lørdag 17. mars 2018

En ikke spesielt hyggelig novelle - men krim er krim:-)


Illustrasjon fra ViMenn


Hevn...
Jeg kom ut av kirken, helt bakerst i følget hvor kisten til min gamle filletante ble båret mot graven. Det var et pliktløp fra min side, jeg kjente henne knapt men det var forventet at jeg deltok. Det hadde vært en flott begravelse, med rolig musikk og et par taler fra familie og prest. Som naturlig var, hørtes lav hulking og lyden av neser som ble pusset fra benkeradene omkring meg. Selv følte jeg ikke spesielt sorg. Hun var gammel og døde trett av dage, og jeg hadde knapt sett henne siden min egen barndom. Likevel opplevde jeg seremonien som respektfull og verdig et langt liv som hadde betydd mye for mange. Det var likevel episoden da jeg gikk ut av kirken som festet seg den dagen. I det lange slepet av duknakkede gjester tok jeg på meg mine mørke solbriller og kikket rundt meg på de mange gravstøttene som omringet stien vi vandret bortover. Blikket mitt festet seg raskt på en mann på min egen alder, som satt på huk foran en grav. Jeg var sikker på at jeg hadde sett ham før, men klarte ikke feste ansiktet til et konkret navn. Likevel vekket han nysgjerrigheten så mye at jeg sakket akterut følget foran meg. Jeg vippet brillene opp i pannen og studerte både ham og gravplassen han satt foran. Jeg visste godt hvilken stein han stirret på. Det var Kirstis siste hvilested. En grav jeg kun hadde sneket meg til å besøke når jeg var viss på at andre ikke var tilstede. Mannen var flakkende i blikket, som om han var ukomfortabel med situasjonen. Jeg så leppene hans bevege seg i setninger som var umulig for meg å høre. Han tok seg flere ganger til pannen og dro den grove håndflaten nedover ansiktet. Ristet på hodet som om han nektet for noe… Som om han hadde en pågående samtale. Han hadde flere tatoveringer på underarmene, men utover det et ganske alminnelig utseende.
Jeg stanset helt opp og stilte meg bak stammen til et gammel eiketre. Det lå nøtter på bakken foran meg og jeg bøyde meg ned for å plukke opp et par. Jeg ble sittende på huk, delvis skjult og skulte bort på mannen. Han virket mer sint nå. Hyttet med neven samtidig som han reiste seg brått og forlot stedet. Jeg var fristet til å gå etter ham, men gravfølget mitt hadde nå stanset opp foran min filletantes siste hvilested og jeg halset etter, for å bivåne bisettelsen. Tankene mine surret som besatt omkring om hvem vedkommende kunne være, men jeg klarte ikke sortere det. Ikke før jeg sto som sistemann igjen ved graven og kikket i det sorte hullet hvor den hvite kisten nå var senket til bunnen.
Kent Skog…. Herregud, det var jo Kenny… Min gamle klassekamerat fra videregående. Vi kom fra samme nabolaget, men han flyttet kort tid etter at Kirsti døde. Det var flere som gjorde det, som ikke orket å bo i et strøk hvor et grufull drap hadde skjedd. Et drap på en uskyldig ungjente på tyve år. En jenta så vakker som ingen andre. En jente som jeg fremdeles savnet og som hjemsøkte tankene mine daglig. Min beste venn… Min elskede kjæreste.

Jeg styrtet bortover stien, passerte eiketreet jeg hadde gjemt meg bak og gikk deretter mot gravstedet Kent Skog hadde sittet foran. Jeg bøyde meg ned og satt slik han hadde gjort minutter i forveien. Stirret på navnet som var risset inn i den glatte gravsteinen og fylt med gullfarge. Det var første gang jeg hadde sett det i dagslys. Jeg hadde aldri våget meg hit på andre tider enn natten. En isende følelse dro seg nedover ryggen min. Jeg tenkte på kvelden jeg fikk telefonen. Det var faren til Kirsti som hadde ringt meg. Lurte på om jeg hadde sett henne. Jeg sa som sant var at jeg ikke hadde truffet henne på noen timer, og at vi hadde hatt en dum krangel. Han virket bekymret og stresset. Jeg hadde fått en vond følelse i hele kroppen, senset at noe var galt. Da politiet sto på døren min tre timer etter ble vardøgene mine bekreftet. Noe var alvorlig galt. Det verste hadde skjedd. Kjæresten min var funnet drept i skogen. Jeg forsto først ikke hvorfor, men politiet brukte unaturlig mye tid på meg. Etter hvert gikk det opp for meg at jeg var deres hovedmistenkte. Det fantes visstnok statistikker på at kjæresten svært ofte var gjerningsmannen i slike saker. Jeg måtte gjennom utallige avhør. Noen mer målrettede og harde enn andre. De fant selvsagt ikke noen bevis for at jeg hadde utført udåden og jeg gikk fri, men jeg var likevel ikke frikjent. Ikke av samfunnet jeg daglig beveget meg i. Fremdeles den dag i dag er jeg ikke ute av søkelyset. Jeg hører fremdeles navnet mitt som hviskes i forbindelse med saken og jeg kjenner øynene til mine medborgere stikke meg i ryggen når jeg beveger meg på gaten. Det er derfor jeg ikke besøker graven hennes. Jeg vet at folk vil reagere, lage en scene, og jeg ønsker ikke støte noen. Vil ikke gjøre noe som sårer familien hennes, selv om de for lengst har støtt meg bort. Jeg kunne nok valgt å flytte fra stedet, og jeg burde kanskje gjort det, men det er en måte å vise min uskyld på. Hadde jeg dratt bort, ville mistanken forsterkes…

Jeg strøk fingeren over gravsteinen, samtidig som tankene mine dreide over på Kent igjen. Hvorfor besøkte Kent Skog graven? De var aldri nære så vidt meg bekjent, jeg visste ikke at de kjente hverandre engang…
Jeg dro bort litt ugress som lå omkring en lykt som jeg hadde sett at Kent hadde løftet på. Den holdt på å velte og jeg klarte akkurat å ta den imot før den velvet helt over på siden. Det var da jeg så det. Det som lå under og glinset i sølv mot den svarte jorda. Et smykke. En sølvkjede med et lite hjerteformet anheng. Jeg merket at munnen min ble tørr og at hodet ble susete. Det var som om alle lydene omkring meg forsvant.  Jeg tok smykket skjelvende opp i hånden og holdt det mot sollyset. Det var smykket som politiet stadig hadde avhørt meg om. Som de hadde endevendt hele hybelen min for å finne. Det samme smykket som hadde stått på forsidene av avisene og som var en vesentlig del av etterforskningen. Kirsti gikk aldri uten smykket og det hadde vært en gave fra meg da vi offisielt ble sammen. Det var ikke omkring halsen hennes da liket ble funnet. Politiet hadde en teori om at jeg hadde tatt det tilbake etter at jeg hadde slått henne i hjel. At drapet hadde handlet om en voldsom krangel. Det var ikke sant. Jeg ville aldri drept Kirsti. Jeg elsket henne jo…

Jeg puttet smykket i lommen, kikket rundt meg og forlot kirkegården. Jeg kjente aggresjonen vokse i kroppen. Kent Skog sitt ansikt viste seg hver gang jeg blunket. Var det virkelig han som hadde gjort det. Som hadde tatt livet av min kjære og som hadde latt meg leve i gapestokk i ti år. Jeg tenkte ikke klart. Så bare en ting for meg og det var å knuse denne fattige sjelen. Jeg søkte han opp på mobilen og fant ut at han bodde i nabobyen. Fant ham på facebook og så raskt at han var ungkar og uten barn. Akkurat som meg selv.  Heldigvis var det ingen fartskontroller på veien, for da hadde jeg aldri kommet frem. Jeg kjørte som en villmann.
Da jeg sto utenfor huset hans gikk det et ras av følelser gjennom meg. Jeg var sint, trist og aggressiv. Skalv i kroppen og ristet på hendene. Jeg gikk mot inngangsdøren hans. Så at det var lys i det lille rekkehuset. Jeg tok tak i dørhåndtaket og oppdaget straks at han ikke hadde låst døren. Jeg gikk rett inn og braste inn i stuen. Han sto foran kjøkkenbenken og stirret med vidåpne øyne på meg da jeg stormet inn.
Han så skrekkslagen ut. Han ropte ut navnet mitt, kjente meg tydeligvis igjen,  men jeg stoppet ikke. Jeg satte høyre hånden i strupen hans og presset kroppen hans bakover og inntil veggen. Jeg presset fingrene sammen rundt halsen, brukte begge hendene nå og jeg kjente kraften i kroppen hans svikte. Han seg mot gulvet. Jeg skrek til ham.
-Jeg så deg… Jeg så deg på kirkegården, din jævel. Smykket til Kirsti…Du la smykket hennes under lykta…
Øynene så ut som om de skulle sprette ut av hodet hans. Han slo meg i armen og forsøkte å si noe. Jeg lettet litt på trykket og han presset ut et navn.
-Onkel… Onkel Bjarte…
-Hva er det med Bjarte?  Hva har han med dette å gjøre? Jeg skrek mot ham så spyttet mitt traff ham i ansiktet. Jeg visste godt hvem Bjarte var. En halvkriminell tulling som alltid hadde vært i klammeri med loven.
-Jeg fant det hos ham… I leiligheten hans. Han hostet setning frem og jeg slapp taket. Kent rullet over på siden og laget rallende lyder med halsen. Han gråt nå og ropte den samme setningen ut på ny.
-Jeg fant smykket hos Onkel Bjarte. Det må være han som gjorde det…
Jeg satt meg ned på gulvet med ryggen mot kjøleskapet. Kent snudde seg og så på meg med blanke øyne.
Han er dau og jeg fant det i sakene hans. Jeg ville bare gjøre det rette. De kan ikke arrestere en død mann, så jeg ønsket at Kirsti skulle få tilbake smykket sitt. Det var samme typen hun hadde som armbånd. Det var derfor jeg la det på graven, under lykten. Så det skulle bli en helhet igjen… Har du smykket her? Han kikket på meg med hevede øyenbryn.
-Ja, jeg har det i lommen min. Forstår du hva dette betyr for meg? Jeg kan frikjennes en gang for alle. Hele byen har i alle år trodd at det var meg. Jeg har levd i en skygge i ti år… Jeg må levere det til politiet nå. Jeg skal endelig få dette ut av verden…
Kent ristet på hodet.
-Hør på meg litt. Vi må gjøre dette på riktig måte. Ta med deg smykket hjem, det er snart natt. Det beste er å snakke med etterforskerne som har hatt saken og de er ikke på jobb på denne tiden av døgnet. Jeg skal heller ringe dem i morra og gi min forklaring. Det vil styrke din sak på en helt annen måte. Jeg beklager at jeg ikke tenkte på dette, men Onkel Bjarte skal ikke få slippe unna . Han skal stå til rette for dette drapet, ikke du… La meg hjelpe deg. Kent strakk frem hendene og tok mine. Det var godt å ha en støttespiller. Det var første gang på disse ti årene at jeg hadde en på min side. En som ville tale min sak. Jeg nikket. Kjente en ro jeg ikke hadde følt på lang tid bre seg i kroppen. Jeg skulle endelig få leve et normalt liv igjen. Jeg skulle stå opp fra de døde og få besøke min kjærestes grav som alle andre.
-Jeg visste ikke at du kjente Kiristi engang, sa jeg med mild stemme.
-Jeg gjorde vel heller ikke det, men hun var jo en flott jente som alle likte… Men vi visste jo at dere to var sammen da. Kent kikket i gulvet, nærmest skamfullt.

Jeg både takket og beklaget overfor Kent da jeg forlot huset hans. Han nikket og smilte selv om han fremdeles hostet etter kvelningsforsøket mitt.
-Pass godt på smykket i natt, så skal jeg ringe etterforskerne tidlig i morra.
-Ok, takk for hjelpen igjen. Setter stor pris på det. Jeg gikk med lette steg mot bilen. En byrde var i ferd med å forsvinne fra skuldrene mine. Jeg var allerede lysere til sinns…

Jeg kjente meg helt tom da jeg omsider la hodet ned på puta, sliten etter dagens hendelser. Likevel smilte jeg da jeg la smykket til Kirsti på nattbordet. Det var nesten som om jeg følte hennes tilstedeværelse. Som om hun var i rommet sammen med meg Jeg satte vekkerklokken på syv. Ville tidlig opp slik at jeg kunne komme i gang med livet igjen. Jeg sovnet nesten med en gang og hadde det ikke vært for at det dundret på døren to timer seinere, så hadde jeg nok sovet natten gjennom. Idet samme jeg bryskt ble røsket ut av søvnen slo en tanke ned i meg som et lynnedslag. Det var en setning Kent hadde sagt, som plutselig gav meg en urolig følelse. Da jeg så ut gjennom kikkehullet i døren og vred om låsen, ble alt med ett alt klokkeklart for meg. Kent hadde nevnt armbåndet som Kirsti bar og at det var i samme serie som smykket. Politiet braste inn døren og satte håndjern omkring håndleddene mine. De fortsatte inn i huset og gjennomsøkte hver krinkel og krok. Armbåndet hadde det samme hjerteanhenget som smykket og jeg hadde jeg gitt henne det bare timer før drapet. Ingen andre kunne ha sett det. Ingen andre enn gjerningsmannen… En politimann kom ut av soverommet mitt med smykket til Kirsti i en gjennomsiktig pose. Jeg hørte ham si til en kollega at det anonyme tipset stemte.
Det var som om noen stakk rustne kniver i kroppen min. Jeg forsto straks hvem som hadde tipset dem. Den eneste som visst at jeg hadde smykket. Kent Skog.
Jeg nektet selvsagt i alle politiavhør, men når deres hovedmistenkte gjennom mange år hadde beviset liggende på nattbordet, var jeg sjanseløs.

For andre gang skulle jeg straffes for et mord jeg ikke hadde begått, forskjellen denne gangen var at jeg skulle jeg sone i en liten celle. De fleste ville nok bukket under, men det er en ting som holder meg oppe. Som holder meg tålmodig og fokusert. Det er en oppgave jeg skal utføre når jeg kommer ut. Et drap jeg skal begå, som jeg nå har tyve år på å forberede. Skal jeg sone for mord, skal jeg jammen meg gjennomføre et også. Jeg regner med at Kent Skog vil gå i dekning, men jeg skal finne ham. Om jeg så skal bruke resten av livet på å lete….

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar