ViMenn uke 44, "Øye for øye" - Krimnovelle

"Øye for øye..."
ViMenn har i uke 44 valgt ut en av mine kriminalnoveller.
Et lengre fengselsopphold som uskyldig kan nok få noen og enhver til å se frem til dagen man skal ut igjen, og forhåpentligvis treffe personen som er årsaken til årene bak lås og slå. At denne personen i tillegg lever i sus og dus på grunn av det som har skjedd, gjør ikke saken bedre. Hovedpersonen i denne novellen  har hatt god tid til å pønske ut hevnen... En hevn som fort kan få uante konsekvenser...
Håper mange får lest.

Jan-Erik

ViMenn denne uka: Bestefar

"Bestefar"
Denne uka har ViMenn publisert en novelle jeg skrev for flere år siden. Den heter "Bestefar" og var egentlig ment å være en barnefortelling. Ettersom jeg skrev så endret historien karakter og endte opp som en krimnovelle. Den tar utgangspunkt i et barns nysgjerrighet omkring det spennende loftet til bestefaren, noe jeg selv husker var ekstremt tiltrekkende. At bestefedre kan ha skjulte sider, kan kanskje loftets hemmeligheter avsløre...

Jan-Erik

Hjemmet uke 38: Krig og kjærlighet

Krig og kjærlighet
Da var  det Ole Georg som var nestemann ut i rekken, når han velvillig låner bort navnet sitt til en av mine kriminalnoveller. Han går rett inn i rollen som en værhard fisker, men jeg synes personlig det er tryggere å vite at den ekte Ole Georg er lege:-)
Historien handler om to gamle rivaler som ikke går av veien for å legge noen utfordringer i veien for den andre. Hvem som tar siste stikk er vel det store spørsmålet...
Låning av navn:
Helt siden jeg startet å skrive har jeg av og til brukt navnet til gode venner i novellene mine. Hvis noen skulle lure, så får alltid den som jeg låner navnet til,  lese og godkjenne novellen i forkant. Jeg bruker ingen særtrekk fra disse personene, men kun navnet.Med andre ord så er det bare for å ære gode venner, og selv om jeg neppe trenger å skrive det, så har karakterene i novellen ingen fellestrekk med eierne av navnene. Da hadde jeg hatt mange meget spesielle venner og de fleste hadde nok vært bak stengte dører. Så kjære Ole Georg: Værsågod og gratulerer med årets jubileum:-)
Vil dere andre lese, så står novellen i ukens Hjemmet....( uke 38)

Hjemmet uke 37: vann på hytta

Min gode venn Jostein låner bort sitt eminente navn i kriminalnovellen som publiseres i Hjemmet denne uka. Noen litt dristige valg gjør tilværelsen adskillig bedre, men kan det vedvare???

Les gjerne  "Vann på hytta" i ukens Hjemmet...

Jan-Erik

Morgedal Hotell - det "glamorøse" forfatterliv:-)

Det er vel ingenting som er så traust som å sitte å skrive. Høres kanskje spennende og glamorøst ut, men det er det så langt ifra:-)
For å bøte på dette bestemte jeg meg for å kaste meg i bilen, kjøre tre timer bort fra Kristiansand og så ta inn på et gammelt ærverdig hotell i skisportens vugge, Morgedal. Hotellet er vel i stilen "høyfjellshotell av den gamle sorten", med peis i resepsjonen, gamle møbler og med lukten av deilig mat i gangene. Ingenting fancy annet enn stillhet, sjel i veggene, fin beliggenhet og så har de jo et svømmebasseng da. Det var masse biler utenfor hotellet da jeg ankom klokken 11.00 idag, og fant raskt ut at de andre gjestene, som ser ut til å være på en slags korøving, er i alderen 70 pluss. Helt topp.
Jeg startet dagen med en joggetur mot hjemstedet til skisportens store sønn, Sondre Norheim. Etter en laaang flat strekning, hvor jeg passerte et hus med julestjernen allerede tent i vinduet, (eller har den hengt siden ifjor?) begynte terrenget å stige ørlite. Da jeg kom rundt neste sving forsto jeg hvorfor akkurat Sondre Norheim var så god til å stå på ski... Veien videre var kun oppover i en stigning som ble brattere og brattere. Jeg karret meg til topps og fikk sett barndomshjemmet hans både fra utsiden og innsiden. (Nøkkelen hang klar). En liten koie i et bratt heng med utsikt over dalen. Artig bonus på turen.

Nå har jeg tatt meg en svømmetur i bassenget og satt meg i peisestua klar for å skrive. Jeg holder på med en slags miniroman som er av en litt spesiell karakter. Idag og imorgen skal jeg sitte her alene å finpusse på manus, slik at seks personer skal få lese den og deretter gi meg en tilbakemelding. Jeg er forøvrig veldig takknemlig for at dere vil lese:-) Jeg vet ikke om dette blir bra engang eller utgitt i bokform, men det er jo risken med å skrive bøker...
Dette er med andre ord det mest eksklusive jeg til nå har gjort i min forfatterkarriere... En tur alene på et hotell i Morgedal. God helg:-)

Jan-Erik

Etterlysning: Lesevillige personer som testpanel for ny miniroman

Jeg holder i skrivende stund på med en litt spesiell miniroman. Den er lagt opp på en litt annerledes måte og jeg ønsker derfor å få noen uavhengige personer til å lese og gi meg en ærlig tilbakemelding på om det jeg til nå har skrevet, fenger.
Man trenger ikke være noen spesialist, men en vanlig leser som vurdere etter sitt skjønn . Man må kun ha lyst til å lese noe nytt som ikke er publisert.

Jeg har til nå skrevet rett over hundre sider. Man får med seg alt fra begynnelsen til slutten (Ingen skal sitte igjen som noen spørsmålstegn og irritere seg etterpå:-), men jeg kommer til å utvide historien som en helhet i etterkant.
Fortellingen er til tider grusom, men har også elementer av humor og glede i seg. Bare så man eventuelt er forberedt på det...

Det jeg altså trenger er to, maks fire personer som sier seg villig til å lese dette utkastet. Gjerne noen jeg ikke har daglig omgang med og helst av begge kjønn. Man trenger ikke komme med en lang utredning i etterkant, man trenger ikke se etter skrivefeil, setningsoppbygninger og språkdrakt, men kun gi en mening om man blir revet med eller ikke. Ønsker man å si noe mer, komme med konstruktiv kritikk, er det helt glimrende.

Send meg en beskjed  på innboksen på facebook dersom du har lyst, så blir jeg veldig takknemlig.

Jan-Erik Vik

En liten fredagsnovelle...

Idag har jeg lyst å dele nok en liten novelle fra en av mine tidligere novellesamlinger. Historien heter "Alderdom." og er hentet fra boken "Kikkeren." Nok engang en litt atypisk novelle for meg, men har lyst til å vise andre sider enn bare krim. "Alderdom" er så kort at man rekker å lese den på busstoppet, i kaffepausen eller under reklamen på Idol.

God fredda

Jan-Erik

Alderdom

Med slepende, stive skritt gikk han mot den trehvite gyngestolen. Den trofaste gamle spaserstokken slo tungt ned i laminatgulvet, og holdt balansen ved like hver gang han satte høyrebeinet ned. Selv de åtte meterne fra badet gjorde ham andpusten og svett. Det surklet i tykt slim i halsen hans, og han hostet eller kremtet for å løse det opp.

Han var sliten nå. Den nittitre år gamle kroppen var i ferd med å svikte mennesket som var inni. Likevel var han ikke vemodig eller bitter. Han var tvert imot fornøyd. Fornøyd med hvordan kroppen hadde båret ham gjennom et langt liv.

På badet hadde han pyntet seg med blå skjorte og slips. Ingen visste bedre hvordan lage en perfekt slipsknute, men fingrene saboterte verket. Den ble skakk, men likevel bedre enn sist gang. Han hadde barbert bort de siste grå skjeggstubbene i kinnene, men barten beholdt han. Bortsett fra at den hadde gått fra sort, via grå, til hvit, hadde den sett lik ut de siste syttien årene. Akkurat slik den var da han hadde anlagt den før bryllupet.

Huden i ansiktet kjentes glatt og myk. Han hadde klappet litt etterbarberingsvann i kinnene for å lukke porene. Den lille svien som pleide å etterfølge, reagerte han ikke på lenger.

Han hang stokken på armlenet og plasserte seg med ryggen mot stolen. Tok et lite steg bakover slik at de tynne leggene forsiktig møtte stolsetet. Med begge hendene godt festet på armlenene satte han seg varsomt ned i gyngestolen. Et tungt utpust blåste ut fra lepper som ikke avslørte noen alderstegn. De kunne like godt vært førtitre som nittitre år gamle. Sakte begynte han å gynge med stolen. Frem og tilbake. Frem og tilbake. Han nynnet noen toner som ikke var satt sammen til noen bestemt melodi. Lenge satt han slik. Først hadde han ingen tanker. Bare kikket ut i rommet foran seg. Kikket på det gamle skatollet. På toppen sto en blank boks som var fylt med åtte After Eight-sjokolader, pakket inn i sine karakteristiske svarte og firkantede papirposer. Han hadde ikke lyst på flere. Til venstre for skatollet sto TV-apparatet som han hadde hatt så mye glede av de siste årene. Han kunne se støvet ligge som en tynn film på skjermen. Det betydde lite. Han skulle ikke se mer på den likevel. Teppet som lå foran ham var tykt og godt. Det gav varme om vinteren og var herlig å gå barbeint på om sommeren. Føttene hans lå nå og hvilte på nettopp dette teppet, men han kjente det ikke lenger. Følelsen i beina var redusert av sokkene og den tykke huden under føttene.

Gjennom det store vinduet sendte solen tynne stråler som varmet ham i pannen. Han kikket ut på den grønne plenen. Senest i fjor hadde han klippet den selv. Nå skulle han aldri gjøre det mer. Tankene begynte å vandre mellom nåtid og fortid. Øynene var lukket. Det var vanskelig å se om han sov eller dagdrømte. Tidvis smilte han, tidvis rant det små tårer nedover stiene han hadde i ansiktet. Han forsvant sakte, men sikkert, innover i seg selv. Det var på tide nå. Det var over. Det var den siste hvilen han skulle ha i gyngestolen. Han var klar. Et annet univers ventet på ham. Et lite stikk av frykt kjentes langt der inne, men hva var det å være redd for? Hvilke prøver kunne vel døden sette ham på, som livet ikke allerede hadde gjort? Gamle minner eller tingene rundt ham kunne ikke lenger holde ham tilbake. Det var ingen grunn til å utsette det.

 Han syntes å se et lys langt der borte. Han beveget seg mot det i en fart han ikke visste han hadde. Øynene under øyelokkene beveget seg raskere ettersom han nærmet seg det varme lyset. Da han nesten var fremme, stoppet bevegelsene opp. Pusten gikk saktere og saktere. Han skulle hentes. Ut av den gamle kroppen, bort fra jorden og den menneskelige verden. De gamle, rynkete hendene, som nesten så gummiaktige ut, løsnet på fingrene rundt armlenene. Tiden var inne. Lyset og varmen omkranset ham nå. 

Med ett forsvant alt. Det ble mørkt under øyelokkene. Han kjente en varme på hånden. En varme og et lite grep. Han slo opp øyene. Kikket forskrekket inn i to spraglete, lyseblå barneøyne.

«Sover du, oldefar?»

En stemme fra en liten munn uten fortenner hvisket ham i øret. Den blonde femåringen med fire fregner på nesen klatret opp på fanget hans og klemte det nybarberte kinnet med full barnekraft.

«Knusekos, oldefar. Det er det det heter.»

Den gamle mannen tørket smilende de få tårene som hadde stoppet opp i groper som gikk på tvers av ansiktet. Han rettet seg opp og «stjal nesen» til gutten. Raskt gav han den tilbake med et glimt i øyet.

«Du lukter så godt, oldefar.»

Gutten sa det samtidig som han snurret på den hvite barten hans med glatte fingre.
«Kan jeg sitte på fanget ditt og se barne-TV?»

Uten å vente på svar ålet han seg nedover beinene hans. Da han nådde ned til føttene, skvatt han litt over hvor tung gutten var blitt. I det gutten skrudde på TV, reiste han seg opp og gikk de få stegene bort til skatollet. Stokken ble hengende på armlenet. Med skjorteermet tørket han bort støvet på tv-skjermen. Vel tilbake i gyngestolen satt den gamle mannen med oldebarnet på fanget. Sammen fulgte de intenst med på barne-TV, samtidig som de pakket ut hver sin After Eight-sjokolade fra de små svarte firkantede papirposene.

«