Dette er en novelle jeg skrev for en stund siden og er hentet fra min tredje novellesamling " Femte etasje".
Dette er vel det man kan kalle en relasjonsnovelle og er også litt på siden av det jeg pleier å skrive...
God søndag:-)
Evige bånd
Den unge kvinnen sto i baugen på den lille fergen som fraktet
henne fra fastlandet og ut til den lille øya. Kledd i en lyseblå sommerkjole
med en hvit cardigan over skuldrene, kjente hun bølgene minske idet bryggen
nærmet seg. Med et lite dunk traff den gummipolstrede fronten den massive betongklossen
som var støpt i forlengelsen av sommervarme svaberg. Med et tomt blikk nikket
hun til kapteinen som bekreftet avtalen om at han skulle hente henne en time
seinere. Hun hoppet i land og enset ikke lenger motorduren som stadig ble
svakere bak ryggen hennes, idet fergen tøffet ut igjen i skjærgården. Hun tok
av seg tøyskoene som hadde skjult de nakne føttene hennes. Bar dem i hendene og
begynte sakte å gå mot stien i enden av bryggen. Betongen var ennå lunken etter
en lang dag i solsteken. Det sitret nervøst i kroppen hennes. Det var seks år
siden sist hun hadde vært her. Likevel var lite forandret. De små røde og hvite
sommerhusene møtte henne slik de hadde gjort sist hun var her. Lyden av barn
som lekte på bryggene, med bøtter fulle av krabber og småfisk. Hodene deres
bøyd over bryggekanten med håven i høyre hånd og et godt tak i fortøyningspålen
med den venstre. Det var som tiden hadde stått stille. Som om øyeblikket hadde
frosset.
Hun skulle ikke langt. Bare rundt det gamle fiskemottaket som
lå på østsiden av øya. Ut på tuppen av naustet hvor de sammen hadde sittet hver
kveld den sommeren. Hvor hun hadde lagt hodet på skulderen hans når de kikket
utover det uendelige havet. Hvor hun hadde ligget med hodet i fanget hans. Hvor
de hadde holdt hender og kysset. Hvor de hadde elsket nesten hver eneste kveld.
Det var der han hadde fridd til henne. Gått ned på kne med
lyset fra alle St.Hansbålene blafrende i bakgrunnen. Fanget blikket hennes med
krystallblå øyne som hadde fått henne til å skjelve innvendig. Hun visste at
hun elsket ham. Det var en kjærlighet hun aldri før hadde kjent på, og en
lidenskap som brant som bensin. Hvorfor lot hun det fare? Hva hadde stoppet
henne?
Der. Der var stedet. Hun gjenkjente det med en gang. Det
eneste som var forandret var benken som sto der. Hun satte seg ned på den.
Kjente på følelsene som strømmet på. Blunket et par ganger slik at tårer ble
presset ut som sevjen fra et bjørketre. Hun vendte blikket mot den lille kollen
hvor hytten til besteforeldrene hans sto. Hun hadde aldri vært der inne, bare
møtt ham i døren. Han luktet alltid saltvann fra håret, og den solbrune huden
hans hadde en eim av solkrem.
En eldre, hvithåret mann kom gående mot henne, og hun tørket
raskt tårene av det ildrøde kinnet. Han satte seg ned ved siden av henne og
pustet tungt idet kroppen møtte benken.
«Hei,» sa han lavt.
«Hei,» svarte hun usikkert tilbake.
Det ble stille. Begge kikket tankefullt utover det sommerblå
havet.
«Jeg sitter her på denne benken hver kveld, jeg.» Den eldre
mannen gned seg i ansiktet med hånden, slik at den laget en tørr lyd mot
skjeggstubbene hans.
«Det er barnebarnet mitt som har laget den.»
Hun snudde hodet mot mannen.
«Det er mitt beste minne om ham.» Han kikket utover det
glitrende havet uten å vike blikket.
«Han døde av sykdom i fjor. Lykkelig og sterk helt til det
siste. Full av håp, lengsel og livsglede. Det siste han bad meg gjøre, var å
passe på denne benken. Den skulle være et minne om hans lykkeligste øyeblikk.»
Uten blygsel tok han hånden hennes og la den i den grovbarkede
hånden sin. Hun kikket ned på de store blodårene som strakte seg fra knokene og
videre opp forbi skjorteermene.
«Han bad meg holde utkikk, slik han selv alltid gjorde. Holde
utkikk etter en pike som skulle komme.»
Tårene trillet som små perler nedover kinnene hennes.
Den eldre mannen vred sakte på hodet og traff øynene hennes
med det samme varme blikket hun aldri hadde glemt.
«Han ventet på deg helt til det siste. Det var bare deg,
ingen andre for ham. Du var hans største kjærlighet.»
Hun brast i gråt. Prøvde å si noe, men klarte det ikke.
«Ikke pin deg selv lenger. Du har gjort det rette, min kjære.
Livet ditt ville vært fylt med sorg dersom du hadde valgt annerledes. Husk, han
er med dere for alltid.»
Den eldre mannen la hendene sine på kinnene hennes, kysset
henne på pannen og reiste seg. Han smilte svakt og vandret av gårde samme vei
han kom fra.
Uroen hun hadde kjent i kroppen var forsvunnet, selv om
tårene ennå ikke var borte.
Hun gikk ombord i fergen igjen, som førte henne bort fra øya
for siste gang.
Hun fikk ikke sove den kvelden, så hun ble sittende og kikke
på mannen sin som uvitende hadde sovnet på sofaen. Hun elsket ham, selv om hun
også hadde elsket en annen. Idet hun gikk inn for å se til sønnen som lå og sov
på rommet sitt, tenkte hun på den siste setningen den eldre mannen hadde sagt
til henne:
«Husk, han er med dere for alltid.»
Hun bredte varsom dynen over sønnen.
«Dere,» hvisket hun til seg selv.
Med ett slo den fem år gamle sønnen øynene opp. Stirret på
henne et par sekunder før han igjen forsvant inn i drømmenes verden. Det lille
øyeblikket ga henne bekreftelsen hun hadde søkt. De krystallblå øynene hans
hadde fått henne til å skjelve innvendig.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar