lørdag 29. november 2014








"Blod og fingeravtrykk"


Det er ikke alltid like lett å gå i sin fars fotspor.Daniel arbeider som etterforsker i politiet. Han er sliten både fysisk og psykisk etter et tøft år, og ser frem til en lang ferie. Hans pensjonerte far jaktet i alle år på en serimorder uten å lykkes. Da det plutselig dukker opp et lik som har samme likhetstrekk som tidligere drap, øker motivasjonen til Daniel. Muligheten for å klare noe faren aldri fikk til, kan nå bli en realitet. Les ViMenn som kommer ut i uke 49 - 1. desember

Min gode venn Daniel Grevsen låner velvillig bort sitt navn til denne krimnovellen...

God desember

Jan-Erik

søndag 26. oktober 2014

ViMenn uke 44, "Øye for øye" - Krimnovelle

"Øye for øye..."
ViMenn har i uke 44 valgt ut en av mine kriminalnoveller.
Et lengre fengselsopphold som uskyldig kan nok få noen og enhver til å se frem til dagen man skal ut igjen, og forhåpentligvis treffe personen som er årsaken til årene bak lås og slå. At denne personen i tillegg lever i sus og dus på grunn av det som har skjedd, gjør ikke saken bedre. Hovedpersonen i denne novellen  har hatt god tid til å pønske ut hevnen... En hevn som fort kan få uante konsekvenser...
Håper mange får lest.

Jan-Erik


fredag 26. september 2014

ViMenn denne uka: Bestefar


"Bestefar"
Denne uka har ViMenn publisert en novelle jeg skrev for flere år siden. Den heter "Bestefar" og var egentlig ment å være en barnefortelling. Ettersom jeg skrev så endret historien karakter og endte opp som en krimnovelle. Den tar utgangspunkt i et barns nysgjerrighet omkring det spennende loftet til bestefaren, noe jeg selv husker var ekstremt tiltrekkende. At bestefedre kan ha skjulte sider, kan kanskje loftets hemmeligheter avsløre...

Jan-Erik

søndag 14. september 2014

Hjemmet uke 38: Krig og kjærlighet


Krig og kjærlighet
Da var  det Ole Georg som var nestemann ut i rekken, når han velvillig låner bort navnet sitt til en av mine kriminalnoveller. Han går rett inn i rollen som en værhard fisker, men jeg synes personlig det er tryggere å vite at den ekte Ole Georg er lege:-)
Historien handler om to gamle rivaler som ikke går av veien for å legge noen utfordringer i veien for den andre. Hvem som tar siste stikk er vel det store spørsmålet...
Låning av navn:
Helt siden jeg startet å skrive har jeg av og til brukt navnet til gode venner i novellene mine. Hvis noen skulle lure, så får alltid den som jeg låner navnet til,  lese og godkjenne novellen i forkant. Jeg bruker ingen særtrekk fra disse personene, men kun navnet.Med andre ord så er det bare for å ære gode venner, og selv om jeg neppe trenger å skrive det, så har karakterene i novellen ingen fellestrekk med eierne av navnene. Da hadde jeg hatt mange meget spesielle venner og de fleste hadde nok vært bak stengte dører. Så kjære Ole Georg: Værsågod og gratulerer med årets jubileum:-)
Vil dere andre lese, så står novellen i ukens Hjemmet....( uke 38)

torsdag 11. september 2014

Hjemmet uke 37: vann på hytta

Min gode venn Jostein låner bort sitt eminente navn i kriminalnovellen som publiseres i Hjemmet denne uka. Noen litt dristige valg gjør tilværelsen adskillig bedre, men kan det vedvare???

Les gjerne  "Vann på hytta" i ukens Hjemmet...

Jan-Erik


lørdag 6. september 2014

Morgedal Hotell - det "glamorøse" forfatterliv:-)

Det er vel ingenting som er så traust som å sitte å skrive. Høres kanskje spennende og glamorøst ut, men det er det så langt ifra:-)
For å bøte på dette bestemte jeg meg for å kaste meg i bilen, kjøre tre timer bort fra Kristiansand og så ta inn på et gammelt ærverdig hotell i skisportens vugge, Morgedal. Hotellet er vel i stilen "høyfjellshotell av den gamle sorten", med peis i resepsjonen, gamle møbler og med lukten av deilig mat i gangene. Ingenting fancy annet enn stillhet, sjel i veggene, fin beliggenhet og så har de jo et svømmebasseng da. Det var masse biler utenfor hotellet da jeg ankom klokken 11.00 idag, og fant raskt ut at de andre gjestene, som ser ut til å være på en slags korøving, er i alderen 70 pluss. Helt topp.
Jeg startet dagen med en joggetur mot hjemstedet til skisportens store sønn, Sondre Norheim. Etter en laaang flat strekning, hvor jeg passerte et hus med julestjernen allerede tent i vinduet, (eller har den hengt siden ifjor?) begynte terrenget å stige ørlite. Da jeg kom rundt neste sving forsto jeg hvorfor akkurat Sondre Norheim var så god til å stå på ski... Veien videre var kun oppover i en stigning som ble brattere og brattere. Jeg karret meg til topps og fikk sett barndomshjemmet hans både fra utsiden og innsiden. (Nøkkelen hang klar). En liten koie i et bratt heng med utsikt over dalen. Artig bonus på turen.

Nå har jeg tatt meg en svømmetur i bassenget og satt meg i peisestua klar for å skrive. Jeg holder på med en slags miniroman som er av en litt spesiell karakter. Idag og imorgen skal jeg sitte her alene å finpusse på manus, slik at seks personer skal få lese den og deretter gi meg en tilbakemelding. Jeg er forøvrig veldig takknemlig for at dere vil lese:-) Jeg vet ikke om dette blir bra engang eller utgitt i bokform, men det er jo risken med å skrive bøker...
Dette er med andre ord det mest eksklusive jeg til nå har gjort i min forfatterkarriere... En tur alene på et hotell i Morgedal. God helg:-)

Jan-Erik

mandag 1. september 2014

Etterlysning: Lesevillige personer som testpanel for ny miniroman

Jeg holder i skrivende stund på med en litt spesiell miniroman. Den er lagt opp på en litt annerledes måte og jeg ønsker derfor å få noen uavhengige personer til å lese og gi meg en ærlig tilbakemelding på om det jeg til nå har skrevet, fenger.
Man trenger ikke være noen spesialist, men en vanlig leser som vurdere etter sitt skjønn . Man må kun ha lyst til å lese noe nytt som ikke er publisert.

Jeg har til nå skrevet rett over hundre sider. Man får med seg alt fra begynnelsen til slutten (Ingen skal sitte igjen som noen spørsmålstegn og irritere seg etterpå:-), men jeg kommer til å utvide historien som en helhet i etterkant.
Fortellingen er til tider grusom, men har også elementer av humor og glede i seg. Bare så man eventuelt er forberedt på det...

Det jeg altså trenger er to, maks fire personer som sier seg villig til å lese dette utkastet. Gjerne noen jeg ikke har daglig omgang med og helst av begge kjønn. Man trenger ikke komme med en lang utredning i etterkant, man trenger ikke se etter skrivefeil, setningsoppbygninger og språkdrakt, men kun gi en mening om man blir revet med eller ikke. Ønsker man å si noe mer, komme med konstruktiv kritikk, er det helt glimrende.

Send meg en beskjed  på innboksen på facebook dersom du har lyst, så blir jeg veldig takknemlig.

Jan-Erik Vik

fredag 29. august 2014

En liten fredagsnovelle...


Idag har jeg lyst å dele nok en liten novelle fra en av mine tidligere novellesamlinger. Historien heter "Alderdom." og er hentet fra boken "Kikkeren." Nok engang en litt atypisk novelle for meg, men har lyst til å vise andre sider enn bare krim. "Alderdom" er så kort at man rekker å lese den på busstoppet, i kaffepausen eller under reklamen på Idol.

God fredda

Jan-Erik



Alderdom

Med slepende, stive skritt gikk han mot den trehvite gyngestolen. Den trofaste gamle spaserstokken slo tungt ned i laminatgulvet, og holdt balansen ved like hver gang han satte høyrebeinet ned. Selv de åtte meterne fra badet gjorde ham andpusten og svett. Det surklet i tykt slim i halsen hans, og han hostet eller kremtet for å løse det opp.
Han var sliten nå. Den nittitre år gamle kroppen var i ferd med å svikte mennesket som var inni. Likevel var han ikke vemodig eller bitter. Han var tvert imot fornøyd. Fornøyd med hvordan kroppen hadde båret ham gjennom et langt liv.
På badet hadde han pyntet seg med blå skjorte og slips. Ingen visste bedre hvordan lage en perfekt slipsknute, men fingrene saboterte verket. Den ble skakk, men likevel bedre enn sist gang. Han hadde barbert bort de siste grå skjeggstubbene i kinnene, men barten beholdt han. Bortsett fra at den hadde gått fra sort, via grå, til hvit, hadde den sett lik ut de siste syttien årene. Akkurat slik den var da han hadde anlagt den før bryllupet.
Huden i ansiktet kjentes glatt og myk. Han hadde klappet litt etterbarberingsvann i kinnene for å lukke porene. Den lille svien som pleide å etterfølge, reagerte han ikke på lenger.
Han hang stokken på armlenet og plasserte seg med ryggen mot stolen. Tok et lite steg bakover slik at de tynne leggene forsiktig møtte stolsetet. Med begge hendene godt festet på armlenene satte han seg varsomt ned i gyngestolen. Et tungt utpust blåste ut fra lepper som ikke avslørte noen alderstegn. De kunne like godt vært førtitre som nittitre år gamle. Sakte begynte han å gynge med stolen. Frem og tilbake. Frem og tilbake. Han nynnet noen toner som ikke var satt sammen til noen bestemt melodi. Lenge satt han slik. Først hadde han ingen tanker. Bare kikket ut i rommet foran seg. Kikket på det gamle skatollet. På toppen sto en blank boks som var fylt med åtte After Eight-sjokolader, pakket inn i sine karakteristiske svarte og firkantede papirposer. Han hadde ikke lyst på flere. Til venstre for skatollet sto TV-apparatet som han hadde hatt så mye glede av de siste årene. Han kunne se støvet ligge som en tynn film på skjermen. Det betydde lite. Han skulle ikke se mer på den likevel. Teppet som lå foran ham var tykt og godt. Det gav varme om vinteren og var herlig å gå barbeint på om sommeren. Føttene hans lå nå og hvilte på nettopp dette teppet, men han kjente det ikke lenger. Følelsen i beina var redusert av sokkene og den tykke huden under føttene.
Gjennom det store vinduet sendte solen tynne stråler som varmet ham i pannen. Han kikket ut på den grønne plenen. Senest i fjor hadde han klippet den selv. Nå skulle han aldri gjøre det mer. Tankene begynte å vandre mellom nåtid og fortid. Øynene var lukket. Det var vanskelig å se om han sov eller dagdrømte. Tidvis smilte han, tidvis rant det små tårer nedover stiene han hadde i ansiktet. Han forsvant sakte, men sikkert, innover i seg selv. Det var på tide nå. Det var over. Det var den siste hvilen han skulle ha i gyngestolen. Han var klar. Et annet univers ventet på ham. Et lite stikk av frykt kjentes langt der inne, men hva var det å være redd for? Hvilke prøver kunne vel døden sette ham på, som livet ikke allerede hadde gjort? Gamle minner eller tingene rundt ham kunne ikke lenger holde ham tilbake. Det var ingen grunn til å utsette det.
 Han syntes å se et lys langt der borte. Han beveget seg mot det i en fart han ikke visste han hadde. Øynene under øyelokkene beveget seg raskere ettersom han nærmet seg det varme lyset. Da han nesten var fremme, stoppet bevegelsene opp. Pusten gikk saktere og saktere. Han skulle hentes. Ut av den gamle kroppen, bort fra jorden og den menneskelige verden. De gamle, rynkete hendene, som nesten så gummiaktige ut, løsnet på fingrene rundt armlenene. Tiden var inne. Lyset og varmen omkranset ham nå. 

Med ett forsvant alt. Det ble mørkt under øyelokkene. Han kjente en varme på hånden. En varme og et lite grep. Han slo opp øyene. Kikket forskrekket inn i to spraglete, lyseblå barneøyne.
«Sover du, oldefar?»
En stemme fra en liten munn uten fortenner hvisket ham i øret. Den blonde femåringen med fire fregner på nesen klatret opp på fanget hans og klemte det nybarberte kinnet med full barnekraft.
«Knusekos, oldefar. Det er det det heter.»
Den gamle mannen tørket smilende de få tårene som hadde stoppet opp i groper som gikk på tvers av ansiktet. Han rettet seg opp og «stjal nesen» til gutten. Raskt gav han den tilbake med et glimt i øyet.
«Du lukter så godt, oldefar.»
Gutten sa det samtidig som han snurret på den hvite barten hans med glatte fingre.
«Kan jeg sitte på fanget ditt og se barne-TV?»
Uten å vente på svar ålet han seg nedover beinene hans. Da han nådde ned til føttene, skvatt han litt over hvor tung gutten var blitt. I det gutten skrudde på TV, reiste han seg opp og gikk de få stegene bort til skatollet. Stokken ble hengende på armlenet. Med skjorteermet tørket han bort støvet på tv-skjermen. Vel tilbake i gyngestolen satt den gamle mannen med oldebarnet på fanget. Sammen fulgte de intenst med på barne-TV, samtidig som de pakket ut hver sin After Eight-sjokolade fra de små svarte firkantede papirposene.



«

tirsdag 26. august 2014

Krimgrøsser publisert i Danmark

Den siste boken


En meget bra illustrasjon på en novelle som for en stund siden ble solgt til både Norge og Danmark. Fikk illustrasjonen fra danskene idag, og synes den står meget bra til historien. De som vil lese får dra en tur med danskebåten:-)

mandag 25. august 2014

Frykt... En kort novelle



Det er mange typer frykt, og jeg har de siste årene brukt dette begrepet i flere av mine historier. I denne novellen, som er en av mine korteste, beskriver jeg en frykt som er ganske så annerledes den jeg vanligvis skriver om....
Novellen er hentet fra min siste novellesamling Femte etasje og heter nettopp "Frykt".

Ha en kort og fin lesestund.

Jan-Erik


Frykt

Det gråhvite håret lå bølget over de store øreflippene. Rynkene i pannen var dype. Huden i ansiktet og på den skallede hodebunnen var fylt med brune gammelmannsflekker. De tidligere så friske øynene var blasse og ubrukelige, og liknet på små, døende glassmaneter.
Han hadde ikke kraft i hendene mer, men kjente varmen fra datterens hånd som holdt fast rundt dem. Pusten bar ikke stemmen hans lenger. Den var der kun for å hente reservene med oksygen. Hørselen og luktesansen var det eneste som fremdeles fungerte. Og tankene. Duften av datterens parfyme gled inn i neseborene, men den siste energien brukte han på svaret hun hadde gitt. Svaret på hans siste spørsmål.

Hun var alt for ham. Etter at moren døde i barsel, forbannet han seg på at han skulle passe på dette jentebarnet som om det var laget av porselen. Han hadde sverget ved morens grav på at hun aldri, aldri noensinne, skulle være redd i livet. Frykten han selv hadde følt under den dramatiske fødselen, var så brutal at han aldri ville tillate seg å la datteren føle frykt.
Han var kjærlig, han var god, og han var beskyttende. I barndommens første år var han aldri mer enn noen meter fra henne. Alltid parat dersom hun skulle slå seg, om andre var slemme med henne, eller dersom hun hadde noen behov. Dette fortsatte gjennom skoleårene, hvor han stadig innkalte til lærerkonferanser slik at hennes trygghet og velvære alltid ble vel ivaretatt. I ungdomsårene mistet han, som de fleste foreldre, noe av kontrollen, men han kjørte og hentet henne hvor enn hun skulle, og ventet alltid oppe på henne dersom hun kom sent hjem. De hadde lange, gode samtaler om livet, om holdninger og om kjærlighet, og han støttet henne så vel i kjærlighetssorger som i pubertetsutfordringer.
Hun fikk seg etter hvert en flott mann, som han absolutt kunne gå god for. De bosatte seg i hans nabolag, slik at han daglig holdt kontakten med henne. Økonomisk hjalp han dem uten å blunke, da de i etableringsfasen trengte lån til både bolig og bil. Alt ble gjort med den største glede. Slike bekymringer skulle ikke jenta hans ha. 

Barnebarn kom etter hvert som perler på en snor, og også her var han en viktig ressurs for henne. Han stilte gladelig opp som barnevakt og var der alltid på sekundet dersom behovet meldte seg. Gjennom hele livet hadde rynken i pannen blitt dypere og dypere, og han visste godt hvorfor. Bekymringene for at datteren ikke skulle ha det bra, lå alltid og ulmet som gloen som starter skogbrannen.

På dødsleiet spurte han henne derfor om han hadde klart dette. Om han hadde lykkes med sin misjon i livet. Hadde hun hatt det bra? Hadde hun noensinne vært redd? Hun hadde kikket tankefullt ut i luften. Det var på dette tidspunktet hun hadde grepet hånden hans. Klemt den hardt. Hun hadde sukket tungt før hun samlet nok luft til svaret som nå fylte hodet hans med de siste tanker.
«Jeg har hatt et fantastisk trygt og godt liv, pappa. Du har vært den mest elskverdige far en datter kan ønske seg. Men når du spør om jeg har vært redd, om jeg har følt frykt… « Hun stoppet opp og klemte enda hardere i hånden hans.

 «Jeg har vært redd hele livet mitt, jeg, pappa. Jeg har hatt en frykt som har forfulgt meg dag og natt siden jeg var en liten jente. En frykt som gjennomstrømmet ungdomstiden og fortsatte i hele mitt voksne liv. Frykten er på sitt sterkeste akkurat nå. Det er dette jeg har fryktet hele livet. Hvert sekund, hvert minutt og hver time. Deg pappa… Jeg har alltid fryktet å miste deg…»

mandag 18. august 2014

Hjemmet denne uka ( uke 34): Magdalena

Magdalena...

Denne uka ( uke 34) publiseres en novelle i Hjemmet som jeg har skrevet for en stund siden. Det er en novelle jeg selv liker godt av den enkle grunn at den omhandler mine favoritthovedpersoner, nemlig eldre mennesker. Ingenting er mer fascinerende enn mennesker som har levd lenge og innehar kunnskap vi andre bare kan drømme om.
Håper mange får lest...

Jan-Erik...

tirsdag 12. august 2014

Dag Mannråk, fra Lauvåsen fyller 40 år idag - Min "gave" er novellen om Dag Lauvåsen som publiseres i ViMenn denne uka.Grattis med dagen:-)



Åpen Begravelse - featuring Dag (Manneråk) Lauvåsen

I anledning min gode venn Dag sin 40-årsdag publiseres, etter hårfine beregninger, novellen "Åpen begravelse" i ViMenn denne uka. Hovedpersonen har fått navnet Dag Lauvåsen, og han opererer i en krimnovelle hvor naturens krefter blir en vond utfordring. Grattis med dagen, unge Manneråk. Håper den blir strålende:-)

Jan-Erik  

fredag 8. august 2014

En ny utfordring -Kjærlighetsnovelle i Allers



I sommer har to av mine noveller blitt publisert i Allers. Den ene av dem har jeg lyst til å legge ut på bloggen, slik at de som ønsker skal få lese noe helt annet enn det jeg pleier å skrive. Nytt for meg også, og gøy å prøve på. Det er vel det man kan kalle en "relasjons/kjærlighetsnovelle". Håper dere liker den og de som kjenner meg vil legge merke til at jeg har lånt min gode venn Erik sitt navn for å bli mest mulig forelsket og inspirert;-)

Håper dere liker den og gi gjerne en tilbakemelding.

Mvh Jan-Erik



Trestammen
Jeg satte meg ned på den gamle trestammen. Kikket utover vannet som bølget nærmest i en musikalsk rytme innover sandstranden. Jeg tok av meg sandalene. Kjente på varmen som fremdeles var igjen i den myke sanden etter at solen hadde stekt hele dagen. Små sandkorn gled masserende mellom tærne mine i det jeg gravde dem nedover, for så å løfte dem opp igjen. Jeg så på lyset som spilte på himmelen, nå som solen var i ferd med å takke for seg.  De slørete skyene varmet seg fremdeles i et gulrødt fargespill. Det var så vakkert som naturen bare kan fremstå. Det var et maleri som intet menneske kunne male. Det var like før solen ville slukes av havet. Det ble gradvis mørkere, men månen hadde allerede tatt plass og stjernene ville snart skinne. Jeg lukket øynene. Kjente lukten av saltvann og tang. Pustet inn og ut i dype åndedrag. Jeg elsket denne plassen. Den hadde gitt meg så uendelig mange opplevelser og minner. Helt i utkanten av stranden. Et sted som ikke var uberørt, men sjelden tatt i bruk. Et par ganger hadde andre sittet her og jeg følte det nesten som en innvadering av mitt privatliv. Men som regel var det mitt. Mitt og mine nærmeste sitt sted. For jeg delte det med de viktigste. Det var slik minnene ble så gode, og så mange.
Det ble med ett litt kjøligere. En liten kveldsbris seilet innover fra havet. Jeg trakk den hvite selvstrikkede jumperen over mine solbrune skuldre. Skuldre som alltid hadde elsket å være ute i friluft. Jeg trakk beina oppunder haken. Dro den blomstrete sommerkjolen over knærne og la armene omkring dem. Det glitret i vannet og jeg så ringer etter småfisk som våknet til live i skumringen. En seilbåt beveget seg langsomt langt der ut. Den skar lydløst gjennom vannet og jeg skimtet hvitt skum forrest ved baugen.  Det beige seilet vaiet rolig fra side til side, men flagget helt bakerst i båten beveget seg knapt.
Jeg kikket rundt meg. Det var ingen andre i umiddelbar nærhet. I andre enden av stranden skimtet jeg flammene fra et bål som var tent. Kanskje andre hadde et liknende sted som meg. Et sted hvor de bare nøt tilværelsen, og glemte alt mas og jag. Hvor de kunne drømme bakover og fremover eller bare være i nuet
 Stillheten rundt meg ble bare brutt av bølgene og min egen åndedrett. Det var deilig å oppleve en slik stillhet. Et rolig øyeblikk i en hektisk hverdag. Tankene begynte å vandre. De vandret bakover i tid. Tilbake til første gang jeg hadde sittet her. Den gangen jeg oppdaget stedet.
 Jeg var fjorten år med en dundrende kjærlighetssorg. Min store forelskelse Erik, hadde ønsket å møte min bestevenninne. Hun hadde selv fortalt det, og det føltes som et svik da hun hadde takket ja. Med klump i halsen og tårene rennende nedover rosa ungdomskinn hadde jeg spasert alene på stranden med tankene mine. Jeg var knust. Ulykkelig forelsket i en som ikke ville ha meg. Det var som om hele verden var imot meg. Jeg så ingen lyspunkt, bare mørke. Helt inntil. Helt inntil han plutselig kom bak meg. Raskt hadde jeg tørket tårene. Jeg satte opp farten, men han løp etter meg og tok meg igjen. Da han grep meg i skulderen og jeg så smilet hans, forsto jeg hvorfor jeg hadde vært så lei meg. Han var så uendelig vakker. Kjekk og selvsikker, men likevel kledelig sjenert. Det mørke bølgete håret og de store blå øynene nærmest hypnotiserte meg. Med bitter undertone hadde jeg spurt om hvorfor han ikke var sammen med venninna mi. Sjalusien lyste av hele meg. Han svarte med latter og sa at han ønsket å møte henne for å forhøre seg om meg. For å undersøke om det virkelig var sant at jeg likte ham. Det var nesten så jeg ikke trodde det jeg hørte. Om det virkelig var sant? Om jeg likte han? Det var det dummeste spørsmål. Han var jo min store drøm. Han var den som gjorde alt annet uviktig. Den som gjorde at tankene mine aldri klarte å favne om et tema lenger enn et par sekunder. Han var jo hele årsaken til all min ukonsentrerbarhet.
 Jeg svarte ikke. Tok bare hånden hans i min.  Jeg husker at det kriblet i hele kroppen. Jeg var svimmel og ør. Det var som om all verdens lykke hadde omfavnet meg. Tenk at Erik ville være sammen med meg. Erik!
 Sammen gikk vi i stillhet bortover stranden. Vi var blitt et par, men vekslet likevel ikke et ord. Sjenansen tok oss begge.  Vi hadde nok tusenvis tanker i hodet, og visste nok ikke hva fremtiden ville bringe. Hva ville de hjemme si? Hvordan skulle vi oppføre oss på skolen? Skulle vi gå hånd i hånd? Skulle vi kline? Det var tanker som barn på vei inn i voksenalderen tenkte. Vi gikk sikkert i en time før jeg oppdaget stedet. Stedet som var perfekt for to nyforelskede. Den store tykke trestammen lå der som en benk som ønsket oss velkommen til å sitte. Den hadde nok blitt skyllet inn fra havet for den var helt glatt og uten bark. Jeg trakk Erik med meg og han fulgte etter. Vi satte oss på trestammen og kikket oss rundt. Det var fullmåne og den lyste opp hele området. Jeg så straks hvilket paradis dette var og forsto at stedet etter denne kvelden ville bety noe spesielt for meg. Sammen kikket vi utover vannet. Det glinset slik det gjorde i dag. Han holdt armen omkring meg. Fremdeles uten å ha vekslet et ord tok han varsom tak i hodet mitt og vred det mot seg. Jeg husker fremdeles det kysset. Det var mitt første og det var som en gave fra oven. Jeg hadde mange kjærester etter Erik, men aldri siden har et kyss kjentes bedre. Aldri siden har et så lite kjærtegn betydd mer…
Jeg smilte når jeg tenkte på det. Så små og uskyldige, men likevel så voksne. Jeg dro hånden gjennom håret og ristet det nedover ryggen. Tok på meg sandalene ettersom sanden var blitt kald igjen. Jeg tente et par stearinlys jeg hadde tatt med meg. Satte dem i en ring rundt i sanden foran meg. Lyset minnet meg på alle turene vi hadde hatt her, når barna mine var små. Det var virkelig heldagsturer, for vi dro tidlig på morgenen og var ikke hjemme før seint på kvelden. Det var sommerdager slik de virkelig burde være. Vi badet og lekte i sanden. Spiste rundstykker med egg og middagspølse. Vi var så glad i å være ute, mannen min og jeg, så vi gjorde alt for at ungene også arve denne gleden. Når kvelden kom tente vi opp bål. Vi grillet pølser og marshmellows på lange selvspikkede trepinner. Barna drakk brus eller kakao, vi voksne koste oss med en god rødvin. Vi hadde alltid ekte glass med oss. Viktige stunder skulle ikke feires i plastikk. Det var en tid som fremstår som pur lykke. Vi var sommerbrune, smilende og livsglade.  Vi hadde mange slike smeigedager, men selv når høsten og vinteren kom, dro vi hit. Stranden var like fin, og kanskje enda mer eksotisk når stormene sto innover land. Regn og snø, kulde og tåke. Godt kledd møtte familien all slags vær og sittende på trestammen under en pressenning hadde vi flere ganger hylende opplevd når lynet flerret den mørke kveldshimmelen i to. Det var opplevelser vi husket og lo av i ettertid. At vi kunne være så gale…
Men minner er ikke alltid bare gode. Mine barn ble voksne og den planlagte tiden sammen med min mann ble altfor kort. Da han døde brukte jeg lang tid på å takle sorgen. En sorg som kanskje aldri ville gå over, men som likevel ikke skulle knekke livslysten. Jeg brukte stedet mitt til å bearbeide tiden etter hans bortgang. Sittende på trestammen gråt jeg mye, men smilet var også tilstede. Ikke så mye i begynnelsen, men stadig oftere. Etter hvert klarte jeg å glede meg mer over de gode minnene, enn det triste ved at han ikke var tilstede hos oss mer. Tross savnet, ble nærværet hans likevel sterkere ved å tenke på smilet hans, latteren og våre gode samtaler. Hadde jeg dratt hit, sittet her og latt hodet få arbeide, hadde jeg aldri fått roen til å tenke slik. Stedet fikk meg til å se alt det vakre.  Hvordan det sterke sollyset påvirket sinnets glede, og hvordan selv mørket var vakkert under solnedgangen.  Det var naturens måte å forklare at ikke alt var svart selv om noen stunder var mørkere enn andre. Det var naturens forunderlige samspill som gav meg disse små tegnene. Tegn som løftet meg sakte men sikkert tilbake til hverdagens og livets gleder. Tegn som gav meg styrke til å møte motgangen og som bygget meg gradvis opp.
Allerede som femtiåring ble jeg mormor. Den vakreste lubne lille tulla lå i armene mine og kikket på meg med øyne som de mest glinsende nattestjerner. Jeg kunne knapt vente på å ta henne med på trilletur. Helt nederst langs vannkanten, der hvor sanden var mest tettpakket, trillet jeg vognen bortover stranden. Det var tungt og hjulsporene var dype, men jeg ville allerede nå ta henne med til stedet mitt. Vise henne min mest verdifulle skatt. Barna mine flirte av meg da jeg insisterte på å ta henne dit. Det var langt og tungvindt, men påståelig som jeg var, så skulle jeg dit sammen med henne. De forsto det godt. Stedet betydde mye for dem også, selv om det ikke på langt nær var slik som det var for meg. Som en småraring tok jeg det lille spedbarnet opp av vognen. Tullet henne godt inn i tepper og dyne, for deretter å vise henne rundt. Med barnslig stemme fortalte jeg om stedet. Fortalte om alt det gøye vi hadde gjort her, og alt det morsomme hun hadde i vente. Jeg satte meg også ned på trestammen og fortalte henne om morfar. Om den elskverdige mannen hun aldri skulle få treffe, men som hun likevel skulle få lære å kjenne. Jeg lo og gråt om en annen. Hun grep etter fingrene mine og lallet sine barnelyder. Etterhvert sovnet hun, og jeg ble sittende slik med henne i lang tid før jeg la henne tilbake i vognen. Jeg sang rolig små barnesanger og vugget henne frem og tilbake. Så satt vi stille. Helt stille. Bare henne og jeg. Med bølgene rullende innover sandstranden og begges rolige pust løpende i forskjellig takt . Det var som om hun også tilhørte stedet. Det var som om jeg hadde videreført arven…
Livet mitt danset videre. Jeg var lykkelig tross mine sorger. Jeg var ved god helse og valgte å førtidspensjonere meg da jeg ble seksti. I alle år hadde jeg vært lærer. Jeg elsket elevene mine, men tiden for å trekke seg tilbake var inne. Jeg skulle starte et nytt liv nå. Gjøre helt andre ting. Oppleve, lære og nyte. Jeg så lyst på en slik tilværelse. Det ville gi meg bedre tid med både venner og ikke minst familie og barnebarn. Tross en yrende lykkefølelse over å ha mer tid og rom, var det likevel noe som manglet. Noe jeg ikke helt klarte å sette fingeren på… Eller kanskje jeg ikke våget å innrømme det for meg selv.  Det var et savn. Et savn og en ensomhet jeg ikke klarte å fylle alene. Jeg måtte gå mange runder med meg selv før jeg innså det. Innså at jeg savnet noen å dele fritiden med. Noen som også savnet meg.
 Tilfeldighetene skulle ha det til at jeg møtte ham på en av mine mange spaserturer. Flere ganger i uken gikk jeg langs stranden. En strand hvor det var mange forskjellige og flotte turløyper omkring. Han hadde med seg en liten hund som var hans eneste selskap. I Fleceejakke og med en grå caps gikk han med bedagelige steg langs vannkanten. Han kastet en pinne og ropte etter hunden. Han så ut til å trives i friluft og stoppet flere ganger for å kikke utover havet..
 I flere år hadde han bodd i utlandet, men etter at kona gikk fra ham valgte han å flytte tilbake til stedet han vokste opp. Stedet vi begge hadde gått våre barnesteg. Første gang vi støtte på hverandre nikket vi kort til hverandre og gikk videre. Andre gangen gjorde vi det samme, men vi snudde oss begge for å så etter hverandre. Turene mine ble deretter mer hyppige, og jeg valgte å gå til de samme tidene. Jeg valgte også den samme løypa. Turen langs vannet som jeg hadde truffet ham på. Jeg visste godt hvorfor. Jeg ville møte ham. Ville se det varme smilet, selv om det kun varte i sekundene vi passerte hverandre. Jeg opplevde ham som kjekk og sympatisk. Han utstrålte en varme som jeg gjorde noe med meg. Det var et trygt og levende drag over ansiktet hans. I begynnelsen fikk jeg dårlig samvittighet for følelsene mine, men jeg klarte ikke stenge dem ute Jeg fortsatte turene og en dag stoppet han opp da vi møttes. Jeg var ikke forberedt, men kunne ikke gå videre. Han presenterte seg og tok meg i hånden. Jeg ble illrød i kinnene. Skalv innvendig som usikker fjortenåring. Jeg sa navnet mitt og han hevet øyenbrynene. Smilte med hvite tenner. Han holdt fremdeles i hånden min. Det føltes som om jeg gjorde noe ulovlig, men da han slapp hånden ville jeg bare ta den igjen.
 Etter fikk jeg roet meg ned. Tillot meg å kjenne på de gode følelsene. Han var akkurat slik jeg hadde innbilt meg. Rolig, trygg og livsglad. De neste gangene våre spaserturer krystes ble vi stående å snakke i lang tid. Vi hadde mye til felles og lo masse. Etter en tid endte vi opp med å spasere sammen. Det var hyggeligere med en turkamerat. Det ble ofte lange turer med gode samtaler og diskusjoner. 
Når jeg sitter her i dag på trestammen min er det som om sirkelen på en måte har lukket seg. Jeg har fått fylt det tomrommet jeg engang følte. Livet jeg skulle starte opp etter endt arbeidskarriere er blitt akkurat slik jeg drømte om. Mannen jeg traff er blitt min nye samboer. Vi er lykkelige og nyter hver eneste dag sammen. Vi har begge levd et langt liv på hver vår kant, så vi har ulike tanker om mye. Det som likevel gjør at vi har det så bra er kjærligheten og respekten vi har for hverandre. Vi gir hverandre rom og tid dersom behovet melder seg. Samtidig så snakker vi mye sammen.  De store og de små tingene er like viktige for oss.
Jeg venter på ham nå og jeg vet at jeg snart vil høre føttene hans i sanden. På samme måte som da han løp etter meg da jeg som ulykkelig fjortenåring gikk alene på stranden. For min nye kjæreste heter Erik og det er samme gutten som jeg var så forelsket i. Gutten som jeg trodde jeg hadde mistet til min bestevenninne, og som jeg forgudet som en popstjerne. Ganske så utrolig. Tilfeldigheten skulle ha det til at vi skulle møtes igjen. Tiden er nå moden for oss to, og vi lever sammen uten dårlig samvittighet. Livets stier er utrolige, enten om det er skjebnen eller andre krefter som skulle styre det. Nå er jeg forelsket i ham på nytt og jeg kan knapt vente på at han skal komme til stedet mitt. Til stedet vårt.
Jeg vet at ansiktet hans vil lyse opp i et lunt smil når han ser meg. Jeg vet at han vil sette seg ved siden av meg. Det blir nok ikke mange ord, for vi nyter ofte stillheten sammen. Vi vil stirre utover havet. Utover vannet som nå ligger som et flatt speil som stjernene kopieres i. Han vil legge armen sin rundt meg. Kanskje ta av seg jakken sin og legge den over føttene mine. Armen vil slynges rundt skuldrene mine og jeg vet han varsomt vil vri hodet mitt mot seg. Deretter vil han kysse meg slik han engang gjorde. For han gjør alltid det nå. Det er noe vi begge har husket, noe vi aldri klarte å glemme. Mitt første kyss, vårt første kyss.  Deretter vil vi sitte slik på trestammen. Lytte på pusten vår og nyte naturen. Tenke tilbake og tenke fremover, men ikke minst skape nye gode minner sammen i nuet…
   

mandag 7. juli 2014

"Sommer på torvet" Sommerlektyre fra Kristiansands gater

Sommer på torvet
Til de som måtte ønske litt sommerlektyre, så legger jeg ut en novelle som tidligere er publisert i både bok og magasin. Novellen heter "Sommer på torvet" og handlingen er inspirert fra Sommer på torvet, i Kristiansand. Håper noen kjenner igjen stemning og setting. Novellen dreier som om en av våre nye "folkesykdommer" som jeg antar kan kalles fasade, og det er vel noe vi alle kjenner på til tider. Viktig å fremstå bra, men forhåpentligvis så er det mer viktig for hovedrolleinnehaveren i denne novellen, enn for de fleste andre av oss.  Håper dere liker en novelle med handling fra Norges sommerby nr uno:-) God lesning...
Jan-Erik


Sommer på Torvet
Det var torsdag formiddag, juli og ferietid. Tekstmeldingen om at gjengen skulle møtes på torvet klokken fire tikket inn. Ruben visste at den ville komme, for turen var planlagt i god tid i forveien. Likevel hadde han i det lengste håpet at det ikke ble noe av. «Kun egen begravelse er god nok grunn til å trekke seg,» hadde det stått på slutten av meldingen
 «Når drar du i dag?» Kona ropte til ham idet han lukket innboksen på iphonen.
 «Vi skal møtes klokken fire. Jeg tenker jeg drar rundt halv fire.» Han gikk inn på badet, satte dusjen på og pusset tennene. I speilet så han et blekt og slitent ansikt. Det var tungt å holde masken, men hva kunne han vel gjøre? Han var i slutten av tredveårene, men følte seg atskillig eldre. De siste månedene hadde tæret på krefter og humør, men han holdt fasaden. Kona hadde bemerket de mørke ringene rundt øynene hans. Han så det selv, men visste at det var fordi han sov så dårlig. Han hadde sagt det også, men forklarte ikke årsaken. Ruben bøyde seg frem og studerte rynkene i samme område. De liknet på avtrykk etter ørsmå kråkeføtter. Pannen hadde også en streng rynke som han merket ble forsterket fordi han ikke slappet av i ansiktsmusklene. To Paracet ble kastet innpå for å døyve den forbannede hodepinen han konstant slet med.
Han steg inn i dusjen og lot varmt vann strømme nedover en anspent kropp. Han lukket øynene og tenkte på hvordan han skulle løse kvelden. Det var nesten blitt en vane å lyve og spille skuespill, men det tæret mer og mer på, og nå var også de siste reservene snart borte.
«Ruben! Ruuben!» Kona banket på den låste døren.
«Ja, hva er det? Jeg er i dusjen.» Han kjente at han ble irritert over at hun avbrøt tankene hans.
«Jeg må handle inn noe mat til i morra, men jeg tror det er noe galt med kortet mitt. Kan jeg låne ditt?»
«Faen. Faen.» Han hvisket det stille, samtidig som han gned sjampo ut av øynene.
«Skriv en lapp med det du trenger, så skal jeg stikke ned og kjøpe det før jeg drar. Jeg må ha noe røyk likevel.»
«Er du nødt til å røyke så mye. Du røyker jo mer en noensinne.» Den anklagende stemmen hennes gjorde at han unnlot å svare.
Han skrudde av dusjen, åpnet døren og steg ned på håndkleet han hadde lagt på gulvet. Han tørket den fargeløse, tidligere så veltrente kroppen, uten å se seg i speilet. Orket ikke kikke engang. Følte seg mislykket. Store svetteringer kom til syne allerede minutter etter at han hadde kledd på seg. Om det var den varme dusjen eller det indre stresset visste han ikke, men han enset det knapt engang.
«Neimen herregud, kan du ikke stelle deg litt på håret, da? Og du svetter jo mer enn da du gikk inn i dusjen.» Kona stod og ventet på ham nede i gangen.
«Ja ja ja, jeg gjør det når jeg kommer tilbake. Har du handlelappen?»Stemmen var knurrende, men lav.
Hun rakte den til ham og fortsatte med klagingen.
«Den skjorta brukte du jo i går også. Hva er det med deg for tiden? Du er så sløv. Du bryr deg verken om deg selv, huset eller oss andre. Sofaen for eksempel. Jeg har sagt det tusen ganger nå. Vi trenger en ny. Jeg er så lei av den. Jeg var hos Sonja, og hun hadde kjøpt en dritfin sofa med sjeselong. Det er mye mer praktisk.»
Lyden fra stemmen hennes suste tvers igjennom ørene hans som en irriterende myggsverm. Han bøyde seg ned for å knytte skoene, og svimlet da han raskt reiste seg opp igjen.
«Jada, jeg hører hva du sier. Selvfølgelig må vi ha ny hvis du er lei av den.» Tonen han svarte i var nedlatende og ironisk. Han krøllet lappen, la den i lommen og styrtet ut av huset, slik at hun ikke fikk mulighet til stille flere spørsmål.
BMW X5en sto parkert i oppkjørselen. Halsbrannen han slet med for tiden, kom for fullt da han satte seg inn bak rattet. Små, korte inn- og utpust kjentes som om noen pilkefisket med piggtråd nedover halsen hans. Store svetteperler rant nedover pannen og hang etter hvert som store forkjølelsesdråper under nesen. Han blåste dem vekk, samtidig som han satte bilen i revers og rygget. Uroen han kjente i kroppen ble forsterket av den uttørrede huden som klødde og stakk etter den varme dusjen. Det var fem minutters kjøretur til butikken. Den røde diesellampa lyste sterkere enn sist han kjørte. Kjørecomputeren viste at det var 29 kilometer til det var tomt for drivstoff. Han burde fylle nå. Bensinstasjonen var på veien, men han kunne ikke. Måtte handle først. Etter å ha fulgt handlelappen fra topp til bunn, hadde han kun fire hundre kroner igjen av tusenlappen han hadde i lommeboka. Nei, han kunne ikke fylle diesel nå. Måtte ha med seg de siste kontantene på byen med gutta. Kortet var overtrukket, og den krøllete tusenlappen han hadde hatt i det innerste avlukket i lommeboken, var siste rest av penger. Det var krise nå. Helvetes avgrunn lå som et åpent sår i livet hans.
Bilturen hjemover husket han ingenting av. Autopiloten var satt på. Hadde noen spurt ham om det var mye folk på butikken, hvordan trafikken var eller for den saks skyld om det var sol ute, kunne han neppe ha gjort rede for det. Han var så dypt nede i sine bekymringer og angsthelvete at han ikke lenger enset omverdenen. Det var en guds lykke at ungene var på ferietur hos besteforeldrene, for noen annen tur hadde de aldri hatt penger til. Men det var bare han som visste dette. Det var bare han som visste at enmannsfirmaet hans, som tidligere hadde blomstret som tulipanene om våren i Amsterdam, nå lå som et dødt dyr i ørkenen, der gribbene eller synonymet kreditorene gnagde på de siste kjøttbitene. Alt hadde gått til helvete det siste året. Det var ingen penger igjen. Alle reservene var brukt opp, og firmaet var ferdig. Alt hadde stått og falt på det siste anbudet han hadde hatt ute, og avslaget hadde kuttet firmaets pulsåre som en sylskarp giljotin. Familien hadde levd som grever de siste årene. Skjemt bort seg selv med nytt hus, to dyre biler, fancy tøy, eksotiske ferieturer, hytte og båt, men viktigst av alt mange nye, likesinnede venner. Det var en vennekrets som levde på samme måten. Han likte å ”leke” med dem, og så på seg selv som likesinnet. Ruben kjente på at det var vanskelig å stadig skulle følge opp de andre sine nye innkjøp. Spesielt etter at firmaet begynte å slite. De vennene han tidligere hadde elsket å sole seg i glansen av, prøvde han nå å skygge unna. Det var nesten umulig, ettersom kona ikke visste. Hun var blitt bestevenninne med de andre rikmannsfruene og levde fremdeles i den tro at kontoen deres fungerte som en sareptas krukke, som hun daglig kunne stikke sugerøret inn i og slurpe i seg som en maursluker eter i maurtua. Han irriterte seg over det, men hun visste jo ikke bedre. Det var jo han som hadde startet dette racet. Åpnet opp for det. Lekt storkar. Det hadde vært så deilig å føle seg viktig. Føle seg som en av de store karene i byen. I kveld slapp han ikke unna, så mye han enn ville. Det var heldigvis ingen dyr restaurant eller fancy utested de skulle på. Det var kun øl med gutta, på arrangementet som foregikk hver torsdag om sommeren i sentrum. «Sommer på Torvet», het det. Det var en gratis utendørskonsert hvor det var plassert et hundretalls  bord utover torvplassen, som i en slags tysk ølfestival. Det var alltid mye folk, bra musikk og servering av øl ved bordene. Han skulle klare seg med fire hundre kroner. Ta noen øl, spille blid og fornøyd og deretter skygge banen. Ja, han skulle klare det. Fikk heller ta beina fatt de seks kilometerne det var til og fra byen, så han slapp å bruke penger på buss eller taxi.
Han kjørte inn i oppkjørselen utenfor huset sitt. Satt en stund og kikket på de to store søylene som gjorde inngangspartiet akkurat så eksklusivt som han hadde sett på amerikanske rikmannsboliger. Fy faen, så patetisk han var. Fy faen, så mye dumt han hadde kastet bort pengene på. Den jævla fasaden på huset speilet livet hans. Alt var fasade. Alt var faen ta bare et stort, fint inngangsparti. Hva som var innenfor betydde ingenting. I hvert fall ikke innenfor deres falske ytre.
Ruben kastet fra seg handleposene innenfor inngangsdøra, ropte høyt at han måtte løpe, og lukket døren igjen etter seg. Hun hadde ropt et eller annet etter ham, og han visste det gjaldt kredittkortet hennes. Han kunne ikke snakke om det nå. Hadde ikke flere unnskyldninger. Måtte rømme fra dette også, som fra alt annet.
Han spaserte de seks kilometerne til byen. Tankene raste først usammenhengende i en intens jakt på hvordan han skulle lyve seg unna både i forhold til jobb, familie og venner. Dernest ble hodet hans like tomt som en brønn i ørkenen. Han spaserte apatisk, og enset verken seg selv eller omverdenen. Da han gikk gjennom parken, som lå midt i sentrum, våknet han brått da domkirkens klokker ringte fire ganger. Han var presis til avtalen ved fontenen utenfor kirken. Der sto de alle sammen. Solbrune i dyre piquetskjorter, med rolexklokker og raybanbriller. Herregud, han hadde ikke engang husket solbrillene. Ettermiddagssolen skinte fremdeles sterkt, og svetteringene under armene hans var store som meloner. Han hadde lyst til å snu, valgte der og da å faktisk gjøre det, men en av gutta hadde allerede oppdaget ham.
«Ruben... kommer du gående? Du svetter jo som en gammel gris, har du jogget ned hit eller?» Gjengen lo høyt av kommentaren.
«Nei, er du gal. Jeg hoppet av taxien i Elvegaten. Airconditionen i den jævla japsebilen virka ikke, så jeg har gått de siste kvartalene.»
«Ser jo ut som om du har blitt voldtatt på veien. Skjorta di henger jo som et telt og håret ditt ser jo ikke akkurat tykkere ut når det står rett til værs.»
Kommentaren kom fra en av gutta han hadde mest respekt for. Han var daglig leder i et større firma i byen, og var svært profilert i media. Ruben stappet fort skjorta ned i buksa og dro hendene gjennom håret.
«Det var da jævla fokus på meg, da... Dere ser jo ikke ut som noen fruktfat dere heller. Skal vi ned på konserten, eller?»
Lyden av en bil som kom kjørende opp bak dem fikk dem til å skifte fokus.
Det var Rolf, aksjemegleren, som kom i Audi Q7en med kona som privatsjåfør. Alle var på plass, og de gikk for å finne seg et ledig bord.
Det hadde allerede samlet seg godt med folk. Arrangørene hadde sin fulle hyre med å plassere ut benker og bord, slik at flest mulig fikk presset seg inn på festplassen. «Sommer på Torvet» var et arrangement som hadde blitt svært populært de siste sommerne. Fra midten av juni til ut juli møttes byens befolkning for å slå ut håret i en heidundrende utendørsfest. Folk i alle aldre møtte opp nesten uansett vær. Unge jenter gikk mellom bordene med serveringsbrett fulle av halvlitere. Tre barer var i tillegg strategisk plassert rundt på området, slik at man aldri måtte vente for lenge på den neste ølen. De som var tidligst ute hadde sikret seg plasser på de mange restaurantene som omkranset torvet. For å få en slik plass måtte man være svært tidlig ute. Gjerne tre til fire timer før selve konserten startet. Nettopp det at mange startet festen tidlig, gjorde at stemningen var på topp fra første sang. Et lokalt band var i ferd med å varme opp idet gjengen til Ruben fant seg benker og bord helt bakerst. De satt strategisk til i forhold til både bar, de provisoriske toalettene og utsalgsvognen fra den lokale pølsebua. Ruben kjøpte seg raskt ei øl fra baren. Sytti kroner kosta den. Vanligvis hadde han gitt resten av hundrelappen i tips, men ikke nå. Han burde egentlig ikke kjøpe øl en gang, men uroen i kroppen ville kanskje dempe seg med litt alkohol i blodet.
Den første slurken som vanligvis alltid er så god, kjentes som et rasp i halsen hans. Den jævla halsbrannen. Han drakk et par mindre slurker og det kjentes faktisk litt bedre. De andre bestilte seg også en øl. Samtalen gikk livlig rundt bordet, og dreide seg stort sett om jobb. De gangene den vred seg i andre retninger, gikk det stort sett ut på hvor stor motor en hadde kjøpt til båten, eller hvor dyr den nyeste klokken var. Ruben var helt stille. Han fikk kun med seg bruddstykker av samtalene. Han kikket over på nabobordet hvor det satt en gjeng på deres alder, men som tydeligvis hadde et helt annet fokus. De snakket fotball, damer og musikk. Klesstilen deres var tilfeldig og ikke tilgjort. De smilte og lo på en ekte og kameratslig måte. Han kikket tilbake på sin gjeng og tenkte på hva de hadde felles. Ja, hva hadde de egentlig felles, utenom deres behov for å imponere sidemannen med materialistiske goder eller statuspregede jobber? Når hadde de noen gang snakket om problemer eller utfordringer slik som kompiser burde gjøre? Kanskje det bare var han som hadde slike tanker? Herregud som han skulle ønske han satt ved det andre bordet. Vært sammen med folk som ikke bestandig målte ham, og som han også slapp å måle. For et år siden hadde slike tanker vært helt utenkelige, men i dag... Ja, i dag så han ting på en helt annen måte.
«Og du da, Ruben? Er det full fart på jobben?»
Setningen røsket ham tilbake til bordet han faktisk satt ved.
«Det går så det griner det. Venter på at en ny feit avtale skal effektuere seg. Tenker på å bytte ut BMWen, så det passer jo bra det.»
Ruben flakket med blikket og lo nervøst når han pratet.
Herregud så patetisk jeg er, tenkte han sekundet etter. Det knøt seg i magen. Han følte seg gjennomskuet og naken. Hva ville de tro dersom de visste sannheten?
Han smilte uten å vise tennene. Kinnene kjentes stive, og han syntes det skalv litt i munnvikene.
Å herregud, jeg orker ikke mer. Jeg klarer ikke dette.
De negative tankene skylte innover som en liten tsunami. Han satt med tåspissene i brosteinene under bordet og dirret med føttene som om de var strømførende. Han klarte ikke å svare på flere spørsmål. Klarte ikke å konversere. Brystet kjentes sårt og ømt, som om han hadde en kraftig lungebetennelse. Han tok opp ølglasset for å tylle i seg de siste centiliterne som var igjen i bunnen. Han grudde seg til han skulle kjenne kullsyren nedover halsen, men han måtte skjule de dirrende munnvikene med noe. Hånden hans skalv da han løftet glasset, og han sølte øl nedover halsen.
«Herregud da gutta, se her er det en som ikke har drukket på lenge.» En fra følget vinket bort ei serveringsjente med et rundt brett med nytappede ølglass. «Jeg tar denne runden, så tar vi det videre etter tur.»
Den allerede store klumpen vokste ytterligere i magen til Ruben. Tre hundre og tretti kroner hadde han igjen i lommeboken. Han hadde ingen mulighet til å kjøpe inn åtte øl. Herregud, for et nederlag. Hvordan skulle han forklare at han ikke hadde penger. All respekt ville forsvinne i det samme hullet han ønsket seg ned i. Den fulle halvliteren ble skjøvet bort til ham. Han satte den mot munnen. Håpet smertene ville døyves av alkoholen som så smått svømte rundt i årene hans. Svetten piplet frem i pannen og på overleppen. Luktene rundt ham ble plutselig forsterket. Han syntes han kjente urinlukt fra toalettene bak seg. Blandet med matlukten fra restaurantene ble det en forferdelig kombinasjon. Han følte seg uvel og kvalm. Samtidig startet bandet å spille av full kraft. De spilte en sang av favorittbandet U2, men han registrerte ikke hvilken. Lyden var som inne i en stor container. Han hørte ekko og piping. Svimmel reiste han seg. Han måtte bort herfra. Det stakk i brystet.
«Hvor skal du Ruben? Det er jo nå det begynner. Typisk at du stikker rett etter at vi har kjøpt en runde til deg. Hahaha.» Han som hadde kjøpt ølene ropte høyt etter ham, og de andre ble derav gjort oppmerksomme på at han var på vei bort.
Han svarte så kort han kunne og pekte fremfor seg.
«Dassen, jeg skal bare pisse.»
Ruben sjanglet seg bort mot toalettvognen. Han dultet borti flere feststemte mennesker på veien. Han kikket seg over skulderen og syntes å se at de andre fulgte ham med blikket. Det var ingen sjanse til å stikke av. Han måtte tilbake. Etter et lite minutt i dokø, kom han seg inn i et av avlukkene. Han kastet umiddelbart opp i toalettskålen. Alt føltes noe bedre, alt utenom den fordømte halsbrannen som ble forsterket av den ferske magesyren. Han tørket seg rundt munnen med toalettpapir og kikket seg i det lille speilet som var innfelt på dodøren.
Skjerp deg nå, skjerp deg!
Han stirret intenst inn i sine egne øyne.
Tenk, tenk, tenk!
Han dunket seg hardt i pannen med fire fingre.
Han gikk ut av toalettet og kikket bort mot bordet hvor de andre satt. Ingen så i hans retning. Da han gikk forbi en del av de andre bordene, la han merke til hvor mange menn som satt med lommeboken i baklommen. De fleste lente seg fremover mot bordene foran seg. Flere lommebøker lå og vippet halvveis utenfor bukselommen. Uten å tenke seg ytterligere om, bøyde han seg ned for å knytte skoen. På vei opp igjen fisket han med seg en brun skinnlommebok fra en grå dressbukse. Herregud så lett det var. Han kikket rundt seg. Ingen reaksjon fra noen. Han kikket raskt gjennom. Helvete, bare visakort. Han dumpet den i nærmeste søppelkasse. Tok seg en ny runde, brukte samme taktikk og stjal med seg fire nye lommebøker. Ingen skrupler. Desperasjonen var for stor. I den tredje lommeboken lå det to tusenlapper. Han jublet innvendig. Kvittet seg på samme måte med lommebøkene og gikk mot gjengen. Brått hørte han et høyt brøl bak seg. Han stivnet totalt og lot som han ikke hørte det. En hånd grep skulderen hans. Han var ferdig. Vurderte å late som han kollapset.
«Hei du! Du mistet kortet ditt.»
Et av visakortene fra lommebøkene hadde falt ned på bakken. Den kraftige skallede mannen som rakte det til ham, hadde heldigvis ikke kikket på bildet. Herregud for en flaks.
Vel tilbake hos gutta, var han nesten sitt gamle jeg igjen. Han kløyvet øla for å ta igjen de andre guttene.
«Jeg tar neste runde,» ropte han euforisk og full av selvtillit. Før noen rakk å svare strenet han mot baren. Han bestilte åtte øl og fikk dem med seg på et brett. Bak seg i køen hørte han en mann banne høylytt over å ha mistet lommeboken. Han ignorerte det og kikket i en annen retning.
Kvelden fortonet seg etter hvert som hvilken som helst annen kveld på byen. Alkoholen tok seg av bekymringene, og han oppførte seg som om han fremdeles var eier av et firma i økonomisk oppdrift.
Da han tok taxi hjem senere på kvelden, gav han de siste to hundre kronene han hadde igjen i tips til sjåføren.
Klokken var to på natten, og han gikk og la seg i sommerstuen ute i hagen. Det var en fin sommernatt, og temperaturen var mild. Han sovnet straks, med alt tøyet på seg.

Det var fredag morgen da mobiltelefonen hans plutselig ringte. Fyllenervene smalt inn som fra nevene til en tungvektsbokser. Skjelvende besvarte han anropet.
«Ja... Det er Ruben her.» Stemmen var grumsete og hes.
Han satt seg brått opp. Det var jobb. Det gjaldt den store kontrakten han hadde mistet.
«Vi har likevel valgt å gå for ditt firma.»
«HVA, hva sier du?» Ruben reiste seg opp fra sofaen og dro på seg buksen. Han visste at dette ville redde alt. Det var en kontrakt på flere millioner. Alt ville snu seg med dette. Direktøren i den andre enden av linjen forklarte detaljer samtidig som Ruben tenkte egne tanker. Han skulle skjerpe seg nå. Være mer kynisk. Bli en annen person. Være nøktern. Han klarte ikke å stå rolig. Var så glad at hele kroppen dirret.
I bar overkropp og jeans spaserte han nedover gårdsplassen samtidig som han snakket forretninger. Postmannen kom samtidig forbi og rakte ham avisen i hånden. Ruben nikket for å vise at han satte pris på den gode servicen. Han brettet frem forsiden idet han spurte hvorfor de likevel hadde valgt hans firma.
«Ja det var flere årsaker, men…» Ruben kikket på overskriftene på avisen.
”Flere sommerturister frastjålet lommebøker i går på «Sommer på Torvet». Vår fotograf som vanligvis knipser bilder fra konserten har utrolig nok fanget opp tyven i aksjon. Kjenner noen denne mannen?”
Overskriften lyste mot ham, men ble likevel overskygget av bildet. I hvit skjorte, og med flagrende hår, så han bilde av seg selv, med hånden på vei opp av baklommen til et intetanende offer.
«Ja, som sagt det er flere årsaker, men den viktigste er at vi følte du virket mye ryddigere og ærligere enn dine konkurrenter. I en bransje som vår, der vi lever av ærlighet og omdømme, er disse ting absolutt det viktigste for oss i en slik utvelgelse. Da kan vi møtes på mandag for kontraktsignering.»

Ruben svarte ikke, men tok mobilen ned fra øret. Han kikket opp og utover i en verden som hadde stoppet fullstendig opp. Det var som om noen hadde trykket på pauseknappen. Han beveget hodet i retning av huset ved siden av, hvor han så rett i øynene på en forskrekket nabo som kikket opp fra den samme avisforsiden. Han dreide så hodet tilbake mot sitt eget hus, hvor han så kona holde seg fast i en av søylene ved utgangspartiet. Hun hadde telefonen i hånden og kikket mot ham med åpen munn. Føttene tålte ikke lenger vekten av hans egen kropp. Idet han deiset i bakken falt lommeboken ut av baklommen. Sittende på bakken tok han den opp i hendene. Fjern i blikket studerte han den tomme lommeboken og trakk samtidig sitt eget visakort opp av kortlommen. Det hadde fått en liten brist i fallet. Med rolige bevegelser knakk han det i to. Han la seg deretter på ryggen og kikket opp mot en himmel som denne dagen viste seg fra sin aller beste side.

lørdag 28. juni 2014

Hjemmet nr 27: "Penger på avveie"














Hjemmet nr 27: "Penger på avveie"
Jeg er veldig stolt over at Norges desidert største ukeblad igjen har valgt å publisere en av mine noveller. Jeg har nettopp fått litt informasjon fra magasinet som opplyser om at jeg konkurrerer med veldig mange i krimsjangeren, både proffe og "amatører", norske, danske, svenske og sågar engelske forfattere. Da er det veldig stas å vite at de har valgt å bruke veldig mange av mine fortellinger de siste årene. Litt selvskryt må jo være lov;-)
Denne historien har jeg skrevet for en stund siden og handler om en jogger som gjør et fristende funn, som deretter får uante konsekvenser.
Håper mange får lest...
Ønsker alle en god sommer:-)

Jan-Erik

mandag 2. juni 2014

Hjemmet nr.23. "Toppen av fjellet"

















Hjemmet denne uken, nr 23 - Toppen av fjellet.

Ikke så ofte jeg skriver drama (hverdagsdrama), men forsøkte meg for en stund siden og Hjemmet ønsket å kjøpe historien av meg. Nok en gang en flott illustrasjon, og jeg er veldig stolt over at et så stort ukeblad atter en gang velger meg i kamp med mange andre flinke skribenter. Håper noen får lest. Det er en novelle som handler om kriser, kjærlighet og en felles kamp for familiens videre "eksistens..."

Jan-Erik Vik

fredag 16. mai 2014

19mai presenteres mitt eget Pokerlag i ViMenn... Eller ihvertfall en fiktiv versjon av våre spillkvelder...


"Pokerlauget"
Jeg har i flere år spilt poker med en kompisgjeng og har nå beæret dem ved å dedikere en novelle med våre navn i hovedrollene. Viktig å påpeke at våre handlinger ikke gjenspeiler våre personligheter, men at jeg bare har puttet navna våre tilfeldig inn i historien:-) Novellen handler om det "lukkede" Pokerlauget hvor plutselig en ukjent spiller er invitert med, uten at resten av gjengen er informert. Ikke veldig populært og heller ikke en kveld som gutta vil glemme med det første...

ViMenn har igjen valgt å publisere min novelle, noe jeg er stolt og glad for. Kommer neste uke, 19 mai

Ha en finfin nasjonaldag!
Jan-Erik Vik

onsdag 23. april 2014

ViMenn denne uken... Practical joke


Viser Practical joke.jpg


ViMenn denne uken - Practical Joke

Jeg er stolt over at ViMenn nok en gang har valgt å bruke en av mine noveller i sitt blad. Illustrasjonen er utrolig bra og beskrivende for historien...
Novellen har jeg skrevet for en stund siden og den er hentet fra min siste bok "Femte etasje".

Går du i butikken nå, så finner du novellen i bladet.
Håper noen får lest:-)

NB. Minner om at dersom noen  ønsker å lese flere av mine utgitte noveller, så kan novellesamlingene bestilles direkte av meg...

Jan-Erik Vik

søndag 20. april 2014

Årets siste påskekrim: Professor Paulsensgate


Etter forespørsel om å legge ut flere (påske)krimnoveller, publiserer jeg nå en til på bloggen min. Den har tidligere stått i Hjemmet med en glimrende illustrasjon.( Se bildet under). De siste tre årene har jeg skrevet nesten 80 noveller. Noen av dem er tilpasset forskjellige magasiner, andre er skrevet mer for egen glede. Jeg har vært veldig heldig i forhold til at mange magasiner ønsker å kjøpe mine noveller. Kampen om å få publisert noveller er knallhard, og jeg er like stolt hver gang mine historier blir foretrukket. Skjærtorsdag fikk jeg en mail som gjorde meg ekstra stolt. Et ukeblad i Sverige ønsket også å kjøpe en av mine noveller, noe som betyr at jeg da har blitt publisert i Norge, Danmark og Sverige. Som en lettvekter innen forfatterbransjen er dette stort for unge Vik:)

Ønsker alle en solfylt og behagelig påske. Kos dere med novellen i kveld eller i solveggen imorgen...

Jan-Erik

FotoProfessor Paulsens gate.

Professor Paulsens gate lå i en liten og søvnig forstad på Sørlandet. Fem eneboliger, en firemanns leilighet og et kommunalt rekkehus lå på begge sider i gaten, som den tidligere så intelligente professorens hadde fått oppkalt navnet sitt etter. Visstnok hadde han på tidlig 1900 tallet fått en eller annen pris for noe innen biologi, og ellers vært en fremtredende person i dette miljøet, men disse opplysningen var nok noe de færreste beboere her verken visste, eller brydde seg spesielt om.
Helt øverst i gaten, i de fem eneboligene bodde familier med både småbarn og ungdommer i hus. Fine biler stod velpolerte og staselige utenfor de velholdte husene, og vitnet om at det her bodde folk med flotte jobber og rikelig med penger. En flott kunstgressbinge var nylig snekret sammen, og barn fra både denne og nabogatene samlet seg her for ivrig lek, og fotballspilling.
I firemannsleilighetene bodde det tre eldre enker. De var alle minstepensjonister, og hadde på langt nær de samme økonomiske fordelene som menneskene lenger oppe i gaten. Likevel virket de å trives godt. De var alle spreke og hadde et samhold dem imellom som var særdeles sterkt. I siste leiligheten bodde en førtidspensjonert Oberst. Han fungerte som vaktmester i boligen, og var en hyggelig mann i miljøet deres. Han var stor og kraftig, og de eldre damene følte det nok som en trygghet at han bodde i samme komplekset som dem. Selv om han var litt halt og stiv i leddene, hadde han et oppsyn som bød på respekt. Snekkerbeltet han bar rundt livet, med hammer, skrutrekker, kniv og diverse annet verktøy var alltid beredt, til å skru og fikse på det de skravlende gamle damene måtte ha av utfordringer. Han gjorde det med største glede, og fikk ofte både kaker og nystrikkede sokker i belønning.
I det kommunale rekkehuset på motsatt side av leilighetene, bodde det hyggelige mennesker av både norsk og utenlandsk opprinnelse. Bilene her var nok ikke like staselige som de lenger oppe i gaten, men smilene og gleden over livet, virket å være like stor. Barna i Professor Paulsens gate lekte side om side og enset ikke de forskjellene som eventuelt måtte være der. Det var nok helst de voksne som var opptatt av slike ting.
 Det var en flott gate å bo i, men i en kurv med duggfriske druer er det alltid en som er råtten. En vassen en, som ligger sammenskrumpet og uspiselig nederst i hjørnet, og som over tid klarer å spre den hvite og hårete muggen over på noen av de andre. I Professor Paulsen gate het denne druen Jørgen. Jørgen var tjueni år gammel. Han bodde på enden av rekkehuset, og hadde dermed den siste boligen i veien. I to år hadde han bodd der nå, og det hadde vært leven fra første dag. Da han flyttet inn var det med en samboer, men det skulle ikke bli et lykkelig forhold. Ville fester, fyll og sjalusidrama preget så vel hverdag som helg, og det var svært plagsomt for naboene rundt. Etter et nachspiel hvor politiet omsider hadde blitt tilkalt, hørtes skriking og beskyldninger om utroskap og vold, og deretter var kjæresten kort tid etter ute av bildet. Man hadde vel håpet at det skulle bli roligere etter det, men det motsatte skjedde. Kompiser av Jørgen, alle av den heller tvilsomme sorten, gikk inn og ut av huset til alle tider. Festene var om mulig enda villere og støyen enda kraftigere. Naboene reagerte med sinne og irritasjon, men det skremmende utseende til Jørgen, med tatoveringer oppover begge armene og en diger slange snirklende rundt halsen, gjorde at det ble vanskelig å konfrontere ham. Han var kraftig bygd med et glattbarbert hode og et pløsete ansikt som var tydelig preget av et utsvevende liv.  Stort sett fikk han gå i fred for naboene, men praten bak ryggen hans gikk for full maskin. De ville alle ha ham bort, men det var lite de kunne eller turde å gjøre. Den eneste som engang hadde snakket direkte til ham, var obersten. Med myndig stemme og med skrutrekkeren i hånden, hadde han truet med både politi og borgervern, men Jørgen hadde bare fnyst av truslene og svart ham på en nedlatende og ufyselig måte; 
«Bare prøv deg du, gamle korporal… Jeg venter på deg.»
Det hadde vært utallige møter i velforeningen hvor ”problemet Jørgen” hadde blitt diskutert. Stort sett endte det opp i ingenting. De var bekymret, men rådville og handlingslammet.
I den siste tiden hadde ting plutselig roet seg en tanke. Festingen avtok og besøkene var mindre synlige. Magda, en av de eldre damene som bodde i den øverste leiligheten i firemannsboligen, satt stadig bak gardinet og fulgte med. Hun hadde drømmeutsikt til huset hans og noterte ned alt som foregikk. Det var som sagt en endring i besøksmønsteret nå, og hun brukte pennen flittig for siden å kunne opplyse sine naboer hva som foregikk. De første som fikk høre om Magdas sine observasjoner var som regel Nellie og Ruth som bodde i samme bygget. De møttes daglige til «syforeninger» hvor skravla gikk, samtidig som strikkepinnene freste i maskene. Denne formiddagen kunne hun med stolthet fortelle om nattens mystiske strabaser. Magda slet med søvnen og fikk ofte ikke lagt seg før klokken var nærmere tre… Og det var på natten det hadde skjedd underlige saker. Flere personer hadde i løpet av natten sneket seg rundt på baksiden av huset til Jørgen. De kom som regel en og en, og vippet opp søppelkassen for å plukke opp det hun antok var en nøkkel. De kikket alltid mistenksomt og nervøst rundt seg, før de altså forsvant inn bakveien. Sjeldent mer enn fem minutter var de borte, før de igjen kom til syne fra baksiden av huset igjen. Med nervøst blikk la de nøkkelen tilbake under søppelkassen. De hadde som regel en liten pose i hånden, som de fleste var rask til å gjemme under genseren eller jakken. Magda forsto ikke hva som eksakt foregikk, men de tre damene diskuterte alskens teorier.
For et trent øye, som hadde en anelse om hva som foregikk, var det mange kjente tegn på narkotikahandel. Et par tennissko som var knyttet sammen i lissene, var slengt over telefonledningen i gaten nedenfor. De hang og dinglet, som et signal til kjøpere som kjente koden, at i dette området var det salg av narkotika. Det brennende t-lyset i vinduskarmen, som ble slukket straks noen hadde hentet nøkkelen og beveget seg rundt på baksiden av huset, ble øyeblikkelig tent igjen da gjesten forlot huset. Gamle Magda forsto ikke dette, men registrerte i hvert fall hva som foregikk. Ruth og Nellie satt med store øyne da Magda fortalte hva hun hadde sett. De var fra seg av begeistring over alt Magda hadde fått med seg. I detalj fortalte hun hvordan de lyssky gjestene så ut, og hun hadde eksakte klokkeslett for hver nye hendelse.
«Du skulle vært privatdetektiv, du Magda!» Ruth puffet litt på de grå krøllene og nikket anerkjennende mot henne.
«Ja, da kunne vi kanskje fått spedd litt på pensjonen slik at vi kunne tatt den sydenturen vi alltid har drømt om.» Magda gliste med kaffegrut mellom tennene. De lo godt av kommentaren samtidig som Nellie serverte en nybakt epleterte hun hadde bakt på morgenkvisten.
«Så flott kake,» kommenterte Ruth med et tonefall som nesten gikk opp i fistel.
«Epler fra hagen til Olsen. Guttungen kom med et fullt nett til meg i går. Han er jo skjønn den lille valpen.» Nellie hold hodet på skakke idet hun la et lite kakestykke på hver av de tre tallerkenene.
«Har dere spart opp penger til Strømstadturen da, damer?» Ruth dyttet en gaffel med kake inn i munnen og ventet spent på svar. Samtalen omkring Jørgen var midlertidig satt på vent.
«Uff ja,» stønnet Magda. «Det er jo ikke så mye å ta av da… men vi skal nok få det til.»
«Ja, det må vi få til,» fortsatte Nellie.
I det samme ringte det på dørklokken. Magda åpnet og Obersten stod utenfor med et stort glis.
«Jeg kjente kakelukta, jenter.» Han fulgte Magda inn i stuen og Nellie bød straks på et kakestykke.
«Har strikkepinnene fått fart på seg eller sitter dere bare og sladrer,» sa Obersten med et glimt i øyet.
«Joda, vi strikker vi, men vi funderer også på hva som foregår nede hos Jørgen for tiden.” De fortalte raskt det som var observert. Obersten tok seg til pannen.
”Hvordan så disse typene ut?”
 Magda tok frem notatblokka og leste opp beskrivelsen av de tre personene hun hadde sett.
 ”Herregud, det er de samme tvilsomme typene som svinser rundt ungdomskolen. Det er mistanke om narkosalg… Dere vet, jeg er eksamensvakt der nå for tiden, og som gammel militær har jeg øynene med meg?»
 Han ristet hardt på hodet og fortsatte;
«Den drittsekken Jørgen driver med narkohandel. Det er ingen tvil om det engang. Det er penger i dette vet dere, og Jørgen er tydeligvis bakmannen. Det er det samme som å ta livet av unge mennesker dette. Det er mord. Jørgen er en drapsmann…En morder.»
De godt voksne damene satt med åpen munn. De visste at denne forferdelige typen ikke var mors beste barn, men dette var jo over alle støvleskafter.
«Jeg har jo til og med barnebarn på den skolen. Lille Benjamin…» Nellie kikket forferdet ut i lufta.
«Hva skal vi gjøre,» spurte Ruth med blikket festet på Obersten.
«Selv om jeg ikke har spesielt troa på det bør vi vel melde fra til politiet… Men det ender nok bare opp med at han skyller sakene ned i do og holder seg i ro en periode, før han setter i sving igjen. Nei, slike typer skulle man tatt med andre midler. Det er nok ingen forbedringspotensiale der i gården.»
Damene akket og oiet seg. Obersten glemte helt det han var kommet for, nemlig å fikse dusjhodet på badet til Magda. Han stormet ut av leiligheten, så verktøybeltet dinglet frem og tilbake.
«Jeg skal ta meg en prat med et par av mannfolkene borti gata her, så få vi se hva vi gjør…»
Den påfølgende kvelden og natta satt Magda som vanlig bak gardinet. Som kvelden før ble stearinlyset tent og slukket, og de samme typene kom og gikk. Rundt klokken tre ble det helt mørkt i huset til Jørgen.
Morgenen etter våknet Magda av ulende sirener. Forfjamset fikk hun på seg morgenkåpen og strenet bort til vinduet. To politibiler og en ambulanse stod parkert i gaten utenfor. Det gikk ikke mange minuttene før både Ruth og Nellie stormet døren hennes, og tok plass ved siden av henne.
I gaten nedenfor stimlet de fleste beboerne seg omkring sperringene som politiet hadde satt opp. Sperringer som omkranset enderekkehuset til Jørgen.
 Det var voldsom aktivitet der nede. Politifolk gikk med notatblokker og avhørte publikum som var i området. En politimann kikket tilfeldigvis opp og fikk øye på de tre eldre damene som med store øyne bivånet det hele fra orkesterplass. Han gikk straks i retning av inngangsdøren deres. Et lite minutt senere stod han i stuen med penn og papir klar til å gjøre notater.
«God dagen. Mitt navn er Willy Rolfsen.» De eldre damene nikket med alvorlig mine mot ham.
«Jeg skal gå rett på sak. Det har skjedde et drap i leiligheten over gaten. Jeg så dere hadde god oversikt over gaten og ville bare forhøre meg om dere har sett noe mistenkelig i det siste.»
«Fortell ham det Magda. Vis han notatblokken din!» Ruth dultet borti siden på Magda, som straks gikk bort til skatollet og hentet den tettskrevne blokka.
Politimannen gjorde store øyne da han så beskrivelsene, tidspunktene og detaljene.
«Men… dette er jo helt… Her står jo alt… Hvordan…? »
Politimannen fikk ikke fullført setningen. Magda avbrøt ham.
«Jeg sover så dårlig om nettene… Jeg vet at det foregår ting som ikke er bra der nede, så jeg har sittet i vinduet og notert… Alt står der, dato, klokkeslett og beskrivelser. Hvem er det forresten som er drept?»
Politimannen svarte samtidig som han kikket ned i notisblokken.
«Det er…Det er han som bor der. Jørgen Kram. Drept imens han sov.»
«Det er det verste» utbrøt Nellie. ”Hvordan da?»
«Jeg skal vel ikke skremme eldre damer med slike detaljer…»
Denne gangen avbrøt Ruth, nesten litt irritert over ikke å få servert noen detaljer.
 «Men kjære deg, vi ser da krim på TV vi også…»
Politimannen smilte skjevt.
«Ok da. Han ble stukket med en eller annen smal gjenstand i halsen.»
«Det er det verste!» utbrøt Nellie igjen.
I det samme kom Obersten brasende inn døren.
«Går det bra med dere, jenter.» Han ropte det inn fra gangen og fikk et forskrekket drag over ansiktet da han oppdaget den uniformerte politimannen som sto i stuen.
«Og hvem er så du?» Willy Rolfsen kikket på Obersten, som for en gang skyld manglet verktøybeltet.
Obersten fortalte at han bodde i nabohuset, og at han likte å passe på sine eldre naboer. Han spurte raskt Magda om hun hadde fortalt om sine observasjoner. Hun nikket tilbake og pekte på boka som politimannen hold i hånda.
«Jørgen Kram er en kjent figur i miljøet. Vi antar at det har vært et narkotikaoppgjør med mye penger involvert. Penger som ikke lenger befinner seg i huset. De er nok borte for godt, men med dine beskrivelser kan vi jo enkelt se hvem som var her sist. Jeg må bare si at dette er utrolig bra Fru…?»
«Bare kall meg Magda, du. Jeg er bare glad for å hjelpe til. Slike typer fortjener nesten ikke livets rett.» Hun smilte bestemt tilbake, og kastet raskt et blikk mot Obersten, som allerede var på vei ut døren.
«Da vil jeg bare si takk for hjelpen og så hører dere nok fra oss etter hvert. Vi må nok få lov til å spørre om noen flere detaljer. Vi får håpe at du sover bedre i fremtiden.» Politimannen tok dem alle i hånda og forlot leiligheten.
Damene gikk på ny bort til vinduet og så to sterke ambulansearbeidere bære ut en tildekket båre. I bakgrunnen sto Obersten sammen med en av de andre voksne i gata, og pekte og gestikulerte.
Dagene gikk og livet normaliserte seg gradvis i Professor Paulsens gate. Det var blitt lørdag formiddag da Magda, Ruth og Nellie stod utenfor leiligheten med hver sin trillekoffert. Obersten, som hadde vært på en todagers ferie hos broren i Oslo, kom tilfeldigvis ut og slo av en prat med de reisesyke damene.
«Jaså, da drar dere på tur igjen, jenter? Det skal vel bli godt å reise bort etter alt som har skjedd i det siste.» Damene nikket bekreftende samtidig som de satte seg inn i taxien som akkurat hadde stanset ved fortauet.
«Dere får kjøpe en billig vinflaske til meg i Strømstad da…» Obersten blunket og vinket mot dem.
Magda smilte til ham innenfra det nedrullet bilvinduet.
«Vi skal litt lengre denne gangen. Vi drar to uker til Gan Canaria. Du skal heller få en god Cognac, du.»
 Det var det siste han hørte før taxien rullet av gårde med tre oppspilte damer. I bilen surret nyhetene på radioen, hvor nyhetsankeret leste opp at en velkjent forbryter med flere tidligere grove dommer på samvittigheten, var mistenkt for drapet på Jørgen Kram.
Magda dro frem strikketøyet av vesken.
”To fluer i en smekk,” sa hun idet hun diskret slapp de spisse strikkepinnene av metall ut av vinduet….

«Vi har vel råd til et par nye strikkepinner, eller hva jenter…?»