onsdag 20. juni 2018

Ferien nærmer seg og flere drar utenlands. Denne krimthrilleren er lagt til sydligere strøk, og forhåpentligvis holder man seg unna steder som beskrevet i novellen. Novellen er tidligere publisert i ViMenn med den glimrende illustrasjonen laget av Bogdan Bocianowski. 


Samleren ved klippene

Jan-Erik Vik

 Jon gikk bortover den smale grusstien. Han var langt unna den vesle leiligheten som kostet ham knappe 200 Euro i uka, langt borte fra folk, langt unna ståk og mas. Kun de skarpe klippene skilte ham fra det lyseblå, glassklare havet som glitret bekymringsløst og flatt i lyset fra den klamme ettermiddagssola.  Det var første gangen han besøkte denne øya. En middelhavsøy som ikke var noe typisk turiststed, men som likevel fristet med sol og varme, palmer og ikke minst fred og ro. Han trengte det nå etter en slitsom vinter. En vinter hvor de økonomiske utfordringene hadde tårnet seg opp, og hvor han nå hadde flyktet unna for å tenke….

Den slitte dongerishortsen klebet seg fast til vinterbleke lår og den rutete skjorten han bar, ble stadig våtere av svetten som piplet befriende ut fra åpne porer. Han tørket seg i pannen med håndflaten og kneppet opp ytterligere tre knapper i halsen.  Han gikk i rolig tempo, men var likevel andpusten i den høye luftfuktigheten. Stien buktet seg gjennom det tørre terrenget som en ilter slange. Små busker som ikke hadde behov for de store vannmengdene slynget seg som tett kratt på hver side og raspet ham stadig vekk i leggen. Ikke slik at de ble blodige, men de lagde hvite striper i den tørre huden hans. Da han forserte den ytterste klippen kom en ny bukt til syne.  En liten ”U” i landskapet som hadde beskjeden bebyggelse langs sandstranden. De velstelte leilighetene lå som en hvit perlerad av tenner etter hverandre. Alle med skodder fremfor vinduene, noe som vitnet om at de var ubebodde på denne tiden av sesongen.  Øynene hans dro seg forbi dem og videre utover horisonten. Helt på tuppen av de voldsomme klippene, på motsatt side av hvor han sto, så han en annen bolig. Den var tydelig fraskilt fra de andre med en tett krattskog, men han skimtet en liten sti gjennom den. Det var enn sliten kåk som ikke holdt den samme standarden. Han tenkte at det var den råtne tannen med hull i. Den som skjemte ut hele det flotte hvite gliset, og derav var støtt ut fra de andre. Han kikket på iphonen sin og registrerte at han kun hadde gått fem kilometer. Spaserturen var godt for de tunge tankene, så han bestemte seg for å fortsette.

Da han passerte de første leilighetene forsto han hvorfor han hadde valgt å reise til dette stedet. Stillheten og anonymiteten gav ham akkurat den roen han trengte for å finne ut av ting. Finne ut om han turde å satse videre på sitt vesle etablissement. Han kikket på de vakre leilighetene, men følte seg merkelig nok mer tiltrukket av den slitne boligen helt ytterst. Langt der borte så han små løshunder som beveget seg i slowmotion rundt det lille gjerdet som omkranset huset, men de la seg ganske snart ned under busker som hadde kjølt ned den støvete jorden… Det forsterket det slumaktige inntrykket, og kunne virke avskrekkende nok i seg selv. Han stoppet opp ved enden av rekken med de velstelte, men likevel så anonyme husene.

 ”Like alle sammen” tenkte han. Trygt, kjedelig og spenningløst. Det var slik han alltid hadde levd. Bare fulgt det trygge, det som lå godt innenfor komfortsonen. Det oppsummerte kanskje yrkesvalget hans. Antikvitetshandler av fjerde generasjon. Det var jo ikke akkurat den mest spenstige tittelen man kunne ha, og med den lute holdningen, de smale skuldrene og det flinskallede hodepartiet så var det ikke akkurat en Indiana Jones som nå vandret litt motvillig videre mot det usikre kortet på klippen. Men nysgjerrig var han, og det var nok derfor han i denne stund drev seg videre, med svettedråper på nesetippen og skjorten blafrende i den milde ettermiddagsbrisen.

Hundene beveget seg knapt da han nærmest listet seg forbi dem. De vippet ørene opp, men øynene var lukket. Det så ut til at varmen hadde slått vaktinstinktet deres ut. Han nærmet seg gjerdet som omkranset huset. Det var mer falleferdig enn det hadde sett ut på avstand. Grått og trist. Malingen var fullstendig flerret av murhuset og flere steder var det satt opp lemmer for å holde gjerdet på plass. Han stoppet opp og kikket seg rundt. Verken så eller hørte tegn til liv. Jaja, så hadde han i hvert fall trosset sin egen usikkerhet. Det var en seier i seg selv.

”Velkommen til min ringe bolig, fremmede…” En tynn pipete stemme fra innsiden av gjerdet skar gjennom luften. Jon kvakk til og kikket forvirret rundt seg. Han strakte hals og oppdaget til sin store forundring hodet til en eldre kar som satt på en gyngestol under et lite halvtak av blikkplater. Han pattet intenst på en pipe, bar store mørke solbriller og kikket i en helt annen retning enn der hvor Jon stod.

”Er det meg du snakker til?” Jon svarte på engelsk, det samme språket som den gamle så gebrokkent hadde tiltalt ham på.

”Ja, min venn. Ser du andre rundt deg?” Den spydige kommentaren var sagt med en viss sjarme, men den satte Jon litt ut av spill.

”N…Nei nei” stammet Jon usikkert, vel vitende om at han egentlig var utenfor den eldres synsfelt.

”Så kom inn da og få deg noe å drikke. Det er varmt i dag.” Den direkte invitasjonen føltes nesten som en ordre. Jon kikket rundt seg, som for å se seg om etter en utvei. Han kjente det strittet imot å skulle bevege seg inn der, men hva kunne vel skje? Det var jo bare en gammel mann som satt der.

”Jo takk, en liten vannskvett har jeg vel tid til, før jeg må videre.” Han la inn unnskyldningen med en gang, så han raskt kunne skygge banen dersom det ble for ubehagelig. Han åpnet porten og tok steget inn på gårdsplassen. Den så like forsøplet og skitten ut som den hadde gjorde fra utsiden. Det var derfor overraskende å se den gamle mannen sitte der i en kritthvit dress. På avstand kunne han nesten se elegant ut. Distingvert og kanskje en smule eksentrisk..

”Kom hit ned og sett deg. Stolen din står allerede klar”. En hånd pakket inn i en hvit silkehanske vinket i luften, men ansiktet var fremdeles vendt i en annen retning.

”Blind”, tenkte Jon med det samme. ”Han retter selvsagt ørene mot meg for å vite hvor jeg befinner meg”.  Jon husket plutselig på den gamle naboen fra barndommen. Han som hadde bodd i etasjen over i blokken deres. Mannen med de enorme ørene. Han hadde brukt hvit stokk, og faren hadde spøkt med at ørene var dobbelt så store siden han ikke kunne se. Moren hadde bedt ham slutte å tulle med slikt, men faren sto på sitt og lo høyt da han sa det.

 ”De er som en omvendt tuba”, hadde han sagt. ”En parabolantenne som tar inn alle signaler”. Det viste seg i ettertid at naboen var en forferdelig fyr som klaget på alle lyder, og moren flirte i det skjulte og var med på leken. Da øremannen en skjebnesvanger dag hadde tråkket feil i trappetrinnet og veltet nedover trinnene før han endte opp livløs foran døren i Jons etasje, snakket de aldri mer om han. Han døde øyeblikkelig, og årsaken til det var at hodet slo seg mot en gjenstand som befant seg liggende på deres dørmatte. Utrolig nok hadde det ene styret på Jons trehjulsykkel, den som manglet gummihåndtak, boret seg inn i skallen hans. Inn i den omvendte tubaen som aldri skulle spille igjen…

Jon gikk mot den eldre mannen.  Han så ut til å være hårløs under den latterlige stråhatten han bar på den smale skallen. Han sugde hardt på pipen og de innhulte kinnene avslørte at han var nesten uten tenner.  Jon strakk ut hånden for å hilse. Det kom ingen neve i retur, men stemmen bad ham sette seg ned.

”Jaså, du er på ville veier skjønner jeg. Her er det ikke ofte folk våger seg ut…Hva heter du?”

”Jo…” Han kom ikke lenger før det neste spørsmålet rant som et måkeskrik ut av nebbet hans.

”Er du alene?”  Den brekende stemmen var ubehagelig og skjærende.

”Ja, jeg dro hit for å komme bort fra alt. Trengte litt tid for meg selv.”Jon undret seg over sitt eget svar. Hvorfor han i det hele tatt utleverte slikt til en som ikke engang ventet på å høre navnet hans. Men det var andre ting som hadde fanget Jons oppmerksomhet. Remedier som befant seg bak den gamle mannen, på innsiden av døren inn til huset. De var i ferd med skylle bort enhver spire av ubehagelig frykt for dette vemmelige stedet. Han skimtet antikviteter av en art han sjelden hadde sett. Det lyste i øynene hans.

”Hva slags sted er egentlig dette? Jeg kunne ikke unngå å se de gamle maskene og sverdene på innsiden av døren…” Det var formelig så han fikk vann i munnen da han sa det, som om verdifulle skatter allerede var servert på en diger tallerken framfor ham.

”Jeg er bare en gammel samler. Har vært verden rundt, og hatt stor glede av å ta med meg noen minner fra forskjellige hjørner av vår gamle klode. Ta deg gjerne en titt på innsiden…” Jon var ikke sein å be. Han hadde allerede reist seg fra stolen og stormet inn. Da han kom ut igjen var han nærmest målløs. Den beskjedne boligen huset helt utenkelige antikviteter fra de mest verdifulle tidsperiodene. Kunne han om bare få tak i et par av disse skattene ville alle de økonomiske bekymringene han hadde flyktet fra, nærmest fordunste som kokende vann.

”Imponert?” Den gamle kallen breket igjen.

”Jeg er ute av stand til å beskrive dette. Jeg arbeider med antikviteter selv og hadde gjerne ville gjøre en handel med d…” Han ble avbrutt av den hvite viftende hansken igjen.

”Handel… Kommer ikke på tale. Du skal FÅ det du ønsker deg mest, men jeg må vite en ting og nå må du svare meg hundre prosent ærlig…”

Jon trodde nesten ikke det han hørte og nikket ivrig i forglemmelsen av at mannen ikke hadde syn…

”Jaja, hva lurer du på?” stotret han etter hvert frem.”

”Jeg må vite om noen vet at du er her… Jeg vil gjerne ha disse hemmelighetene for meg selv, ser du. Jeg vil ikke bli rent i senk av andre nysgjerrige”

”INGEN”, svarte Jon kontant. ”Ingen vet at jeg har tatt turen her i dag og jeg har ikke møtt en eneste levende sjel på veien hit heller. Jeg lover, dette blir mellom oss.” Jon’s stemme dirret i ekstase. Han var helt satt ut av den utrolige situasjonen han hadde kommet opp i. Alt fordi han for en gang skyld hadde våget. Våget å ta steget ut av den lille skjøre boblen sin.

”Godt…” smilte mannen med kjøttgommene sine. La meg hente litt vann til oss. Er du grei og tar stokken min som står rett bak døren til høyre. Jon spratt opp og bykset med lette steg inn forbi døren. Der, i et lite stativ stod det en tynn trefarget stokk, med et gullforgylt rundt kulehode på toppen. Den så ekslusiv og sjelden ut.

”AI…” utbrøt Jon høyt. Noe stakk ham da han la hånden på kulen for å trekke den opp av stativet.

”Venstre side mente jeg… stokken på venstre side. Herregud så gammel og rotete jeg har blitt. Den eldre kallen ropte med en hes latter. Jon fant den rette stokken og kom ut igjen. Han hadde satt leppene mot håndflaten og slikket i seg den lille perlen med blod som piplet ut av fra huden.

”Stakk du deg?” Mannen hvisket til Jon.

”Ja, men ingen fare. Jeg tåler det, men det svir noe voldsomt. Nesten som et vepsestikk.

”Gjennom huden?

Ja, men det går bra sier jeg. Hva er det for en stokk som har en nål på håndtaket?”

”Den er fra det gamle egypt. Den lille, nærmest usynlige nålen inneholdt ofte slangegift som ble pumpet opp fra en liten beholder på innsiden av håndtaket. En djevelsk liten sak som ble gitt i gave til noen man ville til livs… En gave som de da aldri fikk brukt mer enn et par minutter... Du kan beholde den om du vil. Det er så vidt jeg vet bare et eksemplar av den i hele verden.

Jon kikket med store øyne på den gamle mannen. –Slangegift???

”Ta det helt med ro. Jeg har ikke tilgang på slikt jeg. Det er ingen slanger på denne øya, min venn. Han knegget som et gammelt esel idet han reiste seg for å hente litt vann

Jon samlet seg, og bad ham sette seg igjen.

-Jeg klarer meg uten vann”, sa han bestemt.

-Jaja, det er ditt valg. Det er fort gjort å bli svimmel i denne varmen. Kroppen mister mye veske vet du...

Jon begynte å bli utålmodig. Han ville raskt finne ut mer om disse skattene...

”Er det ingen andre som vet om denne samlingen din altså? Får du aldri besøk?” Jon ønsket å vite om det kunne være flere interessenter.

”Min gode venn, jeg har samlet på gjenstander hele livet, levd i sus og dus og truffet alle verdens mennesker. Nå som jeg er blitt gammel er det godt å trekke seg bort fra alt. Bare sitte her sammen med tingene mine, minnene. Være i fred, om du skjønner? Her ute med klippene får jeg være det. Går du på baksiden av huset mitt så finner du helvetes forgår. Klipper står rett ned i havet. Faller man ned der forsvinner man fra jordas overflate.. Ingen andre som kjenner stedet vil hit ut”

”Jeg skjønner”, svarte Jon. Den gamle karen rynket på nesen så solbrillene beveget seg opp og ned. Jon kjente det begynte å prikke i hodebunnen og merket at magen syrnet.

”Jeg har det jeg ønsker av materielle ting,” fortsatte mannen. ”Nå er det andre samleobjekter som står på menyen. Ting jeg har mistet, saker jeg ikke kan kjøpe eller bytte til meg.” Jon blunket intenst med øynene, og slet med en ubehagelig hinne som la seg som en snerk over synet. Svetten silte fra pannen i den drepende varmen.

”Men besøk… ja, jo da, jeg har hatt to på besøk det siste året. Først kom Pepe med det lange sorte håret. Jeg har alltid ønsket meg et slikt langt tykt hår” Han tok av seg stråhatten og åpnet en eske som lå ved siden av stolen han satt i. Jon merket at førligheten i kroppen var i ferd med å forsvinne, samtidig som tungen ble mer og mer nummen. Han prøvde å snakke, men ingen lyd kom ut av munnen hans. Han skled ned fra stolen og ble liggende urørlig på bakken.  Bare så vidt klarte han å vri øynene slik at han med et slørete blikk fikk se den gamle mannen trekke et sort hår over den glatte issen. Han pratet med enda større iver i stemmen nå. Virket nesten opphisset.

”Pepe hadde derimot så dårlig tenner at jeg måtte vente et par måneder til på dem. Da dukket det derimot en amerikaner opp her ute. Helt utrolig spør du meg…. Jeff hette han og han hadde den vakreste og hviteste perleraden jeg noensinne har sett. Jeg hadde nemlig synet intakt den gangen, selv om det var på retur allerede da..” Jon lå nå fullstendig lammet og nærmest paralysert på bakken. Øyelokkene var glidd igjen og alt var svart. Den gamle mannen ristet på en liten treboks. Det hørtes ut som mange små terninger slo mot veggene. ”Jeff hadde de vakreste tenner. Hvite som elfenben…” Stemmen var drømmende, nesten behagelig, før den igjen ble som en rusten kråke.   

”Men han hadde brune øyne” fortsatte han…”Og det hadde selvsagt Pepe også. Jeg har alltid ønsket meg blå… Jeg ble så glad når du dukket opp, min venn for jeg antar at med din nordiske aksent så er dine er blå…”

Jon klarte ikke gi lyd fra seg. Han ville nekte, men kunne ikke. Alle sansene var lammet.  Alle bortsett fra hørselen som derimot virket forsterket. Det var som en omvendt tuba. En parabol som tok inn alle signaler.

 Han hørte sin egen hurtige åndedrett, vinden som suste i palmene og vannet som slo mot klippene. Han visste det kom fra baksiden av huset. Han hørte det klart og tydelig... Helvetes forgård..

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar