det hvite skummet i munnvikene.

Konrad hentet frem lommeboka og dro irritert frem et hvitt kort med bilde på.

-Jeg er sjefen din og alle andres sjef på huset her. Jeg er direktøren på sykehuset.

Gunthers kjøttfulle øyelokk vek fra hverandre igjen. Han åpnet døren på vid gap og gjorde en bevegelse med venstrehånden som tydelig viste at han ønsket direktøren velkommen.

-Kom inn, kom inn… «Deres majestet». De to siste ordene hvisket han, men Konrad snudde seg brått mot ham, usikker på om han hadde hørt riktig.

-Liklageret er rett frem, skjøt Gunther lynraskt inn.

- Mons er der inne nå og henter en avdød som skal flises… Gunther humret lystig av sin egen kommentar. Han hadde aldri hatt noe til overs for autoriteter og ble om mulig enda mindre sjarmerende enn tidligere. Konrad tok i håndtaket og så rett i ansiktet til Mons da han dro opp døren.

-Direktøren? Hva gjør du her? Mons så overrasket ut.

-Åja… Frøken X ja. Han nikket alvorlig med nedsunkne øyenbryn.

-Er Peder Kluft her nede? Jeg skulle møte ham her? Konrad tok hånden foran nesen. Ble tydelig uvel av lukten og utsikten.

-Jeg er her… Peder kom heseblesende inn fra siden.

-Har du med bildet? spurte han anpusten.

-Javisst. Konrad rakte ham papirarket med foto av Britt Skog på.

-Hmm, ikke bra…, hvisket Peder for seg selv. Han gikk bort til en seng som sto plassert i et hjørne. En stor lapp var festet på enden av sengen. «Ikke rør» sto det med store tykke tusjbokstaver. Det var tydelig at frykten for at det ukjente liket skulle komme på avveie, var stor. Peder løftet på lakenet og nikket mot direktøren. Jo, det er henne.

-Helsike… utbrøt direktøren. Da er det en av våre ansatte. Nå blir det fullt oppstyr. Det er ingen vei tilbake, vi må kontakte politiet… Dette stinker mistenkelig lang vei… Konrad lot blikket sveipe over alle de tildekkede sengene for deretter la øynene gli over ansiktene til Peder, Mons og Gunther.

-Steng av dette rommet med en gang. Ingen skal inn her før politiet er på stedet.

Påskekrim i fem deler: Iskaldt lik

Denne historien skrev jeg for Sykepleien.no påsken 2017. Den ble da delt opp i 5 episoder og man kunne både lese og høre den på deres nettsider. Jeg leste selv inn historien, noe som var vanskelig, spesielt og litt gøy. Den er i ettertid solgt til Hjemmet Danmark.


I år tenkte jeg å legge ut den ut på siden her og da må jeg jo begynne med første del som innleder en historie som foregår i sykehusmiljøet og da nærmere bestemt i likkjelleren.


Her har dere første del av Iskaldt lik...


Iskaldt lik

Del 1:

Det hadde regnet kraftig de siste fire dagene. I gatene fosset vannet i små kanaler. Sand og grus la seg som striper på asfalten og demmet opp regnvannet i store dammer. Mons Myrvold hadde akkurat parkert bilen utenfor sykehuset og sto nå foran en sølepytt og vurderte om han skulle hoppe over eller gå rundt. Han valgte det siste. Han var ikke særlig spenstig lenger og hadde vel strengt tatt aldri vært det tidligere heller. Den store magen sto ut som en blytung medisinball, og han vurderte det slik at faren for en overbalanse og et mulig fall var overhengende. Det tok ikke spesielt mye lenger tid å gå rundt, men han gjorde stadig slike vurderinger for å begrense den fysiske aktiviteten. Pusten hans var tung, og det føltes som et dagsverk bare å dra rundt på den store kroppen. Overvekten hans var ikke tilfeldig. Livsstilen han førte var direkte usunn.

 Han tente seg en røyk. Strevde med å få fyr i det tette regnet. Han kom seg under halvtaket ved sykehusinngangen og fikk glør på sneipen.

-Er du virkelig nødt? Må jeg mase på deg om dette hver morra? Den unge securitasvakten pekte på “røyking forbudt”- skiltet og ristet på hodet. Mons fnyste.

-Jeg har jobbet her i førti år snart… Trettifem av disse årene har det vært helt greit å røyke her. Har du lyst til å komme ned i kjelleren og kjenne lukta jeg står i hver dag? Mulig du da forstår hvorfor jeg må ha litt røyklukt nesa…

-Jeg bryr meg ikke om du står i drittlukt eller liklukt. Det er ikke lov å røyke her, og dermed basta. Du får vennligst fjerne den røyken eller så tar jeg dette videre. Du oppfører deg jo som en tenåring i puberteten…

Vakta grep etter røyken, men Mons vred seg rundt og sugde inn et skikkelig magadrag som han blåste ut mot den unge jyplingen. Deretter knipset han sigaretten på bakken og gikk inn hovedinngangen. Mons småflirte. Det var slike små episoder som holdt humøret hans oppe. Man fikk ikke mer moro enn man lagde selv. Han gikk inn i heisen og trykket på “K2”. Da heisen gikk ned mot den nederste kjelleretasjen, fikk han en merkelig følelse i magen. Han fryktet først at det var magesåret som hadde våknet til liv igjen, men det var mer en følelse av angst og uro. Det var som om noe var i gjære. Mons gikk inn garderoben, fant frem til sitt faste skap og skiftet. Da han tråkket ned i slagstøvlene, kom kollegaen Gunther stormende inn. Han hadde jobbet omtrent like lenge i avdelingen som Mons, men var ganske ulik som type. Gunther var en anelse pukkelrygget, med tynt pistrete hår som lå klistret til issen. Han så ut som om han hadde bodd i likkjelleren i hele sitt litt. Huden var gusjen og nesten gjennomsiktig. De lilla blodårene var godt synlige, og det var så man nesten kunne se blodet strømme gjennom dem. De tynne og lange fingrene liknet krokete greiner, og ansiktet var beinete som hos en levende død. Tennene var kun små brune stumper, og han hadde en ånde som slo fra seg som en svensk surstrømning. Han snakket lavt, sakte og nærmest hvesende.

-Er du klar, Mons? Det er et lass av kropper som skal klargjøres for obduksjon. Du får smøre motorsaga godt… Han lo med en latter som hørtes ut som sur gnikking på ei fele.

Mons stønnet høyt. Han visste at dette betydde overtid, men når han først var i gang med jobben, så gikk jo timene unna. Han var egentlig tømrer og var derfor god til å bruke verktøy. Det å skjære opp likene slik at obdusentene kunne få fritt leide til de indre organene, var en smal sak for en håndverker. Da han hadde fått jobben for nærmere førti år siden, fikk han et enkelt innnføringskurs og deretter tittelen laborantassistent. Det var ikke hvem som helst som tålte en slik jobb. Det å skjære i døde kropper var neimen ikke for Gud og hvermann. Eller det var kanskje mer en jobb for Gud, hadde han mang engang påpekt. Det å skulle skjære lemmer av døde kropper var noe man skulle gjøre med respekt og verdighet. Her var det ikke rom for fjas og ablegøyer. En annen detalj som andre slet med var lukten. Eimen av likene, sammen med den kjemiske lukten av formalin kunne få besøkende til å avstå fra å spise i dagevis.

De to laborantassistene var gjenstand for mye baksnakking på vaktrommene rundt om på de ulike avdelingene på sykehuset. Folk fryktet dem litt, og rykter hadde spredt seg om disse to merkverdige fyrene i kjelleren. Rykter om at de hadde en unaturlig interesse for jobben…

……….

Mons kikket på listen over kroppene som skulle dissekeres. Førstemann ut var en førtifem år gammel kvinne ved navn Sonja Bryn. Han tok med seg skjemaet med navnet hennes, gikk ut i korridoren og vandret med tunge skritt mot det overfylte kjølelageret, hvor likene ble oppbevart. Da han åpnet døren så han rett i ryggen på en kraftig mann. Han snudde seg brått og stirret på Mons.

-Ja? sa Mons bryskt

-Skal du bare stå der? Mannen, som bar en hvit t-skjorte merket med sykehusets logo, rynket pannen og mumlet stresset at han var på vei ut.

-Hvem leverte du akkurat nå?

Mons kikket på navneskiltet som var festet på t-skjorten og leste navnet “Michael Søderlund” og tittelen “Portør”.

Portøren pekte mot en seng, og presset seg forbi Mons og ut av rommet. Mons himlet med øynene og stirret mot rekkene av senger som var plassert etter hverandre. De var satt i system slik at man hele tiden visste hvilket lik som var det neste som skulle inn til obduksjon. Alle sengene var redd opp som om det var tomme senger, men trente øyne så straks at det lå et dødt menneske under. Alle hadde hvite laken over seg, men en og annen seng hadde et laken som var gjennomtrukkent av blod.  Mons sjekket navnelappen som var festet på stortåen til et lik som var plassert helt til høyre i rommet. Sonja Bryn sto det. Han trillet så sengen med den avdøde inn på obduksjonsrommet. Gunther sto allerede klar i sin hvite oljefrakk. Over munnen og nesen hadde han et bind som skjulte de tørre leppene. Øynene var blasse, men likevel intense i sitt uttrykk. Mons festet munnbindet sitt, og dro av lakenet. Den nakne kvinnen lå foran dem. De løftet henne forsiktig over på arbeidsbenken, en stålfarget kald flate med en renne på siden, som endte opp i en sluk helt nederst. Over benken hang to store lamper med kraftige lysrør. Rommet ellers var hvitt med blanke fliser på gulv og vegger, noe som gjorde rommet sterilt i sitt utseende, og lett å rengjøre. De to laborantssistentene hentet frem instrumentene sine og gjorde seg klare til å kutte opp de delene som var foreskrevet på bestillingen.

-Vent litt, sa Mons plutselig.

-Det er noe som ikke stemmer her. Han stirret intenst mot kvinnen som lå stiv og blek på benken. Gunther himlet med øynene.

-Hva er det du tuller med? Han snakket høyere og mer pipete enn han pleide.

-La oss nå komme i gang da…

Mons hentet journalen til den avdøde og rynket pannen.

-Det står her at hun er førtifem år… Denne kvinnen er ikke så gammel. Hun er knapt over tretti. Gunther dro ned munnbindet og åpnet munnen slik at fortennene viste seg som brune istapper.

-Hva søren…kvinte han.

Mons tok av seg arbeidshanskene og hentet den trådløse telefonen som var festet i en beholder på veggen. Han slo nummeret til avdelingsleder Peder Kluft. Peder besvarte anropet etter tre ring.

-Mons fra kjelleren… Det er noe som ikke stemmer med liket her.

-Hva da ikke stemmer? Hva prater du om? Vi har mye å gjøre i dag, så vi har ikke tid til morsomheter nå.

-Det er en dame, Sonja Bryn på førtifem år, som skal klargjøres til obduksjon. Hun er ikke førtifem år…

-Men kutt ut nå da, gjør jobben din da. Dette vaset har jeg ikke tid til.

-Greit, svarte Mons sarkastisk.

-Jeg kutter henne opp, men dama som ligger foran meg er knapt fylt tretti. Du får svare for dette i etterkant du da…

Det ble stille i andre enden. Mons kunne høre at Peder bladde febrilsk i papirene sine.

-…Sonja Bryn… Jo hun skal være førtifem år. Hun er 167cm høy og har lyseblondt hår…

-Denne dama er høyreist, sikkert nærmere 180 cm, og håret er nesten ravnsvart… Men da starter jeg bare saga da. Mons smilte skjevt til Gunther, som ikke fortrakk en mine.

-Nei, for helsike da Mons… Jeg kommer ned. Sjekk kjølerommet om noen kan ha forbyttet lappene… Dette er fader meg helt vilt. Jeg er der om ti minutter.

Seks minutter seinere sto avdelingsleder Peder Kluft i formalinlukta og stirret mot kvinnen på benken. Mons kom inn i rommet.

-Du har jammen meg rett, Mons. Denne dama er mye yngre… Mons nikket. På tross av at han hadde vært inne på det iskalde kjølerommet og sjekket tålappene på likene, så svettet han i pannen. Han hadde beveget seg atskillig raskere enn han pleide. Nyheten han hadde med seg var derimot av en art som fikk det til å gå kaldt nedover ryggene deres.

-Jeg sjekket kjøla nå, begynte han med skjelvende stemme.

-Jeg fant en dame som passet til beskrivelsen… Hun hadde også en lapp på stortåa, men det har ikke vært en forbytting. Mons rakte den trådløse telefonen til Peder…

-Du må ringe direktøren, Peder. På den lappen sto det også Sonja Bryn…. Det vil si… Mons svelget tungt. Svettedråpene fra hårfestet hadde nå funnet veien nedover kinnene og lagt seg som små blanke perler i den ustelte barten.

-Det vil si at vi har et lik…. Et lik som vi ikke kan gjøre rede for…

 

Gift er på markedet og mye skjer... - Takk til alle som har kjøpt og støttet mitt forfatterskap

Jeg er utrolig stolt over at så mange ønsker å lese boka mi. Jeg opplever at noveller er en sjanger som de fleste vanligvis ikke pleier å lese, men jeg håper at flere og flere blir klar over at noveller kan være både spennende, morsomme og interessante, selv om historiene er kortere. Jeg liker å tenke at det er litt i tiden å lese noveller ettersom vi i dagens samfunn blir mer og mer travle. På kort tid kan man få et innblikk i et miljø, i en situasjon eller i et dilemma som man kan ta med seg videre den dagen, og det etter bare 10-15 minutters lesning:-)
En novelle kan man lese når man drikker morrakaffen, på bussen på vei til jobb og skole,  eller når man sitter og koser seg i sola på terrassen. Liker man ikke en historie kan man enkelt hoppe videre til neste, man trenger ikke lese 300 sider før man finner ut at man egentlig ikke likte den.  Men, novellene har ofte en liten tvist, så kanskje man likevel skulle holde ut de neste minuttene...


Gift er altså nå på markedet og da begynner ting å skje. Tilbakemeldinger på om og hva folk liker ved boka, er kanskje det mest spennende for meg som forfatter. Når man gir ut en bok med 27 ulike historier så skal det mye til at alle liker alt, men jeg håper og tror at det er noe for enhver smak. Likevel så handler det også mye om folk liker måten man skriver på. Jeg har til nå fått masse flotte tilbakemeldinger fra de som ikke har spart boka til påske, og det er utrolig gøy å høre. Jeg har også fått min første anmeldelse som var veldig positiv. Som forfatter er jeg likevel også forberedt på det motsatte. Ingenting er verre enn at noen slakter det man har jobbet med over tid, men sånn er det med smak og meninger, og det står jeg eventuelt greit i. Men enn så lenge har jeg altså bare fått tommel opp og det er jo klart at det smaker best;-)


I går ble jeg intervjuet av Fædrelandsvennen og litt ekstra omtale er alltid positivt. Som ukjent forfatter må man forsøke å stikke seg mest mulig frem for å få promotert sitt produkt, og da må man takke ja til slikt og satse på at man kommer greit ut av det. Blir spennende å se seg selv i avisen og slik jeg har forstått det, så kommer artikkelen i påska.


Det skal mye til å bli rik av å skrive bøker, men man blir i hvert fall rik på opplevelser og oppmerksomhet. Bøkene kommer i butikker, navnet ditt dukker plutselig opp på nettet og i aviser, folk kjenner deg litt igjen og man ser hvordan eget nettverk, både privatpersoner og bedrifter, virkelig gleder seg og støtter opp under prosjektet. Det er kanskje den beste belønningen man kan få og jeg er utrolig takknemlig for dette. Det er mye bra folk der ute:-)


Ønsker alle en fin uke


Jan-Erik

Nå er prosessen som jeg liker minst igang:-) Alle noveller med eller fjerne noen for å spisse innholdet?

Da er første språkvask over og nå kommer  diskusjonene omkring innhold. Jeg ønsker selvsagt å beholde alle 29 novellene jeg har i manus, samtidig som forlaget ønsker å spisse ytterligere og  fjerne/bytte ut noen.
De store forskjellene blir det ikke på antall sider, men jeg har jo selvsagt et eget forhold til de ulike novellene og ønsker dem alle med. Likevel så ser jeg at det er viktig å lytte til forlaget selv om jeg ikke alltid er helt enig. Det jeg sliter med er om det er på grunnlag av andres smak eller om det er pga kvalitet på novellene. For meg er det ikke om å gjøre å vinne noen kamp, men å få en bok som totalt sett er bra. Jeg regner med at vi blir enige selv om det river å hjertet å fjerne visse historier... Men sånn er gamet og skal jeg få gitt ut bok, må jeg bare bite tennene sammen og av og til lukke øynene.

Imorra får jeg manus tilbake for en siste gjennomgang, før det så skal sendes til ombrekking...
Det nærmer seg trykking....

Ny bok - Prosessen og samarbeid med et forlag

Da har jeg sluppet nyheten om at en ny bok er i kommingen, denne gangen med flere noveller enn noengang. 29 krimnoveller har jeg nå samlet og målet er at de skal være lettleste og smarte. Vi snakkker jo krim, så drap og lugubre miljøer slipper man ikke unna, men jeg har valgt å lage en bok hvor ikke overdreven bruk av vold og blod skal være fremtredende. Det er ikke dette som skal sitte igjen hos leserne, men heller de små overraskelsene underveis. Dette er noveller som jeg har skrevet over flere år og som jeg synes fortjener å komme i bokform, og ikke bare som en enkeltvis publisering i et ukeblad.
Jeg har valgt tittelen GIFT ettersom en av novellene heter akkurat det, og da med fokus på selve ordspillet som tittelen gir. Jeg kan også avsløre at gift er noen som går igjen i flere novellene og derav er tittelen beskrivende for boken..
For de som lurer på hvordan prosessen er når man skal utgi en bok, så skal jeg kort fortelle litt om det. Først må man ha skrevet et fullstendig manus som sendes inn til et forlag. I Norge finnes det veldig mange forlag, både små og store, og de gir da en tilbakemelding innen 6-8 uker om de har mulighet til å utgi manuset i bokform. Nåløyet er lite og man må nesten forvente å få mange avslag. Noen ganger så tenker jeg at avslagene ikke nødvendigvis handler om at kvaliteten på det man har skrevet er dårlig, men at det kan handle om forlagets retning og selvsagt hva de har tro på at selger. Noveller er såvidt jeg har forstått, ikke det enkleste å selge... Jeg har fått et godt samarbeid med et forlag i Sandnes som gir meg god oppfølging og som jeg stoler på. Det er det viktigste for meg.
Når man så har fått antatt manus og signert kontrakt, begynner arbeidet. Forside må lages tidlig, så boken kan promoteres så raskt som mulig. For en ukjent forfatter som meg er forhåndssalg og salg generelt, veldig viktig. Det å få en stor leserskare som igjen kan anbefale boken videre er målet i første omgang. Jeg er derfor utrolig glad for alle som støtter med ved å kjøpe boken, samtidig som jeg også virkelig håper at boken er noe som settes pris på..
Videre så fortsetter arbeidet med å stramme inn og spisse manuset. Jeg har nettopp mottatt første språkvask fra forlaget, med forslag til endringer og generelle rettinger. Min jobb blir nå å gå gjennom dette og se om jeg er enig i forslagene og ellers lete etter feil... Det som så skjer er at jeg sender manus tilbake igjen til forlaget, som så tar en ny gjennomgang før jeg igjen tar en siste sjekk. Manuset sendes så til trykking og før påske får jeg og dere altså den blodferske ferdige boken tilbake. Det er med skrekkblandet fryd jeg står der med boken i hendene. Det er nesten så jeg ikke våger å åpne den... Har man gjort noen store feil, er noe gått galt i trykken, burde man gjort noe annerledes..? Angreretten er forbi og man har nå lagt hodet på blokken... Selv om jeg har skrevet fire bøker tidligere er jeg alltid spent, og ikke minst på om jeg får omtaler i avisene.Sist bok fikk jeg en helt fantastisk omtale av en avis og en dårlig fra en annen. Da slo det meg mer enn noen gang hvor ulik smak kan være, så jeg skal nok tåle både ros og ris denne gangen også. Forlaget vil nok også at det skal arrangeres en signering et eller annet sted, så hvis noen har et godt tips så gi meg et hint. Fryktelig kleint egentlig og spesielt dersom ingen kommer... Men, jeg får gjøre som ved første utgivelse hvor jeg ringte rundt til venner og kjente og nærmest truet dem til å komme:-) (Det ble faktisk en bra greie...)
Da vil jeg benytte anledningen til å takke alle som har kjøpt og kjøper boka mi, de som deler innleggene og de som forhåpentlig kommenterer boken når de har lest den. Jeg kan ikke garantere  at dere vil like alle novellene, men blant 29 historier så håper og tror jeg at dere vil få noen overraskelser underveis..
Jan-Erik 

Øyeblikk - middagsselskap

Her er en liten novelle i serien "Øyeblikk" som jeg har kalt "Middagsselskap". Kanskje noen kjenner seg igjen fra de var små nok til å skli under bordet. Jeg har ihvertfall gode  minner fra en verden som svært få voksne benytter seg av... God lørdag

Jan-Erik

Øyeblikk - Middagsselskap

Jeg kikket rundt meg. Så på alle de voksne som satt rundt det ovale bordet. Mor og far satt på motsatt side i en ivrig diskusjon med morfar. De andre med skjegg, briller eller grått hår satt enten og snakket eller så gaflet de i seg fra matfatet som stadig ble sendt rundt, og over mitt lille hode. Ingen så min vei og jeg skled dypt ned i stolen. Lå med ryggen mot stolsetet og forsvant deretter lydløst som en slapp fisk under bordet. Jeg hørte stemmene bli svakere og lydene duse. Jeg la meg på magen slik at jeg kunne krype bortover mot midten av bordet. Den hvite duken hang slik at kun de blanke stolbeina var synlige. Nesten ingen lys kom til her. Det var som å være i en annen verden. Jeg kjente rillene fra teppet mot håndflatene mine ettersom jeg sakte ålte meg bortover som en lydløs katt. Jeg passet på og ikke dulte borti noen av de mange føttene som beveget seg frem og tilbake. De var som små gyngende husker som forsøkte å ramme meg med overraskende spark. Jeg overlevde så vidt turen. En sylskarp skotupp som stammet fra en høyhælt kvinnesko kom plutselig fykende mot meg i en voldsom fart. Jeg hørte unison latter ovenfra og deretter klapping. De trodde kanskje de hadde truffet meg. Drept meg… Nei, de visste ikke engang at jeg var her nede. I det uoppdagede land hvor ingen andre hadde vært.  Ihverfall ingen voksne. Jeg rullet meg over på ryggen. Løftet beina opp mot bordplaten. Hodet mitt la seg rett ved siden av noen brune sokker med et merkelig mønster. Det liknet ryggen til en huggorm, men luktet mer som en skunk. Jeg stakk nesen borttil. Lukten var så vemmelig at den gjorde meg nysgjerrig. En lukt som minnet meg om en blanding av matssøpla under kjøkkenbenken, og innsiden av leggbeskytterne til storebror som var fotballspiller. Jeg la hendene under hodet. Kjente at øynene begynte å glippe. Jeg lyttet til gafler, kniver og glass som klirret fra konserten som foregikk i etasjen over meg. Så ble det stille. Føttene mine falt ned mot det myke teppet og hodet falt over til siden. Jeg sovnet i den deilige lille verden som kun jeg visste om. Jeg kan ikke ha sovet lenge, for da jeg hørte ordet dessert så var det som om noen stakk en nål i meg. Jeg tok tak i det første som hendene mine fant og jeg forsøkte å dra meg opp. Skriket som dette utløste fikk meg til å innse at huset var i ferd med å rase sammen. Eller i hvert fall duken på bordet. Duken som holdt på plass tallerkener og fulle glass som nå seglet utover kjolen til tante Gunvor. Gunvor med den knallrøde trutmunnen som luktet så sterkt av parfyme. Det ble ingen dessert på meg den ettermiddagen, men en tur opp alene på rommet. Det var egentlig greit nok. Jeg trivdes uansett ikke rundt bordet med de voksne. De sure tærne deres var et hyggeligere selskap. Om vi neste gang kunne hatt middagen under bordet ville ingen blitt sure og alle skulle fått dessert. Vi hadde ikke trengt duk engang…