lørdag 13. oktober 2018

Øyeblikk - middagsselskap

Her er en liten novelle i serien "Øyeblikk" som jeg har kalt "Middagsselskap". Kanskje noen kjenner seg igjen fra de var små nok til å skli under bordet. Jeg har ihvertfall gode  minner fra en verden som svært få voksne benytter seg av... God lørdag

Jan-Erik

Øyeblikk - Middagsselskap
Jeg kikket rundt meg. Så på alle de voksne som satt rundt det ovale bordet. Mor og far satt på motsatt side i en ivrig diskusjon med morfar. De andre med skjegg, briller eller grått hår satt enten og snakket eller så gaflet de i seg fra matfatet som stadig ble sendt rundt, og over mitt lille hode. Ingen så min vei og jeg skled dypt ned i stolen. Lå med ryggen mot stolsetet og forsvant deretter lydløst som en slapp fisk under bordet. Jeg hørte stemmene bli svakere og lydene duse. Jeg la meg på magen slik at jeg kunne krype bortover mot midten av bordet. Den hvite duken hang slik at kun de blanke stolbeina var synlige. Nesten ingen lys kom til her. Det var som å være i en annen verden. Jeg kjente rillene fra teppet mot håndflatene mine ettersom jeg sakte ålte meg bortover som en lydløs katt. Jeg passet på og ikke dulte borti noen av de mange føttene som beveget seg frem og tilbake. De var som små gyngende husker som forsøkte å ramme meg med overraskende spark. Jeg overlevde så vidt turen. En sylskarp skotupp som stammet fra en høyhælt kvinnesko kom plutselig fykende mot meg i en voldsom fart. Jeg hørte unison latter ovenfra og deretter klapping. De trodde kanskje de hadde truffet meg. Drept meg… Nei, de visste ikke engang at jeg var her nede. I det uoppdagede land hvor ingen andre hadde vært.  Ihverfall ingen voksne. Jeg rullet meg over på ryggen. Løftet beina opp mot bordplaten. Hodet mitt la seg rett ved siden av noen brune sokker med et merkelig mønster. Det liknet ryggen til en huggorm, men luktet mer som en skunk. Jeg stakk nesen borttil. Lukten var så vemmelig at den gjorde meg nysgjerrig. En lukt som minnet meg om en blanding av matssøpla under kjøkkenbenken, og innsiden av leggbeskytterne til storebror som var fotballspiller. Jeg la hendene under hodet. Kjente at øynene begynte å glippe. Jeg lyttet til gafler, kniver og glass som klirret fra konserten som foregikk i etasjen over meg. Så ble det stille. Føttene mine falt ned mot det myke teppet og hodet falt over til siden. Jeg sovnet i den deilige lille verden som kun jeg visste om. Jeg kan ikke ha sovet lenge, for da jeg hørte ordet dessert så var det som om noen stakk en nål i meg. Jeg tok tak i det første som hendene mine fant og jeg forsøkte å dra meg opp. Skriket som dette utløste fikk meg til å innse at huset var i ferd med å rase sammen. Eller i hvert fall duken på bordet. Duken som holdt på plass tallerkener og fulle glass som nå seglet utover kjolen til tante Gunvor. Gunvor med den knallrøde trutmunnen som luktet så sterkt av parfyme. Det ble ingen dessert på meg den ettermiddagen, men en tur opp alene på rommet. Det var egentlig greit nok. Jeg trivdes uansett ikke rundt bordet med de voksne. De sure tærne deres var et hyggeligere selskap. Om vi neste gang kunne hatt middagen under bordet ville ingen blitt sure og alle skulle fått dessert. Vi hadde ikke trengt duk engang… 


søndag 19. august 2018

Øyeblikk: Første skoledag


Jeg sto utenfor huset og kikket på inngangsdøren. Om få sekunder ville mor stå der med nysprayet hår og med glinsende røde lepper. Jeg rettet litt på sekken jeg hadde på ryggen. Den var stor og egentlig ganske lett ettersom jeg kun hadde et nytt penal og en matboks med bilde av Batman på, oppi. Det rant fra nesen min og jeg dro snørret av på armen på den nye genseren min. Jeg visste mor ville bli sint om hun så det, så jeg la armen bak på ryggen og dro den frem og tilbake der. Det var så rart med snørr. Det var seigt og klissete og så ble det alltid så stivt etterpå. Nesten som lim egentlig. Det var greit å vite dersom jeg engang skulle trenge lim på skolen og hadde glemt å ta det med. For det var på skolen jeg skulle i dag. For aller første gang. Det var derfor jeg hadde ny ransel. Blå og hvit. Jeg hadde nytt penal, et firkantet et med små strikk som holdt rundt alle blyantene, nytt viskelær, linjal, blyantspisser, og ny grå genser. Jeg hadde forresten ny bukse, sokker og truse også. Som om noen skulle få se den liksom.  Egentlig burde jeg kanskje vist den til de andre barna, for den hadde gule og sorte striper, akkurat som en tiger. Det var en slik en som Tarzan brukte, sa pappa, og jeg stolte på det. Jeg var egentlig veldig fornøyd der jeg fremdeles sto og ventet på mor. Det eneste jeg ikke likte var den nye sveisen. Kort ved ørene, greit nok! Kort i nakken, greit nok! Men luggen… Jeg dro i den. Prøvde å gjøre den lenger. Den var altfor langt oppe i pannen.
-Ta godt i, hadde pappa sagt til frisøren, og det hadde hun jammen meg gjort også. Den lille virvelen eller ”kyren” som jeg hadde i hårfestet gjorde at den så fryktelig skeiv ut. Jeg spyttet meg i håndflatene og dro den nedover slik at hårene lå klistret til pannen. I det samme kom mor smilende ut døren.
-Neimen hva gjør du med håret ditt da, gutten min? Hun stormet mot meg. Rufset meg i håret og luktet sterkt av parfyme.
-Er du klar for å begynne på skolen? Gleder du deg?
Skolen? Det hadde jeg knapt tenkt på. Det var jo faktisk det jeg skulle. Begynne på skolen. Jeg var blitt stor gutt. Gedigen. Det var i hvert fall slik de voksne hauset det opp. Var jeg klar? Jo, jeg hadde jo nytt penal, matboks, sekk og tøy. Jeg var hele seks år gammel. Gledet jeg meg? Det var visstnok fryktelig gøy der, hadde mor sagt. Alle var snille og store.  Jeg grep mammas hånd og spurte om vi ikke heller kunne kose oss hjemme i dag, men hun klappet meg kjærlig på kinnet og ristet på hodet. Hun fikk et trist drag i ansiktet, men smilte likevel. Så begynte vi å gå. Hånd i hånd på skoleveien som jeg i fremtiden skulle slite ut mang et par sko. Vi sa ikke noe på flere sekunder. Jeg tror vi begge hadde mange tanker i hodet…

Jan-Erik 

onsdag 20. juni 2018

Ferien nærmer seg og flere drar utenlands. Denne krimthrilleren er lagt til sydligere strøk, og forhåpentligvis holder man seg unna steder som beskrevet i novellen. Novellen er tidligere publisert i ViMenn med den glimrende illustrasjonen laget av Bogdan Bocianowski. 


Samleren ved klippene

Jan-Erik Vik

 Jon gikk bortover den smale grusstien. Han var langt unna den vesle leiligheten som kostet ham knappe 200 Euro i uka, langt borte fra folk, langt unna ståk og mas. Kun de skarpe klippene skilte ham fra det lyseblå, glassklare havet som glitret bekymringsløst og flatt i lyset fra den klamme ettermiddagssola.  Det var første gangen han besøkte denne øya. En middelhavsøy som ikke var noe typisk turiststed, men som likevel fristet med sol og varme, palmer og ikke minst fred og ro. Han trengte det nå etter en slitsom vinter. En vinter hvor de økonomiske utfordringene hadde tårnet seg opp, og hvor han nå hadde flyktet unna for å tenke….

Den slitte dongerishortsen klebet seg fast til vinterbleke lår og den rutete skjorten han bar, ble stadig våtere av svetten som piplet befriende ut fra åpne porer. Han tørket seg i pannen med håndflaten og kneppet opp ytterligere tre knapper i halsen.  Han gikk i rolig tempo, men var likevel andpusten i den høye luftfuktigheten. Stien buktet seg gjennom det tørre terrenget som en ilter slange. Små busker som ikke hadde behov for de store vannmengdene slynget seg som tett kratt på hver side og raspet ham stadig vekk i leggen. Ikke slik at de ble blodige, men de lagde hvite striper i den tørre huden hans. Da han forserte den ytterste klippen kom en ny bukt til syne.  En liten ”U” i landskapet som hadde beskjeden bebyggelse langs sandstranden. De velstelte leilighetene lå som en hvit perlerad av tenner etter hverandre. Alle med skodder fremfor vinduene, noe som vitnet om at de var ubebodde på denne tiden av sesongen.  Øynene hans dro seg forbi dem og videre utover horisonten. Helt på tuppen av de voldsomme klippene, på motsatt side av hvor han sto, så han en annen bolig. Den var tydelig fraskilt fra de andre med en tett krattskog, men han skimtet en liten sti gjennom den. Det var enn sliten kåk som ikke holdt den samme standarden. Han tenkte at det var den råtne tannen med hull i. Den som skjemte ut hele det flotte hvite gliset, og derav var støtt ut fra de andre. Han kikket på iphonen sin og registrerte at han kun hadde gått fem kilometer. Spaserturen var godt for de tunge tankene, så han bestemte seg for å fortsette.

Da han passerte de første leilighetene forsto han hvorfor han hadde valgt å reise til dette stedet. Stillheten og anonymiteten gav ham akkurat den roen han trengte for å finne ut av ting. Finne ut om han turde å satse videre på sitt vesle etablissement. Han kikket på de vakre leilighetene, men følte seg merkelig nok mer tiltrukket av den slitne boligen helt ytterst. Langt der borte så han små løshunder som beveget seg i slowmotion rundt det lille gjerdet som omkranset huset, men de la seg ganske snart ned under busker som hadde kjølt ned den støvete jorden… Det forsterket det slumaktige inntrykket, og kunne virke avskrekkende nok i seg selv. Han stoppet opp ved enden av rekken med de velstelte, men likevel så anonyme husene.

 ”Like alle sammen” tenkte han. Trygt, kjedelig og spenningløst. Det var slik han alltid hadde levd. Bare fulgt det trygge, det som lå godt innenfor komfortsonen. Det oppsummerte kanskje yrkesvalget hans. Antikvitetshandler av fjerde generasjon. Det var jo ikke akkurat den mest spenstige tittelen man kunne ha, og med den lute holdningen, de smale skuldrene og det flinskallede hodepartiet så var det ikke akkurat en Indiana Jones som nå vandret litt motvillig videre mot det usikre kortet på klippen. Men nysgjerrig var han, og det var nok derfor han i denne stund drev seg videre, med svettedråper på nesetippen og skjorten blafrende i den milde ettermiddagsbrisen.

Hundene beveget seg knapt da han nærmest listet seg forbi dem. De vippet ørene opp, men øynene var lukket. Det så ut til at varmen hadde slått vaktinstinktet deres ut. Han nærmet seg gjerdet som omkranset huset. Det var mer falleferdig enn det hadde sett ut på avstand. Grått og trist. Malingen var fullstendig flerret av murhuset og flere steder var det satt opp lemmer for å holde gjerdet på plass. Han stoppet opp og kikket seg rundt. Verken så eller hørte tegn til liv. Jaja, så hadde han i hvert fall trosset sin egen usikkerhet. Det var en seier i seg selv.

”Velkommen til min ringe bolig, fremmede…” En tynn pipete stemme fra innsiden av gjerdet skar gjennom luften. Jon kvakk til og kikket forvirret rundt seg. Han strakte hals og oppdaget til sin store forundring hodet til en eldre kar som satt på en gyngestol under et lite halvtak av blikkplater. Han pattet intenst på en pipe, bar store mørke solbriller og kikket i en helt annen retning enn der hvor Jon stod.

”Er det meg du snakker til?” Jon svarte på engelsk, det samme språket som den gamle så gebrokkent hadde tiltalt ham på.

”Ja, min venn. Ser du andre rundt deg?” Den spydige kommentaren var sagt med en viss sjarme, men den satte Jon litt ut av spill.

”N…Nei nei” stammet Jon usikkert, vel vitende om at han egentlig var utenfor den eldres synsfelt.

”Så kom inn da og få deg noe å drikke. Det er varmt i dag.” Den direkte invitasjonen føltes nesten som en ordre. Jon kikket rundt seg, som for å se seg om etter en utvei. Han kjente det strittet imot å skulle bevege seg inn der, men hva kunne vel skje? Det var jo bare en gammel mann som satt der.

”Jo takk, en liten vannskvett har jeg vel tid til, før jeg må videre.” Han la inn unnskyldningen med en gang, så han raskt kunne skygge banen dersom det ble for ubehagelig. Han åpnet porten og tok steget inn på gårdsplassen. Den så like forsøplet og skitten ut som den hadde gjorde fra utsiden. Det var derfor overraskende å se den gamle mannen sitte der i en kritthvit dress. På avstand kunne han nesten se elegant ut. Distingvert og kanskje en smule eksentrisk..

”Kom hit ned og sett deg. Stolen din står allerede klar”. En hånd pakket inn i en hvit silkehanske vinket i luften, men ansiktet var fremdeles vendt i en annen retning.

”Blind”, tenkte Jon med det samme. ”Han retter selvsagt ørene mot meg for å vite hvor jeg befinner meg”.  Jon husket plutselig på den gamle naboen fra barndommen. Han som hadde bodd i etasjen over i blokken deres. Mannen med de enorme ørene. Han hadde brukt hvit stokk, og faren hadde spøkt med at ørene var dobbelt så store siden han ikke kunne se. Moren hadde bedt ham slutte å tulle med slikt, men faren sto på sitt og lo høyt da han sa det.

 ”De er som en omvendt tuba”, hadde han sagt. ”En parabolantenne som tar inn alle signaler”. Det viste seg i ettertid at naboen var en forferdelig fyr som klaget på alle lyder, og moren flirte i det skjulte og var med på leken. Da øremannen en skjebnesvanger dag hadde tråkket feil i trappetrinnet og veltet nedover trinnene før han endte opp livløs foran døren i Jons etasje, snakket de aldri mer om han. Han døde øyeblikkelig, og årsaken til det var at hodet slo seg mot en gjenstand som befant seg liggende på deres dørmatte. Utrolig nok hadde det ene styret på Jons trehjulsykkel, den som manglet gummihåndtak, boret seg inn i skallen hans. Inn i den omvendte tubaen som aldri skulle spille igjen…

Jon gikk mot den eldre mannen.  Han så ut til å være hårløs under den latterlige stråhatten han bar på den smale skallen. Han sugde hardt på pipen og de innhulte kinnene avslørte at han var nesten uten tenner.  Jon strakk ut hånden for å hilse. Det kom ingen neve i retur, men stemmen bad ham sette seg ned.

”Jaså, du er på ville veier skjønner jeg. Her er det ikke ofte folk våger seg ut…Hva heter du?”

”Jo…” Han kom ikke lenger før det neste spørsmålet rant som et måkeskrik ut av nebbet hans.

”Er du alene?”  Den brekende stemmen var ubehagelig og skjærende.

”Ja, jeg dro hit for å komme bort fra alt. Trengte litt tid for meg selv.”Jon undret seg over sitt eget svar. Hvorfor han i det hele tatt utleverte slikt til en som ikke engang ventet på å høre navnet hans. Men det var andre ting som hadde fanget Jons oppmerksomhet. Remedier som befant seg bak den gamle mannen, på innsiden av døren inn til huset. De var i ferd med skylle bort enhver spire av ubehagelig frykt for dette vemmelige stedet. Han skimtet antikviteter av en art han sjelden hadde sett. Det lyste i øynene hans.

”Hva slags sted er egentlig dette? Jeg kunne ikke unngå å se de gamle maskene og sverdene på innsiden av døren…” Det var formelig så han fikk vann i munnen da han sa det, som om verdifulle skatter allerede var servert på en diger tallerken framfor ham.

”Jeg er bare en gammel samler. Har vært verden rundt, og hatt stor glede av å ta med meg noen minner fra forskjellige hjørner av vår gamle klode. Ta deg gjerne en titt på innsiden…” Jon var ikke sein å be. Han hadde allerede reist seg fra stolen og stormet inn. Da han kom ut igjen var han nærmest målløs. Den beskjedne boligen huset helt utenkelige antikviteter fra de mest verdifulle tidsperiodene. Kunne han om bare få tak i et par av disse skattene ville alle de økonomiske bekymringene han hadde flyktet fra, nærmest fordunste som kokende vann.

”Imponert?” Den gamle kallen breket igjen.

”Jeg er ute av stand til å beskrive dette. Jeg arbeider med antikviteter selv og hadde gjerne ville gjøre en handel med d…” Han ble avbrutt av den hvite viftende hansken igjen.

”Handel… Kommer ikke på tale. Du skal FÅ det du ønsker deg mest, men jeg må vite en ting og nå må du svare meg hundre prosent ærlig…”

Jon trodde nesten ikke det han hørte og nikket ivrig i forglemmelsen av at mannen ikke hadde syn…

”Jaja, hva lurer du på?” stotret han etter hvert frem.”

”Jeg må vite om noen vet at du er her… Jeg vil gjerne ha disse hemmelighetene for meg selv, ser du. Jeg vil ikke bli rent i senk av andre nysgjerrige”

”INGEN”, svarte Jon kontant. ”Ingen vet at jeg har tatt turen her i dag og jeg har ikke møtt en eneste levende sjel på veien hit heller. Jeg lover, dette blir mellom oss.” Jon’s stemme dirret i ekstase. Han var helt satt ut av den utrolige situasjonen han hadde kommet opp i. Alt fordi han for en gang skyld hadde våget. Våget å ta steget ut av den lille skjøre boblen sin.

”Godt…” smilte mannen med kjøttgommene sine. La meg hente litt vann til oss. Er du grei og tar stokken min som står rett bak døren til høyre. Jon spratt opp og bykset med lette steg inn forbi døren. Der, i et lite stativ stod det en tynn trefarget stokk, med et gullforgylt rundt kulehode på toppen. Den så ekslusiv og sjelden ut.

”AI…” utbrøt Jon høyt. Noe stakk ham da han la hånden på kulen for å trekke den opp av stativet.

”Venstre side mente jeg… stokken på venstre side. Herregud så gammel og rotete jeg har blitt. Den eldre kallen ropte med en hes latter. Jon fant den rette stokken og kom ut igjen. Han hadde satt leppene mot håndflaten og slikket i seg den lille perlen med blod som piplet ut av fra huden.

”Stakk du deg?” Mannen hvisket til Jon.

”Ja, men ingen fare. Jeg tåler det, men det svir noe voldsomt. Nesten som et vepsestikk.

”Gjennom huden?

Ja, men det går bra sier jeg. Hva er det for en stokk som har en nål på håndtaket?”

”Den er fra det gamle egypt. Den lille, nærmest usynlige nålen inneholdt ofte slangegift som ble pumpet opp fra en liten beholder på innsiden av håndtaket. En djevelsk liten sak som ble gitt i gave til noen man ville til livs… En gave som de da aldri fikk brukt mer enn et par minutter... Du kan beholde den om du vil. Det er så vidt jeg vet bare et eksemplar av den i hele verden.

Jon kikket med store øyne på den gamle mannen. –Slangegift???

”Ta det helt med ro. Jeg har ikke tilgang på slikt jeg. Det er ingen slanger på denne øya, min venn. Han knegget som et gammelt esel idet han reiste seg for å hente litt vann

Jon samlet seg, og bad ham sette seg igjen.

-Jeg klarer meg uten vann”, sa han bestemt.

-Jaja, det er ditt valg. Det er fort gjort å bli svimmel i denne varmen. Kroppen mister mye veske vet du...

Jon begynte å bli utålmodig. Han ville raskt finne ut mer om disse skattene...

”Er det ingen andre som vet om denne samlingen din altså? Får du aldri besøk?” Jon ønsket å vite om det kunne være flere interessenter.

”Min gode venn, jeg har samlet på gjenstander hele livet, levd i sus og dus og truffet alle verdens mennesker. Nå som jeg er blitt gammel er det godt å trekke seg bort fra alt. Bare sitte her sammen med tingene mine, minnene. Være i fred, om du skjønner? Her ute med klippene får jeg være det. Går du på baksiden av huset mitt så finner du helvetes forgår. Klipper står rett ned i havet. Faller man ned der forsvinner man fra jordas overflate.. Ingen andre som kjenner stedet vil hit ut”

”Jeg skjønner”, svarte Jon. Den gamle karen rynket på nesen så solbrillene beveget seg opp og ned. Jon kjente det begynte å prikke i hodebunnen og merket at magen syrnet.

”Jeg har det jeg ønsker av materielle ting,” fortsatte mannen. ”Nå er det andre samleobjekter som står på menyen. Ting jeg har mistet, saker jeg ikke kan kjøpe eller bytte til meg.” Jon blunket intenst med øynene, og slet med en ubehagelig hinne som la seg som en snerk over synet. Svetten silte fra pannen i den drepende varmen.

”Men besøk… ja, jo da, jeg har hatt to på besøk det siste året. Først kom Pepe med det lange sorte håret. Jeg har alltid ønsket meg et slikt langt tykt hår” Han tok av seg stråhatten og åpnet en eske som lå ved siden av stolen han satt i. Jon merket at førligheten i kroppen var i ferd med å forsvinne, samtidig som tungen ble mer og mer nummen. Han prøvde å snakke, men ingen lyd kom ut av munnen hans. Han skled ned fra stolen og ble liggende urørlig på bakken.  Bare så vidt klarte han å vri øynene slik at han med et slørete blikk fikk se den gamle mannen trekke et sort hår over den glatte issen. Han pratet med enda større iver i stemmen nå. Virket nesten opphisset.

”Pepe hadde derimot så dårlig tenner at jeg måtte vente et par måneder til på dem. Da dukket det derimot en amerikaner opp her ute. Helt utrolig spør du meg…. Jeff hette han og han hadde den vakreste og hviteste perleraden jeg noensinne har sett. Jeg hadde nemlig synet intakt den gangen, selv om det var på retur allerede da..” Jon lå nå fullstendig lammet og nærmest paralysert på bakken. Øyelokkene var glidd igjen og alt var svart. Den gamle mannen ristet på en liten treboks. Det hørtes ut som mange små terninger slo mot veggene. ”Jeff hadde de vakreste tenner. Hvite som elfenben…” Stemmen var drømmende, nesten behagelig, før den igjen ble som en rusten kråke.   

”Men han hadde brune øyne” fortsatte han…”Og det hadde selvsagt Pepe også. Jeg har alltid ønsket meg blå… Jeg ble så glad når du dukket opp, min venn for jeg antar at med din nordiske aksent så er dine er blå…”

Jon klarte ikke gi lyd fra seg. Han ville nekte, men kunne ikke. Alle sansene var lammet.  Alle bortsett fra hørselen som derimot virket forsterket. Det var som en omvendt tuba. En parabol som tok inn alle signaler.

 Han hørte sin egen hurtige åndedrett, vinden som suste i palmene og vannet som slo mot klippene. Han visste det kom fra baksiden av huset. Han hørte det klart og tydelig... Helvetes forgård..

torsdag 14. juni 2018

En ny liten novelle i serien "Øyeblikk"


Øyeblikk - Alderdom

Med slepende, stive skritt gikk han mot den trehvite gyngestolen. Den trofaste gamle spaserstokken slo tungt ned i laminatgulvet, og holdt balansen ved like hver gang han satte høyrebeinet ned. Selv de åtte meterne fra badet gjorde ham andpusten og svett. Det surklet i tykt slim i halsen hans, og han hostet eller kremtet for å løse det opp.
Han var sliten nå. Den nittitre år gamle kroppen var i ferd med å svikte mennesket som var inni. Likevel var han ikke vemodig eller bitter. Han var tvert imot fornøyd. Fornøyd med hvordan kroppen hadde båret ham gjennom et langt liv.
På badet hadde han pyntet seg med blå skjorte og slips. Ingen visste bedre hvordan lage en perfekt slipsknute, men fingrene saboterte verket. Den ble skakk, men likevel bedre enn sist gang. Han hadde barbert bort de siste grå skjeggstubbene i kinnene, men barten beholdt han. Bortsett fra at den hadde gått fra sort, via grå, til hvit, hadde den sett lik ut de siste syttien årene. Akkurat slik den var da han hadde anlagt den før bryllupet.
Huden i ansiktet kjentes glatt og myk. Han hadde klappet litt etterbarberingsvann i kinnene for å lukke porene. Den lille svien som pleide å etterfølge, reagerte han ikke på lenger.
Han hang stokken på armlenet og plasserte seg med ryggen mot stolen. Tok et lite steg bakover slik at de tynne leggene forsiktig møtte stolsetet. Med begge hendene godt festet på armlenene satte han seg varsomt ned i gyngestolen. Et tungt utpust blåste ut fra lepper som ikke avslørte noen alderstegn. De kunne like godt vært førtitre som nittitre år gamle. Sakte begynte han å gynge med stolen. Frem og tilbake. Frem og tilbake. Han nynnet noen toner som ikke var satt sammen til noen bestemt melodi. Lenge satt han slik. Først hadde han ingen tanker. Bare kikket ut i rommet foran seg. Kikket på det gamle skatollet. På toppen sto en blank boks som var fylt med åtte After Eight-sjokolader, pakket inn i sine karakteristiske svarte og firkantede papirposer. Han hadde ikke lyst på flere. Til venstre for skatollet sto TV-apparatet som han hadde hatt så mye glede av de siste årene. Han kunne se støvet ligge som en tynn film på skjermen. Det betydde lite. Han skulle ikke se mer på den likevel. Teppet som lå foran ham var tykt og godt. Det gav varme om vinteren og var herlig å gå barbeint på om sommeren. Føttene hans lå nå og hvilte på nettopp dette teppet, men han kjente det ikke lenger. Følelsen i beina var redusert av sokkene og den tykke huden under føttene.
Gjennom det store vinduet sendte solen tynne stråler som varmet ham i pannen. Han kikket ut på den grønne plenen. Senest i fjor hadde han klippet den selv. Nå skulle han aldri gjøre det mer. Tankene begynte å vandre mellom nåtid og fortid. Øynene var lukket. Det var vanskelig å se om han sov eller dagdrømte. Tidvis smilte han, tidvis rant det små tårer nedover stiene han hadde i ansiktet. Han forsvant sakte, men sikkert, innover i seg selv. Det var på tide nå. Det var over. Det var den siste hvilen han skulle ha i gyngestolen. Han var klar. Et annet univers ventet på ham. Et lite stikk av frykt kjentes langt der inne, men hva var det å være redd for? Hvilke prøver kunne vel døden sette ham på, som livet ikke allerede hadde gjort? Gamle minner eller tingene rundt ham kunne ikke lenger holde ham tilbake. Det var ingen grunn til å utsette det.
 Han syntes å se et lys langt der borte. Han beveget seg mot det i en fart han ikke visste han hadde. Øynene under øyelokkene beveget seg raskere ettersom han nærmet seg det varme lyset. Da han nesten var fremme, stoppet bevegelsene opp. Pusten gikk saktere og saktere. Han skulle hentes. Ut av den gamle kroppen, bort fra jorden og den menneskelige verden. De gamle, rynkete hendene, som nesten så gummiaktige ut, løsnet på fingrene rundt armlenene. Tiden var inne. Lyset og varmen omkranset ham nå. 

Med ett forsvant alt. Det ble mørkt under øyelokkene. Han kjente en varme på hånden. En varme og et lite grep. Han slo opp øyene. Kikket forskrekket inn i to spraglete, lyseblå barneøyne.
«Sover du, oldefar?»
En stemme fra en liten munn uten fortenner hvisket ham i øret. Den blonde femåringen med fire fregner på nesen klatret opp på fanget hans og klemte det nybarberte kinnet med full barnekraft.
«Knusekos, oldefar. Det er det det heter.»
Den gamle mannen tørket smilende de få tårene som hadde stoppet opp i groper som gikk på tvers av ansiktet. Han rettet seg opp og «stjal nesen» til gutten. Raskt gav han den tilbake med et glimt i øyet.
«Du lukter så godt, oldefar.»
Gutten sa det samtidig som han snurret på den hvite barten hans med glatte fingre.
«Kan jeg sitte på fanget ditt og se barne-TV?»
Uten å vente på svar ålet han seg nedover beinene hans. Da han nådde ned til føttene, skvatt han litt over hvor tung gutten var blitt. I det gutten skrudde på TV, reiste han seg opp og gikk de få stegene bort til skatollet. Stokken ble hengende på armlenet. Med skjorteermet tørket han bort støvet på tv-skjermen. Vel tilbake i gyngestolen satt den gamle mannen med oldebarnet på fanget. Sammen fulgte de intenst med på barne-TV, samtidig som de pakket ut hver sin After Eight-sjokolade fra de små svarte firkantede papirposene.

mandag 11. juni 2018

Et kort liten novelle i serien av små "øyeblikk"


Øyeblikkk - De gode sansene…

De store glassdørene vek til side idet hun gikk mot dem. Hun kjente en sval bris i det samme hun satte føttene på utsiden av det store bygget. Det var som om sykehuslukten ble blåst ut av kroppen hennes og hun tenkte at hun aldri ville inn dit igjen.
Med små vaklende steg gikk hun bortover den asfalterte gangstien helt til de nakne føttene hennes følte mykt kjølig gress under fotbladene og tærne. Hun satte seg på en hvit benk hvor solen stekte henne i den bleke pannen. Det kjentes deilig å varmes opp på denne måten og ikke av en dyne som var gjennomtrukket av svette.
Hun lukket øynene og trakk inn den friske sommerduften. Kjente eimen av nyklippet gress. Bare ved hjelp av nesen gjenkjente hun lukten av de ulike blomstene og buskene som var omkring henne og de brakte frem gode minner fra en svunnen tid. En tid hun lengtet tilbake til, men som samtidig lå godt lagret i de gode følelsene. Alt føltes sterkere denne dagen. Det var som om sanseinntrykkene eksploderte i henne og hun merket en livsglede og lykke hun ikke hadde hatt på flere år.

Hun la hodet litt på skakke, fremdeles med øynene lukket og lot ørene ta inn over seg de gode lydene. Hun registrerte ikke alle bilene som raste forbi, heller ikke lyden av ambulansens sirener som varslet om at nye syke var på vei inn dørene. Hun hørte kun den lille kvitringen fra fuglene i trærne, fra humlens grove summing og en hund som bjeffet lekent i de fjerne.

Hun åpnet øynene og lot blikket vandre utover den frodige parken. Sykehuset lå bak henne, slik at hun kun hadde den deilige grønne lungen fremfor seg. Det var som en egen liten eventyrverden. På den lille dammen midt i parken dammen seilte en svane lydløst bortover det blå vannet. Flere steder ble dammen farget grønt i gjenskinnet av store trær som hang utover bredden med sine tunge greiner. Det var som et digert håndspeil hadde lagt seg i gresset og laget magiske fargespill.

I kanten av den store gressplenen, der hvor parken gikk over i skog satt et par barnefamilier i skyggen og spiste niste. De hadde brettet ut et stort rutete pledd som de små barna rullet nakne på. Barnelatter runget utover parken. De tørre leppene hennes dro seg svakt ut i et lite smil og hun humret lydløst.
Ved siden av benken strakte høye gresstrå seg mot himmelen. Hun bøyde seg varsomt og fikk fatt i et av dem. Hun lot den ene enden gli inn i munnen og mellom fortennene. Hun kjente den tørre smaken på det ytterste strålaget. Når hun forsiktig tygget på det merket hun det forsiktige våte som strået hadde sugd til seg. Hun smattet forsiktig og nøt naturens smak.

Hun pustet dypt inn og ut. La hendene i fanget og studerte dem. Hun så på gifteringen som var blitt en del av fingeren. Hudfollende omkring ville ikke gi slipp på den selv om hun ellers bare var skinn og bein. Hun savnet Gunnar. Savnet blikket hans, lukten, smilet og varmen. Han hadde reist altfor tidlig, men var der fremdeles. Innerst i hjertet. Den siste tiden hadde hun likevel savnet ham mer enn noensinne. Hun hadde trengt ham hos seg. Hadde trengt støtten, skulderen, omsorgen og kjærligheten.

Kroppen var sliten nå og hun la den ene armen over ryggen på benken. Hun kjente små dråper av fukt feste seg til huden på underarmen og kjente glede over fremdeles å føle.
Øyelokkene var nå i ferd med å gli sammen og lukke lyset ute. De mørke feltene under øynene virket med ett mildere i sitt uttrykk. Pusten gikk saktere og munnen åpnet seg ørlite. Hun trakk plutselig inn luft gjennom nesen i et hurtigere drag, for så å la den den varmen luften gli ut gjennom munnen igjen. I sidesynet så hun noen nærme seg. De var kledd i hvitt og hun forsto at det var pleierne fra sykehuset. Hun møtte blikket til en av dem og de forsto hverandre med det samme. Ikke et ord ble utvekslet, men forståelsen var gjensidig.
Den unge mannlige sykepleieren stoppet de andre og bad dem trekke seg ut av synsfeltet hennes. Bekymringen over den forsvunnede pasienten hadde nå en god forklaring. Hun skulle få forlate verden slik som hun elsket den. Omgitt av naturens gleder og naturlige krumspring.

Øynene lukket seg og det lange strået falt ut av munnen hennes. Ansiktet fikk et fredelig drag over seg idet alle sansene utenom hørselen sakte men sikkert forsvant.
Hun forlot verden med lyden av fuglesang, barnelatter og blader som danset i en mild sommerbris…

lørdag 12. mai 2018

En liten novelle


( Novelle hentet fra boken "Femte etasje" )

Fanget
Det var totalt mørke. Ingen forskjell om øynene var åpne eller lukket. Jeg følte rommet presse seg mot meg fra alle kanter. Ville skrike om hjelp, men hadde ingen stemme. Den var lammet. Lammet som resten av kroppen. Prøvde å fortelle armene at de skulle bevege seg. Prøvde å sende impulser fra hjernen ned til beina. Nytteløst. Ingenting virket. Det eneste som fungerte var hjernen, og jeg kunne kjenne kroppen. Følelsen i huden. Det dyvåte lakenet klistret seg klamt til ryggen min. Langs ryggraden var det glohett, men helt ytterst under armene var det kjølig. Nærmest iskaldt. Jeg kjente lukten av min egen svette. Våt og fersk blandet med eimen av redsel. Frykten tok tak i kroppen. Tok over den. Gled inn gjennom hver minste pore og kroppsåpning som grådige kakerlakker. På innsiden av huden begynte den å kravle rundt. Gravde seg inn i kjøttet, fylte blodårene, og strømmet som rødglødende lava rundt og rundt i årenes kretsløp. Magen knyttet seg som en klump av knuter som var for stramme til å løse opp. Brystet føltes sårt og fillete, som en ost som raspes i småbiter. Frykten var i ferd med å nå sitt høydepunkt da panikken sto klar til å ta over. Stillheten som hadde vært min eneste venn, tok jeg selv bort. Den nærmest lydløse pusten jobbet nå hektisk og ukontrollert, og laget lyder jeg gjenkjente som panikkens helvete. Den jagende, korte pesingen fikk meg til å tenke på om hjertet ville tåle påkjenningen. Det verket i armene og i den store blodmuskelen. Igjen ville jeg skrike om hjelp, men munnen knep seg sammen som i en spasme. Det suste i hodet. Suste i tanker som ikke lenger var sammenhengende. Det liknet på slutten. Ingen kunne overleve slikt. Det var nytteløst. Jeg var ferdig. Det var over.
Øynene mine var vidåpne og stirret forskremt ut i intet. Et lite vindpust blåste det sorte rullgardinet opp slik at en liten glipe med lys snek seg inn i rommet. Var det sol? Hørte jeg fuglesang?
Som et brannteppe som ble lagt over illsinte flammer forsvant panikken. Frykten lå der ennå som glødende kullbiter, men det var mer trolig at de skulle slukke enn blusse opp igjen. Jeg satte føttene i gulvet. Kroppen var igjen i min makt. Idet jeg reiste meg, falt kullbitene av meg og kun litt aske var igjen på kroppen. Nerver som oppførte seg som irriterende veps, stakk meg et par ganger, men jeg ristet dem bort. Gikk mot vinduet og den lange hyssingen som hang i enden av rullgardinet. Hyssingen som bestemte lys eller mørke. Liv eller død. Jeg trakk varsomt i den og merket straks varmen fra solen…

lørdag 17. mars 2018

En ikke spesielt hyggelig novelle - men krim er krim:-)


Illustrasjon fra ViMenn


Hevn...
Jeg kom ut av kirken, helt bakerst i følget hvor kisten til min gamle filletante ble båret mot graven. Det var et pliktløp fra min side, jeg kjente henne knapt men det var forventet at jeg deltok. Det hadde vært en flott begravelse, med rolig musikk og et par taler fra familie og prest. Som naturlig var, hørtes lav hulking og lyden av neser som ble pusset fra benkeradene omkring meg. Selv følte jeg ikke spesielt sorg. Hun var gammel og døde trett av dage, og jeg hadde knapt sett henne siden min egen barndom. Likevel opplevde jeg seremonien som respektfull og verdig et langt liv som hadde betydd mye for mange. Det var likevel episoden da jeg gikk ut av kirken som festet seg den dagen. I det lange slepet av duknakkede gjester tok jeg på meg mine mørke solbriller og kikket rundt meg på de mange gravstøttene som omringet stien vi vandret bortover. Blikket mitt festet seg raskt på en mann på min egen alder, som satt på huk foran en grav. Jeg var sikker på at jeg hadde sett ham før, men klarte ikke feste ansiktet til et konkret navn. Likevel vekket han nysgjerrigheten så mye at jeg sakket akterut følget foran meg. Jeg vippet brillene opp i pannen og studerte både ham og gravplassen han satt foran. Jeg visste godt hvilken stein han stirret på. Det var Kirstis siste hvilested. En grav jeg kun hadde sneket meg til å besøke når jeg var viss på at andre ikke var tilstede. Mannen var flakkende i blikket, som om han var ukomfortabel med situasjonen. Jeg så leppene hans bevege seg i setninger som var umulig for meg å høre. Han tok seg flere ganger til pannen og dro den grove håndflaten nedover ansiktet. Ristet på hodet som om han nektet for noe… Som om han hadde en pågående samtale. Han hadde flere tatoveringer på underarmene, men utover det et ganske alminnelig utseende.
Jeg stanset helt opp og stilte meg bak stammen til et gammel eiketre. Det lå nøtter på bakken foran meg og jeg bøyde meg ned for å plukke opp et par. Jeg ble sittende på huk, delvis skjult og skulte bort på mannen. Han virket mer sint nå. Hyttet med neven samtidig som han reiste seg brått og forlot stedet. Jeg var fristet til å gå etter ham, men gravfølget mitt hadde nå stanset opp foran min filletantes siste hvilested og jeg halset etter, for å bivåne bisettelsen. Tankene mine surret som besatt omkring om hvem vedkommende kunne være, men jeg klarte ikke sortere det. Ikke før jeg sto som sistemann igjen ved graven og kikket i det sorte hullet hvor den hvite kisten nå var senket til bunnen.
Kent Skog…. Herregud, det var jo Kenny… Min gamle klassekamerat fra videregående. Vi kom fra samme nabolaget, men han flyttet kort tid etter at Kirsti døde. Det var flere som gjorde det, som ikke orket å bo i et strøk hvor et grufull drap hadde skjedd. Et drap på en uskyldig ungjente på tyve år. En jenta så vakker som ingen andre. En jente som jeg fremdeles savnet og som hjemsøkte tankene mine daglig. Min beste venn… Min elskede kjæreste.

Jeg styrtet bortover stien, passerte eiketreet jeg hadde gjemt meg bak og gikk deretter mot gravstedet Kent Skog hadde sittet foran. Jeg bøyde meg ned og satt slik han hadde gjort minutter i forveien. Stirret på navnet som var risset inn i den glatte gravsteinen og fylt med gullfarge. Det var første gang jeg hadde sett det i dagslys. Jeg hadde aldri våget meg hit på andre tider enn natten. En isende følelse dro seg nedover ryggen min. Jeg tenkte på kvelden jeg fikk telefonen. Det var faren til Kirsti som hadde ringt meg. Lurte på om jeg hadde sett henne. Jeg sa som sant var at jeg ikke hadde truffet henne på noen timer, og at vi hadde hatt en dum krangel. Han virket bekymret og stresset. Jeg hadde fått en vond følelse i hele kroppen, senset at noe var galt. Da politiet sto på døren min tre timer etter ble vardøgene mine bekreftet. Noe var alvorlig galt. Det verste hadde skjedd. Kjæresten min var funnet drept i skogen. Jeg forsto først ikke hvorfor, men politiet brukte unaturlig mye tid på meg. Etter hvert gikk det opp for meg at jeg var deres hovedmistenkte. Det fantes visstnok statistikker på at kjæresten svært ofte var gjerningsmannen i slike saker. Jeg måtte gjennom utallige avhør. Noen mer målrettede og harde enn andre. De fant selvsagt ikke noen bevis for at jeg hadde utført udåden og jeg gikk fri, men jeg var likevel ikke frikjent. Ikke av samfunnet jeg daglig beveget meg i. Fremdeles den dag i dag er jeg ikke ute av søkelyset. Jeg hører fremdeles navnet mitt som hviskes i forbindelse med saken og jeg kjenner øynene til mine medborgere stikke meg i ryggen når jeg beveger meg på gaten. Det er derfor jeg ikke besøker graven hennes. Jeg vet at folk vil reagere, lage en scene, og jeg ønsker ikke støte noen. Vil ikke gjøre noe som sårer familien hennes, selv om de for lengst har støtt meg bort. Jeg kunne nok valgt å flytte fra stedet, og jeg burde kanskje gjort det, men det er en måte å vise min uskyld på. Hadde jeg dratt bort, ville mistanken forsterkes…

Jeg strøk fingeren over gravsteinen, samtidig som tankene mine dreide over på Kent igjen. Hvorfor besøkte Kent Skog graven? De var aldri nære så vidt meg bekjent, jeg visste ikke at de kjente hverandre engang…
Jeg dro bort litt ugress som lå omkring en lykt som jeg hadde sett at Kent hadde løftet på. Den holdt på å velte og jeg klarte akkurat å ta den imot før den velvet helt over på siden. Det var da jeg så det. Det som lå under og glinset i sølv mot den svarte jorda. Et smykke. En sølvkjede med et lite hjerteformet anheng. Jeg merket at munnen min ble tørr og at hodet ble susete. Det var som om alle lydene omkring meg forsvant.  Jeg tok smykket skjelvende opp i hånden og holdt det mot sollyset. Det var smykket som politiet stadig hadde avhørt meg om. Som de hadde endevendt hele hybelen min for å finne. Det samme smykket som hadde stått på forsidene av avisene og som var en vesentlig del av etterforskningen. Kirsti gikk aldri uten smykket og det hadde vært en gave fra meg da vi offisielt ble sammen. Det var ikke omkring halsen hennes da liket ble funnet. Politiet hadde en teori om at jeg hadde tatt det tilbake etter at jeg hadde slått henne i hjel. At drapet hadde handlet om en voldsom krangel. Det var ikke sant. Jeg ville aldri drept Kirsti. Jeg elsket henne jo…

Jeg puttet smykket i lommen, kikket rundt meg og forlot kirkegården. Jeg kjente aggresjonen vokse i kroppen. Kent Skog sitt ansikt viste seg hver gang jeg blunket. Var det virkelig han som hadde gjort det. Som hadde tatt livet av min kjære og som hadde latt meg leve i gapestokk i ti år. Jeg tenkte ikke klart. Så bare en ting for meg og det var å knuse denne fattige sjelen. Jeg søkte han opp på mobilen og fant ut at han bodde i nabobyen. Fant ham på facebook og så raskt at han var ungkar og uten barn. Akkurat som meg selv.  Heldigvis var det ingen fartskontroller på veien, for da hadde jeg aldri kommet frem. Jeg kjørte som en villmann.
Da jeg sto utenfor huset hans gikk det et ras av følelser gjennom meg. Jeg var sint, trist og aggressiv. Skalv i kroppen og ristet på hendene. Jeg gikk mot inngangsdøren hans. Så at det var lys i det lille rekkehuset. Jeg tok tak i dørhåndtaket og oppdaget straks at han ikke hadde låst døren. Jeg gikk rett inn og braste inn i stuen. Han sto foran kjøkkenbenken og stirret med vidåpne øyne på meg da jeg stormet inn.
Han så skrekkslagen ut. Han ropte ut navnet mitt, kjente meg tydeligvis igjen,  men jeg stoppet ikke. Jeg satte høyre hånden i strupen hans og presset kroppen hans bakover og inntil veggen. Jeg presset fingrene sammen rundt halsen, brukte begge hendene nå og jeg kjente kraften i kroppen hans svikte. Han seg mot gulvet. Jeg skrek til ham.
-Jeg så deg… Jeg så deg på kirkegården, din jævel. Smykket til Kirsti…Du la smykket hennes under lykta…
Øynene så ut som om de skulle sprette ut av hodet hans. Han slo meg i armen og forsøkte å si noe. Jeg lettet litt på trykket og han presset ut et navn.
-Onkel… Onkel Bjarte…
-Hva er det med Bjarte?  Hva har han med dette å gjøre? Jeg skrek mot ham så spyttet mitt traff ham i ansiktet. Jeg visste godt hvem Bjarte var. En halvkriminell tulling som alltid hadde vært i klammeri med loven.
-Jeg fant det hos ham… I leiligheten hans. Han hostet setning frem og jeg slapp taket. Kent rullet over på siden og laget rallende lyder med halsen. Han gråt nå og ropte den samme setningen ut på ny.
-Jeg fant smykket hos Onkel Bjarte. Det må være han som gjorde det…
Jeg satt meg ned på gulvet med ryggen mot kjøleskapet. Kent snudde seg og så på meg med blanke øyne.
Han er dau og jeg fant det i sakene hans. Jeg ville bare gjøre det rette. De kan ikke arrestere en død mann, så jeg ønsket at Kirsti skulle få tilbake smykket sitt. Det var samme typen hun hadde som armbånd. Det var derfor jeg la det på graven, under lykten. Så det skulle bli en helhet igjen… Har du smykket her? Han kikket på meg med hevede øyenbryn.
-Ja, jeg har det i lommen min. Forstår du hva dette betyr for meg? Jeg kan frikjennes en gang for alle. Hele byen har i alle år trodd at det var meg. Jeg har levd i en skygge i ti år… Jeg må levere det til politiet nå. Jeg skal endelig få dette ut av verden…
Kent ristet på hodet.
-Hør på meg litt. Vi må gjøre dette på riktig måte. Ta med deg smykket hjem, det er snart natt. Det beste er å snakke med etterforskerne som har hatt saken og de er ikke på jobb på denne tiden av døgnet. Jeg skal heller ringe dem i morra og gi min forklaring. Det vil styrke din sak på en helt annen måte. Jeg beklager at jeg ikke tenkte på dette, men Onkel Bjarte skal ikke få slippe unna . Han skal stå til rette for dette drapet, ikke du… La meg hjelpe deg. Kent strakk frem hendene og tok mine. Det var godt å ha en støttespiller. Det var første gang på disse ti årene at jeg hadde en på min side. En som ville tale min sak. Jeg nikket. Kjente en ro jeg ikke hadde følt på lang tid bre seg i kroppen. Jeg skulle endelig få leve et normalt liv igjen. Jeg skulle stå opp fra de døde og få besøke min kjærestes grav som alle andre.
-Jeg visste ikke at du kjente Kiristi engang, sa jeg med mild stemme.
-Jeg gjorde vel heller ikke det, men hun var jo en flott jente som alle likte… Men vi visste jo at dere to var sammen da. Kent kikket i gulvet, nærmest skamfullt.

Jeg både takket og beklaget overfor Kent da jeg forlot huset hans. Han nikket og smilte selv om han fremdeles hostet etter kvelningsforsøket mitt.
-Pass godt på smykket i natt, så skal jeg ringe etterforskerne tidlig i morra.
-Ok, takk for hjelpen igjen. Setter stor pris på det. Jeg gikk med lette steg mot bilen. En byrde var i ferd med å forsvinne fra skuldrene mine. Jeg var allerede lysere til sinns…

Jeg kjente meg helt tom da jeg omsider la hodet ned på puta, sliten etter dagens hendelser. Likevel smilte jeg da jeg la smykket til Kirsti på nattbordet. Det var nesten som om jeg følte hennes tilstedeværelse. Som om hun var i rommet sammen med meg Jeg satte vekkerklokken på syv. Ville tidlig opp slik at jeg kunne komme i gang med livet igjen. Jeg sovnet nesten med en gang og hadde det ikke vært for at det dundret på døren to timer seinere, så hadde jeg nok sovet natten gjennom. Idet samme jeg bryskt ble røsket ut av søvnen slo en tanke ned i meg som et lynnedslag. Det var en setning Kent hadde sagt, som plutselig gav meg en urolig følelse. Da jeg så ut gjennom kikkehullet i døren og vred om låsen, ble alt med ett alt klokkeklart for meg. Kent hadde nevnt armbåndet som Kirsti bar og at det var i samme serie som smykket. Politiet braste inn døren og satte håndjern omkring håndleddene mine. De fortsatte inn i huset og gjennomsøkte hver krinkel og krok. Armbåndet hadde det samme hjerteanhenget som smykket og jeg hadde jeg gitt henne det bare timer før drapet. Ingen andre kunne ha sett det. Ingen andre enn gjerningsmannen… En politimann kom ut av soverommet mitt med smykket til Kirsti i en gjennomsiktig pose. Jeg hørte ham si til en kollega at det anonyme tipset stemte.
Det var som om noen stakk rustne kniver i kroppen min. Jeg forsto straks hvem som hadde tipset dem. Den eneste som visst at jeg hadde smykket. Kent Skog.
Jeg nektet selvsagt i alle politiavhør, men når deres hovedmistenkte gjennom mange år hadde beviset liggende på nattbordet, var jeg sjanseløs.

For andre gang skulle jeg straffes for et mord jeg ikke hadde begått, forskjellen denne gangen var at jeg skulle jeg sone i en liten celle. De fleste ville nok bukket under, men det er en ting som holder meg oppe. Som holder meg tålmodig og fokusert. Det er en oppgave jeg skal utføre når jeg kommer ut. Et drap jeg skal begå, som jeg nå har tyve år på å forberede. Skal jeg sone for mord, skal jeg jammen meg gjennomføre et også. Jeg regner med at Kent Skog vil gå i dekning, men jeg skal finne ham. Om jeg så skal bruke resten av livet på å lete….

torsdag 15. mars 2018

"Bilder med tekst." Syv bilder på utlån til Haumyheia skole

Vi har fått masse gode tilbakemeldinger på kunstprosjektet "Bilde med tekst" og flere har etterspurt pris og ytret et ønske om å kjøpe dem.
Magne og jeg ønsker derimot i første omgang å benytte bildene på en annen måte. Vi har nå lånt dem ut til Haumyrheia skole som vil bruke dem i norskundervisningen. Der vil elevene bli utfordret til å skrive egne historier, med bildene som inspirasjon. Som fotografiene under viser, er prosjektet allerede igang og vi er utrolig stolte over at vi kan bidra på en slik måte.
Det at bildene bidrar til at fantasien utfordres er eksakt slik vi ønsker at bildene skal benyttes, og hva er vel bedre enn at ungdom kan utfolde seg.
Vi kommer med mer informasjon om prosjektet etterhvert...
Mvh

Magne og Jan-Erik








onsdag 14. mars 2018

Evergoods påskekrim: Ett drømmeoppdrag som nok en gang har gått i oppfyllelse

Hvem stjal gullkoppen 2018.
Året 2018 startet perfekt da det Oslo-baserte reklamebyrået Naug og Venner kontaktet meg for å spørre om jeg også i år kunne tenke meg å skrive påskekrim for Evergood.
Svaret mitt var selvsagt ja. Det å skulle skrive for en av Norges største merkervarer er bare en fantastisk mulighet og selvsagt noe man utfører med den største ydmykhet.


At jeg nå ble spurt for andre året på rad tar jeg som et signal på at de var fornøyd første året og jeg må innrømme at jeg kjente på en viss stolthet over akkurat det. Det finnes mange forfattere der ute som sikkert hadde ønsket seg dette oppdraget, så for en ukjent forfatter fra sørlandet er dette meget stort.
Prosessen har vært veldig lærerik og spennende. Jeg har samarbeidet med et team hos Naug og venner om en historie som vi synes har blitt veldig bra og i den ånd som Evergood ønsker.


Historien er lagt ut på Evergood.no og premien er som i 2017 et helt års forbruk av kaffe til den som løser krimgåten. Man kan lese historien selv eller lytte til den via en innlest versjon.


Som i fjor har jeg brukt den særegne Konrad Madsen i rollen som etterforsker, og denne gangen skal han til et lite sted som overraskende nok har fått arrangere en stor verdensbegivenhet, nemlig avdukningen av kunstverket til den anerkjente og verdensberømte Matt Hirst...


Løs gåten og bli med i trekningen av ett års forbruk av Evergood Kaffe


https://evergood.no/kunsttyveriet/















søndag 11. mars 2018

En liten søndagsnovelle...

Dette er en novelle jeg skrev for en stund siden og er hentet fra min tredje novellesamling " Femte etasje". 
Dette er vel det man kan kalle en relasjonsnovelle og er også litt på siden av det jeg pleier å skrive...
God søndag:-)

Evige bånd
Den unge kvinnen sto i baugen på den lille fergen som fraktet henne fra fastlandet og ut til den lille øya. Kledd i en lyseblå sommerkjole med en hvit cardigan over skuldrene, kjente hun bølgene minske idet bryggen nærmet seg. Med et lite dunk traff den gummipolstrede fronten den massive betongklossen som var støpt i forlengelsen av sommervarme svaberg. Med et tomt blikk nikket hun til kapteinen som bekreftet avtalen om at han skulle hente henne en time seinere. Hun hoppet i land og enset ikke lenger motorduren som stadig ble svakere bak ryggen hennes, idet fergen tøffet ut igjen i skjærgården. Hun tok av seg tøyskoene som hadde skjult de nakne føttene hennes. Bar dem i hendene og begynte sakte å gå mot stien i enden av bryggen. Betongen var ennå lunken etter en lang dag i solsteken. Det sitret nervøst i kroppen hennes. Det var seks år siden sist hun hadde vært her. Likevel var lite forandret. De små røde og hvite sommerhusene møtte henne slik de hadde gjort sist hun var her. Lyden av barn som lekte på bryggene, med bøtter fulle av krabber og småfisk. Hodene deres bøyd over bryggekanten med håven i høyre hånd og et godt tak i fortøyningspålen med den venstre. Det var som tiden hadde stått stille. Som om øyeblikket hadde frosset.
Hun skulle ikke langt. Bare rundt det gamle fiskemottaket som lå på østsiden av øya. Ut på tuppen av naustet hvor de sammen hadde sittet hver kveld den sommeren. Hvor hun hadde lagt hodet på skulderen hans når de kikket utover det uendelige havet. Hvor hun hadde ligget med hodet i fanget hans. Hvor de hadde holdt hender og kysset. Hvor de hadde elsket nesten hver eneste kveld.
Det var der han hadde fridd til henne. Gått ned på kne med lyset fra alle St.Hansbålene blafrende i bakgrunnen. Fanget blikket hennes med krystallblå øyne som hadde fått henne til å skjelve innvendig. Hun visste at hun elsket ham. Det var en kjærlighet hun aldri før hadde kjent på, og en lidenskap som brant som bensin. Hvorfor lot hun det fare? Hva hadde stoppet henne?
Der. Der var stedet. Hun gjenkjente det med en gang. Det eneste som var forandret var benken som sto der. Hun satte seg ned på den. Kjente på følelsene som strømmet på. Blunket et par ganger slik at tårer ble presset ut som sevjen fra et bjørketre. Hun vendte blikket mot den lille kollen hvor hytten til besteforeldrene hans sto. Hun hadde aldri vært der inne, bare møtt ham i døren. Han luktet alltid saltvann fra håret, og den solbrune huden hans hadde en eim av solkrem.
En eldre, hvithåret mann kom gående mot henne, og hun tørket raskt tårene av det ildrøde kinnet. Han satte seg ned ved siden av henne og pustet tungt idet kroppen møtte benken.
«Hei,» sa han lavt.
«Hei,» svarte hun usikkert tilbake.
Det ble stille. Begge kikket tankefullt utover det sommerblå havet.
«Jeg sitter her på denne benken hver kveld, jeg.» Den eldre mannen gned seg i ansiktet med hånden, slik at den laget en tørr lyd mot skjeggstubbene hans.
«Det er barnebarnet mitt som har laget den.»
Hun snudde hodet mot mannen.
«Det er mitt beste minne om ham.» Han kikket utover det glitrende havet uten å vike blikket.
«Han døde av sykdom i fjor. Lykkelig og sterk helt til det siste. Full av håp, lengsel og livsglede. Det siste han bad meg gjøre, var å passe på denne benken. Den skulle være et minne om hans lykkeligste øyeblikk.»
Uten blygsel tok han hånden hennes og la den i den grovbarkede hånden sin. Hun kikket ned på de store blodårene som strakte seg fra knokene og videre opp forbi skjorteermene.
«Han bad meg holde utkikk, slik han selv alltid gjorde. Holde utkikk etter en pike som skulle komme.»
Tårene trillet som små perler nedover kinnene hennes.
Den eldre mannen vred sakte på hodet og traff øynene hennes med det samme varme blikket hun aldri hadde glemt.
«Han ventet på deg helt til det siste. Det var bare deg, ingen andre for ham. Du var hans største kjærlighet.»
Hun brast i gråt. Prøvde å si noe, men klarte det ikke.
«Ikke pin deg selv lenger. Du har gjort det rette, min kjære. Livet ditt ville vært fylt med sorg dersom du hadde valgt annerledes. Husk, han er med dere for alltid.»
Den eldre mannen la hendene sine på kinnene hennes, kysset henne på pannen og reiste seg. Han smilte svakt og vandret av gårde samme vei han kom fra.
Uroen hun hadde kjent i kroppen var forsvunnet, selv om tårene ennå ikke var borte.
Hun gikk ombord i fergen igjen, som førte henne bort fra øya for siste gang.
Hun fikk ikke sove den kvelden, så hun ble sittende og kikke på mannen sin som uvitende hadde sovnet på sofaen. Hun elsket ham, selv om hun også hadde elsket en annen. Idet hun gikk inn for å se til sønnen som lå og sov på rommet sitt, tenkte hun på den siste setningen den eldre mannen hadde sagt til henne:
«Husk, han er med dere for alltid.»
Hun bredte varsom dynen over sønnen.
«Dere,» hvisket hun til seg selv.
Med ett slo den fem år gamle sønnen øynene opp. Stirret på henne et par sekunder før han igjen forsvant inn i drømmenes verden. Det lille øyeblikket ga henne bekreftelsen hun hadde søkt. De krystallblå øynene hans hadde fått henne til å skjelve innvendig.

lørdag 10. mars 2018

En god skriveuke, hyggelige tilbakemeldinger, salg av noveller og mye spennende på gang

Status skriving
Denne uken startet meget bra med salg av fem noveller til både Norge, Danmark og Sverige. Hver gang jeg sender inn noveller er jeg like spent på om de blir antatt, selv om jeg ofte har en følelse av utfallet. Det å selge noveller til magasiner er en fin måte å holde trøkket oppe på, bli bedre til å skrive, samt finne ut hva som fenger og ikke. Jeg merker også at motivasjonen for å skrive øker når magasiner i flere land vil publisere det jeg skriver. Det er også med på å trigge mitt konkurranseinstinkt og jeg tenker mange ganger at det kan sammenliknes med å score et mål eller vinne en fotballkamp.
Jeg har ellers skrevet to nye noveller, som nå er inne til vurdering hos et magasin. Her er følelsen min usikker ift om de blir antatt, ettersom de begge er litt utenfor det som vanligvis er ønsket...

Hyggelige tilbakemeldinger
Jeg er både glad, stolt og rørt over alle tilbakemeldingene jeg har fått på de små "øyeblikksnovellene", samt diktet jeg har lagt ut på siden min. Jeg setter utrolig pris på at dere bruker tid til å lese og ikke minst kommentere det jeg har skrevet. Jeg vurderer nå å skrive flere slike noveller, samle dem til et manus og sende inn til et forlag...  Det hadde blitt en helt annerledes bok enn de jeg har skrevet tidligere, men kanskje tiden er moden til å forsøke noe helt annet. Uansett så er det å få antatt et manus nesten like vanskelig som å vinne i lotto, så vi får nå se...


Påskeekrim
Påsken nærmer seg med stormskritt og i den forbindelse har jeg skrevet en påskekrim for en kjent merkevare i Norge. Jeg ser frem til å presentere historien og avsløre hvem jeg har skrevet for. Tror det blir en knallbra kampanje med fine premier til den som løser krimgåten.

Bilder med tekst
Magne Solberg og jeg har et prosjekt på gang ift bildene som jeg tidligere har lagt ut. Her er det en spennende utvikling som vi snart vil fortelle mer om. Ta gjerne en titt på bildene i innlegg lenger nede på siden.

Ønsker alle enn strålende lørdag:-)

Jan-Erik

lørdag 3. mars 2018

Øyeblikk - En novelle på 37 linjer...

Legger ut en nok en liten novelle, sannsynligvis min korteste. For min egen del er den kanskje en av de viktigste, ihvertfall med tanke på  budskapet. God lørdag

"Øyeblikk"
Hun sto ute på den smale altanen sin. Den milde brisen som bølget behagelig mot henne, gjorde at håret beveget seg. Hennes naturlige hårfarge så ut til å ha gitt opp kampen mot de kritthvite krøllene, som var i ferd med å ta over resten. Ansiktet hennes var blankt og fylt med linjer som avslørte et langt liv. I bare nattkjolen sto hun der. Hendene holdt hun i kors. Ikke på en streng måte over brystkassen, men mildt over magen og med hendene inn i motsatt erme i nattkjolen. Øynene hennes var lukket, og hun strakte seg fremover for å kjenne på den lille glipen med morgensol som nå varmet pannen hennes.  Jeg stoppet opp da jeg så henne. Jeg hadde egentlig ikke tid, da jeg visste at morgenrushet allerede hadde startet. Likevel sto jeg der som forhekset og observerte henne. Jeg tenkte at hun måtte ha vært vakker som ung, og det slo meg som en sannhet at hun var enda vakrere nå. Roen hun utstrålte var så tydelig, så ekte og så varm. Jeg kunne se pusten hennes bevege seg inn og ut, som om hun sugde inn hver eneste lille dråpe av det gode som verden hadde å by på. Jeg tenkte på mitt eget liv, hvor jobb, stress og uro var første følelse som slo inn i magen på morgenen. Denne kvinnen så ikke ut til å ha eneste bekymring i den vevre kroppen sin. Jeg tok meg i å misunne henne. Ønsket å være der hun sto.  Ønsket meg livet hennes. Jeg kjente med ett på at min egen uro ble borte. Klumpen i magen forsvant og det var som om jeg ble trukket inn i hennes verden. Det varte bare et øyeblikk, men jeg forsto at det var viktig. Denne kvinnen, inne i siste del av livets fase, levde i nuet. Tok vare på alt rundt seg og smakte på hver eneste lille opplevelse, som om den var den siste. Bekymringene hennes burde være adskillig større enn mine, med tanke på usikkerheten som livets ende kunne frembringe.
 Med ett åpnet hun øynene, som straks søkte mine. Med hodet på skakke sendte hun meg et smil, som gjorde at mine egne lepper strakk seg utover. Livslysten jeg så i ansiktet hennes idet hun nikket til meg og forlot altanen, tok jeg med meg resten av den dagen.  Det var et lite øyeblikk som forklarte alt. Et øyeblikk som forklarte hva livet handlet om….


Jan-Erik Vik

fredag 2. mars 2018

En kort novelle om frykt...


Femte etajseJan-Erik


Det er mange typer frykt, og jeg har de siste årene brukt dette begrepet i flere av mine historier. I denne novellen, som er en av mine korteste, beskriver jeg en frykt som er ganske så annerledes den jeg vanligvis skriver om....
Novellen er hentet fra novellesamling Femte etasje og heter nettopp "Frykt".

Ha en kort og fin lesestund.







Frykt

Det gråhvite håret lå bølget over de store øreflippene. Rynkene i pannen var dype. Huden i ansiktet og på den skallede hodebunnen var fylt med brune gammelmannsflekker. De tidligere så friske øynene var blasse og ubrukelige, og liknet på små, døende glassmaneter.
Han hadde ikke kraft i hendene mer, men kjente varmen fra datterens hånd som holdt fast rundt dem. Pusten bar ikke stemmen hans lenger. Den var der kun for å hente reservene med oksygen. Hørselen og luktesansen var det eneste som fremdeles fungerte. Og tankene. Duften av datterens parfyme gled inn i neseborene, men den siste energien brukte han på svaret hun hadde gitt. Svaret på hans siste spørsmål.

Hun var alt for ham. Etter at moren døde i barsel, forbannet han seg på at han skulle passe på dette jentebarnet som om det var laget av porselen. Han hadde sverget ved morens grav på at hun aldri, aldri noensinne, skulle være redd i livet. Frykten han selv hadde følt under den dramatiske fødselen, var så brutal at han aldri ville tillate seg å la datteren føle frykt.
Han var kjærlig, han var god, og han var beskyttende. I barndommens første år var han aldri mer enn noen meter fra henne. Alltid parat dersom hun skulle slå seg, om andre var slemme med henne, eller dersom hun hadde noen behov. Dette fortsatte gjennom skoleårene, hvor han stadig innkalte til lærerkonferanser slik at hennes trygghet og velvære alltid ble vel ivaretatt. I ungdomsårene mistet han, som de fleste foreldre, noe av kontrollen, men han kjørte og hentet henne hvor enn hun skulle, og ventet alltid oppe på henne dersom hun kom sent hjem. De hadde lange, gode samtaler om livet, om holdninger og om kjærlighet, og han støttet henne så vel i kjærlighetssorger som i pubertetsutfordringer.
Hun fikk seg etter hvert en flott mann, som han absolutt kunne gå god for. De bosatte seg i hans nabolag, slik at han daglig holdt kontakten med henne. Økonomisk hjalp han dem uten å blunke, da de i etableringsfasen trengte lån til både bolig og bil. Alt ble gjort med den største glede. Slike bekymringer skulle ikke jenta hans ha. 

Barnebarn kom etter hvert som perler på en snor, og også her var han en viktig ressurs for henne. Han stilte gladelig opp som barnevakt og var der alltid på sekundet dersom behovet meldte seg. Gjennom hele livet hadde rynken i pannen blitt dypere og dypere, og han visste godt hvorfor. Bekymringene for at datteren ikke skulle ha det bra, lå alltid og ulmet som gloen som starter skogbrannen.

På dødsleiet spurte han henne derfor om han hadde klart dette. Om han hadde lykkes med sin misjon i livet. Hadde hun hatt det bra? Hadde hun noensinne vært redd? Hun hadde kikket tankefullt ut i luften. Det var på dette tidspunktet hun hadde grepet hånden hans. Klemt den hardt. Hun hadde sukket tungt før hun samlet nok luft til svaret som nå fylte hodet hans med de siste tanker.
«Jeg har hatt et fantastisk trygt og godt liv, pappa. Du har vært den mest elskverdige far en datter kan ønske seg. Men når du spør om jeg har vært redd, om jeg har følt frykt… « Hun stoppet opp og klemte enda hardere i hånden hans.

 «Jeg har vært redd hele livet mitt, jeg, pappa. Jeg har hatt en frykt som har forfulgt meg dag og natt siden jeg var en liten jente. En frykt som gjennomstrømmet ungdomstiden og fortsatte i hele mitt voksne liv. Frykten er på sitt sterkeste akkurat nå. Det er dette jeg har fryktet hele livet. Hvert sekund, hvert minutt og hver time. Deg pappa… Jeg har alltid fryktet å miste deg…»

torsdag 22. februar 2018

Min aller første novelle: Siste timen


Veien til min første novellesamling...  

Siste timenI 2010 skrev jeg i all hemmelighet på min aller første novelle, "Siste timen". Jeg lot en kollega lese den og han anbefalte meg å sende den inn til et forlag. Egentlig ganske naivt ettersom ingen forlag i verden antar en enkelt novelle. Jeg tror det gikk nærmere fem uker før det plutselig lå en svarmail i innboksen. Jeg husker utrolig godt den gode følelsen jeg fikk da jeg leste den. De likte novellen kjempegodt og skrøt av måten jeg skrev på og selve historien... Det eneste problemet var at de ikke kunne utgi en bok med en novelle, så de anbefalte meg å skrive åtte-ti til, og deretter sende inn på ny. Jeg gikk fra himmelen til godt under jorda på kort tid. Åtte-ti noveller!!! Hvordan i huleste skulle jeg klare det?
Det var nok akkurat denne utfordringen som fikk skrivelysten min igang. Plutselig flommet jeg over av ideer og snart var ikke antallet en utfordring overhodet.. Jeg fikk antatt novellesamlingen  og inngikk min første avtale med et forlag. Jeg har nå skrevet godt over 150 ulike noveller og andre historier, men det hele startet altså med den ene novellen.  Kos deg i vinterferien og hvis du vil, så les gjerne novellen som startet et aldri så lite eventyr for meg. Her er "Siste timen":

Siste timen


Peter var fornøyd med seg selv der han satt ved bardisken på stampuben Joey’s . Det var fredag kveld, og hans kostbare Tag Heuer-klokke nærmet seg raskt elleve. Peter var en suksessfull medeier i et reklamefirma, og tidligere på dagen hadde han fått i havn et viktig prosjekt. Det hadde vært et oppdrag som ville gi firmaet store inntekter og ikke minst høy status i bransjen. Peter hadde vært leder av prosjektet, og visste etter flere måneder med grundig arbeid, at oppsummeringsmøtet med oppdragsgiver ville bære preg av skryt og anerkjennelse. Som planlagt hadde han solt seg i glansen, og allerede under møtet bestemt seg for en kveld med feiring på puben.

Peter var 39 år gammel, singel og uten barn. Han var yngstemann i firmaet, som rommet åtte medarbeidere. Han følte seg fremdeles ung og sulten, og alder var uten betydning for ham. Livet smilte og Peter smilte tilbake i en tilværelse som stort sett gikk ut på å leve som om hver dag var den siste. Denne kvelden satt han alene og nøt sine pils. Alkoholen virket bra, og han begynte å bli relativt bedugget. Den deilige følelsen når de alvorlige tingene la seg lengre og lengre bak i hukommelsen, og hvor lyst, spenning og selvtillit tok over, var kanskje det han likte aller best ved alkoholen. Da han for kort tid siden kunne sitte og følge med på hver enkelt samtale rundt om i puben, ble lyder etter hvert til et jevnt og behagelig sus. En følelse av ro ved de første ølene, ble raskt erstattet med en positiv rastløshet som skapte en forventning om at noe var i gjære. Han hadde spurt de andre på jobben om de ville være med ut og feire, men denne kvelden passet det ikke for noen. Det var jævlig kjipt, for prosjektet hadde gagnet dem alle. Det var kanskje derfor han allerede nå begynte å bli brisen. Det var ingen ønskesituasjon å sitte alene og feire. Han drakk derfor raskere enn han pleide. Fire halvlitere og to drinker på under to timer.

Det begynte å fylles opp på puben. Det var en irsk pub som hadde en aldersgrense på tyve år. Aldersspennet på gjestene var variert, og det var nok derfor han likte seg så godt her. Ut fra dagsform og lyst kunne han derfor enten jakte på en eldre, moden og erfaren kvinne, eller en uerfaren ungjente med livslyst og galskap. Han hadde mistet tellingen på hvor mange ganger han hadde forlatt nettopp dette lokalet i retning av taxi med et kvinnelig bytte under armen.
Kynisk kanskje, men han hadde aldri utviklet forhold til noen av dem. Han var klar og tydelig på at det kun var sex for ham, og ingenting annet. Han ble rett og slett aldri forelsket. Stort sett så han dem aldri igjen på puben i ettertid, og det var like bra. Dette var hans stampub og han byttet ikke sted. Med slørete blikk satt han nå på den svarte barkrakken og bestilte seg en Guinnes som han drakk i store slurker. Peter var en kjekk og velkledd mann i manges øyne, og flere av hans kollegaer kunne ikke forstå hvorfor han ikke slo seg til ro og skaffet seg en familie. De mente at han var blitt både sær og blasert av å være singel så lenge. Økonomien var bra, og han kunne gjøre stort sett hva han ville, når han ville. Likevel merket han at han var litt ensom av og til. Kanskje spesielt i kveld. Det var stadig færre som hadde mulighet til å bli med ham ut på pub, og i kveld, når han ønsket å feire suksessen på jobben, føltes det vemodig å drikke alene. Blikket hans vandret rundt i det halvmørke lokalet. Veggene var dekket av innrammede plakater fra britiske festivaler og konserter. Signerte irske fotballdrakter fra klubber den gjennomsnittlige nordmann neppe kjente til, hang på rekke og rad sammen med nye og gamle lagbilder. Interiøret var mørkebrunt, og kunne oppleves som varmt og lunt. Lokalet var delt i to, med baren sentrert i midten. Den innerste delen var stykket opp i flere båser med bord og benker hvor man kunne innta lette, men gode, småretter i ro og fred. Den ytterste delen, som var den største, ble brukt som mingleområde, med høyryggede barkrakker rundt ovale bord. Kjøkkenet hadde stengt for kvelden, men det luktet fremdeles mat i lokalet. Club sandwich hadde en høy stjerne blant gjestene, og eimen etter denne særpregede retten hang som regel igjen til øldunsten tok over rundt midnatt. Små telys i billige telysholdere ble tent på bordene. Peter tenkte at det var utrolig hvordan slike små lys kunne påvirke stemningen i en bar. Fra å være litt mørkt og dunkelt, ble lokalet nå mye mer levende.

Han hadde allerede plukket seg ut en dame som han likte. Hun måtte være i midten av tyveårene. Flørtende blikk ble sendt i hennes retning, og hun hadde helt tydelig gjengjeldt dem. Hun satt på andre siden av den ovale, eikelignende bardisken. Håret var så ravnsvart at det så farget ut, og det rakk henne til langt nedover ryggen. Øynene ble ekstra brune mot det hvite i øyeeplet. De så intense og skarpe ut. Hun hadde et eksotisk preg over seg, selv om hun hadde nordiske trekk ellers. En trang og ettersittende topp satt klistret mot en sommerbrun hud, og brystene virket faste og var middels store, typisk B-cup. Peter målte henne opp og ned hver gang hun kikket i en annen retning. Dette var et spill han mestret, men han ville ha kvalitet og ville være sikker på at varen holdt mål. Han hadde en teknikk hvor han først skaffet seg øyekontakt, for så å holde blikket akkurat så lenge at det kunne oppfattes ukomfortabelt for motparten. Kikket hun tilbake etter dette, visste han at det hadde funket. Han gjettet riktig. Denne gangen, som så mange andre ganger tidligere, hadde han fisken på kroken. Peter vinket diskret til seg bartenderen og ba ham levere henne en drink. Den syrlige drinken mojito var en sikker vinner. Bartenderen måtte bruke litt tid på å lage den, og nettopp det var poenget. Han skrev mobilnummeret sitt på servietten som skulle følge med drinken. Deretter reiste han seg og gikk inn på toalettet. Peter smilte selvtilfreds da han trakk ned glidelåsen på den nyinnkjøpte Dieselbuksa der han sto ved pisserenna. Hvor mange ganger hadde vel ikke jentene han hadde ligget med, gispet når han trakk frem redskapet sitt. Han siktet på det blå såpestykket som lå og svømte i bunnen av den nesten tre meter lange renna. En voksen kar i femtiårene stilte seg på siden og slapp et høylytt stønn da han begynte å pisse. Peter følte seg ung og viril ved siden av denne fete og ustelte, gråhårede mannen. Han skulle aldri forfalle slik. Han skulle jakte damer til den dagen han gikk i graven. Lufttørkeren blåste hendene hans tørre idet han kikket seg i speilet. Han syntes et øyeblikk at posene under øynene virket litt større og at vikene i hårfestet hadde beveget seg en liten millimeter høyere. Han tok vann i ansiktet og rufset seg i håret. Nei, det måtte være innbilning. Utseendet passet han jo alltid så godt på, og alskens dyre kremer og hårmidler han brukte skulle nok holde ham ung i lang tid ennå. Han gikk ut av toalettet, pustet dypt inn og puttet en blå Extra i munnen. Denne sjekketeknikken pleide å funke bra. Han gledet seg til smilet hennes. Ville hun være sjenert, eller var hun en av dem som spilte med? Han likte begge typene. Peter kikket på klokka, den var blitt elleve. Han registrerte at det pep i mobilen da han selvsikkert gikk mot baren. Da han kom frem til stolen og den halvtomme Guinnesen sin, så han at drinken hennes sto urørt på andre siden av baren. Lappen med mobilnummeret var borte. Øynene hans lette febrilsk rundt i lokalet uten å finne henne. ”Merkelig”, tenkte han. Han fisket frem mobilen fra lommen og trykket på ”Les melding”. Det var som å få et støt i kroppen. ”En time igjen å leve”, stod det. Ingen telefonnummer viste seg i displayet. Kunne det være en kompis eller noen av kollegaene som køddet med ham?. Han kikket rundt seg, men så ingen kjente. Derimot så han kvinnen han hadde spandert drinken på. Hun stod og kranglet med en fyr som han gjettet var typen hennes. ”Å faen, nå har jeg tråkket i salaten,” tenkte han. ”Jaja, slikt kan jo skje,” fortsatte han tankerekken. Peter var såpass brisen at han egentlig ikke var spesielt bekymret. Ikke før han så at den relativt kraftige kjæresten hadde mobilen i hånden. ”Helvete”, jeg la jo fra meg mobilnummeret. En ny drink ble raskt bestilt og han tok den med seg til en krok innerst i puben. Inn tikket det en ny sms. ”Femti minutter igjen å leve”. Hva var dette for en bisarr spøk? Han kikket opp for å se om han kunne se fyren med mobilen. Det hadde nesten doblet seg med folk her inne nå, og han klarte ikke å finne verken jenta aller typen. Hjertet dunket hardere i brystet. Det at han mistet oversikten gjorde ham stresset. Likevel var det kanskje vanskeligere å bli funnet da. Han dro fingrene gjennom håret med venstre hånd og tømte drinken med den høyre. Små svetteperler fra luggen ble smurt utover håndflaten. Han tørket hånden på buksa. ”Slapp av”, sa han stille til seg selv. Selvtilliten var på vei opp igjen, og positive tanker erobret nok en gang hjernen hans. Dette kunne være alt fra en dårlig spøk til feilsendte sms-er. Det dirret i bordet da vibrasjonene varslet en ny melding inn på mobilen foran ham. Han lot den ligge litt før han tok den. Han smilte selvsikkert da han løftet den opp, men smilet stivnet da meldingen lyste mot han. ”Vet hvor du er…” Peter rykket til og stablet seg lynraskt på beina. Jakken som han hadde lagt fra seg på stolen ved siden, hektet seg fast idet han reiste seg og han glapp taket i den. Den ble liggende på gulvet rett bak ham. Nervøst bøyde han seg ned, samtidig som han holdt hodet opp, slik at han ikke skulle bli overrumplet av noen. Han var stresset nå, men klumpen i magen ble ikke mindre da han så rett i øynene på ei blond jente som han tidligere hadde tatt med seg hjem. Det hadde vært en fantastisk natt, men hun hadde blitt fly forbannet da han ikke ville ha mer med henne å gjøre dagen etter. Hun kom hånd i hånd med en typisk kroppsbygger, med tungt gullhalskjede, kortklippet crewkutt og Everest-genser, som virket svært opptatt med å trykke på mobilen. Det svarte blikket til bolegutten traff Peters blikk som et nålestikk. De var omtrent ti meter fra ham, og Peter bøyde hodet og blikket raskt ned mot det støvete gamle tregulvet. Peter begynte å svette kraftig nå. Det stakk i hodebunn og på kroppen, som om svetten kom for fort ut av altfor små porer. Han følte seg uvel, snudde seg i motsatt retning og boret seg vei gjennom folkemengden. Underveis dultet han uheldigvis borti en biker med langt flisete hår, fippskjegg og med et motorsykkelemblem på jakkeryggen som neppe vitnet om en tilhørighet til en religiøs mc-klubb. Ølen hans skvulpet uten å renne over. ”Du lever farlig”, sa bikeren med grov og irritert stemme. Peter stivnet da han så hvem som sto ved siden av og som han nå møtte øynene til. Hun skulte bort på ham med smale og aggressive øyne. Hun hadde vært jobbsøker i firmaet hans, og Peter hadde selv intervjuet henne. Det var uprofft, han visste det, men allerede under intervjuet forsto han at hun ikke ville få jobben. Hun var rålekker og virket desperat etter å få jobben. Han avtalte derfor at de skulle ta en drink etter intervjuet for å bli bedre kjent. Han gav henne små hint om at jobben kunne bli hennes og at de nok kunne bli kjempegode kollegaer, dersom hun ble ansatt. Han løy så det rant av han. Han blandet aldri jobb og forhold, og visste at det kun var egoistiske motiver om et nytt eventyr, som gjorde at han satt og spanderte drinker på henne. De hadde endt opp, av ren drift, med vill sex i en bakgate rett utenfor puben. Det hadde vært pirrende og frekt, og han hadde gått løs på henne som et rovdyr som slo kloa i sitt bytte. Hennes unge alder til tross, hadde hun vært meget dristig og villig, og han hadde blitt både overrasket og flau over den høye stønningen hennes. Likevel forsto han at en så ung jente neppe ville ta et avslag etter en slik situasjon spesielt bra. Han visste det, men gav vel mer eller mindre faen. Da de skilte lag, sa han at hun ville høre fra ham dagen etter, hva jobben angikk. Selvsagt hørte hun aldri fra ham igjen. Hun hadde ringt flere ganger til arbeidsplassen hans, men han fikk sekretæren til å si at stillingen var besatt. En følelse av skam hadde sneket seg inn, men Peter glemte fort og var raskt tilbake i vinnersporet. Han hadde vel egentlig ikke regnet med å treffe på henne igjen, men nå var hun altså her og han hadde skumpet borti bikervennen hennes. Hun holdt en sølvfarget mobiltelefon i hånden, og idet hun prikket bikeren på armen som for å si han noe, løp Peter for livet ut av puben. Klokken var nå blitt halv tolv. En drink, han trengte en drink raskt. Nærmeste puben var i kvartalet bortenfor, og på vei over dit tikket det inn en ny sms. Det var fremdeles fra et hemmelig nummer. ”Livet ditt nærmer seg gradvis slutten.” Kroppen skalv da han leste det. Han kikket seg bakover for å se om noen fulgte etter ham. Var det ikke en gjeng som sto i det lille avlukket ved siden av Joey’s? Jo, han var sikker på at det var noen der. Han småløp bort til puben. Døren lukket seg bak ham. Det var nesten ikke folk i lokalet. Han bestilte seg en sterk shot, som han helte rett ned. Den varmet kraftig i hals og bryst. Hendene skalv slik at mobilen deiset i bakken. Den hvite, kortermede skjorten klistret seg til kroppen av svette. Mobilen var heldigvis like hel da han plukket den opp, men han holdt på å miste den igjen da den vibrerte mellom fingrene hans. ”Du har nå nøyaktig ti minutter igjen av livet J”. Smilefjeset på slutten av meldingen fikk ham til å fryse på ryggen. Han kastet seg rundt, løp ut av puben og i retning taxiholdeplassen. Det var ingen taxier å se, bortsett fra en gammel BMW med en pakistaner i førersetet. Han likte egentlig ikke å ta pirattaxi, men dette orket han ikke mer. Da han kikket inn i bilen så han at det satt en utenlands jente i passasjersetet. Hadde han ikke sett den jenta før? ”Å herregud, har jeg ligget med henne også?”
”Faen”, ropte Peter høyt. ”De har gått sammen for å ta meg”. Tankekjøret var voldsomt nå. Han kastet kjappe blikk over skulderen imens han løp. Rullet ikke BMW-en sakte etter ham med lysene av? Han løp og løp helt til han kom frem til kontorbygget hvor hans egen bil stod parkert utenfor. Bilnøklene lå i lommen, men da han tok dem frem, mistet han dem på bakken. De falt halvveis under bilen og han kastet seg ned på alle fire for å få tak i dem, stressa med å finne rett nøkkel, reiv opp døra og satte seg inn bak rattet. Peter la hodet bakover og pustet dypt inn og ut. Pulsen var høy og han hev etter pusten. Da han i speilet så billys som tente seg et par parkeringsplasser bak seg, vrei han nøkkelen om i tenningslåsen og spant ut fra parkeringsplassen. Bilen bak kjørte også ut… Det raste i ham av både sinne og usikkerhet.
”Hvorfor følger de etter meg?” ropte han ut? Det tikket inn en ny melding. ”Kun minutter igjen å leve... nyt det...”.
Han trykket gasspedalen i bunn. Tunnellsynet etter alle drinkene preget kjøringen. Hva galt hadde han egentlig gjort? Han vurderte å stoppe og ta en prat med dem, men han var for redd. Redd og full. Visst hadde han av og til vært en drittsekk, en kynisk damejeger, men det hadde jo vært frivillig. De hadde jo frivillig blitt med ham. Han var da en sympatisk person, selv om han var glad i damer. De måtte ha kjent hverandre alle sammen, og nå skulle de ta ham. Ja, hva betydde han for dem? Han så for seg ansiktet sitt, som han tok så godt vare på og var så fornøyd med, maltraktert etter juling fra typene deres. De virket som råtasser som ikke skydde noen midler... Han ropte panisk ut at han aldri mer skulle utnytte damer og at han nå skulle finne seg ei dame og slå seg til ro.
”Jeg er for gammel til dette livet. Jeg skal ikke holde på sånn mer. ”Når alt dette er over skal jeg…”
Han rakk ikke å fullføre. Nå rant det inn et titalls sms-er med tilsvarende budskap.
Livet ditt er over.”
”Livet er slutt.”
”Sekunder igjen.”
Han leste dem mens han speedet farten enda mer opp. Klokken viste sekunder på tolv. Bilen seilte fra den ene siden av veien til den andre. Mobilen som nå lå på passasjersetet pep igjen. Han strakk seg for å nå den, da bilen skjente over i motsatt kjørefelt. Kraftige lys og voldsomme tut hørtes fra traileren som fosset mot bilen hans. Det siste Peter rakk å gjøre var å trykke på les melding, da traileren knuste bilen han satt i. Peter døde momentant kl. 00.00 lørdag. Mobilen som han hadde strukket seg etter fløy ut av bilen og landet uskadd tretti meter borte på en gresslette. Den landet med displayet opp.

SMS meldingen lyste opp displayet en siste gang før det etter hvert døde hen:

 ”Da var livet over... ihvertfall livet som trettiåring. Hahahaha. Gratulerer med førtiårsdagen, Peter... Nå får du få deg kjerring og familie som resten av oss. Vi står her på Joey’s hele gjengen fra jobben for å overraske deg, men hvor faen er du? J…”