lørdag 17. mars 2018

En ikke spesielt hyggelig novelle - men krim er krim:-)


Illustrasjon fra ViMenn


Hevn...
Jeg kom ut av kirken, helt bakerst i følget hvor kisten til min gamle filletante ble båret mot graven. Det var et pliktløp fra min side, jeg kjente henne knapt men det var forventet at jeg deltok. Det hadde vært en flott begravelse, med rolig musikk og et par taler fra familie og prest. Som naturlig var, hørtes lav hulking og lyden av neser som ble pusset fra benkeradene omkring meg. Selv følte jeg ikke spesielt sorg. Hun var gammel og døde trett av dage, og jeg hadde knapt sett henne siden min egen barndom. Likevel opplevde jeg seremonien som respektfull og verdig et langt liv som hadde betydd mye for mange. Det var likevel episoden da jeg gikk ut av kirken som festet seg den dagen. I det lange slepet av duknakkede gjester tok jeg på meg mine mørke solbriller og kikket rundt meg på de mange gravstøttene som omringet stien vi vandret bortover. Blikket mitt festet seg raskt på en mann på min egen alder, som satt på huk foran en grav. Jeg var sikker på at jeg hadde sett ham før, men klarte ikke feste ansiktet til et konkret navn. Likevel vekket han nysgjerrigheten så mye at jeg sakket akterut følget foran meg. Jeg vippet brillene opp i pannen og studerte både ham og gravplassen han satt foran. Jeg visste godt hvilken stein han stirret på. Det var Kirstis siste hvilested. En grav jeg kun hadde sneket meg til å besøke når jeg var viss på at andre ikke var tilstede. Mannen var flakkende i blikket, som om han var ukomfortabel med situasjonen. Jeg så leppene hans bevege seg i setninger som var umulig for meg å høre. Han tok seg flere ganger til pannen og dro den grove håndflaten nedover ansiktet. Ristet på hodet som om han nektet for noe… Som om han hadde en pågående samtale. Han hadde flere tatoveringer på underarmene, men utover det et ganske alminnelig utseende.
Jeg stanset helt opp og stilte meg bak stammen til et gammel eiketre. Det lå nøtter på bakken foran meg og jeg bøyde meg ned for å plukke opp et par. Jeg ble sittende på huk, delvis skjult og skulte bort på mannen. Han virket mer sint nå. Hyttet med neven samtidig som han reiste seg brått og forlot stedet. Jeg var fristet til å gå etter ham, men gravfølget mitt hadde nå stanset opp foran min filletantes siste hvilested og jeg halset etter, for å bivåne bisettelsen. Tankene mine surret som besatt omkring om hvem vedkommende kunne være, men jeg klarte ikke sortere det. Ikke før jeg sto som sistemann igjen ved graven og kikket i det sorte hullet hvor den hvite kisten nå var senket til bunnen.
Kent Skog…. Herregud, det var jo Kenny… Min gamle klassekamerat fra videregående. Vi kom fra samme nabolaget, men han flyttet kort tid etter at Kirsti døde. Det var flere som gjorde det, som ikke orket å bo i et strøk hvor et grufull drap hadde skjedd. Et drap på en uskyldig ungjente på tyve år. En jenta så vakker som ingen andre. En jente som jeg fremdeles savnet og som hjemsøkte tankene mine daglig. Min beste venn… Min elskede kjæreste.

Jeg styrtet bortover stien, passerte eiketreet jeg hadde gjemt meg bak og gikk deretter mot gravstedet Kent Skog hadde sittet foran. Jeg bøyde meg ned og satt slik han hadde gjort minutter i forveien. Stirret på navnet som var risset inn i den glatte gravsteinen og fylt med gullfarge. Det var første gang jeg hadde sett det i dagslys. Jeg hadde aldri våget meg hit på andre tider enn natten. En isende følelse dro seg nedover ryggen min. Jeg tenkte på kvelden jeg fikk telefonen. Det var faren til Kirsti som hadde ringt meg. Lurte på om jeg hadde sett henne. Jeg sa som sant var at jeg ikke hadde truffet henne på noen timer, og at vi hadde hatt en dum krangel. Han virket bekymret og stresset. Jeg hadde fått en vond følelse i hele kroppen, senset at noe var galt. Da politiet sto på døren min tre timer etter ble vardøgene mine bekreftet. Noe var alvorlig galt. Det verste hadde skjedd. Kjæresten min var funnet drept i skogen. Jeg forsto først ikke hvorfor, men politiet brukte unaturlig mye tid på meg. Etter hvert gikk det opp for meg at jeg var deres hovedmistenkte. Det fantes visstnok statistikker på at kjæresten svært ofte var gjerningsmannen i slike saker. Jeg måtte gjennom utallige avhør. Noen mer målrettede og harde enn andre. De fant selvsagt ikke noen bevis for at jeg hadde utført udåden og jeg gikk fri, men jeg var likevel ikke frikjent. Ikke av samfunnet jeg daglig beveget meg i. Fremdeles den dag i dag er jeg ikke ute av søkelyset. Jeg hører fremdeles navnet mitt som hviskes i forbindelse med saken og jeg kjenner øynene til mine medborgere stikke meg i ryggen når jeg beveger meg på gaten. Det er derfor jeg ikke besøker graven hennes. Jeg vet at folk vil reagere, lage en scene, og jeg ønsker ikke støte noen. Vil ikke gjøre noe som sårer familien hennes, selv om de for lengst har støtt meg bort. Jeg kunne nok valgt å flytte fra stedet, og jeg burde kanskje gjort det, men det er en måte å vise min uskyld på. Hadde jeg dratt bort, ville mistanken forsterkes…

Jeg strøk fingeren over gravsteinen, samtidig som tankene mine dreide over på Kent igjen. Hvorfor besøkte Kent Skog graven? De var aldri nære så vidt meg bekjent, jeg visste ikke at de kjente hverandre engang…
Jeg dro bort litt ugress som lå omkring en lykt som jeg hadde sett at Kent hadde løftet på. Den holdt på å velte og jeg klarte akkurat å ta den imot før den velvet helt over på siden. Det var da jeg så det. Det som lå under og glinset i sølv mot den svarte jorda. Et smykke. En sølvkjede med et lite hjerteformet anheng. Jeg merket at munnen min ble tørr og at hodet ble susete. Det var som om alle lydene omkring meg forsvant.  Jeg tok smykket skjelvende opp i hånden og holdt det mot sollyset. Det var smykket som politiet stadig hadde avhørt meg om. Som de hadde endevendt hele hybelen min for å finne. Det samme smykket som hadde stått på forsidene av avisene og som var en vesentlig del av etterforskningen. Kirsti gikk aldri uten smykket og det hadde vært en gave fra meg da vi offisielt ble sammen. Det var ikke omkring halsen hennes da liket ble funnet. Politiet hadde en teori om at jeg hadde tatt det tilbake etter at jeg hadde slått henne i hjel. At drapet hadde handlet om en voldsom krangel. Det var ikke sant. Jeg ville aldri drept Kirsti. Jeg elsket henne jo…

Jeg puttet smykket i lommen, kikket rundt meg og forlot kirkegården. Jeg kjente aggresjonen vokse i kroppen. Kent Skog sitt ansikt viste seg hver gang jeg blunket. Var det virkelig han som hadde gjort det. Som hadde tatt livet av min kjære og som hadde latt meg leve i gapestokk i ti år. Jeg tenkte ikke klart. Så bare en ting for meg og det var å knuse denne fattige sjelen. Jeg søkte han opp på mobilen og fant ut at han bodde i nabobyen. Fant ham på facebook og så raskt at han var ungkar og uten barn. Akkurat som meg selv.  Heldigvis var det ingen fartskontroller på veien, for da hadde jeg aldri kommet frem. Jeg kjørte som en villmann.
Da jeg sto utenfor huset hans gikk det et ras av følelser gjennom meg. Jeg var sint, trist og aggressiv. Skalv i kroppen og ristet på hendene. Jeg gikk mot inngangsdøren hans. Så at det var lys i det lille rekkehuset. Jeg tok tak i dørhåndtaket og oppdaget straks at han ikke hadde låst døren. Jeg gikk rett inn og braste inn i stuen. Han sto foran kjøkkenbenken og stirret med vidåpne øyne på meg da jeg stormet inn.
Han så skrekkslagen ut. Han ropte ut navnet mitt, kjente meg tydeligvis igjen,  men jeg stoppet ikke. Jeg satte høyre hånden i strupen hans og presset kroppen hans bakover og inntil veggen. Jeg presset fingrene sammen rundt halsen, brukte begge hendene nå og jeg kjente kraften i kroppen hans svikte. Han seg mot gulvet. Jeg skrek til ham.
-Jeg så deg… Jeg så deg på kirkegården, din jævel. Smykket til Kirsti…Du la smykket hennes under lykta…
Øynene så ut som om de skulle sprette ut av hodet hans. Han slo meg i armen og forsøkte å si noe. Jeg lettet litt på trykket og han presset ut et navn.
-Onkel… Onkel Bjarte…
-Hva er det med Bjarte?  Hva har han med dette å gjøre? Jeg skrek mot ham så spyttet mitt traff ham i ansiktet. Jeg visste godt hvem Bjarte var. En halvkriminell tulling som alltid hadde vært i klammeri med loven.
-Jeg fant det hos ham… I leiligheten hans. Han hostet setning frem og jeg slapp taket. Kent rullet over på siden og laget rallende lyder med halsen. Han gråt nå og ropte den samme setningen ut på ny.
-Jeg fant smykket hos Onkel Bjarte. Det må være han som gjorde det…
Jeg satt meg ned på gulvet med ryggen mot kjøleskapet. Kent snudde seg og så på meg med blanke øyne.
Han er dau og jeg fant det i sakene hans. Jeg ville bare gjøre det rette. De kan ikke arrestere en død mann, så jeg ønsket at Kirsti skulle få tilbake smykket sitt. Det var samme typen hun hadde som armbånd. Det var derfor jeg la det på graven, under lykten. Så det skulle bli en helhet igjen… Har du smykket her? Han kikket på meg med hevede øyenbryn.
-Ja, jeg har det i lommen min. Forstår du hva dette betyr for meg? Jeg kan frikjennes en gang for alle. Hele byen har i alle år trodd at det var meg. Jeg har levd i en skygge i ti år… Jeg må levere det til politiet nå. Jeg skal endelig få dette ut av verden…
Kent ristet på hodet.
-Hør på meg litt. Vi må gjøre dette på riktig måte. Ta med deg smykket hjem, det er snart natt. Det beste er å snakke med etterforskerne som har hatt saken og de er ikke på jobb på denne tiden av døgnet. Jeg skal heller ringe dem i morra og gi min forklaring. Det vil styrke din sak på en helt annen måte. Jeg beklager at jeg ikke tenkte på dette, men Onkel Bjarte skal ikke få slippe unna . Han skal stå til rette for dette drapet, ikke du… La meg hjelpe deg. Kent strakk frem hendene og tok mine. Det var godt å ha en støttespiller. Det var første gang på disse ti årene at jeg hadde en på min side. En som ville tale min sak. Jeg nikket. Kjente en ro jeg ikke hadde følt på lang tid bre seg i kroppen. Jeg skulle endelig få leve et normalt liv igjen. Jeg skulle stå opp fra de døde og få besøke min kjærestes grav som alle andre.
-Jeg visste ikke at du kjente Kiristi engang, sa jeg med mild stemme.
-Jeg gjorde vel heller ikke det, men hun var jo en flott jente som alle likte… Men vi visste jo at dere to var sammen da. Kent kikket i gulvet, nærmest skamfullt.

Jeg både takket og beklaget overfor Kent da jeg forlot huset hans. Han nikket og smilte selv om han fremdeles hostet etter kvelningsforsøket mitt.
-Pass godt på smykket i natt, så skal jeg ringe etterforskerne tidlig i morra.
-Ok, takk for hjelpen igjen. Setter stor pris på det. Jeg gikk med lette steg mot bilen. En byrde var i ferd med å forsvinne fra skuldrene mine. Jeg var allerede lysere til sinns…

Jeg kjente meg helt tom da jeg omsider la hodet ned på puta, sliten etter dagens hendelser. Likevel smilte jeg da jeg la smykket til Kirsti på nattbordet. Det var nesten som om jeg følte hennes tilstedeværelse. Som om hun var i rommet sammen med meg Jeg satte vekkerklokken på syv. Ville tidlig opp slik at jeg kunne komme i gang med livet igjen. Jeg sovnet nesten med en gang og hadde det ikke vært for at det dundret på døren to timer seinere, så hadde jeg nok sovet natten gjennom. Idet samme jeg bryskt ble røsket ut av søvnen slo en tanke ned i meg som et lynnedslag. Det var en setning Kent hadde sagt, som plutselig gav meg en urolig følelse. Da jeg så ut gjennom kikkehullet i døren og vred om låsen, ble alt med ett alt klokkeklart for meg. Kent hadde nevnt armbåndet som Kirsti bar og at det var i samme serie som smykket. Politiet braste inn døren og satte håndjern omkring håndleddene mine. De fortsatte inn i huset og gjennomsøkte hver krinkel og krok. Armbåndet hadde det samme hjerteanhenget som smykket og jeg hadde jeg gitt henne det bare timer før drapet. Ingen andre kunne ha sett det. Ingen andre enn gjerningsmannen… En politimann kom ut av soverommet mitt med smykket til Kirsti i en gjennomsiktig pose. Jeg hørte ham si til en kollega at det anonyme tipset stemte.
Det var som om noen stakk rustne kniver i kroppen min. Jeg forsto straks hvem som hadde tipset dem. Den eneste som visst at jeg hadde smykket. Kent Skog.
Jeg nektet selvsagt i alle politiavhør, men når deres hovedmistenkte gjennom mange år hadde beviset liggende på nattbordet, var jeg sjanseløs.

For andre gang skulle jeg straffes for et mord jeg ikke hadde begått, forskjellen denne gangen var at jeg skulle jeg sone i en liten celle. De fleste ville nok bukket under, men det er en ting som holder meg oppe. Som holder meg tålmodig og fokusert. Det er en oppgave jeg skal utføre når jeg kommer ut. Et drap jeg skal begå, som jeg nå har tyve år på å forberede. Skal jeg sone for mord, skal jeg jammen meg gjennomføre et også. Jeg regner med at Kent Skog vil gå i dekning, men jeg skal finne ham. Om jeg så skal bruke resten av livet på å lete….

torsdag 15. mars 2018

"Bilder med tekst." Syv bilder på utlån til Haumyheia skole

Vi har fått masse gode tilbakemeldinger på kunstprosjektet "Bilde med tekst" og flere har etterspurt pris og ytret et ønske om å kjøpe dem.
Magne og jeg ønsker derimot i første omgang å benytte bildene på en annen måte. Vi har nå lånt dem ut til Haumyrheia skole som vil bruke dem i norskundervisningen. Der vil elevene bli utfordret til å skrive egne historier, med bildene som inspirasjon. Som fotografiene under viser, er prosjektet allerede igang og vi er utrolig stolte over at vi kan bidra på en slik måte.
Det at bildene bidrar til at fantasien utfordres er eksakt slik vi ønsker at bildene skal benyttes, og hva er vel bedre enn at ungdom kan utfolde seg.
Vi kommer med mer informasjon om prosjektet etterhvert...
Mvh

Magne og Jan-Erik








onsdag 14. mars 2018

Evergoods påskekrim: Ett drømmeoppdrag som nok en gang har gått i oppfyllelse

Hvem stjal gullkoppen 2018.
Året 2018 startet perfekt da det Oslo-baserte reklamebyrået Naug og Venner kontaktet meg for å spørre om jeg også i år kunne tenke meg å skrive påskekrim for Evergood.
Svaret mitt var selvsagt ja. Det å skulle skrive for en av Norges største merkervarer er bare en fantastisk mulighet og selvsagt noe man utfører med den største ydmykhet.


At jeg nå ble spurt for andre året på rad tar jeg som et signal på at de var fornøyd første året og jeg må innrømme at jeg kjente på en viss stolthet over akkurat det. Det finnes mange forfattere der ute som sikkert hadde ønsket seg dette oppdraget, så for en ukjent forfatter fra sørlandet er dette meget stort.
Prosessen har vært veldig lærerik og spennende. Jeg har samarbeidet med et team hos Naug og venner om en historie som vi synes har blitt veldig bra og i den ånd som Evergood ønsker.


Historien er lagt ut på Evergood.no og premien er som i 2017 et helt års forbruk av kaffe til den som løser krimgåten. Man kan lese historien selv eller lytte til den via en innlest versjon.


Som i fjor har jeg brukt den særegne Konrad Madsen i rollen som etterforsker, og denne gangen skal han til et lite sted som overraskende nok har fått arrangere en stor verdensbegivenhet, nemlig avdukningen av kunstverket til den anerkjente og verdensberømte Matt Hirst...


Løs gåten og bli med i trekningen av ett års forbruk av Evergood Kaffe


https://evergood.no/kunsttyveriet/















søndag 11. mars 2018

En liten søndagsnovelle...

Dette er en novelle jeg skrev for en stund siden og er hentet fra min tredje novellesamling " Femte etasje". 
Dette er vel det man kan kalle en relasjonsnovelle og er også litt på siden av det jeg pleier å skrive...
God søndag:-)

Evige bånd
Den unge kvinnen sto i baugen på den lille fergen som fraktet henne fra fastlandet og ut til den lille øya. Kledd i en lyseblå sommerkjole med en hvit cardigan over skuldrene, kjente hun bølgene minske idet bryggen nærmet seg. Med et lite dunk traff den gummipolstrede fronten den massive betongklossen som var støpt i forlengelsen av sommervarme svaberg. Med et tomt blikk nikket hun til kapteinen som bekreftet avtalen om at han skulle hente henne en time seinere. Hun hoppet i land og enset ikke lenger motorduren som stadig ble svakere bak ryggen hennes, idet fergen tøffet ut igjen i skjærgården. Hun tok av seg tøyskoene som hadde skjult de nakne føttene hennes. Bar dem i hendene og begynte sakte å gå mot stien i enden av bryggen. Betongen var ennå lunken etter en lang dag i solsteken. Det sitret nervøst i kroppen hennes. Det var seks år siden sist hun hadde vært her. Likevel var lite forandret. De små røde og hvite sommerhusene møtte henne slik de hadde gjort sist hun var her. Lyden av barn som lekte på bryggene, med bøtter fulle av krabber og småfisk. Hodene deres bøyd over bryggekanten med håven i høyre hånd og et godt tak i fortøyningspålen med den venstre. Det var som tiden hadde stått stille. Som om øyeblikket hadde frosset.
Hun skulle ikke langt. Bare rundt det gamle fiskemottaket som lå på østsiden av øya. Ut på tuppen av naustet hvor de sammen hadde sittet hver kveld den sommeren. Hvor hun hadde lagt hodet på skulderen hans når de kikket utover det uendelige havet. Hvor hun hadde ligget med hodet i fanget hans. Hvor de hadde holdt hender og kysset. Hvor de hadde elsket nesten hver eneste kveld.
Det var der han hadde fridd til henne. Gått ned på kne med lyset fra alle St.Hansbålene blafrende i bakgrunnen. Fanget blikket hennes med krystallblå øyne som hadde fått henne til å skjelve innvendig. Hun visste at hun elsket ham. Det var en kjærlighet hun aldri før hadde kjent på, og en lidenskap som brant som bensin. Hvorfor lot hun det fare? Hva hadde stoppet henne?
Der. Der var stedet. Hun gjenkjente det med en gang. Det eneste som var forandret var benken som sto der. Hun satte seg ned på den. Kjente på følelsene som strømmet på. Blunket et par ganger slik at tårer ble presset ut som sevjen fra et bjørketre. Hun vendte blikket mot den lille kollen hvor hytten til besteforeldrene hans sto. Hun hadde aldri vært der inne, bare møtt ham i døren. Han luktet alltid saltvann fra håret, og den solbrune huden hans hadde en eim av solkrem.
En eldre, hvithåret mann kom gående mot henne, og hun tørket raskt tårene av det ildrøde kinnet. Han satte seg ned ved siden av henne og pustet tungt idet kroppen møtte benken.
«Hei,» sa han lavt.
«Hei,» svarte hun usikkert tilbake.
Det ble stille. Begge kikket tankefullt utover det sommerblå havet.
«Jeg sitter her på denne benken hver kveld, jeg.» Den eldre mannen gned seg i ansiktet med hånden, slik at den laget en tørr lyd mot skjeggstubbene hans.
«Det er barnebarnet mitt som har laget den.»
Hun snudde hodet mot mannen.
«Det er mitt beste minne om ham.» Han kikket utover det glitrende havet uten å vike blikket.
«Han døde av sykdom i fjor. Lykkelig og sterk helt til det siste. Full av håp, lengsel og livsglede. Det siste han bad meg gjøre, var å passe på denne benken. Den skulle være et minne om hans lykkeligste øyeblikk.»
Uten blygsel tok han hånden hennes og la den i den grovbarkede hånden sin. Hun kikket ned på de store blodårene som strakte seg fra knokene og videre opp forbi skjorteermene.
«Han bad meg holde utkikk, slik han selv alltid gjorde. Holde utkikk etter en pike som skulle komme.»
Tårene trillet som små perler nedover kinnene hennes.
Den eldre mannen vred sakte på hodet og traff øynene hennes med det samme varme blikket hun aldri hadde glemt.
«Han ventet på deg helt til det siste. Det var bare deg, ingen andre for ham. Du var hans største kjærlighet.»
Hun brast i gråt. Prøvde å si noe, men klarte det ikke.
«Ikke pin deg selv lenger. Du har gjort det rette, min kjære. Livet ditt ville vært fylt med sorg dersom du hadde valgt annerledes. Husk, han er med dere for alltid.»
Den eldre mannen la hendene sine på kinnene hennes, kysset henne på pannen og reiste seg. Han smilte svakt og vandret av gårde samme vei han kom fra.
Uroen hun hadde kjent i kroppen var forsvunnet, selv om tårene ennå ikke var borte.
Hun gikk ombord i fergen igjen, som førte henne bort fra øya for siste gang.
Hun fikk ikke sove den kvelden, så hun ble sittende og kikke på mannen sin som uvitende hadde sovnet på sofaen. Hun elsket ham, selv om hun også hadde elsket en annen. Idet hun gikk inn for å se til sønnen som lå og sov på rommet sitt, tenkte hun på den siste setningen den eldre mannen hadde sagt til henne:
«Husk, han er med dere for alltid.»
Hun bredte varsom dynen over sønnen.
«Dere,» hvisket hun til seg selv.
Med ett slo den fem år gamle sønnen øynene opp. Stirret på henne et par sekunder før han igjen forsvant inn i drømmenes verden. Det lille øyeblikket ga henne bekreftelsen hun hadde søkt. De krystallblå øynene hans hadde fått henne til å skjelve innvendig.

lørdag 10. mars 2018

En god skriveuke, hyggelige tilbakemeldinger, salg av noveller og mye spennende på gang

Status skriving
Denne uken startet meget bra med salg av fem noveller til både Norge, Danmark og Sverige. Hver gang jeg sender inn noveller er jeg like spent på om de blir antatt, selv om jeg ofte har en følelse av utfallet. Det å selge noveller til magasiner er en fin måte å holde trøkket oppe på, bli bedre til å skrive, samt finne ut hva som fenger og ikke. Jeg merker også at motivasjonen for å skrive øker når magasiner i flere land vil publisere det jeg skriver. Det er også med på å trigge mitt konkurranseinstinkt og jeg tenker mange ganger at det kan sammenliknes med å score et mål eller vinne en fotballkamp.
Jeg har ellers skrevet to nye noveller, som nå er inne til vurdering hos et magasin. Her er følelsen min usikker ift om de blir antatt, ettersom de begge er litt utenfor det som vanligvis er ønsket...

Hyggelige tilbakemeldinger
Jeg er både glad, stolt og rørt over alle tilbakemeldingene jeg har fått på de små "øyeblikksnovellene", samt diktet jeg har lagt ut på siden min. Jeg setter utrolig pris på at dere bruker tid til å lese og ikke minst kommentere det jeg har skrevet. Jeg vurderer nå å skrive flere slike noveller, samle dem til et manus og sende inn til et forlag...  Det hadde blitt en helt annerledes bok enn de jeg har skrevet tidligere, men kanskje tiden er moden til å forsøke noe helt annet. Uansett så er det å få antatt et manus nesten like vanskelig som å vinne i lotto, så vi får nå se...


Påskeekrim
Påsken nærmer seg med stormskritt og i den forbindelse har jeg skrevet en påskekrim for en kjent merkevare i Norge. Jeg ser frem til å presentere historien og avsløre hvem jeg har skrevet for. Tror det blir en knallbra kampanje med fine premier til den som løser krimgåten.

Bilder med tekst
Magne Solberg og jeg har et prosjekt på gang ift bildene som jeg tidligere har lagt ut. Her er det en spennende utvikling som vi snart vil fortelle mer om. Ta gjerne en titt på bildene i innlegg lenger nede på siden.

Ønsker alle enn strålende lørdag:-)

Jan-Erik

lørdag 3. mars 2018

Øyeblikk - En novelle på 37 linjer...

Legger ut en nok en liten novelle, sannsynligvis min korteste. For min egen del er den kanskje en av de viktigste, ihvertfall med tanke på  budskapet. God lørdag

"Øyeblikk"
Hun sto ute på den smale altanen sin. Den milde brisen som bølget behagelig mot henne, gjorde at håret beveget seg. Hennes naturlige hårfarge så ut til å ha gitt opp kampen mot de kritthvite krøllene, som var i ferd med å ta over resten. Ansiktet hennes var blankt og fylt med linjer som avslørte et langt liv. I bare nattkjolen sto hun der. Hendene holdt hun i kors. Ikke på en streng måte over brystkassen, men mildt over magen og med hendene inn i motsatt erme i nattkjolen. Øynene hennes var lukket, og hun strakte seg fremover for å kjenne på den lille glipen med morgensol som nå varmet pannen hennes.  Jeg stoppet opp da jeg så henne. Jeg hadde egentlig ikke tid, da jeg visste at morgenrushet allerede hadde startet. Likevel sto jeg der som forhekset og observerte henne. Jeg tenkte at hun måtte ha vært vakker som ung, og det slo meg som en sannhet at hun var enda vakrere nå. Roen hun utstrålte var så tydelig, så ekte og så varm. Jeg kunne se pusten hennes bevege seg inn og ut, som om hun sugde inn hver eneste lille dråpe av det gode som verden hadde å by på. Jeg tenkte på mitt eget liv, hvor jobb, stress og uro var første følelse som slo inn i magen på morgenen. Denne kvinnen så ikke ut til å ha eneste bekymring i den vevre kroppen sin. Jeg tok meg i å misunne henne. Ønsket å være der hun sto.  Ønsket meg livet hennes. Jeg kjente med ett på at min egen uro ble borte. Klumpen i magen forsvant og det var som om jeg ble trukket inn i hennes verden. Det varte bare et øyeblikk, men jeg forsto at det var viktig. Denne kvinnen, inne i siste del av livets fase, levde i nuet. Tok vare på alt rundt seg og smakte på hver eneste lille opplevelse, som om den var den siste. Bekymringene hennes burde være adskillig større enn mine, med tanke på usikkerheten som livets ende kunne frembringe.
 Med ett åpnet hun øynene, som straks søkte mine. Med hodet på skakke sendte hun meg et smil, som gjorde at mine egne lepper strakk seg utover. Livslysten jeg så i ansiktet hennes idet hun nikket til meg og forlot altanen, tok jeg med meg resten av den dagen.  Det var et lite øyeblikk som forklarte alt. Et øyeblikk som forklarte hva livet handlet om….


Jan-Erik Vik

fredag 2. mars 2018

En kort novelle om frykt...


Femte etajseJan-Erik


Det er mange typer frykt, og jeg har de siste årene brukt dette begrepet i flere av mine historier. I denne novellen, som er en av mine korteste, beskriver jeg en frykt som er ganske så annerledes den jeg vanligvis skriver om....
Novellen er hentet fra novellesamling Femte etasje og heter nettopp "Frykt".

Ha en kort og fin lesestund.







Frykt

Det gråhvite håret lå bølget over de store øreflippene. Rynkene i pannen var dype. Huden i ansiktet og på den skallede hodebunnen var fylt med brune gammelmannsflekker. De tidligere så friske øynene var blasse og ubrukelige, og liknet på små, døende glassmaneter.
Han hadde ikke kraft i hendene mer, men kjente varmen fra datterens hånd som holdt fast rundt dem. Pusten bar ikke stemmen hans lenger. Den var der kun for å hente reservene med oksygen. Hørselen og luktesansen var det eneste som fremdeles fungerte. Og tankene. Duften av datterens parfyme gled inn i neseborene, men den siste energien brukte han på svaret hun hadde gitt. Svaret på hans siste spørsmål.

Hun var alt for ham. Etter at moren døde i barsel, forbannet han seg på at han skulle passe på dette jentebarnet som om det var laget av porselen. Han hadde sverget ved morens grav på at hun aldri, aldri noensinne, skulle være redd i livet. Frykten han selv hadde følt under den dramatiske fødselen, var så brutal at han aldri ville tillate seg å la datteren føle frykt.
Han var kjærlig, han var god, og han var beskyttende. I barndommens første år var han aldri mer enn noen meter fra henne. Alltid parat dersom hun skulle slå seg, om andre var slemme med henne, eller dersom hun hadde noen behov. Dette fortsatte gjennom skoleårene, hvor han stadig innkalte til lærerkonferanser slik at hennes trygghet og velvære alltid ble vel ivaretatt. I ungdomsårene mistet han, som de fleste foreldre, noe av kontrollen, men han kjørte og hentet henne hvor enn hun skulle, og ventet alltid oppe på henne dersom hun kom sent hjem. De hadde lange, gode samtaler om livet, om holdninger og om kjærlighet, og han støttet henne så vel i kjærlighetssorger som i pubertetsutfordringer.
Hun fikk seg etter hvert en flott mann, som han absolutt kunne gå god for. De bosatte seg i hans nabolag, slik at han daglig holdt kontakten med henne. Økonomisk hjalp han dem uten å blunke, da de i etableringsfasen trengte lån til både bolig og bil. Alt ble gjort med den største glede. Slike bekymringer skulle ikke jenta hans ha. 

Barnebarn kom etter hvert som perler på en snor, og også her var han en viktig ressurs for henne. Han stilte gladelig opp som barnevakt og var der alltid på sekundet dersom behovet meldte seg. Gjennom hele livet hadde rynken i pannen blitt dypere og dypere, og han visste godt hvorfor. Bekymringene for at datteren ikke skulle ha det bra, lå alltid og ulmet som gloen som starter skogbrannen.

På dødsleiet spurte han henne derfor om han hadde klart dette. Om han hadde lykkes med sin misjon i livet. Hadde hun hatt det bra? Hadde hun noensinne vært redd? Hun hadde kikket tankefullt ut i luften. Det var på dette tidspunktet hun hadde grepet hånden hans. Klemt den hardt. Hun hadde sukket tungt før hun samlet nok luft til svaret som nå fylte hodet hans med de siste tanker.
«Jeg har hatt et fantastisk trygt og godt liv, pappa. Du har vært den mest elskverdige far en datter kan ønske seg. Men når du spør om jeg har vært redd, om jeg har følt frykt… « Hun stoppet opp og klemte enda hardere i hånden hans.

 «Jeg har vært redd hele livet mitt, jeg, pappa. Jeg har hatt en frykt som har forfulgt meg dag og natt siden jeg var en liten jente. En frykt som gjennomstrømmet ungdomstiden og fortsatte i hele mitt voksne liv. Frykten er på sitt sterkeste akkurat nå. Det er dette jeg har fryktet hele livet. Hvert sekund, hvert minutt og hver time. Deg pappa… Jeg har alltid fryktet å miste deg…»