Hjemmet nr 27: "Penger på avveie"

Hjemmet nr 27: "Penger på avveie"
Jeg er veldig stolt over at Norges desidert største ukeblad igjen har valgt å publisere en av mine noveller. Jeg har nettopp fått litt informasjon fra magasinet som opplyser om at jeg konkurrerer med veldig mange i krimsjangeren, både proffe og "amatører", norske, danske, svenske og sågar engelske forfattere. Da er det veldig stas å vite at de har valgt å bruke veldig mange av mine fortellinger de siste årene. Litt selvskryt må jo være lov;-)
Denne historien har jeg skrevet for en stund siden og handler om en jogger som gjør et fristende funn, som deretter får uante konsekvenser.
Håper mange får lest...
Ønsker alle en god sommer:-)

Jan-Erik

Hjemmet nr.23. "Toppen av fjellet"

Hjemmet denne uken, nr 23 - Toppen av fjellet.

Ikke så ofte jeg skriver drama (hverdagsdrama), men forsøkte meg for en stund siden og Hjemmet ønsket å kjøpe historien av meg. Nok en gang en flott illustrasjon, og jeg er veldig stolt over at et så stort ukeblad atter en gang velger meg i kamp med mange andre flinke skribenter. Håper noen får lest. Det er en novelle som handler om kriser, kjærlighet og en felles kamp for familiens videre "eksistens..."

Jan-Erik Vik

19mai presenteres mitt eget Pokerlag i ViMenn... Eller ihvertfall en fiktiv versjon av våre spillkvelder...

"Pokerlauget"
Jeg har i flere år spilt poker med en kompisgjeng og har nå beæret dem ved å dedikere en novelle med våre navn i hovedrollene. Viktig å påpeke at våre handlinger ikke gjenspeiler våre personligheter, men at jeg bare har puttet navna våre tilfeldig inn i historien:-) Novellen handler om det "lukkede" Pokerlauget hvor plutselig en ukjent spiller er invitert med, uten at resten av gjengen er informert. Ikke veldig populært og heller ikke en kveld som gutta vil glemme med det første...

ViMenn har igjen valgt å publisere min novelle, noe jeg er stolt og glad for. Kommer neste uke, 19 mai

Ha en finfin nasjonaldag!
Jan-Erik Vik

ViMenn denne uken... Practical joke

ViMenn denne uken - Practical Joke

Jeg er stolt over at ViMenn nok en gang har valgt å bruke en av mine noveller i sitt blad. Illustrasjonen er utrolig bra og beskrivende for historien...
Novellen har jeg skrevet for en stund siden og den er hentet fra min siste bok "Femte etasje".

Går du i butikken nå, så finner du novellen i bladet.
Håper noen får lest:-)

NB. Minner om at dersom noen  ønsker å lese flere av mine utgitte noveller, så kan novellesamlingene bestilles direkte av meg...

Jan-Erik Vik

Årets siste påskekrim: Professor Paulsensgate

Etter forespørsel om å legge ut flere (påske)krimnoveller, publiserer jeg nå en til på bloggen min. Den har tidligere stått i Hjemmet med en glimrende illustrasjon.( Se bildet under). De siste tre årene har jeg skrevet nesten 80 noveller. Noen av dem er tilpasset forskjellige magasiner, andre er skrevet mer for egen glede. Jeg har vært veldig heldig i forhold til at mange magasiner ønsker å kjøpe mine noveller. Kampen om å få publisert noveller er knallhard, og jeg er like stolt hver gang mine historier blir foretrukket. Skjærtorsdag fikk jeg en mail som gjorde meg ekstra stolt. Et ukeblad i Sverige ønsket også å kjøpe en av mine noveller, noe som betyr at jeg da har blitt publisert i Norge, Danmark og Sverige. Som en lettvekter innen forfatterbransjen er dette stort for unge Vik:)

Ønsker alle en solfylt og behagelig påske. Kos dere med novellen i kveld eller i solveggen imorgen...

Jan-Erik

Professor Paulsens gate.

Professor Paulsens gate lå i en liten og søvnig forstad på Sørlandet. Fem eneboliger, en firemanns leilighet og et kommunalt rekkehus lå på begge sider i gaten, som den tidligere så intelligente professorens hadde fått oppkalt navnet sitt etter. Visstnok hadde han på tidlig 1900 tallet fått en eller annen pris for noe innen biologi, og ellers vært en fremtredende person i dette miljøet, men disse opplysningen var nok noe de færreste beboere her verken visste, eller brydde seg spesielt om.

Helt øverst i gaten, i de fem eneboligene bodde familier med både småbarn og ungdommer i hus. Fine biler stod velpolerte og staselige utenfor de velholdte husene, og vitnet om at det her bodde folk med flotte jobber og rikelig med penger. En flott kunstgressbinge var nylig snekret sammen, og barn fra både denne og nabogatene samlet seg her for ivrig lek, og fotballspilling.

I firemannsleilighetene bodde det tre eldre enker. De var alle minstepensjonister, og hadde på langt nær de samme økonomiske fordelene som menneskene lenger oppe i gaten. Likevel virket de å trives godt. De var alle spreke og hadde et samhold dem imellom som var særdeles sterkt. I siste leiligheten bodde en førtidspensjonert Oberst. Han fungerte som vaktmester i boligen, og var en hyggelig mann i miljøet deres. Han var stor og kraftig, og de eldre damene følte det nok som en trygghet at han bodde i samme komplekset som dem. Selv om han var litt halt og stiv i leddene, hadde han et oppsyn som bød på respekt. Snekkerbeltet han bar rundt livet, med hammer, skrutrekker, kniv og diverse annet verktøy var alltid beredt, til å skru og fikse på det de skravlende gamle damene måtte ha av utfordringer. Han gjorde det med største glede, og fikk ofte både kaker og nystrikkede sokker i belønning.

I det kommunale rekkehuset på motsatt side av leilighetene, bodde det hyggelige mennesker av både norsk og utenlandsk opprinnelse. Bilene her var nok ikke like staselige som de lenger oppe i gaten, men smilene og gleden over livet, virket å være like stor. Barna i Professor Paulsens gate lekte side om side og enset ikke de forskjellene som eventuelt måtte være der. Det var nok helst de voksne som var opptatt av slike ting.

 Det var en flott gate å bo i, men i en kurv med duggfriske druer er det alltid en som er råtten. En vassen en, som ligger sammenskrumpet og uspiselig nederst i hjørnet, og som over tid klarer å spre den hvite og hårete muggen over på noen av de andre. I Professor Paulsen gate het denne druen Jørgen. Jørgen var tjueni år gammel. Han bodde på enden av rekkehuset, og hadde dermed den siste boligen i veien. I to år hadde han bodd der nå, og det hadde vært leven fra første dag. Da han flyttet inn var det med en samboer, men det skulle ikke bli et lykkelig forhold. Ville fester, fyll og sjalusidrama preget så vel hverdag som helg, og det var svært plagsomt for naboene rundt. Etter et nachspiel hvor politiet omsider hadde blitt tilkalt, hørtes skriking og beskyldninger om utroskap og vold, og deretter var kjæresten kort tid etter ute av bildet. Man hadde vel håpet at det skulle bli roligere etter det, men det motsatte skjedde. Kompiser av Jørgen, alle av den heller tvilsomme sorten, gikk inn og ut av huset til alle tider. Festene var om mulig enda villere og støyen enda kraftigere. Naboene reagerte med sinne og irritasjon, men det skremmende utseende til Jørgen, med tatoveringer oppover begge armene og en diger slange snirklende rundt halsen, gjorde at det ble vanskelig å konfrontere ham. Han var kraftig bygd med et glattbarbert hode og et pløsete ansikt som var tydelig preget av et utsvevende liv.  Stort sett fikk han gå i fred for naboene, men praten bak ryggen hans gikk for full maskin. De ville alle ha ham bort, men det var lite de kunne eller turde å gjøre. Den eneste som engang hadde snakket direkte til ham, var obersten. Med myndig stemme og med skrutrekkeren i hånden, hadde han truet med både politi og borgervern, men Jørgen hadde bare fnyst av truslene og svart ham på en nedlatende og ufyselig måte; 

«Bare prøv deg du, gamle korporal… Jeg venter på deg.»

