Fanget
Det var totalt mørke. Ingen forskjell om øynene var åpne
eller lukket. Jeg følte rommet presse seg mot meg fra alle kanter. Ville skrike
om hjelp, men hadde ingen stemme. Den var lammet. Lammet som resten av kroppen.
Prøvde å fortelle armene at de skulle bevege seg. Prøvde å sende impulser fra
hjernen ned til beina. Nytteløst. Ingenting virket. Det eneste som fungerte var
hjernen, og jeg kunne kjenne kroppen. Følelsen i huden. Det dyvåte lakenet
klistret seg klamt til ryggen min. Langs ryggraden var det glohett, men helt
ytterst under armene var det kjølig. Nærmest iskaldt. Jeg kjente lukten av min egen
svette. Våt og fersk blandet med eimen av redsel. Frykten tok tak i kroppen.
Tok over den. Gled inn gjennom hver minste pore og kroppsåpning som grådige kakerlakker.
På innsiden av huden begynte den å kravle rundt. Gravde seg inn i kjøttet,
fylte blodårene, og strømmet som rødglødende lava rundt og rundt i årenes
kretsløp. Magen knyttet seg som en klump av knuter som var for stramme til å
løse opp. Brystet føltes sårt og fillete, som en ost som raspes i småbiter.
Frykten var i ferd med å nå sitt høydepunkt da panikken sto klar til å ta over.
Stillheten som hadde vært min eneste venn, tok jeg selv bort. Den nærmest
lydløse pusten jobbet nå hektisk og ukontrollert, og laget lyder jeg gjenkjente
som panikkens helvete. Den jagende, korte pesingen fikk meg til å tenke på om
hjertet ville tåle påkjenningen. Det verket i armene og i den store
blodmuskelen. Igjen ville jeg skrike om hjelp, men munnen knep seg sammen som i
en spasme. Det suste i hodet. Suste i tanker som ikke lenger var
sammenhengende. Det liknet på slutten. Ingen kunne overleve slikt. Det var
nytteløst. Jeg var ferdig. Det var over.
Øynene mine var vidåpne og stirret forskremt ut i intet. Et
lite vindpust blåste det sorte rullgardinet opp slik at en liten glipe med lys
snek seg inn i rommet. Var det sol? Hørte jeg fuglesang?
Som et brannteppe som ble lagt over illsinte flammer forsvant
panikken. Frykten lå der ennå som glødende kullbiter, men det var mer trolig at
de skulle slukke enn blusse opp igjen. Jeg satte føttene i gulvet. Kroppen var
igjen i min makt. Idet jeg reiste meg, falt kullbitene av meg og kun litt aske
var igjen på kroppen. Nerver som oppførte seg som irriterende veps, stakk meg
et par ganger, men jeg ristet dem bort. Gikk mot vinduet og den lange hyssingen
som hang i enden av rullgardinet. Hyssingen som bestemte lys eller mørke. Liv
eller død. Jeg trakk varsomt i den og merket straks varmen fra solen…
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar