Inspirert av all krimmen i påsken, skrev jeg igår en aldri så liten krimnovelle for voksne.
Legger den ut til dere som allerede har gått tom for lesestoff og trenger litt ekstra påfyll.
Novellen er da naturligvis ikke publisert andre steder tidligere og er skrevet for dem som besøker denne bloggen. Håper dere liker den og ønsker dere alle en riktig god påske...
Jan-Erik Vik
Blodige penger…
Det var en påske slik man knapt turde drømme om. Den
tettpakkede snøen glinset i solsteken og reflekterte strålene som gjorde blek
vinterhud brun og gyllen. Skiløypene var velpreparerte, og lyden av glidende ski
hørtes hvor enn man beveget seg. Det luktet bål og pølser, og folk satt i
klynger rundt hver eneste lille fjellknaus. Smilende ansikter nøt vinterens
møte med våren, med en kvikklunsj i hånden og solkrem i ansiktet. Likevel var det ikke alle som klarte å glede
seg over idyllen. Rolf knurret for seg
selv der han svett og irritert knapt beveget seg fremover i langrennskø, bak familier
med sutrende unger og kvalmende oppmuntrende foreldre. Hvorfor i helvete måtte
noen for enhver pris dra med seg byunger ut på lange skiturer som de verken
ønsket eller mestret. Selv hadde han ikke barn, kone eller for den saks skyld
familie. Han var en einstøing som kun trivdes i eget selskap. Han kikket
hoderystende på appelsinskall som lyste som små flekker med hundepiss langs
løypene. Herregud som han hatet alle disse turistene som invaderte stedet hans.
Han likte seg best når han fikk gå i
fred, og helst godt utenfor løypene og langt inne på vidda. Der var der han var
på vei nå, men først måtte han motvillig forsere de oppkjørte løypene, for
deretter å ta seg videre oppover åsryggen. Hytta hadde han arvet etter
foreldrene, og den var heldigvis et godt stykke unna de overbefolkede
hyttefeltene. Den var bygd i en tid hvor det var milevis til nærmeste nabo og
hvor naturens fred og ro var målet for oppholdet. Likevel gravde
«sivilisasjonen» seg nærmere og nærmere for hvert år som gikk, og han følte det
særdeles påtrengende. Han var blitt femtifem år gammel og ble nok sett på som
en gjerrig gammel grinebiter av omgivelsene. Langt unna sannheten var det nok ikke,
eller mer korrekt så var det vel heller en underdrivelse. Han hadde arbeidet på en liten fabrikkavdeling
hele yrkeslivet, og holdt seg også der mest for seg selv. For to år siden hadde
han fått en jernsplint i det ene øyet, som hadde ført til at synet hadde blitt
redusert med nærmere nitti prosent. Bortsett fra litt smerter og svimmelhet den
første tiden fungerte han greit, men arbeidet kunne han ikke lenger utføre. Han
fikk etter hvert innvilget en uførepensjon i tillegg til at han ble tilkjent en ulykkesforsikring, som gjorde at han økonomisk skulle klare seg mer enn greit resten av livet. Et
år etter ulykken solgte han også huset sitt for en pen slump med penger, og
flyttet permanent opp på hytta. Hele yrkeslivet hadde han levd sparsommelig og
spart opp over halve månedslønna ved hver utbetaling. Han spanderte aldri på
seg noe som helst, og hadde et forbruk på linje med en fattig student. Sammen med pengene for huset og utbetalingen
etter ulykken, hadde han opparbeidet seg en anselig formue. Fremdeles brukte
han knapt penger, og han vernet om dem som om det var hans egne barn. Hvorfor
han gjorde det visste han vel neppe selv, men den iboende gjerrigheten og
begjæret etter mer, var nok en medvirkende faktor. Ettersom han ikke var typen
som investerte penger i aksjer og fond, eller for den saks skyld stolte på
bankene, så samlet han bunker med sedler i en etter hvert ganske så stor kasse.
Den hadde han gjemt unna i et spesiallaget avlukke bak det store elghodet på
veggen. Han følte seg trygg på at ingen ville finne dem der, da han hadde limt
på falske skruehoder på platen som elghodet var festet på. Det så derfor ut som
hele hodet var skrudd bom fast i veggen, når det egentlig enkelt kunne hektes
av en liten hempe på toppen.
Rolf forserte åskammen og så den blanke vidda ligge fremfor
seg. Med sine tretti år gamle treski, med rottefellabindinger festet til skisko
med slitte grå sprekker, satte han innover. Den gamle militærsekken gnagde
nederst på korsryggen. Litt smerte fikk han tåle, det var ikke verdt å kjøpe ny
før den gamle gikk i stykker… Og da kunne han vel saktens prøve å fikse den
først. Så lenge den rommet mors gamle termos med kokmalt kaffe, et par
grovskiver med ost uten smør, øksa og fem vedkubber fikk den klare seg.
Irritasjonen over påsketuristene begynte å fordampe nå som ingen av dem lenger
var å se. Han tok sikte på å nå Sikvedalsnuten innen fire timer. Der skulle han
lage seg et bål, drikke sin kaffe, spise sine grovskiver for deretter å vende
tilbake til hytta. Det var luksusen han unte seg i sin verden. Ni timer senere
rant han nedover åskammen igjen. Sekken var mye lettere enn da han dro innover,
og den gamle fjellanorakken etter far, var dyvåt av svette. De pistrete blonde
hårtustene lå klistret til en brun grovbarket panne, og det lange
skjegget var fylt med hvitt stivnet suggel. De lange bambusstavene med de
bevegelige trinsene helt nederst, hadde ikke samme tempo i takene lenger. Da
han kom ned til hyttefeltet dro han av seg vottene og puttet dem i lommen. Det hadde vært en lang tur, og han så frem til
å komme tilbake. Etter omkring femten minutter i oppkjørte løyper, skjenet han ut
av løypa og fant sine egne spor i det som hadde vært nysnø da han startet
turen. Med lyset fra de andre hyttene i ryggen, gikk han innover i den mørke
skogen mot sitt eget krypinn. Han la ikke merke til at det var flere avtrykk
etter andres stavtak, i det ene sporet han fulgte. Da han nesten var fremme ved
hytta, fikk han en vemmelig følelse i kroppen. Det var som om magen var i ferd med å
vrenge seg. Sporet han gikk i delte seg opp i flere nye, som igjen ledet rundt
på baksiden av hytta. Stavtakene hans fikk ny kraft, og den klassiske
skiføringen ble utført i et høyere tempo. Han fulgte sporene og oppdaget til
sin forferdelse at det store vinduet på baksiden av hytta var knust. Det var
flere skispor i flere retninger der bak. Noen et stykke fra, som om de hadde
iaktatt hytta, andre rett utenfor vinduet. Han kikket inn og forsto straks hva
som hadde skjedd. Han var blitt ranet. Ranet for alt han eide. Millioner av
kroner var nå andres hender. Gjennom vinduet så han at det var vått på
gulvet. Pusten hans løp som en jagende sykkelpumpe og hjertet banket som en
høyttaler med kraftig bass, da han så elghodet ligge med knekt gevir på gulvet. Han skimtet at døren til det hemmelige rommet hvor elghodet hadde hengt var
delvis åpen og han brølte høyt. Først uforståelige utbrudd, deretter grov
bannskap. Han orket ikke tanken på å se kassen tom.
Slikket som matskålen til en sulten kjøter. Han kikket rundt seg og oppdaget
plutselig blodspor i snøen. De måtte ha kuttet seg da de hadde klatret inn. Det
hadde så smått begynt å snø. Han ville inn i hytta og sjekke om det var flere
spor, men han kunne ikke gjøre det nå. Han måtte følge blodsporet så lenge det
fremdeles var synlig. Han snudde seg og fulgte skisporet han hadde kommet fra.
Ja, det var små drypp av blod med intervaller på ca ti meter. Han hadde dårlig
tid nå. Snøen kom som små listige flak, men det kunne være nok til at
blodmerkene forsvant. I tillegg var ikke lyset på hans side. Med krum rygg
fulgte han løypa. Sinnet innvendig bygget seg opp som den kraftigste snøstormen.
Han gneldret som ei bikkje der han gikk som eneste skiløper i løypene. Han kom
inn i hyttefeltet og nærmet seg stedet hvor han selv hadde stanset og slengt
vottene i lommen. Plutselig stoppet blodsporet. Han gikk et par meter til,
gravde i snøen for å dobbeltsjekke at han ikke hadde oversett noe. Nei, det
stoppet her. Det var ikke flere røde drypp i snøen. Blikket hans søkte hytta som lå ti meter unna.
Ingen andre hytter var akkurat her. Det
var Nils Jensen's falleferdige rønne som utpekte seg. Han visste godt hvem
denne fyren var, ettersom han hadde vært en av de første som hadde bygd i dette
feltet. En ufyselig type som stadig hadde trengt seg på for å bli kjent. De
første årene hadde han invitert seg selv på kaffe utallige ganger, men det
hadde vært totalt uinteressant. Rolf likte ikke slike innpåslitne sniker, som
ville presse seg inn i andres private sfære. Det var lys i vinduet, og med ett hørte
han verandadøren åpne seg. Rolf krøket seg sammen for ikke å bli oppdaget. Nils
Jensen kom plystrende ut med ei øks i den ene hånden og en ølboks i den andre.
Han rettet på en hoggestabbe og satte opp en vedkubbe klar til å kløyves. Han
hugg til, og kubben delte seg i to. Jensen la fra seg øksa og tok seg en stor
slurk fra ølboksen.
”Den jævelen feirer tyveriet sitt, men det skal ikke vare
lenge,” tenkte Rolf. Det smarteste hadde nok vært å ringe politiet, men Rolf
hadde aldri engang vurdert å bruke penger på en mobiltelefon. Det innvendige
raseriet bygget seg om mulig enda større ettersom plystringen tiltok og
ølslurkene mellom vedkløyvingen fortsatte. Rolf spente av seg skiene. Lot de
stå igjen i løypa og gikk med lange steg ut i nysnøen. Idet Jensen satte
leppene mot halvliterboksen for å tømme den siste skvetten med iskald øl, tok Rolf
seg over rekkverket bak ryggen hans. De slitte myke skiskoene var lydløse idet
de beveget seg mot den livsnytende hyttenaboen. Med en rask bevegelse grep Rolf
tak i øksa som lå på huggestabben. Jensen skrek til og hoppet bakover.
”Hva i helvete holder du på med?” Jensen kastet i ren refleks den tomme
ølboksen mot Rolf.
”Pengene. Hvor har du pengene?” Pupillene til Rolf var sorte
og store, og han var et skremmende syn der han uflidd sto med øksa godt festet
i begge hendene.
”Er du full eller? Skal du rane meg, din gjerrig gamle tulling?
Har du ikke nok penger?” Jensens stemme sjanglet mellom å lyde skjelvende
nervøs og irritert.
Rolf gikk et steg nærmere og hevet øksen truende mot Jensen,
som nå holdt hendene opp foran hodet.
”Ikke spill dum. Du har tatt pengene mine. Jeg har fulgt
blodsporet ditt hit. Du kuttet deg i det knuste vinduet, din amatørkjeltring.”
Rolf hvisket hest mot ham. Han tok enda et steg nærmere og satte foten på en
liten issvull på den ellers snøfrie solterrassen. Øksen som ble holdt med
nesten strake armer over hodet, falt ned som en giljotin ettersom Rolf skled,
og falt fremover. Et kort stønn ble etterfulgt av total stillhet. De kløyvde
vedkubbene som lå utover terrassen ble stadig rødere, i takt med at ansiktet
til den livløse Nils Jensen ble hvitere. Han var død. Drept av sin egen øks,
men fra en annen manns hender. Rolf sine hender. Panikken grep tak i ham som en
mørk skygge. Han hadde drept en mann. Hugget ham i hjel. Han kikket ned på den
livløse mannen som stirret med skrekkslagne øyne ut i intet. Som et fotografi
fanger øyeblikket lå han nå stivnet i sin siste positur. Tankene til Rolf prøvde straks å
rettferdiggjøre drapet. Pengenes sterke posisjon gjorde at han til en viss grad
klarte det. Han var jo blitt ranet. Ranet for sine egne surt oppsparte
sparepenger. Det hadde jo i tillegg vært et uhell. Han hadde jo ikke ønsket
dette. Han hadde jo ikke engang fått vite hvor pengene var gjemt. Rolf kikket
rundt seg. Det var fremdeles stille i området. Det så ikke ut som noen hadde
oppdaget den dramatiske scenen som hadde utspilt utenfor hytten. Rolf beveget
seg med raske steg inn i hytta til Jensen. Kikket etter pengene, men turde ikke
røre noe i tilfelle han skulle lage avslørende fingeravtrykk. Etter en stund
våget han ikke være der lenger. Frykten for å bli oppdaget og avslørt som
drapsmann var overhengende. Det snødde mye ute nå. Han gned skaftet på øksen
med anorakken, slik at ingen avtrykk skulle stå igjen. Sporene i snøen ville
tette seg i løpet av natten. For alt han visste ville drapet kunne se ut som et
ulykksalig uhell. Men pengene….Pengene så ut til å være tapt. Han kunne melde
fra om ranet, men faren for at mistanken for drapet kunne dras i retning av ham,
var stor. Nei, han fikk komme seg tilbake til hytta og klarne tankene. Kanskje
returnere på natten for å lete ytterligere. Det var kaldt og bekmørkt idet han
sliten staket seg mot hytta. Da han nesten var fremme ble han fanget inn av
lysstrålen fra en lommelykt. En kvinne, en mann og tre barn i femtenårsalderen
ventet ved hyttedøren.
”Er det din hytte?”, spurte damen med klar stemme.
”Eeh, ja. Hvordan det? ”Rolf svar var nølende.
”Jeg vet ikke om du har oppdaget det, men vinduet ditt på
baksiden er knust.”
”Jaså,” svarte Rolf uten å virke overrasket.
”Ja, hva var det dere ville si gutter?”. Mannen kikket
strengt mot de tre tenåringene som usikkert vendte blikket ned i den hvite
nysnøen.
”Be…Beklager,” stammet den ene av dem begynnende.
”Det var vi som knuste det. Vi kastet tre snøballer samtidig.
Den første knuste ruten og de to andre traff elghodet i stuen. Vi fikk panikk
da vi så geviret som lå knekt der inne. Vi bare tok skiene fatt og stakk av.”
Måpende tok Rolf ut vottene fra lommen. Det var blitt kaldt, og han frøs på hendene. Idet han dyttet inn den venstre hånden, kjente han at
det var klissete i innerforet. Han dro hånden ut igjen og så at den var blitt farget
rød. Det var blod. Han kikket forundret på hånden sin og oppdaget at reimen på
skistaven hadde gnagd et kutt på motsatt side av tommelfingeren. Det
var størknet nå, men det måtte ha blødd en del tidligere. Den lange skituren
hadde satt spor.
”Vi skal selvsagt betale for skadene og erstatte vinduet. Vi
har allerede dekket det til med plast og en finerplate slik at du holder varmen
i natt..” Det var damen som nå snakket igjen, men hun talte for døve ører. Rolf
holdt opp skistaven og fulgte den størknede rennen med blod som gikk fra
reimen, nedover bambusstaven og ned på trinsen.
Han tok hånden opp i pannen og dro den nedover ansiktet. ”Blodsporene,”
mumlet han stille
Tankene vandret febrilsk igjen, på samme måte som de hadde
for kort tid siden.
”Forferdelig type Nils Jensen. Innpåsliten og plagsom. Ingen
liker slike typer…Pengene er i kassen, pengene er fremdeles i hytta. Trygt i
kassen. Ufyselig snik…” Leppene til Rolf beveget seg en anelse fra hverandre ,
idet han hørte kvinnen rose ham for å ta det hele med et smil…
Da han hørte ordet "smil" i en slik setting, forsto han hvor
galt det hele var. Han gikk forbi de samvittighetsfulle besøkende, inn
hyttedøren og lukket den etter seg.
Kort tid etter steg varmen i den lille hytten. Rolf
sprengfyrte i peisen, og røyken som steg opp mot den mørke himmelen, viste seg å
være verdt mer enn livet selv…