Jan-Erik
Øyeblikk - Middagsselskap
Jeg kikket rundt meg. Så på alle de voksne som satt rundt det
ovale bordet. Mor og far satt på motsatt side i en ivrig diskusjon med morfar.
De andre med skjegg, briller eller grått hår satt enten og snakket eller så gaflet
de i seg fra matfatet som stadig ble sendt rundt, og over mitt lille hode.
Ingen så min vei og jeg skled dypt ned i stolen. Lå med ryggen mot stolsetet og
forsvant deretter lydløst som en slapp fisk under bordet. Jeg hørte stemmene
bli svakere og lydene duse. Jeg la meg på magen slik at jeg kunne krype
bortover mot midten av bordet. Den hvite duken hang slik at kun de blanke
stolbeina var synlige. Nesten ingen lys kom til her. Det var som å være i en
annen verden. Jeg kjente rillene fra teppet mot håndflatene mine ettersom jeg
sakte ålte meg bortover som en lydløs katt. Jeg passet på og ikke dulte borti
noen av de mange føttene som beveget seg frem og tilbake. De var som små gyngende
husker som forsøkte å ramme meg med overraskende spark. Jeg overlevde så vidt
turen. En sylskarp skotupp som stammet fra en høyhælt kvinnesko kom plutselig
fykende mot meg i en voldsom fart. Jeg hørte unison latter ovenfra og deretter
klapping. De trodde kanskje de hadde truffet meg. Drept meg… Nei, de visste ikke
engang at jeg var her nede. I det uoppdagede land hvor ingen andre hadde vært. Ihverfall ingen voksne. Jeg rullet meg over på
ryggen. Løftet beina opp mot bordplaten. Hodet mitt la seg rett ved siden av
noen brune sokker med et merkelig mønster. Det liknet ryggen til en huggorm,
men luktet mer som en skunk. Jeg stakk nesen borttil. Lukten var så vemmelig at
den gjorde meg nysgjerrig. En lukt som minnet meg om en blanding av matssøpla
under kjøkkenbenken, og innsiden av leggbeskytterne til storebror som var
fotballspiller. Jeg la hendene under hodet. Kjente at øynene begynte å glippe.
Jeg lyttet til gafler, kniver og glass som klirret fra konserten som foregikk i
etasjen over meg. Så ble det stille. Føttene mine falt ned mot det myke teppet
og hodet falt over til siden. Jeg sovnet i den deilige lille verden som kun jeg
visste om. Jeg kan ikke ha sovet lenge, for da jeg hørte ordet dessert så var
det som om noen stakk en nål i meg. Jeg tok tak i det første som hendene mine
fant og jeg forsøkte å dra meg opp. Skriket som dette utløste fikk meg til å
innse at huset var i ferd med å rase sammen. Eller i hvert fall duken på
bordet. Duken som holdt på plass tallerkener og fulle glass som nå seglet
utover kjolen til tante Gunvor. Gunvor med den knallrøde trutmunnen som
luktet så sterkt av parfyme. Det ble ingen dessert på meg den ettermiddagen,
men en tur opp alene på rommet. Det var egentlig greit nok. Jeg trivdes uansett
ikke rundt bordet med de voksne. De sure tærne deres var et hyggeligere
selskap. Om vi neste gang kunne hatt middagen under bordet ville ingen blitt
sure og alle skulle fått dessert. Vi hadde ikke trengt duk engang…
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar