Her er en ny liten novelle......
Øyeblikk II
”Lukk øynene far. I morgen skal du få hvile. ”Jeg hvisket
det stille, og det ble mine siste ord til ham.
Sengen var redd opp. Far lå tungt på mors heklede pledd. Han
var kledd i mørkeblå skjorte, med øverste knapp stramt kneppet igjen. De brune
buksene med brettekant virket vide over de tynne beina. De grå sokkene forsvant
ned i blankpussede sorte sko. Han ville ha det slik. Ville være velstelt og gjenkjennelig.
Ønsket ikke å ligge halvnaken under en hvit dyne. Jeg åpnet den øverste knappen
slik at han skulle få puste bedre. Han reagerte ikke og jeg antok at det var
ok. Øynene hans beveget seg urolig under hudfoldene som dekket over dem. Jeg strøk ham over pannen. Kjente med fingrene
på den dype, litt skjeve rynken som jeg kjente så godt. Jeg mintes hvordan den
alltid hadde kommet tydelig til syne, når jeg i ungdomstiden gjorde ham
bekymret eller irritert. Den var ikke streng, snarere tvert imot. Den gjorde at
ansiktet hans hadde fått et slags trist drag over seg, og den hadde ofte gjort
meg usikker på mine valg og gjerninger. Jeg kikket på de tykke øyenbrynene som alltid hadde
vært som uregjerlig buskas. Jeg smilte da jeg tenkte på hvordan han hadde bustet
både dem og håret sitt, løpt etter meg og latt som han var et troll fra
eventyrbøkene. Jeg var vel knapt tre år første gangen, men senest i fjor så jeg
at han gjorde det samme foran mitt eget barnebarn. Han var en mester i å få
andre til å smile. Nå lå han her foran meg. Tynn, gammel og utslitt. Det var ikke sykdom
som var i ferd med å frarøve ham livet. Motoren hadde gjort sitt og kunne ikke
lenger repareres. Jeg holdt hånden hans. Trykket og strøk den. Ville at han
skulle kjenne at jeg fremdeles var hos ham. Studerte det lange arret inni
håndflaten hans som jeg så mange ganger hadde latt meg fascinere av som barn.
Under en fisketur hadde fiskesenen boret seg inn i kjøttet og kuttet en muskel
som styrte lillefingeren. Vi barna hadde ikke merket at det skjedde engang. Han
ville ikke bekymre oss og hadde tullet hånden inn i en tykk fille. Da vi kom
hjem dro han alene til legen og det var da vi forsto at vår tapre far hadde
skadet seg. Lillefingeren hans forble stiv resten av livet. Vi lo ofte da han
stønnet over nok et melkeglass, som den forbannede fingeren veltet utover
bordet. Han lo selv også, men ristet alltid oppgitt på hodet. Øynene mine fant
stadig nye landemerker på kroppen hans, som hentet frem minner fra tiden vår
sammen. Jeg lukket øynene og prøvde å gjenkalle lukter, følelser og smak. I hodet mitt hoppet jeg frem og tilbake i
tid. Fra barndommen, til vår siste tid sammen, og til tiden da mor forlot oss.
Han var alltid så trygg og sterk, men likevel så følsom. Aldri redd for å
gråte, en egenskap verken jeg eller selv mor hadde lett for. Jeg kjente på
tristhet og på glede. Tristhet fordi jeg visste at tankene jeg hadde i hodet
var tapt tid, glede for alt det gode jeg hadde opplevd. Som en tegning med
minner over vårt liv sammen, lå han nå foran meg. Med ett kjente jeg et lite
rykk i hånden hans og så slapp den sakte taket. Som sanden i et timeglass rant
livet ut av kroppen hans. Livets reise var over. Jeg så at det skjedde, men var
likevel ikke forberedt på at pusten stoppet. Det var som om noen tok ut
batteriet av en klokke. Sekundviseren hoppet ikke videre. Jeg ble overrasket,
fikk en følelse av panikk. Nittifire år… Nittifire år var plutselig over. Han
var borte. Var ikke mer. Det var ikke lenger far som lå foran meg. Det var kun
et skall som jeg ikke kjente igjen. Ingen gjenkjennelige tegn som brakte meg
tilbake til fortiden. Jeg slapp hånden hans og reiste meg. Kysset pannen hvor
kun varmen minnet meg om hans tilstedeværelse. Da jeg forlot kroppen som lå på
mors teppe, kjente jeg at kinnene mine var våte. Tårer. Jeg tok med meg noe ut av rommet som jeg ikke
hadde da jeg kom. Jeg visste hva det var. Far var med meg videre og sammen
skulle vi skape nye gode minner...
Jan-Erik Vik