onsdag 20. juni 2018

Ferien nærmer seg og flere drar utenlands. Denne krimthrilleren er lagt til sydligere strøk, og forhåpentligvis holder man seg unna steder som beskrevet i novellen. Novellen er tidligere publisert i ViMenn med den glimrende illustrasjonen laget av Bogdan Bocianowski. 


Samleren ved klippene

Jan-Erik Vik

 Jon gikk bortover den smale grusstien. Han var langt unna den vesle leiligheten som kostet ham knappe 200 Euro i uka, langt borte fra folk, langt unna ståk og mas. Kun de skarpe klippene skilte ham fra det lyseblå, glassklare havet som glitret bekymringsløst og flatt i lyset fra den klamme ettermiddagssola.  Det var første gangen han besøkte denne øya. En middelhavsøy som ikke var noe typisk turiststed, men som likevel fristet med sol og varme, palmer og ikke minst fred og ro. Han trengte det nå etter en slitsom vinter. En vinter hvor de økonomiske utfordringene hadde tårnet seg opp, og hvor han nå hadde flyktet unna for å tenke….

Den slitte dongerishortsen klebet seg fast til vinterbleke lår og den rutete skjorten han bar, ble stadig våtere av svetten som piplet befriende ut fra åpne porer. Han tørket seg i pannen med håndflaten og kneppet opp ytterligere tre knapper i halsen.  Han gikk i rolig tempo, men var likevel andpusten i den høye luftfuktigheten. Stien buktet seg gjennom det tørre terrenget som en ilter slange. Små busker som ikke hadde behov for de store vannmengdene slynget seg som tett kratt på hver side og raspet ham stadig vekk i leggen. Ikke slik at de ble blodige, men de lagde hvite striper i den tørre huden hans. Da han forserte den ytterste klippen kom en ny bukt til syne.  En liten ”U” i landskapet som hadde beskjeden bebyggelse langs sandstranden. De velstelte leilighetene lå som en hvit perlerad av tenner etter hverandre. Alle med skodder fremfor vinduene, noe som vitnet om at de var ubebodde på denne tiden av sesongen.  Øynene hans dro seg forbi dem og videre utover horisonten. Helt på tuppen av de voldsomme klippene, på motsatt side av hvor han sto, så han en annen bolig. Den var tydelig fraskilt fra de andre med en tett krattskog, men han skimtet en liten sti gjennom den. Det var enn sliten kåk som ikke holdt den samme standarden. Han tenkte at det var den råtne tannen med hull i. Den som skjemte ut hele det flotte hvite gliset, og derav var støtt ut fra de andre. Han kikket på iphonen sin og registrerte at han kun hadde gått fem kilometer. Spaserturen var godt for de tunge tankene, så han bestemte seg for å fortsette.

Da han passerte de første leilighetene forsto han hvorfor han hadde valgt å reise til dette stedet. Stillheten og anonymiteten gav ham akkurat den roen han trengte for å finne ut av ting. Finne ut om han turde å satse videre på sitt vesle etablissement. Han kikket på de vakre leilighetene, men følte seg merkelig nok mer tiltrukket av den slitne boligen helt ytterst. Langt der borte så han små løshunder som beveget seg i slowmotion rundt det lille gjerdet som omkranset huset, men de la seg ganske snart ned under busker som hadde kjølt ned den støvete jorden… Det forsterket det slumaktige inntrykket, og kunne virke avskrekkende nok i seg selv. Han stoppet opp ved enden av rekken med de velstelte, men likevel så anonyme husene.

 ”Like alle sammen” tenkte han. Trygt, kjedelig og spenningløst. Det var slik han alltid hadde levd. Bare fulgt det trygge, det som lå godt innenfor komfortsonen. Det oppsummerte kanskje yrkesvalget hans. Antikvitetshandler av fjerde generasjon. Det var jo ikke akkurat den mest spenstige tittelen man kunne ha, og med den lute holdningen, de smale skuldrene og det flinskallede hodepartiet så var det ikke akkurat en Indiana Jones som nå vandret litt motvillig videre mot det usikre kortet på klippen. Men nysgjerrig var han, og det var nok derfor han i denne stund drev seg videre, med svettedråper på nesetippen og skjorten blafrende i den milde ettermiddagsbrisen.

Hundene beveget seg knapt da han nærmest listet seg forbi dem. De vippet ørene opp, men øynene var lukket. Det så ut til at varmen hadde slått vaktinstinktet deres ut. Han nærmet seg gjerdet som omkranset huset. Det var mer falleferdig enn det hadde sett ut på avstand. Grått og trist. Malingen var fullstendig flerret av murhuset og flere steder var det satt opp lemmer for å holde gjerdet på plass. Han stoppet opp og kikket seg rundt. Verken så eller hørte tegn til liv. Jaja, så hadde han i hvert fall trosset sin egen usikkerhet. Det var en seier i seg selv.

”Velkommen til min ringe bolig, fremmede…” En tynn pipete stemme fra innsiden av gjerdet skar gjennom luften. Jon kvakk til og kikket forvirret rundt seg. Han strakte hals og oppdaget til sin store forundring hodet til en eldre kar som satt på en gyngestol under et lite halvtak av blikkplater. Han pattet intenst på en pipe, bar store mørke solbriller og kikket i en helt annen retning enn der hvor Jon stod.

”Er det meg du snakker til?” Jon svarte på engelsk, det samme språket som den gamle så gebrokkent hadde tiltalt ham på.

”Ja, min venn. Ser du andre rundt deg?” Den spydige kommentaren var sagt med en viss sjarme, men den satte Jon litt ut av spill.

”N…Nei nei” stammet Jon usikkert, vel vitende om at han egentlig var utenfor den eldres synsfelt.

”Så kom inn da og få deg noe å drikke. Det er varmt i dag.” Den direkte invitasjonen føltes nesten som en ordre. Jon kikket rundt seg, som for å se seg om etter en utvei. Han kjente det strittet imot å skulle bevege seg inn der, men hva kunne vel skje? Det var jo bare en gammel mann som satt der.

”Jo takk, en liten vannskvett har jeg vel tid til, før jeg må videre.” Han la inn unnskyldningen med en gang, så han raskt kunne skygge banen dersom det ble for ubehagelig. Han åpnet porten og tok steget inn på gårdsplassen. Den så like forsøplet og skitten ut som den hadde gjorde fra utsiden. Det var derfor overraskende å se den gamle mannen sitte der i en kritthvit dress. På avstand kunne han nesten se elegant ut. Distingvert og kanskje en smule eksentrisk..

”Kom hit ned og sett deg. Stolen din står allerede klar”. En hånd pakket inn i en hvit silkehanske vinket i luften, men ansiktet var fremdeles vendt i en annen retning.

”Blind”, tenkte Jon med det samme. ”Han retter selvsagt ørene mot meg for å vite hvor jeg befinner meg”.  Jon husket plutselig på den gamle naboen fra barndommen. Han som hadde bodd i etasjen over i blokken deres. Mannen med de enorme ørene. Han hadde brukt hvit stokk, og faren hadde spøkt med at ørene var dobbelt så store siden han ikke kunne se. Moren hadde bedt ham slutte å tulle med slikt, men faren sto på sitt og lo høyt da han sa det.

 ”De er som en omvendt tuba”, hadde han sagt. ”En parabolantenne som tar inn alle signaler”. Det viste seg i ettertid at naboen var en forferdelig fyr som klaget på alle lyder, og moren flirte i det skjulte og var med på leken. Da øremannen en skjebnesvanger dag hadde tråkket feil i trappetrinnet og veltet nedover trinnene før han endte opp livløs foran døren i Jons etasje, snakket de aldri mer om han. Han døde øyeblikkelig, og årsaken til det var at hodet slo seg mot en gjenstand som befant seg liggende på deres dørmatte. Utrolig nok hadde det ene styret på Jons trehjulsykkel, den som manglet gummihåndtak, boret seg inn i skallen hans. Inn i den omvendte tubaen som aldri skulle spille igjen…

Jon gikk mot den eldre mannen.  Han så ut til å være hårløs under den latterlige stråhatten han bar på den smale skallen. Han sugde hardt på pipen og de innhulte kinnene avslørte at han var nesten uten tenner.  Jon strakk ut hånden for å hilse. Det kom ingen neve i retur, men stemmen bad ham sette seg ned.

”Jaså, du er på ville veier skjønner jeg. Her er det ikke ofte folk våger seg ut…Hva heter du?”

”Jo…” Han kom ikke lenger før det neste spørsmålet rant som et måkeskrik ut av nebbet hans.

”Er du alene?”  Den brekende stemmen var ubehagelig og skjærende.

”Ja, jeg dro hit for å komme bort fra alt. Trengte litt tid for meg selv.”Jon undret seg over sitt eget svar. Hvorfor han i det hele tatt utleverte slikt til en som ikke engang ventet på å høre navnet hans. Men det var andre ting som hadde fanget Jons oppmerksomhet. Remedier som befant seg bak den gamle mannen, på innsiden av døren inn til huset. De var i ferd med skylle bort enhver spire av ubehagelig frykt for dette vemmelige stedet. Han skimtet antikviteter av en art han sjelden hadde sett. Det lyste i øynene hans.

”Hva slags sted er egentlig dette? Jeg kunne ikke unngå å se de gamle maskene og sverdene på innsiden av døren…” Det var formelig så han fikk vann i munnen da han sa det, som om verdifulle skatter allerede var servert på en diger tallerken framfor ham.

”Jeg er bare en gammel samler. Har vært verden rundt, og hatt stor glede av å ta med meg noen minner fra forskjellige hjørner av vår gamle klode. Ta deg gjerne en titt på innsiden…” Jon var ikke sein å be. Han hadde allerede reist seg fra stolen og stormet inn. Da han kom ut igjen var han nærmest målløs. Den beskjedne boligen huset helt utenkelige antikviteter fra de mest verdifulle tidsperiodene. Kunne han om bare få tak i et par av disse skattene ville alle de økonomiske bekymringene han hadde flyktet fra, nærmest fordunste som kokende vann.

”Imponert?” Den gamle kallen breket igjen.

”Jeg er ute av stand til å beskrive dette. Jeg arbeider med antikviteter selv og hadde gjerne ville gjøre en handel med d…” Han ble avbrutt av den hvite viftende hansken igjen.

”Handel… Kommer ikke på tale. Du skal FÅ det du ønsker deg mest, men jeg må vite en ting og nå må du svare meg hundre prosent ærlig…”

Jon trodde nesten ikke det han hørte og nikket ivrig i forglemmelsen av at mannen ikke hadde syn…

”Jaja, hva lurer du på?” stotret han etter hvert frem.”

”Jeg må vite om noen vet at du er her… Jeg vil gjerne ha disse hemmelighetene for meg selv, ser du. Jeg vil ikke bli rent i senk av andre nysgjerrige”

”INGEN”, svarte Jon kontant. ”Ingen vet at jeg har tatt turen her i dag og jeg har ikke møtt en eneste levende sjel på veien hit heller. Jeg lover, dette blir mellom oss.” Jon’s stemme dirret i ekstase. Han var helt satt ut av den utrolige situasjonen han hadde kommet opp i. Alt fordi han for en gang skyld hadde våget. Våget å ta steget ut av den lille skjøre boblen sin.

”Godt…” smilte mannen med kjøttgommene sine. La meg hente litt vann til oss. Er du grei og tar stokken min som står rett bak døren til høyre. Jon spratt opp og bykset med lette steg inn forbi døren. Der, i et lite stativ stod det en tynn trefarget stokk, med et gullforgylt rundt kulehode på toppen. Den så ekslusiv og sjelden ut.

”AI…” utbrøt Jon høyt. Noe stakk ham da han la hånden på kulen for å trekke den opp av stativet.

”Venstre side mente jeg… stokken på venstre side. Herregud så gammel og rotete jeg har blitt. Den eldre kallen ropte med en hes latter. Jon fant den rette stokken og kom ut igjen. Han hadde satt leppene mot håndflaten og slikket i seg den lille perlen med blod som piplet ut av fra huden.

”Stakk du deg?” Mannen hvisket til Jon.

”Ja, men ingen fare. Jeg tåler det, men det svir noe voldsomt. Nesten som et vepsestikk.

”Gjennom huden?

Ja, men det går bra sier jeg. Hva er det for en stokk som har en nål på håndtaket?”

”Den er fra det gamle egypt. Den lille, nærmest usynlige nålen inneholdt ofte slangegift som ble pumpet opp fra en liten beholder på innsiden av håndtaket. En djevelsk liten sak som ble gitt i gave til noen man ville til livs… En gave som de da aldri fikk brukt mer enn et par minutter... Du kan beholde den om du vil. Det er så vidt jeg vet bare et eksemplar av den i hele verden.

Jon kikket med store øyne på den gamle mannen. –Slangegift???

”Ta det helt med ro. Jeg har ikke tilgang på slikt jeg. Det er ingen slanger på denne øya, min venn. Han knegget som et gammelt esel idet han reiste seg for å hente litt vann

Jon samlet seg, og bad ham sette seg igjen.

-Jeg klarer meg uten vann”, sa han bestemt.

-Jaja, det er ditt valg. Det er fort gjort å bli svimmel i denne varmen. Kroppen mister mye veske vet du...

Jon begynte å bli utålmodig. Han ville raskt finne ut mer om disse skattene...

”Er det ingen andre som vet om denne samlingen din altså? Får du aldri besøk?” Jon ønsket å vite om det kunne være flere interessenter.

”Min gode venn, jeg har samlet på gjenstander hele livet, levd i sus og dus og truffet alle verdens mennesker. Nå som jeg er blitt gammel er det godt å trekke seg bort fra alt. Bare sitte her sammen med tingene mine, minnene. Være i fred, om du skjønner? Her ute med klippene får jeg være det. Går du på baksiden av huset mitt så finner du helvetes forgår. Klipper står rett ned i havet. Faller man ned der forsvinner man fra jordas overflate.. Ingen andre som kjenner stedet vil hit ut”

”Jeg skjønner”, svarte Jon. Den gamle karen rynket på nesen så solbrillene beveget seg opp og ned. Jon kjente det begynte å prikke i hodebunnen og merket at magen syrnet.

”Jeg har det jeg ønsker av materielle ting,” fortsatte mannen. ”Nå er det andre samleobjekter som står på menyen. Ting jeg har mistet, saker jeg ikke kan kjøpe eller bytte til meg.” Jon blunket intenst med øynene, og slet med en ubehagelig hinne som la seg som en snerk over synet. Svetten silte fra pannen i den drepende varmen.

”Men besøk… ja, jo da, jeg har hatt to på besøk det siste året. Først kom Pepe med det lange sorte håret. Jeg har alltid ønsket meg et slikt langt tykt hår” Han tok av seg stråhatten og åpnet en eske som lå ved siden av stolen han satt i. Jon merket at førligheten i kroppen var i ferd med å forsvinne, samtidig som tungen ble mer og mer nummen. Han prøvde å snakke, men ingen lyd kom ut av munnen hans. Han skled ned fra stolen og ble liggende urørlig på bakken.  Bare så vidt klarte han å vri øynene slik at han med et slørete blikk fikk se den gamle mannen trekke et sort hår over den glatte issen. Han pratet med enda større iver i stemmen nå. Virket nesten opphisset.

”Pepe hadde derimot så dårlig tenner at jeg måtte vente et par måneder til på dem. Da dukket det derimot en amerikaner opp her ute. Helt utrolig spør du meg…. Jeff hette han og han hadde den vakreste og hviteste perleraden jeg noensinne har sett. Jeg hadde nemlig synet intakt den gangen, selv om det var på retur allerede da..” Jon lå nå fullstendig lammet og nærmest paralysert på bakken. Øyelokkene var glidd igjen og alt var svart. Den gamle mannen ristet på en liten treboks. Det hørtes ut som mange små terninger slo mot veggene. ”Jeff hadde de vakreste tenner. Hvite som elfenben…” Stemmen var drømmende, nesten behagelig, før den igjen ble som en rusten kråke.   

”Men han hadde brune øyne” fortsatte han…”Og det hadde selvsagt Pepe også. Jeg har alltid ønsket meg blå… Jeg ble så glad når du dukket opp, min venn for jeg antar at med din nordiske aksent så er dine er blå…”

Jon klarte ikke gi lyd fra seg. Han ville nekte, men kunne ikke. Alle sansene var lammet.  Alle bortsett fra hørselen som derimot virket forsterket. Det var som en omvendt tuba. En parabol som tok inn alle signaler.

 Han hørte sin egen hurtige åndedrett, vinden som suste i palmene og vannet som slo mot klippene. Han visste det kom fra baksiden av huset. Han hørte det klart og tydelig... Helvetes forgård..

torsdag 14. juni 2018

En ny liten novelle i serien "Øyeblikk"


Øyeblikk - Alderdom

Med slepende, stive skritt gikk han mot den trehvite gyngestolen. Den trofaste gamle spaserstokken slo tungt ned i laminatgulvet, og holdt balansen ved like hver gang han satte høyrebeinet ned. Selv de åtte meterne fra badet gjorde ham andpusten og svett. Det surklet i tykt slim i halsen hans, og han hostet eller kremtet for å løse det opp.
Han var sliten nå. Den nittitre år gamle kroppen var i ferd med å svikte mennesket som var inni. Likevel var han ikke vemodig eller bitter. Han var tvert imot fornøyd. Fornøyd med hvordan kroppen hadde båret ham gjennom et langt liv.
På badet hadde han pyntet seg med blå skjorte og slips. Ingen visste bedre hvordan lage en perfekt slipsknute, men fingrene saboterte verket. Den ble skakk, men likevel bedre enn sist gang. Han hadde barbert bort de siste grå skjeggstubbene i kinnene, men barten beholdt han. Bortsett fra at den hadde gått fra sort, via grå, til hvit, hadde den sett lik ut de siste syttien årene. Akkurat slik den var da han hadde anlagt den før bryllupet.
Huden i ansiktet kjentes glatt og myk. Han hadde klappet litt etterbarberingsvann i kinnene for å lukke porene. Den lille svien som pleide å etterfølge, reagerte han ikke på lenger.
Han hang stokken på armlenet og plasserte seg med ryggen mot stolen. Tok et lite steg bakover slik at de tynne leggene forsiktig møtte stolsetet. Med begge hendene godt festet på armlenene satte han seg varsomt ned i gyngestolen. Et tungt utpust blåste ut fra lepper som ikke avslørte noen alderstegn. De kunne like godt vært førtitre som nittitre år gamle. Sakte begynte han å gynge med stolen. Frem og tilbake. Frem og tilbake. Han nynnet noen toner som ikke var satt sammen til noen bestemt melodi. Lenge satt han slik. Først hadde han ingen tanker. Bare kikket ut i rommet foran seg. Kikket på det gamle skatollet. På toppen sto en blank boks som var fylt med åtte After Eight-sjokolader, pakket inn i sine karakteristiske svarte og firkantede papirposer. Han hadde ikke lyst på flere. Til venstre for skatollet sto TV-apparatet som han hadde hatt så mye glede av de siste årene. Han kunne se støvet ligge som en tynn film på skjermen. Det betydde lite. Han skulle ikke se mer på den likevel. Teppet som lå foran ham var tykt og godt. Det gav varme om vinteren og var herlig å gå barbeint på om sommeren. Føttene hans lå nå og hvilte på nettopp dette teppet, men han kjente det ikke lenger. Følelsen i beina var redusert av sokkene og den tykke huden under føttene.
Gjennom det store vinduet sendte solen tynne stråler som varmet ham i pannen. Han kikket ut på den grønne plenen. Senest i fjor hadde han klippet den selv. Nå skulle han aldri gjøre det mer. Tankene begynte å vandre mellom nåtid og fortid. Øynene var lukket. Det var vanskelig å se om han sov eller dagdrømte. Tidvis smilte han, tidvis rant det små tårer nedover stiene han hadde i ansiktet. Han forsvant sakte, men sikkert, innover i seg selv. Det var på tide nå. Det var over. Det var den siste hvilen han skulle ha i gyngestolen. Han var klar. Et annet univers ventet på ham. Et lite stikk av frykt kjentes langt der inne, men hva var det å være redd for? Hvilke prøver kunne vel døden sette ham på, som livet ikke allerede hadde gjort? Gamle minner eller tingene rundt ham kunne ikke lenger holde ham tilbake. Det var ingen grunn til å utsette det.
 Han syntes å se et lys langt der borte. Han beveget seg mot det i en fart han ikke visste han hadde. Øynene under øyelokkene beveget seg raskere ettersom han nærmet seg det varme lyset. Da han nesten var fremme, stoppet bevegelsene opp. Pusten gikk saktere og saktere. Han skulle hentes. Ut av den gamle kroppen, bort fra jorden og den menneskelige verden. De gamle, rynkete hendene, som nesten så gummiaktige ut, løsnet på fingrene rundt armlenene. Tiden var inne. Lyset og varmen omkranset ham nå. 

Med ett forsvant alt. Det ble mørkt under øyelokkene. Han kjente en varme på hånden. En varme og et lite grep. Han slo opp øyene. Kikket forskrekket inn i to spraglete, lyseblå barneøyne.
«Sover du, oldefar?»
En stemme fra en liten munn uten fortenner hvisket ham i øret. Den blonde femåringen med fire fregner på nesen klatret opp på fanget hans og klemte det nybarberte kinnet med full barnekraft.
«Knusekos, oldefar. Det er det det heter.»
Den gamle mannen tørket smilende de få tårene som hadde stoppet opp i groper som gikk på tvers av ansiktet. Han rettet seg opp og «stjal nesen» til gutten. Raskt gav han den tilbake med et glimt i øyet.
«Du lukter så godt, oldefar.»
Gutten sa det samtidig som han snurret på den hvite barten hans med glatte fingre.
«Kan jeg sitte på fanget ditt og se barne-TV?»
Uten å vente på svar ålet han seg nedover beinene hans. Da han nådde ned til føttene, skvatt han litt over hvor tung gutten var blitt. I det gutten skrudde på TV, reiste han seg opp og gikk de få stegene bort til skatollet. Stokken ble hengende på armlenet. Med skjorteermet tørket han bort støvet på tv-skjermen. Vel tilbake i gyngestolen satt den gamle mannen med oldebarnet på fanget. Sammen fulgte de intenst med på barne-TV, samtidig som de pakket ut hver sin After Eight-sjokolade fra de små svarte firkantede papirposene.

mandag 11. juni 2018

Et kort liten novelle i serien av små "øyeblikk"


Øyeblikkk - De gode sansene…

De store glassdørene vek til side idet hun gikk mot dem. Hun kjente en sval bris i det samme hun satte føttene på utsiden av det store bygget. Det var som om sykehuslukten ble blåst ut av kroppen hennes og hun tenkte at hun aldri ville inn dit igjen.
Med små vaklende steg gikk hun bortover den asfalterte gangstien helt til de nakne føttene hennes følte mykt kjølig gress under fotbladene og tærne. Hun satte seg på en hvit benk hvor solen stekte henne i den bleke pannen. Det kjentes deilig å varmes opp på denne måten og ikke av en dyne som var gjennomtrukket av svette.
Hun lukket øynene og trakk inn den friske sommerduften. Kjente eimen av nyklippet gress. Bare ved hjelp av nesen gjenkjente hun lukten av de ulike blomstene og buskene som var omkring henne og de brakte frem gode minner fra en svunnen tid. En tid hun lengtet tilbake til, men som samtidig lå godt lagret i de gode følelsene. Alt føltes sterkere denne dagen. Det var som om sanseinntrykkene eksploderte i henne og hun merket en livsglede og lykke hun ikke hadde hatt på flere år.

Hun la hodet litt på skakke, fremdeles med øynene lukket og lot ørene ta inn over seg de gode lydene. Hun registrerte ikke alle bilene som raste forbi, heller ikke lyden av ambulansens sirener som varslet om at nye syke var på vei inn dørene. Hun hørte kun den lille kvitringen fra fuglene i trærne, fra humlens grove summing og en hund som bjeffet lekent i de fjerne.

Hun åpnet øynene og lot blikket vandre utover den frodige parken. Sykehuset lå bak henne, slik at hun kun hadde den deilige grønne lungen fremfor seg. Det var som en egen liten eventyrverden. På den lille dammen midt i parken dammen seilte en svane lydløst bortover det blå vannet. Flere steder ble dammen farget grønt i gjenskinnet av store trær som hang utover bredden med sine tunge greiner. Det var som et digert håndspeil hadde lagt seg i gresset og laget magiske fargespill.

I kanten av den store gressplenen, der hvor parken gikk over i skog satt et par barnefamilier i skyggen og spiste niste. De hadde brettet ut et stort rutete pledd som de små barna rullet nakne på. Barnelatter runget utover parken. De tørre leppene hennes dro seg svakt ut i et lite smil og hun humret lydløst.
Ved siden av benken strakte høye gresstrå seg mot himmelen. Hun bøyde seg varsomt og fikk fatt i et av dem. Hun lot den ene enden gli inn i munnen og mellom fortennene. Hun kjente den tørre smaken på det ytterste strålaget. Når hun forsiktig tygget på det merket hun det forsiktige våte som strået hadde sugd til seg. Hun smattet forsiktig og nøt naturens smak.

Hun pustet dypt inn og ut. La hendene i fanget og studerte dem. Hun så på gifteringen som var blitt en del av fingeren. Hudfollende omkring ville ikke gi slipp på den selv om hun ellers bare var skinn og bein. Hun savnet Gunnar. Savnet blikket hans, lukten, smilet og varmen. Han hadde reist altfor tidlig, men var der fremdeles. Innerst i hjertet. Den siste tiden hadde hun likevel savnet ham mer enn noensinne. Hun hadde trengt ham hos seg. Hadde trengt støtten, skulderen, omsorgen og kjærligheten.

Kroppen var sliten nå og hun la den ene armen over ryggen på benken. Hun kjente små dråper av fukt feste seg til huden på underarmen og kjente glede over fremdeles å føle.
Øyelokkene var nå i ferd med å gli sammen og lukke lyset ute. De mørke feltene under øynene virket med ett mildere i sitt uttrykk. Pusten gikk saktere og munnen åpnet seg ørlite. Hun trakk plutselig inn luft gjennom nesen i et hurtigere drag, for så å la den den varmen luften gli ut gjennom munnen igjen. I sidesynet så hun noen nærme seg. De var kledd i hvitt og hun forsto at det var pleierne fra sykehuset. Hun møtte blikket til en av dem og de forsto hverandre med det samme. Ikke et ord ble utvekslet, men forståelsen var gjensidig.
Den unge mannlige sykepleieren stoppet de andre og bad dem trekke seg ut av synsfeltet hennes. Bekymringen over den forsvunnede pasienten hadde nå en god forklaring. Hun skulle få forlate verden slik som hun elsket den. Omgitt av naturens gleder og naturlige krumspring.

Øynene lukket seg og det lange strået falt ut av munnen hennes. Ansiktet fikk et fredelig drag over seg idet alle sansene utenom hørselen sakte men sikkert forsvant.
Hun forlot verden med lyden av fuglesang, barnelatter og blader som danset i en mild sommerbris…

lørdag 12. mai 2018

En liten novelle


( Novelle hentet fra boken "Femte etasje" )

Fanget
Det var totalt mørke. Ingen forskjell om øynene var åpne eller lukket. Jeg følte rommet presse seg mot meg fra alle kanter. Ville skrike om hjelp, men hadde ingen stemme. Den var lammet. Lammet som resten av kroppen. Prøvde å fortelle armene at de skulle bevege seg. Prøvde å sende impulser fra hjernen ned til beina. Nytteløst. Ingenting virket. Det eneste som fungerte var hjernen, og jeg kunne kjenne kroppen. Følelsen i huden. Det dyvåte lakenet klistret seg klamt til ryggen min. Langs ryggraden var det glohett, men helt ytterst under armene var det kjølig. Nærmest iskaldt. Jeg kjente lukten av min egen svette. Våt og fersk blandet med eimen av redsel. Frykten tok tak i kroppen. Tok over den. Gled inn gjennom hver minste pore og kroppsåpning som grådige kakerlakker. På innsiden av huden begynte den å kravle rundt. Gravde seg inn i kjøttet, fylte blodårene, og strømmet som rødglødende lava rundt og rundt i årenes kretsløp. Magen knyttet seg som en klump av knuter som var for stramme til å løse opp. Brystet føltes sårt og fillete, som en ost som raspes i småbiter. Frykten var i ferd med å nå sitt høydepunkt da panikken sto klar til å ta over. Stillheten som hadde vært min eneste venn, tok jeg selv bort. Den nærmest lydløse pusten jobbet nå hektisk og ukontrollert, og laget lyder jeg gjenkjente som panikkens helvete. Den jagende, korte pesingen fikk meg til å tenke på om hjertet ville tåle påkjenningen. Det verket i armene og i den store blodmuskelen. Igjen ville jeg skrike om hjelp, men munnen knep seg sammen som i en spasme. Det suste i hodet. Suste i tanker som ikke lenger var sammenhengende. Det liknet på slutten. Ingen kunne overleve slikt. Det var nytteløst. Jeg var ferdig. Det var over.
Øynene mine var vidåpne og stirret forskremt ut i intet. Et lite vindpust blåste det sorte rullgardinet opp slik at en liten glipe med lys snek seg inn i rommet. Var det sol? Hørte jeg fuglesang?
Som et brannteppe som ble lagt over illsinte flammer forsvant panikken. Frykten lå der ennå som glødende kullbiter, men det var mer trolig at de skulle slukke enn blusse opp igjen. Jeg satte føttene i gulvet. Kroppen var igjen i min makt. Idet jeg reiste meg, falt kullbitene av meg og kun litt aske var igjen på kroppen. Nerver som oppførte seg som irriterende veps, stakk meg et par ganger, men jeg ristet dem bort. Gikk mot vinduet og den lange hyssingen som hang i enden av rullgardinet. Hyssingen som bestemte lys eller mørke. Liv eller død. Jeg trakk varsomt i den og merket straks varmen fra solen…

lørdag 17. mars 2018

En ikke spesielt hyggelig novelle - men krim er krim:-)


Illustrasjon fra ViMenn


Hevn...
Jeg kom ut av kirken, helt bakerst i følget hvor kisten til min gamle filletante ble båret mot graven. Det var et pliktløp fra min side, jeg kjente henne knapt men det var forventet at jeg deltok. Det hadde vært en flott begravelse, med rolig musikk og et par taler fra familie og prest. Som naturlig var, hørtes lav hulking og lyden av neser som ble pusset fra benkeradene omkring meg. Selv følte jeg ikke spesielt sorg. Hun var gammel og døde trett av dage, og jeg hadde knapt sett henne siden min egen barndom. Likevel opplevde jeg seremonien som respektfull og verdig et langt liv som hadde betydd mye for mange. Det var likevel episoden da jeg gikk ut av kirken som festet seg den dagen. I det lange slepet av duknakkede gjester tok jeg på meg mine mørke solbriller og kikket rundt meg på de mange gravstøttene som omringet stien vi vandret bortover. Blikket mitt festet seg raskt på en mann på min egen alder, som satt på huk foran en grav. Jeg var sikker på at jeg hadde sett ham før, men klarte ikke feste ansiktet til et konkret navn. Likevel vekket han nysgjerrigheten så mye at jeg sakket akterut følget foran meg. Jeg vippet brillene opp i pannen og studerte både ham og gravplassen han satt foran. Jeg visste godt hvilken stein han stirret på. Det var Kirstis siste hvilested. En grav jeg kun hadde sneket meg til å besøke når jeg var viss på at andre ikke var tilstede. Mannen var flakkende i blikket, som om han var ukomfortabel med situasjonen. Jeg så leppene hans bevege seg i setninger som var umulig for meg å høre. Han tok seg flere ganger til pannen og dro den grove håndflaten nedover ansiktet. Ristet på hodet som om han nektet for noe… Som om han hadde en pågående samtale. Han hadde flere tatoveringer på underarmene, men utover det et ganske alminnelig utseende.
Jeg stanset helt opp og stilte meg bak stammen til et gammel eiketre. Det lå nøtter på bakken foran meg og jeg bøyde meg ned for å plukke opp et par. Jeg ble sittende på huk, delvis skjult og skulte bort på mannen. Han virket mer sint nå. Hyttet med neven samtidig som han reiste seg brått og forlot stedet. Jeg var fristet til å gå etter ham, men gravfølget mitt hadde nå stanset opp foran min filletantes siste hvilested og jeg halset etter, for å bivåne bisettelsen. Tankene mine surret som besatt omkring om hvem vedkommende kunne være, men jeg klarte ikke sortere det. Ikke før jeg sto som sistemann igjen ved graven og kikket i det sorte hullet hvor den hvite kisten nå var senket til bunnen.
Kent Skog…. Herregud, det var jo Kenny… Min gamle klassekamerat fra videregående. Vi kom fra samme nabolaget, men han flyttet kort tid etter at Kirsti døde. Det var flere som gjorde det, som ikke orket å bo i et strøk hvor et grufull drap hadde skjedd. Et drap på en uskyldig ungjente på tyve år. En jenta så vakker som ingen andre. En jente som jeg fremdeles savnet og som hjemsøkte tankene mine daglig. Min beste venn… Min elskede kjæreste.

Jeg styrtet bortover stien, passerte eiketreet jeg hadde gjemt meg bak og gikk deretter mot gravstedet Kent Skog hadde sittet foran. Jeg bøyde meg ned og satt slik han hadde gjort minutter i forveien. Stirret på navnet som var risset inn i den glatte gravsteinen og fylt med gullfarge. Det var første gang jeg hadde sett det i dagslys. Jeg hadde aldri våget meg hit på andre tider enn natten. En isende følelse dro seg nedover ryggen min. Jeg tenkte på kvelden jeg fikk telefonen. Det var faren til Kirsti som hadde ringt meg. Lurte på om jeg hadde sett henne. Jeg sa som sant var at jeg ikke hadde truffet henne på noen timer, og at vi hadde hatt en dum krangel. Han virket bekymret og stresset. Jeg hadde fått en vond følelse i hele kroppen, senset at noe var galt. Da politiet sto på døren min tre timer etter ble vardøgene mine bekreftet. Noe var alvorlig galt. Det verste hadde skjedd. Kjæresten min var funnet drept i skogen. Jeg forsto først ikke hvorfor, men politiet brukte unaturlig mye tid på meg. Etter hvert gikk det opp for meg at jeg var deres hovedmistenkte. Det fantes visstnok statistikker på at kjæresten svært ofte var gjerningsmannen i slike saker. Jeg måtte gjennom utallige avhør. Noen mer målrettede og harde enn andre. De fant selvsagt ikke noen bevis for at jeg hadde utført udåden og jeg gikk fri, men jeg var likevel ikke frikjent. Ikke av samfunnet jeg daglig beveget meg i. Fremdeles den dag i dag er jeg ikke ute av søkelyset. Jeg hører fremdeles navnet mitt som hviskes i forbindelse med saken og jeg kjenner øynene til mine medborgere stikke meg i ryggen når jeg beveger meg på gaten. Det er derfor jeg ikke besøker graven hennes. Jeg vet at folk vil reagere, lage en scene, og jeg ønsker ikke støte noen. Vil ikke gjøre noe som sårer familien hennes, selv om de for lengst har støtt meg bort. Jeg kunne nok valgt å flytte fra stedet, og jeg burde kanskje gjort det, men det er en måte å vise min uskyld på. Hadde jeg dratt bort, ville mistanken forsterkes…

Jeg strøk fingeren over gravsteinen, samtidig som tankene mine dreide over på Kent igjen. Hvorfor besøkte Kent Skog graven? De var aldri nære så vidt meg bekjent, jeg visste ikke at de kjente hverandre engang…
Jeg dro bort litt ugress som lå omkring en lykt som jeg hadde sett at Kent hadde løftet på. Den holdt på å velte og jeg klarte akkurat å ta den imot før den velvet helt over på siden. Det var da jeg så det. Det som lå under og glinset i sølv mot den svarte jorda. Et smykke. En sølvkjede med et lite hjerteformet anheng. Jeg merket at munnen min ble tørr og at hodet ble susete. Det var som om alle lydene omkring meg forsvant.  Jeg tok smykket skjelvende opp i hånden og holdt det mot sollyset. Det var smykket som politiet stadig hadde avhørt meg om. Som de hadde endevendt hele hybelen min for å finne. Det samme smykket som hadde stått på forsidene av avisene og som var en vesentlig del av etterforskningen. Kirsti gikk aldri uten smykket og det hadde vært en gave fra meg da vi offisielt ble sammen. Det var ikke omkring halsen hennes da liket ble funnet. Politiet hadde en teori om at jeg hadde tatt det tilbake etter at jeg hadde slått henne i hjel. At drapet hadde handlet om en voldsom krangel. Det var ikke sant. Jeg ville aldri drept Kirsti. Jeg elsket henne jo…

Jeg puttet smykket i lommen, kikket rundt meg og forlot kirkegården. Jeg kjente aggresjonen vokse i kroppen. Kent Skog sitt ansikt viste seg hver gang jeg blunket. Var det virkelig han som hadde gjort det. Som hadde tatt livet av min kjære og som hadde latt meg leve i gapestokk i ti år. Jeg tenkte ikke klart. Så bare en ting for meg og det var å knuse denne fattige sjelen. Jeg søkte han opp på mobilen og fant ut at han bodde i nabobyen. Fant ham på facebook og så raskt at han var ungkar og uten barn. Akkurat som meg selv.  Heldigvis var det ingen fartskontroller på veien, for da hadde jeg aldri kommet frem. Jeg kjørte som en villmann.
Da jeg sto utenfor huset hans gikk det et ras av følelser gjennom meg. Jeg var sint, trist og aggressiv. Skalv i kroppen og ristet på hendene. Jeg gikk mot inngangsdøren hans. Så at det var lys i det lille rekkehuset. Jeg tok tak i dørhåndtaket og oppdaget straks at han ikke hadde låst døren. Jeg gikk rett inn og braste inn i stuen. Han sto foran kjøkkenbenken og stirret med vidåpne øyne på meg da jeg stormet inn.
Han så skrekkslagen ut. Han ropte ut navnet mitt, kjente meg tydeligvis igjen,  men jeg stoppet ikke. Jeg satte høyre hånden i strupen hans og presset kroppen hans bakover og inntil veggen. Jeg presset fingrene sammen rundt halsen, brukte begge hendene nå og jeg kjente kraften i kroppen hans svikte. Han seg mot gulvet. Jeg skrek til ham.
-Jeg så deg… Jeg så deg på kirkegården, din jævel. Smykket til Kirsti…Du la smykket hennes under lykta…
Øynene så ut som om de skulle sprette ut av hodet hans. Han slo meg i armen og forsøkte å si noe. Jeg lettet litt på trykket og han presset ut et navn.
-Onkel… Onkel Bjarte…
-Hva er det med Bjarte?  Hva har han med dette å gjøre? Jeg skrek mot ham så spyttet mitt traff ham i ansiktet. Jeg visste godt hvem Bjarte var. En halvkriminell tulling som alltid hadde vært i klammeri med loven.
-Jeg fant det hos ham… I leiligheten hans. Han hostet setning frem og jeg slapp taket. Kent rullet over på siden og laget rallende lyder med halsen. Han gråt nå og ropte den samme setningen ut på ny.
-Jeg fant smykket hos Onkel Bjarte. Det må være han som gjorde det…
Jeg satt meg ned på gulvet med ryggen mot kjøleskapet. Kent snudde seg og så på meg med blanke øyne.
Han er dau og jeg fant det i sakene hans. Jeg ville bare gjøre det rette. De kan ikke arrestere en død mann, så jeg ønsket at Kirsti skulle få tilbake smykket sitt. Det var samme typen hun hadde som armbånd. Det var derfor jeg la det på graven, under lykten. Så det skulle bli en helhet igjen… Har du smykket her? Han kikket på meg med hevede øyenbryn.
-Ja, jeg har det i lommen min. Forstår du hva dette betyr for meg? Jeg kan frikjennes en gang for alle. Hele byen har i alle år trodd at det var meg. Jeg har levd i en skygge i ti år… Jeg må levere det til politiet nå. Jeg skal endelig få dette ut av verden…
Kent ristet på hodet.
-Hør på meg litt. Vi må gjøre dette på riktig måte. Ta med deg smykket hjem, det er snart natt. Det beste er å snakke med etterforskerne som har hatt saken og de er ikke på jobb på denne tiden av døgnet. Jeg skal heller ringe dem i morra og gi min forklaring. Det vil styrke din sak på en helt annen måte. Jeg beklager at jeg ikke tenkte på dette, men Onkel Bjarte skal ikke få slippe unna . Han skal stå til rette for dette drapet, ikke du… La meg hjelpe deg. Kent strakk frem hendene og tok mine. Det var godt å ha en støttespiller. Det var første gang på disse ti årene at jeg hadde en på min side. En som ville tale min sak. Jeg nikket. Kjente en ro jeg ikke hadde følt på lang tid bre seg i kroppen. Jeg skulle endelig få leve et normalt liv igjen. Jeg skulle stå opp fra de døde og få besøke min kjærestes grav som alle andre.
-Jeg visste ikke at du kjente Kiristi engang, sa jeg med mild stemme.
-Jeg gjorde vel heller ikke det, men hun var jo en flott jente som alle likte… Men vi visste jo at dere to var sammen da. Kent kikket i gulvet, nærmest skamfullt.

Jeg både takket og beklaget overfor Kent da jeg forlot huset hans. Han nikket og smilte selv om han fremdeles hostet etter kvelningsforsøket mitt.
-Pass godt på smykket i natt, så skal jeg ringe etterforskerne tidlig i morra.
-Ok, takk for hjelpen igjen. Setter stor pris på det. Jeg gikk med lette steg mot bilen. En byrde var i ferd med å forsvinne fra skuldrene mine. Jeg var allerede lysere til sinns…

Jeg kjente meg helt tom da jeg omsider la hodet ned på puta, sliten etter dagens hendelser. Likevel smilte jeg da jeg la smykket til Kirsti på nattbordet. Det var nesten som om jeg følte hennes tilstedeværelse. Som om hun var i rommet sammen med meg Jeg satte vekkerklokken på syv. Ville tidlig opp slik at jeg kunne komme i gang med livet igjen. Jeg sovnet nesten med en gang og hadde det ikke vært for at det dundret på døren to timer seinere, så hadde jeg nok sovet natten gjennom. Idet samme jeg bryskt ble røsket ut av søvnen slo en tanke ned i meg som et lynnedslag. Det var en setning Kent hadde sagt, som plutselig gav meg en urolig følelse. Da jeg så ut gjennom kikkehullet i døren og vred om låsen, ble alt med ett alt klokkeklart for meg. Kent hadde nevnt armbåndet som Kirsti bar og at det var i samme serie som smykket. Politiet braste inn døren og satte håndjern omkring håndleddene mine. De fortsatte inn i huset og gjennomsøkte hver krinkel og krok. Armbåndet hadde det samme hjerteanhenget som smykket og jeg hadde jeg gitt henne det bare timer før drapet. Ingen andre kunne ha sett det. Ingen andre enn gjerningsmannen… En politimann kom ut av soverommet mitt med smykket til Kirsti i en gjennomsiktig pose. Jeg hørte ham si til en kollega at det anonyme tipset stemte.
Det var som om noen stakk rustne kniver i kroppen min. Jeg forsto straks hvem som hadde tipset dem. Den eneste som visst at jeg hadde smykket. Kent Skog.
Jeg nektet selvsagt i alle politiavhør, men når deres hovedmistenkte gjennom mange år hadde beviset liggende på nattbordet, var jeg sjanseløs.

For andre gang skulle jeg straffes for et mord jeg ikke hadde begått, forskjellen denne gangen var at jeg skulle jeg sone i en liten celle. De fleste ville nok bukket under, men det er en ting som holder meg oppe. Som holder meg tålmodig og fokusert. Det er en oppgave jeg skal utføre når jeg kommer ut. Et drap jeg skal begå, som jeg nå har tyve år på å forberede. Skal jeg sone for mord, skal jeg jammen meg gjennomføre et også. Jeg regner med at Kent Skog vil gå i dekning, men jeg skal finne ham. Om jeg så skal bruke resten av livet på å lete….

torsdag 15. mars 2018

"Bilder med tekst." Syv bilder på utlån til Haumyheia skole

Vi har fått masse gode tilbakemeldinger på kunstprosjektet "Bilde med tekst" og flere har etterspurt pris og ytret et ønske om å kjøpe dem.
Magne og jeg ønsker derimot i første omgang å benytte bildene på en annen måte. Vi har nå lånt dem ut til Haumyrheia skole som vil bruke dem i norskundervisningen. Der vil elevene bli utfordret til å skrive egne historier, med bildene som inspirasjon. Som fotografiene under viser, er prosjektet allerede igang og vi er utrolig stolte over at vi kan bidra på en slik måte.
Det at bildene bidrar til at fantasien utfordres er eksakt slik vi ønsker at bildene skal benyttes, og hva er vel bedre enn at ungdom kan utfolde seg.
Vi kommer med mer informasjon om prosjektet etterhvert...
Mvh

Magne og Jan-Erik








onsdag 14. mars 2018

Evergoods påskekrim: Ett drømmeoppdrag som nok en gang har gått i oppfyllelse

Hvem stjal gullkoppen 2018.
Året 2018 startet perfekt da det Oslo-baserte reklamebyrået Naug og Venner kontaktet meg for å spørre om jeg også i år kunne tenke meg å skrive påskekrim for Evergood.
Svaret mitt var selvsagt ja. Det å skulle skrive for en av Norges største merkervarer er bare en fantastisk mulighet og selvsagt noe man utfører med den største ydmykhet.


At jeg nå ble spurt for andre året på rad tar jeg som et signal på at de var fornøyd første året og jeg må innrømme at jeg kjente på en viss stolthet over akkurat det. Det finnes mange forfattere der ute som sikkert hadde ønsket seg dette oppdraget, så for en ukjent forfatter fra sørlandet er dette meget stort.
Prosessen har vært veldig lærerik og spennende. Jeg har samarbeidet med et team hos Naug og venner om en historie som vi synes har blitt veldig bra og i den ånd som Evergood ønsker.


Historien er lagt ut på Evergood.no og premien er som i 2017 et helt års forbruk av kaffe til den som løser krimgåten. Man kan lese historien selv eller lytte til den via en innlest versjon.


Som i fjor har jeg brukt den særegne Konrad Madsen i rollen som etterforsker, og denne gangen skal han til et lite sted som overraskende nok har fått arrangere en stor verdensbegivenhet, nemlig avdukningen av kunstverket til den anerkjente og verdensberømte Matt Hirst...


Løs gåten og bli med i trekningen av ett års forbruk av Evergood Kaffe


https://evergood.no/kunsttyveriet/