torsdag 28. mars 2013

En aldri så liten krimnovelle...



Inspirert av all krimmen i påsken, skrev jeg igår en aldri så liten krimnovelle for voksne. 
Legger den ut til dere som allerede har gått tom for lesestoff og trenger litt ekstra påfyll.
Novellen er da naturligvis ikke publisert andre steder tidligere og er skrevet for dem som  besøker denne bloggen. Håper dere liker den og ønsker dere alle en riktig god påske...

Jan-Erik Vik


Blodige penger…

Det var en påske slik man knapt turde drømme om. Den tettpakkede snøen glinset i solsteken og reflekterte strålene som gjorde blek vinterhud brun og gyllen. Skiløypene var velpreparerte, og lyden av glidende ski hørtes hvor enn man beveget seg. Det luktet bål og pølser, og folk satt i klynger rundt hver eneste lille fjellknaus. Smilende ansikter nøt vinterens møte med våren, med en kvikklunsj i hånden og solkrem i ansiktet.  Likevel var det ikke alle som klarte å glede seg over idyllen.  Rolf knurret for seg selv der han svett og irritert knapt beveget seg fremover i langrennskø, bak familier med sutrende unger og kvalmende oppmuntrende foreldre. Hvorfor i helvete måtte noen for enhver pris dra med seg byunger ut på lange skiturer som de verken ønsket eller mestret. Selv hadde han ikke barn, kone eller for den saks skyld familie. Han var en einstøing som kun trivdes i eget selskap. Han kikket hoderystende på appelsinskall som lyste som små flekker med hundepiss langs løypene. Herregud som han hatet alle disse turistene som invaderte stedet hans.  Han likte seg best når han fikk gå i fred, og helst godt utenfor løypene og langt inne på vidda. Der var der han var på vei nå, men først måtte han motvillig forsere de oppkjørte løypene, for deretter å ta seg videre oppover åsryggen. Hytta hadde han arvet etter foreldrene, og den var heldigvis et godt stykke unna de overbefolkede hyttefeltene. Den var bygd i en tid hvor det var milevis til nærmeste nabo og hvor naturens fred og ro var målet for oppholdet. Likevel gravde «sivilisasjonen» seg nærmere og nærmere for hvert år som gikk, og han følte det særdeles påtrengende. Han var blitt femtifem år gammel og ble nok sett på som en gjerrig gammel grinebiter av omgivelsene. Langt unna sannheten var det nok ikke, eller mer korrekt så var det vel heller en underdrivelse.  Han hadde arbeidet på en liten fabrikkavdeling hele yrkeslivet, og holdt seg også der mest for seg selv. For to år siden hadde han fått en jernsplint i det ene øyet, som hadde ført til at synet hadde blitt redusert med nærmere nitti prosent. Bortsett fra litt smerter og svimmelhet den første tiden fungerte han greit, men arbeidet kunne han ikke lenger utføre. Han fikk etter hvert innvilget en uførepensjon i tillegg til at han ble tilkjent en ulykkesforsikring, som gjorde at han økonomisk skulle klare seg mer enn greit resten av livet. Et år etter ulykken solgte han også huset sitt for en pen slump med penger, og flyttet permanent opp på hytta. Hele yrkeslivet hadde han levd sparsommelig og spart opp over halve månedslønna ved hver utbetaling. Han spanderte aldri på seg noe som helst, og hadde et forbruk på linje med en fattig student.  Sammen med pengene for huset og utbetalingen etter ulykken, hadde han opparbeidet seg en anselig formue. Fremdeles brukte han knapt penger, og han vernet om dem som om det var hans egne barn. Hvorfor han gjorde det visste han vel neppe selv, men den iboende gjerrigheten og begjæret etter mer, var nok en medvirkende faktor. Ettersom han ikke var typen som investerte penger i aksjer og fond, eller for den saks skyld stolte på bankene, så samlet han bunker med sedler i en etter hvert ganske så stor kasse. Den hadde han gjemt unna i et spesiallaget avlukke bak det store elghodet på veggen. Han følte seg trygg på at ingen ville finne dem der, da han hadde limt på falske skruehoder på platen som elghodet var festet på. Det så derfor ut som hele hodet var skrudd bom fast i veggen, når det egentlig enkelt kunne hektes av en liten hempe på toppen.
Rolf forserte åskammen og så den blanke vidda ligge fremfor seg. Med sine tretti år gamle treski, med rottefellabindinger festet til skisko med slitte grå sprekker, satte han innover. Den gamle militærsekken gnagde nederst på korsryggen. Litt smerte fikk han tåle, det var ikke verdt å kjøpe ny før den gamle gikk i stykker… Og da kunne han vel saktens prøve å fikse den først. Så lenge den rommet mors gamle termos med kokmalt kaffe, et par grovskiver med ost uten smør, øksa og fem vedkubber fikk den klare seg. Irritasjonen over påsketuristene begynte å fordampe nå som ingen av dem lenger var å se. Han tok sikte på å nå Sikvedalsnuten innen fire timer. Der skulle han lage seg et bål, drikke sin kaffe, spise sine grovskiver for deretter å vende tilbake til hytta. Det var luksusen han unte seg i sin verden. Ni timer senere rant han nedover åskammen igjen. Sekken var mye lettere enn da han dro innover, og den gamle fjellanorakken etter far, var dyvåt av svette. De pistrete blonde hårtustene lå klistret til en brun grovbarket panne, og det lange skjegget var fylt med hvitt stivnet suggel. De lange bambusstavene med de bevegelige trinsene helt nederst, hadde ikke samme tempo i takene lenger. Da han kom ned til hyttefeltet dro han av seg vottene og puttet dem i lommen.  Det hadde vært en lang tur, og han så frem til å komme tilbake. Etter omkring femten minutter i oppkjørte løyper, skjenet han ut av løypa og fant sine egne spor i det som hadde vært nysnø da han startet turen. Med lyset fra de andre hyttene i ryggen, gikk han innover i den mørke skogen mot sitt eget krypinn. Han la ikke merke til at det var flere avtrykk etter andres stavtak, i det ene sporet han fulgte. Da han nesten var fremme ved hytta, fikk han en vemmelig følelse i kroppen. Det var som om magen var i ferd med å vrenge seg. Sporet han gikk i delte seg opp i flere nye, som igjen ledet rundt på baksiden av hytta. Stavtakene hans fikk ny kraft, og den klassiske skiføringen ble utført i et høyere tempo. Han fulgte sporene og oppdaget til sin forferdelse at det store vinduet på baksiden av hytta var knust. Det var flere skispor i flere retninger der bak. Noen et stykke fra, som om de hadde iaktatt hytta, andre rett utenfor vinduet. Han kikket inn og forsto straks hva som hadde skjedd. Han var blitt ranet. Ranet for alt han eide. Millioner av kroner var nå andres hender. Gjennom vinduet så han at det var vått på gulvet. Pusten hans løp som en jagende sykkelpumpe og hjertet banket som en høyttaler med kraftig bass, da han så elghodet ligge med knekt gevir på gulvet. Han skimtet at døren til det hemmelige rommet hvor elghodet hadde hengt var delvis åpen og han brølte høyt. Først uforståelige utbrudd, deretter grov bannskap. Han orket ikke tanken på å se kassen tom. Slikket som matskålen til en sulten kjøter. Han kikket rundt seg og oppdaget plutselig blodspor i snøen. De måtte ha kuttet seg da de hadde klatret inn. Det hadde så smått begynt å snø. Han ville inn i hytta og sjekke om det var flere spor, men han kunne ikke gjøre det nå. Han måtte følge blodsporet så lenge det fremdeles var synlig. Han snudde seg og fulgte skisporet han hadde kommet fra. Ja, det var små drypp av blod med intervaller på ca ti meter. Han hadde dårlig tid nå. Snøen kom som små listige flak, men det kunne være nok til at blodmerkene forsvant. I tillegg var ikke lyset på hans side. Med krum rygg fulgte han løypa. Sinnet innvendig bygget seg opp som den kraftigste snøstormen. Han gneldret som ei bikkje der han gikk som eneste skiløper i løypene. Han kom inn i hyttefeltet og nærmet seg stedet hvor han selv hadde stanset og slengt vottene i lommen. Plutselig stoppet blodsporet. Han gikk et par meter til, gravde i snøen for å dobbeltsjekke at han ikke hadde oversett noe. Nei, det stoppet her. Det var ikke flere røde drypp i snøen.  Blikket hans søkte hytta som lå ti meter unna. Ingen andre hytter var akkurat her.  Det var Nils Jensen's falleferdige rønne som utpekte seg. Han visste godt hvem denne fyren var, ettersom han hadde vært en av de første som hadde bygd i dette feltet. En ufyselig type som stadig hadde trengt seg på for å bli kjent. De første årene hadde han invitert seg selv på kaffe utallige ganger, men det hadde vært totalt uinteressant. Rolf likte ikke slike innpåslitne sniker, som ville presse seg inn i andres private sfære. Det var lys i vinduet, og med ett hørte han verandadøren åpne seg. Rolf krøket seg sammen for ikke å bli oppdaget. Nils Jensen kom plystrende ut med ei øks i den ene hånden og en ølboks i den andre. Han rettet på en hoggestabbe og satte opp en vedkubbe klar til å kløyves. Han hugg til, og kubben delte seg i to. Jensen la fra seg øksa og tok seg en stor slurk fra ølboksen.
”Den jævelen feirer tyveriet sitt, men det skal ikke vare lenge,” tenkte Rolf. Det smarteste hadde nok vært å ringe politiet, men Rolf hadde aldri engang vurdert å bruke penger på en mobiltelefon. Det innvendige raseriet bygget seg om mulig enda større ettersom plystringen tiltok og ølslurkene mellom vedkløyvingen fortsatte. Rolf spente av seg skiene. Lot de stå igjen i løypa og gikk med lange steg ut i nysnøen. Idet Jensen satte leppene mot halvliterboksen for å tømme den siste skvetten med iskald øl, tok Rolf seg over rekkverket bak ryggen hans. De slitte myke skiskoene var lydløse idet de beveget seg mot den livsnytende hyttenaboen. Med en rask bevegelse grep Rolf tak i øksa som lå på huggestabben. Jensen skrek til og hoppet bakover.
”Hva i helvete holder du på med?”  Jensen kastet i ren refleks den tomme ølboksen mot Rolf.
”Pengene. Hvor har du pengene?” Pupillene til Rolf var sorte og store, og han var et skremmende syn der han uflidd sto med øksa godt festet i begge hendene.
”Er du full eller? Skal du rane meg, din gjerrig gamle tulling? Har du ikke nok penger?” Jensens stemme sjanglet mellom å lyde skjelvende nervøs og irritert.
Rolf gikk et steg nærmere og hevet øksen truende mot Jensen, som nå holdt hendene opp foran hodet.
”Ikke spill dum. Du har tatt pengene mine. Jeg har fulgt blodsporet ditt hit. Du kuttet deg i det knuste vinduet, din amatørkjeltring.” Rolf hvisket hest mot ham. Han tok enda et steg nærmere og satte foten på en liten issvull på den ellers snøfrie solterrassen. Øksen som ble holdt med nesten strake armer over hodet, falt ned som en giljotin ettersom Rolf skled, og falt fremover. Et kort stønn ble etterfulgt av total stillhet. De kløyvde vedkubbene som lå utover terrassen ble stadig rødere, i takt med at ansiktet til den livløse Nils Jensen ble hvitere. Han var død. Drept av sin egen øks, men fra en annen manns hender. Rolf sine hender. Panikken grep tak i ham som en mørk skygge. Han hadde drept en mann. Hugget ham i hjel. Han kikket ned på den livløse mannen som stirret med skrekkslagne øyne ut i intet. Som et fotografi fanger øyeblikket lå han nå stivnet i sin siste positur.  Tankene til Rolf prøvde straks å rettferdiggjøre drapet. Pengenes sterke posisjon gjorde at han til en viss grad klarte det. Han var jo blitt ranet. Ranet for sine egne surt oppsparte sparepenger. Det hadde jo i tillegg vært et uhell. Han hadde jo ikke ønsket dette. Han hadde jo ikke engang fått vite hvor pengene var gjemt. Rolf kikket rundt seg. Det var fremdeles stille i området. Det så ikke ut som noen hadde oppdaget den dramatiske scenen som hadde utspilt utenfor hytten. Rolf beveget seg med raske steg inn i hytta til Jensen. Kikket etter pengene, men turde ikke røre noe i tilfelle han skulle lage avslørende fingeravtrykk. Etter en stund våget han ikke være der lenger. Frykten for å bli oppdaget og avslørt som drapsmann var overhengende. Det snødde mye ute nå. Han gned skaftet på øksen med anorakken, slik at ingen avtrykk skulle stå igjen. Sporene i snøen ville tette seg i løpet av natten. For alt han visste ville drapet kunne se ut som et ulykksalig uhell. Men pengene….Pengene så ut til å være tapt. Han kunne melde fra om ranet, men faren for at mistanken for drapet kunne dras i retning av ham, var stor. Nei, han fikk komme seg tilbake til hytta og klarne tankene. Kanskje returnere på natten for å lete ytterligere. Det var kaldt og bekmørkt idet han sliten staket seg mot hytta. Da han nesten var fremme ble han fanget inn av lysstrålen fra en lommelykt. En kvinne, en mann og tre barn i femtenårsalderen ventet ved hyttedøren. 
”Er det din hytte?”, spurte damen med klar stemme.
”Eeh, ja. Hvordan det? ”Rolf svar var nølende.
”Jeg vet ikke om du har oppdaget det, men vinduet ditt på baksiden er knust.”
”Jaså,” svarte Rolf uten å virke overrasket.
”Ja, hva var det dere ville si gutter?”. Mannen kikket strengt mot de tre tenåringene som usikkert vendte blikket ned i den hvite nysnøen.
”Be…Beklager,” stammet den ene av dem begynnende.
”Det var vi som knuste det. Vi kastet tre snøballer samtidig. Den første knuste ruten og de to andre traff elghodet i stuen. Vi fikk panikk da vi så geviret som lå knekt der inne. Vi bare tok skiene fatt og stakk av.”
Måpende tok Rolf ut vottene fra lommen. Det var blitt kaldt, og han frøs på hendene. Idet han dyttet inn den venstre hånden, kjente han at det var klissete i innerforet. Han dro hånden ut igjen og så at den var blitt farget rød. Det var blod. Han kikket forundret på hånden sin og oppdaget at reimen på skistaven hadde gnagd et kutt på motsatt side av tommelfingeren. Det var størknet nå, men det måtte ha blødd en del tidligere. Den lange skituren hadde satt spor.
”Vi skal selvsagt betale for skadene og erstatte vinduet. Vi har allerede dekket det til med plast og en finerplate slik at du holder varmen i natt..” Det var damen som nå snakket igjen, men hun talte for døve ører. Rolf holdt opp skistaven og fulgte den størknede rennen med blod som gikk fra reimen, nedover bambusstaven og ned på trinsen.  Han tok hånden opp i pannen og dro den nedover ansiktet. ”Blodsporene,” mumlet han stille
Tankene vandret febrilsk igjen, på samme måte som de hadde for kort tid siden.
”Forferdelig type Nils Jensen. Innpåsliten og plagsom. Ingen liker slike typer…Pengene er i kassen, pengene er fremdeles i hytta. Trygt i kassen. Ufyselig snik…” Leppene til Rolf beveget seg en anelse fra hverandre , idet han hørte kvinnen rose ham for å ta det hele med et smil…
Da han hørte ordet "smil" i en slik setting, forsto han hvor galt det hele var. Han gikk forbi de samvittighetsfulle besøkende, inn hyttedøren og lukket den etter seg.
Kort tid etter steg varmen i den lille hytten. Rolf sprengfyrte i peisen, og røyken som steg opp mot den mørke himmelen, viste seg å være verdt mer enn livet selv…
 
 JEV