Del 5 :
Det var blitt kveld. Det hadde sluttet å snø, men
brøytebilene jobbet febrilsk med å få veiene kjørbare. Tom og Stig satt på hvert
sitt kontor og skrev rapport. I huset til Bjørn Dal hadde teknikere arbeidet
hele dagen. Saken så ut til å være løst. Alt tydet på at denne Bjørn Dal hadde
gjort noe mot Britt som måtte skjules ved å ta livet av henne. Det at han nå
hadde tatt sitt eget liv, gjorde det likevel vanskelig å slå den siste spikeren
i kista og nagle Bjørn fast som drapsmann. Tom håpet på at det ville dukke opp
noe fra teknikerne, men han tvilte egentlig. Det ene ordet som Bjørn hadde
skrevet på lappen virket å være den eneste forklaringen han ønsket å gi. En
forbannet lett utvei, tenkte han og irriterte seg grønn over at Bjørn ikke
kunne gi de som satt igjen en skikkelig forklaring på udåden. Tom strakk seg
etter kaffekoppen, og i det samme ringte telefonen. Det var sykehuspresten,
Espen Haarr, som ringte.
-Jaha, hva kan jeg hjelpe deg med? Tom var fremdeles irritert
over gårsdagens hendelse, og ønsket mest av alt å gi ham skylden for
selvmordet.
-Jeg hørte av direktøren at Bjørn Dal har tatt sitt eget liv.
Som sykehusprest har jeg tett kommunikasjon med Langfeldt… Stemmen hans var
alvorlig, og han virket preget av hendelsen.
-Ja, og…?
-Ja, jeg ville vel egentlig bare si… Altså når det som er
skjedd først er skjedd, så kan jeg vel bekrefte at Bjørn fortalte meg at han og
Britt hadde hatt en uoverensstemmelse i kjelleren. Han mildnet det nok noe til
meg, men han fortalte at han kanskje hadde gått litt for langt. At han hadde
vært litt for voldsom og tråkket over hennes grenser… Sånn seksuelt altså.
- Jaha. Sa han noe mer? Gav han noen detaljer?
-Nei, men han fortalte at det ville bli hans versjon mot hennes,
og at han hadde trodd hun ville mer enn han oppfattet… Hun var jo forelsket i
ham, mente han, og ville egentlig ikke innrømme å ha gjort noe galt.
-Skjønner. Bra du gav beskjed. Jeg kommer innom sykehuset i
morgen, så får vi ta en ytterligere prat da. Takk for at du ringte.
-Bare hyggelig.
De avsluttet samtalen, og Tom smilte skjevt for seg selv.
Dette bekreftet enda tydeligere deres mistanker. I det samme kom Stig stormende
inn på kontoret.
-TOM! Du må se på dette. Jeg satt nettopp og gjennomgikk videoovervåkningen
fra vaktselskapet på sykehuset. I forrige uke satte de opp et nytt kamera i
kjelleren. Et kamera som nesten ingen er kjent med ennå. Bli med inn til meg. De
gikk med raske steg inn på kontoret til Stig som lå vegg i vegg.
-Se her. Dette er de vanlige kameraene. Alle som går forbi
kikker opp mot dem, nesten ubevisst… Noen smiler til og med mot dem. Tom
nikket.
-Men se på dette kameraet. Stig klikket med musa slik at et
annet bilde kom frem.
-Ingen ser den retningen en gang… Det er en ny type kamera
som ser ut som en brannalarm eller ventil om du vil.. Og det er nå det
spennende skjer. Jeg har funnet frem til det tidspunktet jeg har antatt at
denne konflikten mellom Britt og Bjørn skulle ha foregått. Man ser kun
korridoren, men også døren inn til det jeg vet er et lagerrom. Se nå! Her ser at
du Bjørn Dal kommer… Kikker seg smilende rundt før han smetter inn på lageret.
Hvis jeg nå spoler litt fremover så ser du også at Britt kommer. Men se hva som
skjer nå…
Det ble helt stille.
De stirret på filmen, men kikket flere ganger på hverandre underveis.
-Men i helsike… Utbrøt plutselig Tom. Det betyr jo... Det vil
jo si at…
-Akkurat det tenkte jeg også, svarte Stig.
De satte seg ned i hver sin stol. Begge klare over at de nå
hadde mye arbeid igjen før de kunne avslutte. Men det var helt greit. De visste
nå at oppgaven deres snart samsvarte med fasiten.
-Vi må bruke kvelden på å planlegge, men kall inn direktøren
og presten til et møte imorra. Viktig at de begge to er til stede når vi
informerer. Jeg ringer teknikerne som er hos Bjørn Dal, og får rapporten fra
dem. Nå blir det månelyst her, avsluttet Tom.
……….
Mons Myrvold satt på benken i omkledningsgarderoben og
vrengte av seg slagstøvlene. De var våte både på utsiden og innsiden. Han hadde
spylt gulvet etter den siste dissekeringen, men det var ikke til å komme bort ifra
at den plagsomme fotsvetten var årsaken til fukten på innsiden.
Han kikket ned på
føttene sine og dro av de sure sokkene. Ble deretter sittende å stirre ut i
rommet med et tomt blikk. Han fant frem en røykpakke og dro frem en sigarett
som han la bak øret. I det samme hørte han subbende skritt ute i gangen som han
straks gjenkjente. Gunther… Gunther hadde gått for over en time siden og det
var ingen grunn til at han skulle komme tilbake igjen nå. Mons rasket sammen
tøyet sitt og smatt inn på toalettet. Han holdt nærmest pusten idet det knirket i garderobedøra og Gunther steg inn.
Den intense pustingen han hørte levnet ingen tvil om at det var Gunther som var
tilbake. Mons åpnet døren på gløtt slik at han via dørsprekken kunne spionere
på sin nærmeste kollega. Gunther gikk mot garderobeskapet sitt, lirket frem en
nøkkel fra lommet, kikket raskt mot garderobedøren igjen, før han så åpnet
garderobeskapet. Han flyttet på et par sko og stakk armen helt innerst i
skapet. Han dro armen ut igjen og en liten gjennomsiktig plastpose viste seg. Gunther
satte seg på benken foran skapet, åpnet den lille posen og dro ut en liten
hårtuste. Han tok den opp mot nesen, snuste inn og lukket øynene i en slags
nytelsessekvens. Gunther åpnet øynene igjen, la hårtusten tilbake i posen og
fant deretter frem en liten klistrelapp som han festet på posen. Han trykket på
en penn og begynte å skrive på lappen samtidig som munnen formet et navn med
leppene.
Mons kjente frysninger ile nedover ryggsøylen. Hva slags syk
greie var dette? Hva slags syk mann var det han hadde arbeidet med i alle år?
Han hadde alltid tenkt at denne Gunther var en spesiell og original fyr, men nå
kjente han på frykt. Frykt og avsky. Med ett la han merke til sine egne svette
fotspor på de sorte flisene. Så man nøye etter kunne man helt klart
diagnostisere ham som plattfot. Varmen i rommet var allerede i ferd med å tørke
dem bort, og de første stegene var allerede fordunstet. Men ikke de fire siste…
Ikke de som Gunther i dette øyeblikk satte sine stikkende øyne mot.
Mons rakk aldri å komme bort fra dørsprekken før øynene deres
møttes i et øyeblikk som kjentes uendelig langt ut for dem begge.
Mons slo opp døren.
-Hva i helsike er det du driver på med, Gunther? Hva slags
hårtuste er du har i posen? Den tykkfalne mannen vraltet mot en adskillige mere
smidig Gunther, som straks spratt opp på beina.
-Hold deg unna, Mons. Dette angår deg ikke, jeg advarer deg.
Den skrikende stemmen lagde små ekko i rommet. Mons røsket den lille plastposen
ut av hånden på Gunther, og stirret skrekkslagent mot navnet som nettopp var
skrevet på den hvite klistrelappen.
«Britt Skog» sto det med blå pennestrek.
-Hva fa…? Mons rakk aldri å fullføre bannskapen før han
kjente to hender som dyttet ham så hardt bakover at han falt over ende. Han slo
hodet mot flisene.
Sekunder etter kjente han iskalde lange fingre slynge seg
omkring halsen som grådige røtter. De presset hardt over adamseplet og han
merket at pusten forsvant. Det vanligvis så bleke ansiktet til Gunther hadde
mer farge enn vanlig. Det var illrødt med en pumpende blodåre som lå skrått
over pannen. Han skrek til Mons samtidig som han presset mot halsen, men Mons
hørte ingenting lenger. Sansene var i ferd med å forsvinne. Hørsel, lukt og
smak. Smertefølelsen var borte, han var i ferd med å gli over i en vektløs
tilstand. Det eneste som fungerte var synet, selv om også det begynte å bli
slørete. Han klarte å vri øynene såpass mye at han oppdaget en vaskenal som lå
på gulvet rett bortenfor ham. Han strakte desperat armen ut etter den. Manglet
akkurat en centimeter på å nå den. Forsøkte igjen og kjente denne gangen at
fingertuppene tok borti den. Han gjorde en siste kraftanstrengelse. Det så ut
som om øynene hans skulle sprette ut i forsøket, men han lyktes. Han fikk et
fast grep om stålnalen…
---------------------------------------------------------------------------
Direktøren og presten satt rundt et ovalt konferansebord i
enden av kontoret, da Stig og Tom entret rommet dagen etter.
-Hei. Så flott at dere er på plass allerede. Som dere begge
vet så er vi nå i en fase av etterforskningen hvor de siste tråder nøstes opp,
og etter hendelsen med Bjørn i går, så vet dere jo litt om hvordan saken ligger
an. Vi må ha dere med på laget i så måte.
Presten og direktøren nikket. Begge med et alvorlig uttrykk i
ansiktet.
-Ok, da starter vi. Stig kan du fortelle litt om de tekniske
funnene omkring drapet på Britt Skog? Stig reiste seg og holdt en liten mappe i
hånden. Han åpnet den og begynte så med utredningen sin.
-Britt Skog ble drept omtrent et døgn før hun ble oppdaget på
kjølelageret. Dødsårsaken skal vi komme tilbake til, men det jeg kan si er at
det ikke er noen fysiske skader på henne. Hun er hverken mishandlet eller
slått. Vi er videre rimelig sikre på at det er drapsmannen selv som har trillet
henne inn på kjøla. Drapsmannen har med andre ord hatt tilgang, altså nøkkelkort
til kjølelageret.
- Jeg har sjekket Bjørn Dals sitt kort, og han hadde full
tilgang til alt i kjelleren, bekreftet direktøren. Stig slikket seg om munnen
og fortsatte.
-Så til dødsårsak. Britt Skog er blitt forgiftet av en
«coctail» med ulike sterke medisiner. Likevel er det virkestoffer fra et
spesielt preparat som skiller seg ut. Vi mener ganske sikkert at dette
medikamentet er Lanoxin. Felleskatalogen
forteller at denne medisinen brukes for følgende lidelser: Hjertesvikt.
Paroksysmal supraventrikulær takykardi. Atrieflimmer, flutter.. Den finnes både i tablettform og som
injeksjonsvæske. Britt hadde en større dose av dette i kroppen sin. Det var så
stille på kontoret at man kunne høre den berømte knappenålen falle. Presten
sukket og ristet oppgitt på hodet. Stig fortsatte;
-Det viser seg at det er samme medisincoctail som Bjørn har
tatt en overdose av. Hvilke mengder han har fått i seg vet vi ikke ennå, men det
har for så vidt mindre betydning. Det at Lanoxin også er fremtredende her anser
vi som viktigere
-Så det bekrefter egentlig at det er Bjørn som har tatt livet
av Britt… Direktøren sa det mer som en bekreftelse enn et spørsmål.
Stig svarte ikke, men lukket mappen og satte seg ned igjen.
-Takk, Stig. Da tar jeg litt over. Tom reiste seg.
-Vi har hatt flere mistenkte på blokka vår. Tom viste
hermetegn med fingrene.
-Vi har hatt samtaler med denne Michael «Micke» Sødelerlund,
den svenske portøren som ingen liker, men som elsker seg selv. Han var veldig pågående
mot Britt, og vi tenkte vel egentlig at det var mer likt en person som ham å
gjøre et fremstøt på et lager i kjelleren, enn Bjørn Dal… Men man skal ikke
skue hunden på hårene. Tom tok en liten kunstpause og kikket på de to
tilhørerne som konsentrert fulgte med. Tom smalnet øynene før han slang ut
neste setning.
-I går kveld skjedde likevel det noe som gjorde at saken tok
en ny og overraskende vending. Gunther, laborantassistenten, har hele tiden
vært i søkelyset vårt og i går kveld fengslet vi ham for drapsforsøk på sin kollega
Mons Myrvold.
-Hva sier du? Direktøren rettet seg opp i ryggen og dro av
seg de ovale lesebrillene sine.
-Ja, han forsøkte å kvele Mons i garderoben i går.
-Kvele ham, hvorfor det? Presten så overrasket på Tom.
- Mons overrumplet ham i garderoben da han holdt en liten
plastpose med en hårtuste oppi. Hårtusten viste seg å være fra den avdøde Britt
Skog.
Presten og direktøren satt begge med munnen åpen. De trodde knapt det de hørte.
-Da Mons konfronterte ham med det, angrep Gunther ham og tok
kvelertak. Takket være en glemsk rengjøringsdame som hadde forlatt vaskenalen
på gulvet, så fikk Mons svimeslått ham i siste sekund. Det var rett før vi fikk
enda et offer…
-Men vil det si at det ikke er Bjørn som er morderen likevel
da? Direktøren hadde et spørrende uttrykk i ansiktet.
Tom svarte ikke på spørsmålet, men endret helt uventet fokus.
-Visste dere forresten om det nye kameraet i kjelleren? Det
som vaktselskapet monterte forrige uke? Tom satte seg ned. Begge to ristet på
hodet og kikket spørrende på hverandre.
-Jeg skal vise et lite opptak etterpå, men først vil Stig
overta litt igjen. Stig!
-Ja, da var det min tur igjen… Han reiste seg og smilte kort
mot de to tilhørerne.
-Jeg skal ikke si så mye, men jeg vil fortelle litt om funnene
hos Bjørn Dal. Bjørn har som sagt fått i seg en dødelig dose medisiner via et større
glass vin. En lapp med ordet «Sorry» på ble funnet under glasset. Dette
indikerer tydelig at han påtar seg skylden for drapet på Britt.
MEN…
Vi mistenker derimot at han også er blitt forgiftet. Vi tror
noen har vært hjemme hos ham og servert ham dette vinglasset og arrangert hele
settingen.
-Men… Men da ville det jo vært fingeravtrykk på glasset etter
en annen gjerningsmann? Har dere sjekket det? Presten rettet seg våkent opp på
stolen.
-Klart vi har, og det er et godt poeng, fortsatte Stig.
-Det som derimot gjør oss så sikre på at det er en annen
gjerningsmann i bildet, er at det ikke er fingeravtrykk på glasset.
-Så morderen har altså fjernet dem. Hmmm Gunther…, nærmest
hvisket direktøren…
-Morderen har fjernet dem, ja svarte Stig kort, før Tom
fullførte
-Men han har fjernet Bjørn Dal sine også… Det er overhodet ingen fingeravtrykk på glasset!
Tom dro en hånd gjennom håret og lot til å stå å tenke et par
sekunder.
-Jeg har lyst å vise dere dette videoopptaket jeg snakket om,
men først vil jeg bare fullføre historien om Gunther. Tom smilte skjevt.
-Vi har i natt gjennomsøkt leiligheten til Gunther, og hver
eneste lille centimeter er saumfart. Det vi har funnet er rystende. I kjelleren
oppdaget vi fire store bokser fylt med lignende små plastposer med hårtuster.
Alle er nøye merket med navn og dato. Dato for når dissekeringen er utført. Det
er rett og slett arkivert. Han har med
andre ord samlet et «trofe» om man kan kalle det det, fra alle de lik som han har vært med å
dissekere. Helt tilbake fra åtti-tallet…
-Men i himmelens navn. Det er godt å få buret inne slike
mennesker. Utbrøt presten.
Ja… jeg vet, fortsatte Tom.
Det er både sykt og det er ulovlig, men han er likevel ikke
drapsmannen til Britt Skog. Tom reiste seg, gikk bort til en serveringstralle
hvor det sto en mugge med vann. Helte seg et glass som han løftet mot munnen,
pekte på Stig og sa:
-Nå tenker jeg at vi ser på videoopptaket, Stig… Tom åpnet
den bærbare PC’en sin og klikket et par ganger med musa.
-Følg med nå mine herrer. Her ser dere kamera fra korridoren
nede i kjelleren. Den avdøde Bjørn Dal smetter inn på lagerrommet, etter å ha
sjekket at ingen ser ham. Deretter ser vi at Britt kommer forbi. Stopper
utenfor døren og blir stående her i nærmere to og et halvt minutt. Som dere ser
går hun faktisk aldri inn. Hun står og lytter, men haster plutselig avgårde.
Deretter, ca tretti sekunder etterpå kommer en rødmusset og svett Bjørn Dal ut
av døren igjen, og så….tjufem sekunder senere… Da kommer DU ut fra rommet…!!!
Det ble stille på direktørens kontor. Dørgende stille.
-Hva i ….Direktør Konrad Langfeldt reiste seg så brått at stolen
bak ham falt i gulvet.
-Det er jo deg, Espen… Det er jo… Du og Bjørn???? Du er jo
gift… og prest.
-Ja, og det er vel akkurat en slik reaksjon du hadde fryktet.
Tom stirret presten intenst inn i øynene.
-Vi fant nemlig klare indikasjoner hjemme hos Bjørn på at han
var homofil. Det kan virke som ingen på sykehuset var klar over det, ettersom
halvparten av damene la seg etter ham, men en som i hvert fall ville holde
dette skjult var deg, Espen. Da Britt Skog var fast bestemt på å avsløre dine
eskapader og truet med å si det til din kone, så du ingen annen utvei enn å ta
livet av henne. Du så jobb, ekteskap og hele
livet ditt rase sammen…
Stig overtok.
-Hva er det med dere prester og homofili egentlig? Vi lever
da for fanken i 2017… Du av alle skulle jo frontet dette og vist verden at
dette er helt normalt, men så har du til og med støttet presteskapet som er
imot det, i avisene. Tom fortsatte:
-Du hadde tilgang til kjølelageret og ideen med å kvitte deg
med liket var nesten perfekt. Det var små sekunder som skilte den fra å lykkes.
Hadde ikke en observant laborantassistent oppdaget at det var feil person, så
hadde Britt Skog fremdeles vært savnet.
Sykehuspresten slo hardt i bordet og forsøkte en siste gang å
protestere.
-Nei, dette er konspirasjon på høyt nivå… Det er ikke…
-Sett deg ned, sa Tom brysk og pekte på stolen.
-Medisinen som er brukt på begge drapsofrene, denne
Lanoxinen… Vi ringte din kone før møtet i dag. Vi ville høre hvordan hun var i
form og samtidig beklage at vi drev henne så hardt forleden dag. Hun takket for
omtanken og fortalte at hun led av en kronisk hjertesykdom. Vi spurte da om hun
brukte noen medisiner, og hun fortalte oss velvillig at hun brukte..., ja du
vet det jo godt du: Lanoxin. Jeg vil anta at vi også vil finne andre av hennes reseptbelagte
preparater i avdøde også… Beklager Espen Haarr, men det er over. Verken Gunther
eller Bjørn kan ta skylden for dine synder.
……….
Prestens kroppspråk viste en tydelig kapitulasjon. Hodet falt
sakte fremover og leppene delte seg slik at han ble sittende med munnen åpen. Ansiktet
fikk et slitent og grått drag over seg. Det var som om en maske ble revet av
ham.
Direktøren sto fremdeles oppreist, med kulerunde øyne og
likblek i ansiktet. Han sèg ned i stolen da to uniformerte politimenn festet
håndjern omkring håndleddene til presten og førte ham bort. Han mumlet en
setning for seg selv som Tom så vidt oppfattet.
-… Og jeg som bekymret meg over gjenglemte instrumenter i
opererte pasienter…