mandag 25. august 2014

Frykt... En kort novelle



Det er mange typer frykt, og jeg har de siste årene brukt dette begrepet i flere av mine historier. I denne novellen, som er en av mine korteste, beskriver jeg en frykt som er ganske så annerledes den jeg vanligvis skriver om....
Novellen er hentet fra min siste novellesamling Femte etasje og heter nettopp "Frykt".

Ha en kort og fin lesestund.

Jan-Erik


Frykt

Det gråhvite håret lå bølget over de store øreflippene. Rynkene i pannen var dype. Huden i ansiktet og på den skallede hodebunnen var fylt med brune gammelmannsflekker. De tidligere så friske øynene var blasse og ubrukelige, og liknet på små, døende glassmaneter.
Han hadde ikke kraft i hendene mer, men kjente varmen fra datterens hånd som holdt fast rundt dem. Pusten bar ikke stemmen hans lenger. Den var der kun for å hente reservene med oksygen. Hørselen og luktesansen var det eneste som fremdeles fungerte. Og tankene. Duften av datterens parfyme gled inn i neseborene, men den siste energien brukte han på svaret hun hadde gitt. Svaret på hans siste spørsmål.

Hun var alt for ham. Etter at moren døde i barsel, forbannet han seg på at han skulle passe på dette jentebarnet som om det var laget av porselen. Han hadde sverget ved morens grav på at hun aldri, aldri noensinne, skulle være redd i livet. Frykten han selv hadde følt under den dramatiske fødselen, var så brutal at han aldri ville tillate seg å la datteren føle frykt.
Han var kjærlig, han var god, og han var beskyttende. I barndommens første år var han aldri mer enn noen meter fra henne. Alltid parat dersom hun skulle slå seg, om andre var slemme med henne, eller dersom hun hadde noen behov. Dette fortsatte gjennom skoleårene, hvor han stadig innkalte til lærerkonferanser slik at hennes trygghet og velvære alltid ble vel ivaretatt. I ungdomsårene mistet han, som de fleste foreldre, noe av kontrollen, men han kjørte og hentet henne hvor enn hun skulle, og ventet alltid oppe på henne dersom hun kom sent hjem. De hadde lange, gode samtaler om livet, om holdninger og om kjærlighet, og han støttet henne så vel i kjærlighetssorger som i pubertetsutfordringer.
Hun fikk seg etter hvert en flott mann, som han absolutt kunne gå god for. De bosatte seg i hans nabolag, slik at han daglig holdt kontakten med henne. Økonomisk hjalp han dem uten å blunke, da de i etableringsfasen trengte lån til både bolig og bil. Alt ble gjort med den største glede. Slike bekymringer skulle ikke jenta hans ha. 

Barnebarn kom etter hvert som perler på en snor, og også her var han en viktig ressurs for henne. Han stilte gladelig opp som barnevakt og var der alltid på sekundet dersom behovet meldte seg. Gjennom hele livet hadde rynken i pannen blitt dypere og dypere, og han visste godt hvorfor. Bekymringene for at datteren ikke skulle ha det bra, lå alltid og ulmet som gloen som starter skogbrannen.

På dødsleiet spurte han henne derfor om han hadde klart dette. Om han hadde lykkes med sin misjon i livet. Hadde hun hatt det bra? Hadde hun noensinne vært redd? Hun hadde kikket tankefullt ut i luften. Det var på dette tidspunktet hun hadde grepet hånden hans. Klemt den hardt. Hun hadde sukket tungt før hun samlet nok luft til svaret som nå fylte hodet hans med de siste tanker.
«Jeg har hatt et fantastisk trygt og godt liv, pappa. Du har vært den mest elskverdige far en datter kan ønske seg. Men når du spør om jeg har vært redd, om jeg har følt frykt… « Hun stoppet opp og klemte enda hardere i hånden hans.

 «Jeg har vært redd hele livet mitt, jeg, pappa. Jeg har hatt en frykt som har forfulgt meg dag og natt siden jeg var en liten jente. En frykt som gjennomstrømmet ungdomstiden og fortsatte i hele mitt voksne liv. Frykten er på sitt sterkeste akkurat nå. Det er dette jeg har fryktet hele livet. Hvert sekund, hvert minutt og hver time. Deg pappa… Jeg har alltid fryktet å miste deg…»

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar