Publisert novelle i det store utlandet - Besat av penge

Denne uken har jeg for første gang fått publisert en novelle i utlandet. Det er danske Hjemmet som har kjøpt krimnovellen "Pengene", som har den danske tittel "Besat av penge". En novelle i Danmark, og en i Norge samme uke, er stort for en liten novelleforfatter fra Kristiansand:-) Denne og andre noveller som kommer i magasiner i disse tider, har blitt skrevet og solgt for flere måneder siden, så det er en relativt lang prosess før man ser det man har skrevet på trykk. Det skal både illustreres, tilpasses og språkvaskes av de ulike ukebladene.
Utrolig artig å se at det finnes et marked utenfor Norge som liker det jeg har skrevet, og det åpner jo for nye muligheter...


Jan-Erik

Hjemmet nr 50: "Tolv lange år"

Denne uken (uke 50) publiserer Hjemmet nok en av mine nye noveller. Historien har jeg kalt "Tolv lange år" og er en kriminalnovelle hvor penger, drap og mangel på penger er vesentlige poeng.
Dette er en novelle jeg har sendt inn for lenge siden og jeg kjente straks igjen historien da jeg mottok illustrasjonen. Nok en gang har illustratør gjort en god jobb med å beskrive handling med ett bilde. Håper noen får lest den:-)

Jan-Erik Vik

Ny krimnovelle i Hjemmet uke 49 - Blodsbrødre

I uke 49 publiseres nok en krimnovelle. Denne gangen er den lagt til et lite øysamfunn nord i landet. Hjemmets illustratør har laget et utrolig bra bilde til historien, og jeg kjenner nesten at jeg blir litt stolt over arbeidet som blir gjort i forbindelse med historiene mine. Håper noen har lyst til å lese den.

Jan-Erik

Krimnovelle fra Kristiansand i ViMenn nr 47 - RINGEN

Krimnovellen "Ringen"

I ViMenn nr 47( Denne uken), publiseres en av mine krimnoveller igjen. Den er aldri tidligere gitt ut og denne gangen har jeg lagt handlingen til Kristiansand. Jeg håper byens lokalpatrioter er glad for endelig å lese en krim fra byen vår;-)
Mord, penger, mislykket forfatter og alkohol er viktige stikkord fra novellen, og jeg håper den lille tvisten underveis gir leseren en god novelleopplevelse

Jan-Erik Vik

krimnovelle i Hjemmet nr 42: Hytteturen

"Hytteturen"
Kriminalnovelle, Hjemmet nr 42



Iløpet av våren solgte jeg endel noveller som nå kommer på løpende bånd i forskjellige ukeblader. "Hytteturen" er aldri publisert før og er en krimnovelle med en spesiell "vri". Nok engang må jeg si at illustrasjonen er veldig bra og beskrivende for novellen...

ViMenn Uke 41 Blodige penger

Ny Krimnovelle, aldri tidligere publisert, i ViMenn uke 41

Ny novelle, aldri tidligere publisert...

Hjemmet publiserer denne uke en helt ny novelle jeg har skrevet. Illustrasjonen her er utrolig bra og jeg er veldig stolt over at de nok en gang velger mine historier. Denne har garantert ingen av dere lest før, så dersom du kjøper et av Norges største ukeblad, så har du muligheten nå

Jan-Erik Vik

...Og vinneren, i skarp konkurranse med mange andre er: Monica Knutsen Lindland

Vinneren av konkurransen

Da gratulerer jeg Monica Knutsen Lindland med korrekt svar, som er gamle Mølla på Grim. Bildet er tatt av Magne Solberg, som også hadde omslaget på den forrige boken min "Kikkeren".

Nok en gang gratulerer. "Siste timen", "Kikkeren" og "Femte etasje" kommer i postkassa snarest:-)

Jan-Erik

Ingen korrekte svar ennå. Hint1: Bygningen ligger i Kristiansand. Hint 2:Mel

Et aldri så lite jubileum - novelle nr 50 - 3 gratis bøker til den som gjetter...

Jubileum + konkurranse

 Da har jeg nettopp fullført min novelle nr 50. Dette er en mørk krimnovelle som jeg har skrevet i full fart den siste uken. Årsaken til det er at jeg har meldt meg på en krimnovellekonkurranse, hvor vinnernovellen kommer i en samling med flere kjente forfattere. Jeg er godt fornøyd med mitt bidrag, men ser at det skal bli tøft å nå opp...Men den som intet våger, osv...

Har du lyst på mine tre bøker gratis?

I lykkerusen over å ha gjennomført min novelle nummer femti, så tenkte jeg å lage en aldri så liten konkurranse, hvor vinneren får mine tre novellesamlinger gratis.Gjerne med en hilsen dersom det er ønskelig.
Konkurransen foregår på følgende måte: De fem første som svarer korrekt i min innboks på Facebook, går gjennom en loddtrekning. Vinneren av denne trekningen får altså bøkene gratis.

2 regler:

1. Man må svare på innboksen, IKKE på veggen
2. De som jeg vet allerede kan svaret, er automatisk diskvalifisert.

Det store spørsmålet:

Hvilken bygning har jeg brukt som forside på den tredje novellesamlingen min " Femte etasje". Bildet er fotografert/redigert av min svoger Magne Solberg.

Jan-Erik

Romantisk novelle i ukens Familien

Romantisk novelle i ukens Familien
Et stykke utenfor "komfortsonen", men en spennende utfordring å skrive noveller i en helt annen sjanger enn jeg pleier.  Dette er en kjærlighetsenovelle med en liten tvist på slutten, som jeg håper gjør den litt "mer interessant"

Jan-Erik 

ViMenn, nr 32: Kriminalgrøsseren "Kunstneren"

ViMenn publiserer nå en av mine personlige favoritter "Kunstneren" i sitt magasin. Dette er en kriminalgrøss hvor illustrasjonen som er laget til novellen, er fantastisk bra. De har laget den helt slik jeg selv har sett for meg at settingen er, noe som gleder meg veldig. Novellen "Kunstneren" er hentet fra boken "Kikkeren". Håper noe kjøper bladet og tar seg tid til å lese den. Jeg tror det kan bli noen overraskelser underveis...

Jan-Erik

ViMenn trykker denne uka "Kikkeren" 

Denne uken kan du lese novellen min "Kikkeren" i ViMenn nr 30. Novellen er 

 hentet fra novellesamlingen med samme navn. Illustrasjonen fra ViMenn ser ganske så grotesk ut, men er nok likevel beskrivende for historien. Har du ikke lest denne novellen har du altså muligheten nå.

 Er du trygg på at ingen står utenfor og kikker inn i huset ditt på kvelden...?  ;-)

 Jan-Erik

Sommer på torvet

Nå i disse "Sommer på torvet" tider, så har Hjemmet kjøpt min versjon av Kristiansands store fest og publiserer den i deres blad denne uken. Novellen er hentet fra boken "Kikkeren" som jeg gav ut i 2011.Illustrasjonen som er laget til historien er vedlagt. Har du ikke lest "Sommer på torvet, så har du sjansen nå:-)
Jan-Erik

Ny, mild krimnovelle til de som ønsker å lese...

 

I den siste tiden har jeg solgt mange noveller til forskjellige magasiner. Det er utrolig gøy når en novelle ønskes kjøpt og jeg da vet at flere tusen skal lese den. Jeg er også alltid veldig spent på illustrasjonene som lages til dem. Som regel er de meget beskrivende og flotte. Under har jeg lagt ut en helt ny, ikke tidligere publisert, hyggelig liten krimnovelle hvor jeg skriver i en fortellende form. Dette pleier jeg sjeldent å gjøre, men det er gøy å prøve noe nytt. Kos deg med novellen

Jan-Erik

 

 

Bak fasaden…

Noen ganger er ikke ting slik de ser ut.  Det røde blanke eplet kan være melete inni, samtidig som det skrukkete grønne kan smake godt og saftig. Man tror jo som regel godt om folk, og særlig de man kjenner best. Det å finne ut at folk er akkurat det de utgir seg for kan være en lettelse og glede, men noen ganger kan det motsatte gi en enda større lykke.  I min oppvekst i England var folk og familier opptatt av å fremstå som vellykkede og rike. Snobberiet hadde høy status. Penger, bolig og materielle goder var av særdeles viktig betydning. I miljøet som mine foreldre frekventerte, var god økonomi det man snakket høyt om, samtidig som trange tider var noe man skjulte som den grusomste forbrytelse. Jeg vokste opp i en herskapsbolig i en forstad til London. Den var ikke spesielt stor, men den var velstelt og hadde et lite hageanlegg som vi var meget stolt av. Her satt mor daglig med staffeli og pensel og klattet på sine malerier. Mor var kunstner på heltid. Hun hadde malt så lenge jeg kunne huske. Helt fra den gang vi bodde i det slitne arbeiderstrøket i tykkeste London. Strøket vi ikke engang snakket høyt om lenger.  Det var over vår verdighet nå som vi hadde kommet oss opp og frem. Mor solgte jevnlig maleriene sine, tro det den som kan, for jeg husker dem som heslige. Det var nok likevel dette som gjorde at vi hadde råd til å flytte inn i vår flotte bolig. Lønningsposen til far var neppe det som gjorde at vi tok steget opp i eliteklassen.  Far var nemlig politimann, eller etterforsker som han så fint kalte det når vi var kledd opp i pingvindraktene våre, og spiste kanapeer og drakk fargerike drikker fra lange ovale glass. Fars yrke ble nok ikke ansett som spesielt imponerende i en vennekrets der de fleste menn hadde stillinger som endte opp med ordet - direktør, sjef eller leder.  Likevel skulle hans status ta seg til en høyere posisjon etterhvert. I et land hvor forskjellen mellom fattig og rik økte for hver dag, og hvor arbeidsledigheten stadig ble større, var kunstens verden det disse menneskene opplevde som viktigst. Den som eide de fineste maleriene, den som bød høyest på auksjonene, den som hadde den mest utfyllende kunnskapen. Det var rett og slett slik deres status ble målt, og det var stort sett dette som var samtaleemnene dem imellom.

Min mor malte som nevnt malerier, men hun solgte dem aldri i omgangskretsen sin. Alle visste at hun malte, men ingen fikk se dem bortsett fra den nærmeste familien. Når et maleri var ferdig ble det plassert ned i kjelleren sammen med alle de andre hun hadde ferdigstilt.  Far hadde oppgaven med å spenne lerret og ramme dem inn. Selv om ingen fikk se bildene var det tydelig at de var ettertraktet på det internasjonale markedet. Opptil flere ganger i året dro vi på eksklusive utenlandsreiser for å overlevere maleriene. Vi besøkte da alle mulige destinasjoner verden over. Jeg minnes den stolte følelsen da far dro frem politiskiltet sitt på flyplassen og bad dem ta ekstra godt vare på bildet. Selv om det var godt pakket inn, ønsket han alltid å påpeke at dette var verdifulle saker. Det var en slags autoritet over det, som på en måte bekreftet verdien på mors verk. Det var liten tvil om at det var mors ære at vi fikk oppleve disse reisene. Far var bare med som ”livvakt” og kunstnerens anstand. Stort sett var det overdådig rike mennesker som kjøpte bildene. Vi ble mottatt som grever og ble som regel innlosjert i kjøperens eget hjem. Vi besøkte alt ifra luksusboliger i Amerika, til eksotiske palasser midt i ørkenen. Det var svømmebassenger, tjenere, gullbelagte toaletter og ikke minst kunst. Felles for alle kjøperne, dersom man så bort fra deres velstand, var deres tilbaketrukkenhet og diskret fremtoning. Tross luksusen bodde de bak høye gjerder, med en innsnevret omgangskrets. Noen ville nok kalt dem sære og eksentriske. Totalt forskjellig fra miljøet hjemme, nøt de kunstverkene sine uten på noen måte å skulle vise seg frem. Jeg tenkte flere ganger at det var slik det skulle være. At dette var de ekte kunstelskerne.  

Etter slike reiser levde vi godt. Vi feiret alltid med å invitere våre venner til selskap i hagen, hvor far stolt annonserte at mor hadde solgt nok et bilde.  Mor virket alltid så glad for at noen ville ha hennes kunst, og far var så lettet over at bildet hadde kommet trygt frem. Applausen fra naboene var nok verdt utgiftene ved en slik fest. Det at mor aldri viste kunsten sin, gjorde at hun fikk en slags mystisk status. At bildene ble solgt utenlands gjorde at flere av de andre ble nysgjerrige og ønsket å kjøpe bildene hennes. De ble attraktive uten at noen engang hadde sett dem. Det kunne nesten minne om keiserens nye klær. Forskjellen var bare at hun ikke ville selge dem til andre enn sin faste kundekrets.

Jeg nevnte at fars status skulle stige til uante høyder. Årsaken til dette var at han ble satt på en sak som interesserte våre venner mer enn noe annet. I årevis hadde han etterforsket både ran, voldtekter og sågar mord uten at det hadde vekket verken anerkjennelse eller nysgjerrighet. Nå skulle derimot pipen få en annen lyd. I flere år hadde det vært kunsttyver på ferde i London. Rike samlere hadde blitt frastjålet malerier av store verdier, og ingen av dem hadde noensinne kommet til rette. Politiet hadde satt store ressurser inn for å ta de kriminelle, men ingen spor var å finne etter verken maleriene eller på åstedene. I kunstmiljøene i London skapte dette en voldsom bekymring. Frykten for å skulle bli frastjålet deres viktigste eiendeler spredde seg utover det ganske land, og årsaken til det var at tyveriene etter hvert også viste seg utenfor Londons gater.  Tilfeldigheter skulle ha det til at vår lille forstad ble rammet, og den som ble satt på saken var min dedikerte far. Hans bakgrunn som ektemann til en kunstmaler, samt at han var lommekjent i det aktuelle området, gjorde ham raskt til leder av etterforskningen. Denne saken skullet bli hans ”hvite hval”.  Han jobbet kontinuerlig med kunsttyveriene inntil han førtidspensjonerte seg ved fylte femti år. Det var mors salg av sine malerier som gjorde dette mulig.  Jeg vil anta at han også som pensjonist jobbet med dette på si og egentlig helt til han brått døde av hjerteinfarkt på sin egen femtitre årsdag. Ganske tidlige klarte han å spore opp et bilde. Det var ett av fem bilder som var stjålet hos en av deres nærmeste og mest velstående venner. Han fant det i en ryggsekk i en skog ikke langt unna hjemmet deres. Det var ingen spor eller andre ting som kunne knytte noen til tyveriet, men han oppnådde en heltestatus som aldri sluttet å skinne. Dette gjorde at han forble på saken til han altså gikk av med pensjon.

Selv flyttet jeg hjemmefra og gikk på kostskole ganske tidlig. Jeg utdannet meg etter hvert ved Oxford og gikk ut med topp karakterer. Det kostet flesk, men mine foreldre lot aldri penger være et hinder. Det var kanskje derfor de heller aldri la seg opp noen økonomisk buffer. De levde livet som om pengene allerede hadde tatt fyr. Så snart et bilde var solgt, kjøpte de alt som tenkes kunne. Da jeg etter hvert fikk mine to flotte barn skjemmet de dem bort slik at jeg knapt turde å la dem besøke dem, uten at meg selv eller min kone var tilstede. Da far døde, sluttet mor brått  å male. Hun tok aldri i penselen igjen. Huset deres forfalt og det så ut som om ingenting hadde beveget seg i huset etter fars død. Hun sørget så kraftig at det til slutt tok livet hennes. Verken jeg eller mine barn, altså hennes barnebarn, klarte å bøte på sorgen. Hun var knust. Livet hennes var som et revnet lerret. Et halvt år etter fars død, sovnet hun inn. Det så ut som hun hadde blitt ti år eldre i løpet av hennes siste måneder. Håret ble grått nesten over natten, og ansiktet ble blekt, tynt og kraftløst. Det var trist og bivåne dette fra utsiden, men jeg forsto det samtidig. Deres kjærlighet hadde vært så sterk. De hadde stått sammen om alt, i både gode og onde dager. De var ett og fungerte ikke hver for seg.

Det var rart å komme tilbake til huset etter begravelsen. Det var som luften ikke beveget seg. Som om øyeblikket hadde blitt satt på pause. Jeg ventet bare på å høre latteren til mor eller skrålene til far. Det var alltid liv rundt dem og de var gode mennesker. Ja, de var snobbete. Ja, de var opptatt av hva andre mente, og ja de kastet bort alle pengene og levde et liv i sus og dus... Men de var mine foreldre, på godt og på vondt. De hadde gitt meg en oppvekst full av moro og opplevelser som andre barn knapt kunne drømme om. Jeg elsket dem og jeg vet de elsket meg. Som enebarn var jeg den eneste arvingen etter dem. Som nyutdannet advokat hadde jeg trengt litt ekstra kapital, men det var ingen stor økonomisk gevinst å arve mine foreldre. Bankkontoen var like tom som jeg hadde antatt, og det var ingen penger i madrassen. Huset var nok verdt noe, men forfalt som det var, så måtte mye gjøres før et salg var aktuelt. Jeg valgte å pusse det opp selv. Brukte hver eneste helg i ett år til først å fikse det opp utvendig, for deretter å gyve løs på innsiden. Underveis løp mine barn rundt i hagen og lekte på samme vis som jeg hadde gjort i min barndom. Da prosjektet nærmet seg slutten og tiden var inne for å kontakte en eiendomsmegler, tok jeg meg endelig en tur ned i kjelleren. Det var det eneste rommet jeg ennå ikke hadde gjort noe med. Det var rart å gå ned der far i timesvis hadde sittet å rammet inn maleriene til mor. Politimannen som gjorde alt for at hans elskede kone skulle kunne bedrive sin kunst. Da jeg åpnet kjellerdøren kjente jeg en tung luft sige mot meg. Jeg gikk ned trappen og åpnet vinduene som var helt oppunder taket. Sollyset kolliderte straks med støvpartiklene som svevde i rommet etter at mine varsomme steg hadde virvlet dem opp. Spindelsvevene i takhjørnene var fulle av fluer som var like døde som selve rommet føltes. Jeg stirret på arbeidsbenken som sto midt på gulvet. På høyre side var det en liten grop hvor det fremdeles lå et par stifter. Den lille hammeren lå på krakken som sto en meter bak benken. Det var som om han bare var ute et ærend og snart var tilbake. Jeg gikk en runde i rommet. Flyttet forsiktig på saker som jeg kjente igjen. En spikket trefigur, en gammel sag, et par bøker. Den ene boken var en bibel. Grepet av stemningen åpnet jeg den. Jeg ville lese et par setninger. Hadde aldri vært religiøs, men noe i meg lette etter et eller annet. Kanskje en trøst. Kanskje en beskjed. Kanskje en… Lapp. Det falt en lapp ut av den og ned på gulvet. Jeg bøyde meg ned og plukket den opp fra de gamle treplankene. Den var brettet sammen to ganger. Ivrig åpnet jeg den. Øynene mine gikk fra side til side og beveget seg nedover i raskt tempo. Navn… Det var mange navn, telefonnumre og adresser. Adresser i andre land. Eksotiske land. Jeg flyttet øynene fra lappen og mot arbeidsbenken igjen. Bak og inntil veggen så jeg det sto flere rekker med malerier. Mors malerier. De var like heslige som jeg husket dem. Jeg dyttet lappen ned i brystlommen og løp opp trappen. Jeg hentet PC’en i bilen og koblet meg opp på nettet. Søkte deretter på min mors navn. Ingen treff. Jeg løp ned i kjelleren igjen for å sjekke om hun hadde signert med et pseudonym. Nei, hun brukte sitt eget navn. I iveren klarte jeg å hekte meg fast i et av maleriene slik at det dundret i bakken. Et par stifter løsnet og rammen fikk en glipe i det ene hjørnet. Jeg løftet den opp på arbeidsbenken. Fant en stift og hentet hammeren fra krakken. Idet jeg holdt den på høykant for og forsiktig hamre inn stiften igjen, oppdaget jeg at kunsten til mor var mer verdifull enn noe annet. I stedet for å slå sammen rammen igjen, trakk jeg ut en ny stift, deretter en til og en til. Fra baksiden av mors maleri trakk jeg frem et lerret som andre ville ha brukt hvite hansker for å ta på. Med ett gikk alt opp for meg. Kunsttyveriene, alle pengene, alle utenlandsreisene. Hvordan åstedene kunne være uten spor. Hvordan tyven uhindret kunne rekognosere i forkant, hvordan han kunne skaffe seg heltestatus ved å finne det minst verdifulle bildet til naboen. Tyven var jo politimann. Etter hvert også sjef for etterforskningen. Min egen far. Min egen far…

Som jeg begynte denne beretningen så er ikke alltid ting som de ser ut. Maleriene er jo et godt eksempel på det. Min far er et annet eksempel. Hva min mor angår så er jeg til dags dato ikke sikker på om hun visste. Var hun klar over at hennes bilder var fullstendig verdiløse eller var fars kjærlighets så stor at han lot henne tro at det var hennes malerier de solgte ute i verden. Jeg vil nok aldri få svar på dette, og ikke ønsker jeg det heller. Det eneste jeg vet er at jeg kontaktet en del navn på listen jeg fant, og at jeg nå selger min mors malerier igjen. Vi bestemte oss raskt for å overta huset til foreldrene mine. Det er et nydelig sted å vokse opp og bli gammel ved. Vi har fantastiske reiser til de mest eksotiske steder. Vi bor gratis og blir vartet opp av de forskjellige kjøperne. Vi har en økonomisk frihet til å gjøre det vi ønsker. Om min kone virkelig tror på at det er de heslige bildene til mor som skaffer oss pengene, vet jeg ikke, men hun spør heller ikke. Akkurat det er jeg glad for….

 

   

 

Kunstprosjekt i fremdrift + novelleskriving

Kunstprosjektet

Først og fremst så vil jeg bare følge opp forrige innlegg hvor jeg skrev om samarbeidsprosjektet med Birte Lohne Løvdal. Nå begynner vi å se konturene av de første ideene våre og noe nærmer seg tror jeg. Jeg som ikke kjenner så godt til denne bransjen må si at jeg er usedvanlig imponert over kreativiten og tanken som ligger bak et verk. Alt fra små detaljer, til det store og hele bildet. Det er utrolig spennende å prøve ut et slikt samarbeid, og jeg er veldig takknemlig og ydmyk over å få gjøre dette med Birte.

Å skrive en bok

I det siste har flere sagt til meg at de ønsker å skrive bok. Mange har opplagt en drøm om dette, men så er det noe som stopper det hele. Frykten for avslag.... Bare tanken på å skulle sende det inn til et forlag og bli vurdert av andre... Kommer ikke igang...

Mitt tips er først og fremst å begynne å skrive. Man har jo ingenting å tape ved å starte på et eller annet. Dernest kan man etterhvert vurdere om man vil ta neste steg. For noen kan det være godt nok å bare skrive for seg selv, uten å skulle sende det inn.  Jeg skriver i disse dager på masse forskjellige ting. Alt fra påbegynte romaner til noveller. Jeg har faktisk skrevet ganske mange noveller siste tiden, egentlig uten å ha noe mål om en ny novellesamling. Det jeg gjør, er at jeg sender noen av dem inn til ukeblader. Det mange ikke vet er at man kan kan tjene endel penger på dette. Alt fra 3000 til 6000 kroner for en novelle som blir publisert. For de som går med en forfatter i magen og ønsker å bli vurdert, kan dette være en spennende start. Det man må være klar over er at det er mange som sender inn, og at det ikke er lett å få dem antatt. De som arbeider med dette er særdeles kritiske og kan gi ganske så klare/direkte tilbakemeldinger.  Det må man være forberedt på, og dessverre så får man noen på trynet. Det man derimot etterhvert finner ut av, er at de forskjellige ukebladene har sine kriterier for hva de ønsker. Dersom et ukeblad slakter en novelle, så kan et annet rose det opp i skyene. Da er det viktig å vite hva slags stil man velger å skrive og til hvem man bør sende til. De fleste ønsker også at novellen skal være omkring 2500 ord. Jeg brukte masse energi og tid på å finne ut hvem man skal sende til, og hva de er ute etter. Dersom noen ønsker å prøve dette, så deler jeg gledelig ut tips og erfaringer.  Det som virkelig er gøy med å få antatt en novelle i et ukeblad er at det lages illustrasjoner til dem, og ofte er de meget bra. Under fanen "Bilder" så ligger noen eksempler fra ViMenn. Flere kommer etterhvert, men jeg kan ikke legge dem ut før novellene har vært publisert. Nå i sommer kommer novellen "Sommer på torvet" i Hjemmet. Illustrasjonen til den novellen er utrolig bra, og miljøet veldig gjenkjennelig.

Til de som ønsker å begynne å skrive vil jeg bare si at det er udelt positivt, uansett om man gir det ut eller ikke.

Jan-Erik Vik 

Nytt spennende samarbeidsprosjekt med den dyktig lokale Håneskunstneren, Birte Lohne Løvdal/Pyramidehuset

Jeg er stolt over å kunne meddele at jeg i disse dager holder på med et samarbeidsprosjekt med kunstneren Birte Lohne Løvdal. Birte er en allsidig kunstner innenfor ulike sjangre. (Malerier, keramisk kunst, illustrasjon, inspirasjonskurs) Hun har flere utstillinger og utsmykninger bak seg, og mange kjenner nok til hennes "kunstnerhjem" Pyramidehuset via Fædrelandsvennen, Hjemmet, Facebook mm.
Sammen har vi kommet på en ide som vi håper mange vil synes er interessant. Uten å si for mye ennå, så vil Birtes kunst og tekster fra undertegnede, kombineres i verker som etterhvert vil komme ut for salg. Hvert prosjekt vil ha sitt unike preg. Vi arbeider idag med flere varianter og vil ettersom vi ferdigstiller prosjektene legge dem ut for salg.

www.pyramidehuset.no

Mer info følger etterhvert......


Jan-Erik Vik

En aldri så liten krimnovelle...

Inspirert av all krimmen i påsken, skrev jeg igår en aldri så liten krimnovelle for voksne. 

Legger den ut til dere som allerede har gått tom for lesestoff og trenger litt ekstra påfyll.

Novellen er da naturligvis ikke publisert andre steder tidligere og er skrevet for dem som  besøker denne bloggen. Håper dere liker den og ønsker dere alle en riktig god påske...

Jan-Erik Vik

Blodige penger…

Det var en påske slik man knapt turde drømme om. Den tettpakkede snøen glinset i solsteken og reflekterte strålene som gjorde blek vinterhud brun og gyllen. Skiløypene var velpreparerte, og lyden av glidende ski hørtes hvor enn man beveget seg. Det luktet bål og pølser, og folk satt i klynger rundt hver eneste lille fjellknaus. Smilende ansikter nøt vinterens møte med våren, med en kvikklunsj i hånden og solkrem i ansiktet.  Likevel var det ikke alle som klarte å glede seg over idyllen.  Rolf knurret for seg selv der han svett og irritert knapt beveget seg fremover i langrennskø, bak familier med sutrende unger og kvalmende oppmuntrende foreldre. Hvorfor i helvete måtte noen for enhver pris dra med seg byunger ut på lange skiturer som de verken ønsket eller mestret. Selv hadde han ikke barn, kone eller for den saks skyld familie. Han var en einstøing som kun trivdes i eget selskap. Han kikket hoderystende på appelsinskall som lyste som små flekker med hundepiss langs løypene. Herregud som han hatet alle disse turistene som invaderte stedet hans.  Han likte seg best når han fikk gå i fred, og helst godt utenfor løypene og langt inne på vidda. Der var der han var på vei nå, men først måtte han motvillig forsere de oppkjørte løypene, for deretter å ta seg videre oppover åsryggen. Hytta hadde han arvet etter foreldrene, og den var heldigvis et godt stykke unna de overbefolkede hyttefeltene. Den var bygd i en tid hvor det var milevis til nærmeste nabo og hvor naturens fred og ro var målet for oppholdet. Likevel gravde «sivilisasjonen» seg nærmere og nærmere for hvert år som gikk, og han følte det særdeles påtrengende. Han var blitt femtifem år gammel og ble nok sett på som en gjerrig gammel grinebiter av omgivelsene. Langt unna sannheten var det nok ikke, eller mer korrekt så var det vel heller en underdrivelse.  Han hadde arbeidet på en liten fabrikkavdeling hele yrkeslivet, og holdt seg også der mest for seg selv. For to år siden hadde han fått en jernsplint i det ene øyet, som hadde ført til at synet hadde blitt redusert med nærmere nitti prosent. Bortsett fra litt smerter og svimmelhet den første tiden fungerte han greit, men arbeidet kunne han ikke lenger utføre. Han fikk etter hvert innvilget en uførepensjon i tillegg til at han ble tilkjent en ulykkesforsikring, som gjorde at han økonomisk skulle klare seg mer enn greit resten av livet. Et år etter ulykken solgte han også huset sitt for en pen slump med penger, og flyttet permanent opp på hytta. Hele yrkeslivet hadde han levd sparsommelig og spart opp over halve månedslønna ved hver utbetaling. Han spanderte aldri på seg noe som helst, og hadde et forbruk på linje med en fattig student.  Sammen med pengene for huset og utbetalingen etter ulykken, hadde han opparbeidet seg en anselig formue. Fremdeles brukte han knapt penger, og han vernet om dem som om det var hans egne barn. Hvorfor han gjorde det visste han vel neppe selv, men den iboende gjerrigheten og begjæret etter mer, var nok en medvirkende faktor. Ettersom han ikke var typen som investerte penger i aksjer og fond, eller for den saks skyld stolte på bankene, så samlet han bunker med sedler i en etter hvert ganske så stor kasse. Den hadde han gjemt unna i et spesiallaget avlukke bak det store elghodet på veggen. Han følte seg trygg på at ingen ville finne dem der, da han hadde limt på falske skruehoder på platen som elghodet var festet på. Det så derfor ut som hele hodet var skrudd bom fast i veggen, når det egentlig enkelt kunne hektes av en liten hempe på toppen.

Rolf forserte åskammen og så den blanke vidda ligge fremfor seg. Med sine tretti år gamle treski, med rottefellabindinger festet til skisko med slitte grå sprekker, satte han innover. Den gamle militærsekken gnagde nederst på korsryggen. Litt smerte fikk han tåle, det var ikke verdt å kjøpe ny før den gamle gikk i stykker… Og da kunne han vel saktens prøve å fikse den først. Så lenge den rommet mors gamle termos med kokmalt kaffe, et par grovskiver med ost uten smør, øksa og fem vedkubber fikk den klare seg. Irritasjonen over påsketuristene begynte å fordampe nå som ingen av dem lenger var å se. Han tok sikte på å nå Sikvedalsnuten innen fire timer. Der skulle han lage seg et bål, drikke sin kaffe, spise sine grovskiver for deretter å vende tilbake til hytta. Det var luksusen han unte seg i sin verden. Ni timer senere rant han nedover åskammen igjen. Sekken var mye lettere enn da han dro innover, og den gamle fjellanorakken etter far, var dyvåt av svette. De pistrete blonde hårtustene lå klistret til en brun grovbarket panne, og det lange skjegget var fylt med hvitt stivnet suggel. De lange bambusstavene med de bevegelige trinsene helt nederst, hadde ikke samme tempo i takene lenger. Da han kom ned til hyttefeltet dro han av seg vottene og puttet dem i lommen.  Det hadde vært en lang tur, og han så frem til å komme tilbake. Etter omkring femten minutter i oppkjørte løyper, skjenet han ut av løypa og fant sine egne spor i det som hadde vært nysnø da han startet turen. Med lyset fra de andre hyttene i ryggen, gikk han innover i den mørke skogen mot sitt eget krypinn. Han la ikke merke til at det var flere avtrykk etter andres stavtak, i det ene sporet han fulgte. Da han nesten var fremme ved hytta, fikk han en vemmelig følelse i kroppen. Det var som om magen var i ferd med å vrenge seg. Sporet han gikk i delte seg opp i flere nye, som igjen ledet rundt på baksiden av hytta. Stavtakene hans fikk ny kraft, og den klassiske skiføringen ble utført i et høyere tempo. Han fulgte sporene og oppdaget til sin forferdelse at det store vinduet på baksiden av hytta var knust. Det var flere skispor i flere retninger der bak. Noen et stykke fra, som om de hadde iaktatt hytta, andre rett utenfor vinduet. Han kikket inn og forsto straks hva som hadde skjedd. Han var blitt ranet. Ranet for alt han eide. Millioner av kroner var nå andres hender. Gjennom vinduet så han at det var vått på gulvet. Pusten hans løp som en jagende sykkelpumpe og hjertet banket som en høyttaler med kraftig bass, da han så elghodet ligge med knekt gevir på gulvet. Han skimtet at døren til det hemmelige rommet hvor elghodet hadde hengt var delvis åpen og han brølte høyt. Først uforståelige utbrudd, deretter grov bannskap. Han orket ikke tanken på å se kassen tom. Slikket som matskålen til en sulten kjøter. Han kikket rundt seg og oppdaget plutselig blodspor i snøen. De måtte ha kuttet seg da de hadde klatret inn. Det hadde så smått begynt å snø. Han ville inn i hytta og sjekke om det var flere spor, men han kunne ikke gjøre det nå. Han måtte følge blodsporet så lenge det fremdeles var synlig. Han snudde seg og fulgte skisporet han hadde kommet fra. Ja, det var små drypp av blod med intervaller på ca ti meter. Han hadde dårlig tid nå. Snøen kom som små listige flak, men det kunne være nok til at blodmerkene forsvant. I tillegg var ikke lyset på hans side. Med krum rygg fulgte han løypa. Sinnet innvendig bygget seg opp som den kraftigste snøstormen. Han gneldret som ei bikkje der han gikk som eneste skiløper i løypene. Han kom inn i hyttefeltet og nærmet seg stedet hvor han selv hadde stanset og slengt vottene i lommen. Plutselig stoppet blodsporet. Han gikk et par meter til, gravde i snøen for å dobbeltsjekke at han ikke hadde oversett noe. Nei, det stoppet her. Det var ikke flere røde drypp i snøen.  Blikket hans søkte hytta som lå ti meter unna. Ingen andre hytter var akkurat her.  Det var Nils Jensen's falleferdige rønne som utpekte seg. Han visste godt hvem denne fyren var, ettersom han hadde vært en av de første som hadde bygd i dette feltet. En ufyselig type som stadig hadde trengt seg på for å bli kjent. De første årene hadde han invitert seg selv på kaffe utallige ganger, men det hadde vært totalt uinteressant. Rolf likte ikke slike innpåslitne sniker, som ville presse seg inn i andres private sfære. Det var lys i vinduet, og med ett hørte han verandadøren åpne seg. Rolf krøket seg sammen for ikke å bli oppdaget. Nils Jensen kom plystrende ut med ei øks i den ene hånden og en ølboks i den andre. Han rettet på en hoggestabbe og satte opp en vedkubbe klar til å kløyves. Han hugg til, og kubben delte seg i to. Jensen la fra seg øksa og tok seg en stor slurk fra ølboksen.

”Den jævelen feirer tyveriet sitt, men det skal ikke vare lenge,” tenkte Rolf. Det smarteste hadde nok vært å ringe politiet, men Rolf hadde aldri engang vurdert å bruke penger på en mobiltelefon. Det innvendige raseriet bygget seg om mulig enda større ettersom plystringen tiltok og ølslurkene mellom vedkløyvingen fortsatte. Rolf spente av seg skiene. Lot de stå igjen i løypa og gikk med lange steg ut i nysnøen. Idet Jensen satte leppene mot halvliterboksen for å tømme den siste skvetten med iskald øl, tok Rolf seg over rekkverket bak ryggen hans. De slitte myke skiskoene var lydløse idet de beveget seg mot den livsnytende hyttenaboen. Med en rask bevegelse grep Rolf tak i øksa som lå på huggestabben. Jensen skrek til og hoppet bakover.

”Hva i helvete holder du på med?”  Jensen kastet i ren refleks den tomme ølboksen mot Rolf.

”Pengene. Hvor har du pengene?” Pupillene til Rolf var sorte og store, og han var et skremmende syn der han uflidd sto med øksa godt festet i begge hendene.

”Er du full eller? Skal du rane meg, din gjerrig gamle tulling? Har du ikke nok penger?” Jensens stemme sjanglet mellom å lyde skjelvende nervøs og irritert.

Rolf gikk et steg nærmere og hevet øksen truende mot Jensen, som nå holdt hendene opp foran hodet.

”Ikke spill dum. Du har tatt pengene mine. Jeg har fulgt blodsporet ditt hit. Du kuttet deg i det knuste vinduet, din amatørkjeltring.” Rolf hvisket hest mot ham. Han tok enda et steg nærmere og satte foten på en liten issvull på den ellers snøfrie solterrassen. Øksen som ble holdt med nesten strake armer over hodet, falt ned som en giljotin ettersom Rolf skled, og falt fremover. Et kort stønn ble etterfulgt av total stillhet. De kløyvde vedkubbene som lå utover terrassen ble stadig rødere, i takt med at ansiktet til den livløse Nils Jensen ble hvitere. Han var død. Drept av sin egen øks, men fra en annen manns hender. Rolf sine hender. Panikken grep tak i ham som en mørk skygge. Han hadde drept en mann. Hugget ham i hjel. Han kikket ned på den livløse mannen som stirret med skrekkslagne øyne ut i intet. Som et fotografi fanger øyeblikket lå han nå stivnet i sin siste positur.  Tankene til Rolf prøvde straks å rettferdiggjøre drapet. Pengenes sterke posisjon gjorde at han til en viss grad klarte det. Han var jo blitt ranet. Ranet for sine egne surt oppsparte sparepenger. Det hadde jo i tillegg vært et uhell. Han hadde jo ikke ønsket dette. Han hadde jo ikke engang fått vite hvor pengene var gjemt. Rolf kikket rundt seg. Det var fremdeles stille i området. Det så ikke ut som noen hadde oppdaget den dramatiske scenen som hadde utspilt utenfor hytten. Rolf beveget seg med raske steg inn i hytta til Jensen. Kikket etter pengene, men turde ikke røre noe i tilfelle han skulle lage avslørende fingeravtrykk. Etter en stund våget han ikke være der lenger. Frykten for å bli oppdaget og avslørt som drapsmann var overhengende. Det snødde mye ute nå. Han gned skaftet på øksen med anorakken, slik at ingen avtrykk skulle stå igjen. Sporene i snøen ville tette seg i løpet av natten. For alt han visste ville drapet kunne se ut som et ulykksalig uhell. Men pengene….Pengene så ut til å være tapt. Han kunne melde fra om ranet, men faren for at mistanken for drapet kunne dras i retning av ham, var stor. Nei, han fikk komme seg tilbake til hytta og klarne tankene. Kanskje returnere på natten for å lete ytterligere. Det var kaldt og bekmørkt idet han sliten staket seg mot hytta. Da han nesten var fremme ble han fanget inn av lysstrålen fra en lommelykt. En kvinne, en mann og tre barn i femtenårsalderen ventet ved hyttedøren. 

”Er det din hytte?”, spurte damen med klar stemme.

”Eeh, ja. Hvordan det? ”Rolf svar var nølende.

”Jeg vet ikke om du har oppdaget det, men vinduet ditt på baksiden er knust.”

”Jaså,” svarte Rolf uten å virke overrasket.

”Ja, hva var det dere ville si gutter?”. Mannen kikket strengt mot de tre tenåringene som usikkert vendte blikket ned i den hvite nysnøen.

”Be…Beklager,” stammet den ene av dem begynnende.

”Det var vi som knuste det. Vi kastet tre snøballer samtidig. Den første knuste ruten og de to andre traff elghodet i stuen. Vi fikk panikk da vi så geviret som lå knekt der inne. Vi bare tok skiene fatt og stakk av.”

Måpende tok Rolf ut vottene fra lommen. Det var blitt kaldt, og han frøs på hendene. Idet han dyttet inn den venstre hånden, kjente han at det var klissete i innerforet. Han dro hånden ut igjen og så at den var blitt farget rød. Det var blod. Han kikket forundret på hånden sin og oppdaget at reimen på skistaven hadde gnagd et kutt på motsatt side av tommelfingeren. Det var størknet nå, men det måtte ha blødd en del tidligere. Den lange skituren hadde satt spor.

”Vi skal selvsagt betale for skadene og erstatte vinduet. Vi har allerede dekket det til med plast og en finerplate slik at du holder varmen i natt..” Det var damen som nå snakket igjen, men hun talte for døve ører. Rolf holdt opp skistaven og fulgte den størknede rennen med blod som gikk fra reimen, nedover bambusstaven og ned på trinsen.  Han tok hånden opp i pannen og dro den nedover ansiktet. ”Blodsporene,” mumlet han stille

Tankene vandret febrilsk igjen, på samme måte som de hadde for kort tid siden.

”Forferdelig type Nils Jensen. Innpåsliten og plagsom. Ingen liker slike typer…Pengene er i kassen, pengene er fremdeles i hytta. Trygt i kassen. Ufyselig snik…” Leppene til Rolf beveget seg en anelse fra hverandre , idet han hørte kvinnen rose ham for å ta det hele med et smil…

Da han hørte ordet "smil" i en slik setting, forsto han hvor galt det hele var. Han gikk forbi de samvittighetsfulle besøkende, inn hyttedøren og lukket den etter seg.

Kort tid etter steg varmen i den lille hytten. Rolf sprengfyrte i peisen, og røyken som steg opp mot den mørke himmelen, viste seg å være verdt mer enn livet selv…

 

 JEV

Små og store øyeblikk fra livet... 

Her er en ny liten novelle...... 

Øyeblikk II

”Lukk øynene far. I morgen skal du få hvile. ”Jeg hvisket det stille, og det ble mine siste ord til ham.

Sengen var redd opp. Far lå tungt på mors heklede pledd. Han var kledd i mørkeblå skjorte, med øverste knapp stramt kneppet igjen. De brune buksene med brettekant virket vide over de tynne beina. De grå sokkene forsvant ned i blankpussede sorte sko. Han ville ha det slik. Ville være velstelt og gjenkjennelig. Ønsket ikke å ligge halvnaken under en hvit dyne. Jeg åpnet den øverste knappen slik at han skulle få puste bedre. Han reagerte ikke og jeg antok at det var ok. Øynene hans beveget seg urolig under hudfoldene som dekket over dem.  Jeg strøk ham over pannen. Kjente med fingrene på den dype, litt skjeve rynken som jeg kjente så godt. Jeg mintes hvordan den alltid hadde kommet tydelig til syne, når jeg i ungdomstiden gjorde ham bekymret eller irritert. Den var ikke streng, snarere tvert imot. Den gjorde at ansiktet hans hadde fått et slags trist drag over seg, og den hadde ofte gjort meg usikker på mine valg og gjerninger.  Jeg kikket på de tykke øyenbrynene som alltid hadde vært som uregjerlig buskas. Jeg smilte da jeg tenkte på hvordan han hadde bustet både dem og håret sitt, løpt etter meg og latt som han var et troll fra eventyrbøkene. Jeg var vel knapt tre år første gangen, men senest i fjor så jeg at han gjorde det samme foran mitt eget barnebarn. Han var en mester i å få andre til å smile. Nå lå han her foran meg.  Tynn, gammel og utslitt. Det var ikke sykdom som var i ferd med å frarøve ham livet. Motoren hadde gjort sitt og kunne ikke lenger repareres. Jeg holdt hånden hans. Trykket og strøk den. Ville at han skulle kjenne at jeg fremdeles var hos ham. Studerte det lange arret inni håndflaten hans som jeg så mange ganger hadde latt meg fascinere av som barn. Under en fisketur hadde fiskesenen boret seg inn i kjøttet og kuttet en muskel som styrte lillefingeren. Vi barna hadde ikke merket at det skjedde engang. Han ville ikke bekymre oss og hadde tullet hånden inn i en tykk fille. Da vi kom hjem dro han alene til legen og det var da vi forsto at vår tapre far hadde skadet seg. Lillefingeren hans forble stiv resten av livet. Vi lo ofte da han stønnet over nok et melkeglass, som den forbannede fingeren veltet utover bordet. Han lo selv også, men ristet alltid oppgitt på hodet. Øynene mine fant stadig nye landemerker på kroppen hans, som hentet frem minner fra tiden vår sammen. Jeg lukket øynene og prøvde å gjenkalle lukter, følelser og smak.  I hodet mitt hoppet jeg frem og tilbake i tid. Fra barndommen, til vår siste tid sammen, og til tiden da mor forlot oss. Han var alltid så trygg og sterk, men likevel så følsom. Aldri redd for å gråte, en egenskap verken jeg eller selv mor hadde lett for. Jeg kjente på tristhet og på glede. Tristhet fordi jeg visste at tankene jeg hadde i hodet var tapt tid, glede for alt det gode jeg hadde opplevd. Som en tegning med minner over vårt liv sammen, lå han nå foran meg. Med ett kjente jeg et lite rykk i hånden hans og så slapp den sakte taket. Som sanden i et timeglass rant livet ut av kroppen hans. Livets reise var over. Jeg så at det skjedde, men var likevel ikke forberedt på at pusten stoppet. Det var som om noen tok ut batteriet av en klokke. Sekundviseren hoppet ikke videre. Jeg ble overrasket, fikk en følelse av panikk. Nittifire år… Nittifire år var plutselig over. Han var borte. Var ikke mer. Det var ikke lenger far som lå foran meg. Det var kun et skall som jeg ikke kjente igjen. Ingen gjenkjennelige tegn som brakte meg tilbake til fortiden. Jeg slapp hånden hans og reiste meg. Kysset pannen hvor kun varmen minnet meg om hans tilstedeværelse. Da jeg forlot kroppen som lå på mors teppe, kjente jeg at kinnene mine var våte. Tårer.  Jeg tok med meg noe ut av rommet som jeg ikke hadde da jeg kom. Jeg visste hva det var. Far var med meg videre og sammen skulle vi skape nye gode minner...

Jan-Erik Vik

En liten novelle...: "Øyeblikk"

Legger ut en aldri så liten novelle på bloggen idag. Ikke publisert noen steder og skrevet igår/ idag. Sannsynligvis min korteste novelle. Ikke en mørk historie med en overraskende slutt, men rett og slett et lite "øyeblikk"

"Øyeblikk"

Hun sto ute på den smale altanen sin. Den milde brisen som bølget behagelig mot henne, gjorde at håret beveget seg. Hennes naturlige hårfarge så ut til å ha gitt opp kampen mot de kritthvite krøllene, som var i ferd med å ta over resten. Ansiktet hennes var blankt og fylt med linjer som avslørte et langt liv. I bare nattkjolen sto hun der. Hendene holdt hun i kors. Ikke på en streng måte over brystkassen, men mildt over magen og med hendene inn i motsatt erme i nattkjolen. Øynene hennes var lukket, og hun strakte seg fremover for å kjenne på den lille glipen med morgensol som nå varmet pannen hennes.  Jeg stoppet opp da jeg så henne. Jeg hadde egentlig ikke tid, da jeg visste at morgenrushet allerede hadde startet. Likevel sto jeg der som forhekset og observerte henne. Jeg tenkte at hun måtte ha vært vakker som ung, og det slo meg som en sannhet at hun var enda vakrere nå. Roen hun utstrålte var så tydelig, så ekte og så varm. Jeg kunne se pusten hennes bevege seg inn og ut, som om hun sugde inn hver eneste lille dråpe av det gode som verden hadde å by på. Jeg tenkte på mitt eget liv, hvor jobb, stress og uro var første følelse som slo inn i magen på morgenen. Denne kvinnen så ikke ut til å ha eneste bekymring i den vevre kroppen sin. Jeg tok meg i å misunne henne. Ønsket å være der hun sto.  Ønsket meg livet hennes. Jeg kjente med ett på at min egen uro ble borte. Klumpen i magen forsvant og det var som om jeg ble trukket inn i hennes verden. Det varte bare et øyeblikk, men jeg forsto at det var viktig. Denne kvinnen, inne i siste del av livets fase, levde i nuet. Tok vare på alt rundt seg og smakte på hver eneste lille opplevelse, som om den var den siste. Bekymringene hennes burde være adskillig større enn mine, med tanke på usikkerheten som livets ende kunne frembringe.

 Med ett åpnet hun øynene, som straks søkte mine. Med hodet på skakke sendte hun meg et smil, som gjorde at mine egne lepper strakk seg utover. Livslysten jeg så i ansiktet hennes idet hun nikket til meg og forlot altanen, tok jeg med meg resten av den dagen.  Det var et lite øyeblikk som forklarte alt. Et øyeblikk som forklarte hva livet handlet om….

Jan-Erik Vik

Motiverende tilbakemeldinger, skrivefeil og lettkledd på skinnfellen

Først og fremst vil jeg bare takke alle som ringer, stopper meg, skriver til meg på mail eller Facebookinnboks. Jeg får nå masse tilbakemeldinger på boka og det er utrolig motiverende. Idag har jeg blant annet  fått to lange skrevne kommentarer som betyr masse for en ukjent forfatter. Det at noen skriver at en historie (Frykt)har gjort mer inntrykk en noe annet enn de tidligere har lest, gjør virkelig noe med meg. Skulle jeg noensinne bli slaktet for det jeg skriver, så skal jeg tåle det, når jeg vet at andre kan skrive slikt. En annen har tatt for seg hver novelle og skrevet sin kommentar på hver enkelt av dem. Det er veldig lærerikt, og jeg ser at  på noen av novellene, så har jeg tenkt helt annerledes enn det denne leseren har gjort. Det er interessant, for da lever historiene litt sitt eget liv. En novelle mange kommenterer er "Jeg går iblant oss." Jeg er ikke overrasket over det...
Nok en gang takk til alle dere som kontakter meg. Jeg håper også noen vil skrive noen ord på selve bloggen, og da under "Innspill fra leserne" Det hadde vært gøy om noen åpent la ut hva de tenkte, så kunne det kanskje bli litt diskusjon rundt noen av novellene... Noen skrivefeil er oppdaget og det irriterer meg kraftig, men jeg håper ikke leseopplevelsen blir forringet av det.
Det er forresten overraskende mange som er innom bloggen. Det hadde jeg ikke i min villeste fantasi trodd.... Da slipper jeg kanskje å avbilde meg lettkledd på skinnfellen foran peisen:-)

Jan-Erik

Tilbakemeldinger, nye prosjekter, salg og avslag

Det å være forfatter på deltid er en måte å jobbe på som kan være både slitsomt og motiverende. Jeg har ikke lyst til at dette skal være en blogg hvor jeg forteller om alle suksessene og hvor fantastisk alt er, for slik er ikke (forfatter)verden....Ihvertfall ikke min. Jeg har et forlag i ryggen som distribuerer/prøver å selge inn bøkene mine til bokhandlere, biblioteker, presse osv, men som ukjent forfatter så må jeg også bidra mye selv i salgsprosessen. I tillegg til min vanlige jobb, familie og det faktum at jeg også vil skrive nye ting, så er det mye å gape over. Alt er heldigvis frivillig, og så lenge jeg får en god totalopplevelse av dette, så fortsetter jeg.

Før jul sendte jeg inn et nytt manus til forlaget. Det var ikke ferdigskrevet, men et utkast på omkring 50-60 sider. Manuset er en roman med et noe originalt oppsett. For et par dager siden fikk jeg en positiv tilbakemelding om at jeg måtte fortsette å skrive på dette. Jeg fikk mange gode råd om hva som var bra og hva som var mindre bra. Dette er slike ting som gjør at jeg blir kjempemotivert til å fortsette å skrive.

Jeg selger som nevnt også noen noveller til ukeblader. Dette er en bra ekstrainntekt dersom man får dem publisert. Her bør man også være litt hardhudet, for tilbakemeldingene kan være ganske så direkte. jeg solgte nettopp en novelle rett før jul, men fikk et avslag på en annen nylig. Jeg var så "smart" at jeg spurte hva som gjorde at den fikk avslag, og svaret var følgende: "Den tok ikke tak i meg som leser, det ble en fortellende, litt tørr greie."  Dette var en novelle jeg var ganske så fornøyd med:-) Denne tilbakemeldingen var egentlig ganske så myk i forhold til andre jeg har fått. Dette er en del av "gamet" og noe man å være forberedt på når man skriver. Jeg har ennå ikke fått noen anmeldelse på bøkene mine, men jeg ser for meg at det ville vært en helt annen sak å forholde seg til....men igjen, slik må vite at kan komme. Det som kanskje er fordelen når man skriver noveller er at man kan like deler av boken. Når man skriver en roman kan det fort bli at man enten liker den eller hater den.  Jeg har nå fått masse tilbakemeldinger av de som har forhåndskjøpt og jeg håper enda flere har lyst til å melde meg noen ord. Det setter jeg veldig pris på og spør meg gjerne om det er noe dere lurer på.  

Jan-Erik