Det hadde vært utallige møter i velforeningen hvor ”problemet Jørgen” hadde blitt diskutert. Stort sett endte det opp i ingenting. De var bekymret, men rådville og handlingslammet.

I den siste tiden hadde ting plutselig roet seg en tanke. Festingen avtok og besøkene var mindre synlige. Magda, en av de eldre damene som bodde i den øverste leiligheten i firemannsboligen, satt stadig bak gardinet og fulgte med. Hun hadde drømmeutsikt til huset hans og noterte ned alt som foregikk. Det var som sagt en endring i besøksmønsteret nå, og hun brukte pennen flittig for siden å kunne opplyse sine naboer hva som foregikk. De første som fikk høre om Magdas sine observasjoner var som regel Nellie og Ruth som bodde i samme bygget. De møttes daglige til «syforeninger» hvor skravla gikk, samtidig som strikkepinnene freste i maskene. Denne formiddagen kunne hun med stolthet fortelle om nattens mystiske strabaser. Magda slet med søvnen og fikk ofte ikke lagt seg før klokken var nærmere tre… Og det var på natten det hadde skjedd underlige saker. Flere personer hadde i løpet av natten sneket seg rundt på baksiden av huset til Jørgen. De kom som regel en og en, og vippet opp søppelkassen for å plukke opp det hun antok var en nøkkel. De kikket alltid mistenksomt og nervøst rundt seg, før de altså forsvant inn bakveien. Sjeldent mer enn fem minutter var de borte, før de igjen kom til syne fra baksiden av huset igjen. Med nervøst blikk la de nøkkelen tilbake under søppelkassen. De hadde som regel en liten pose i hånden, som de fleste var rask til å gjemme under genseren eller jakken. Magda forsto ikke hva som eksakt foregikk, men de tre damene diskuterte alskens teorier.

For et trent øye, som hadde en anelse om hva som foregikk, var det mange kjente tegn på narkotikahandel. Et par tennissko som var knyttet sammen i lissene, var slengt over telefonledningen i gaten nedenfor. De hang og dinglet, som et signal til kjøpere som kjente koden, at i dette området var det salg av narkotika. Det brennende t-lyset i vinduskarmen, som ble slukket straks noen hadde hentet nøkkelen og beveget seg rundt på baksiden av huset, ble øyeblikkelig tent igjen da gjesten forlot huset. Gamle Magda forsto ikke dette, men registrerte i hvert fall hva som foregikk. Ruth og Nellie satt med store øyne da Magda fortalte hva hun hadde sett. De var fra seg av begeistring over alt Magda hadde fått med seg. I detalj fortalte hun hvordan de lyssky gjestene så ut, og hun hadde eksakte klokkeslett for hver nye hendelse.

«Du skulle vært privatdetektiv, du Magda!» Ruth puffet litt på de grå krøllene og nikket anerkjennende mot henne.

«Ja, da kunne vi kanskje fått spedd litt på pensjonen slik at vi kunne tatt den sydenturen vi alltid har drømt om.» Magda gliste med kaffegrut mellom tennene. De lo godt av kommentaren samtidig som Nellie serverte en nybakt epleterte hun hadde bakt på morgenkvisten.

«Så flott kake,» kommenterte Ruth med et tonefall som nesten gikk opp i fistel.

«Epler fra hagen til Olsen. Guttungen kom med et fullt nett til meg i går. Han er jo skjønn den lille valpen.» Nellie hold hodet på skakke idet hun la et lite kakestykke på hver av de tre tallerkenene.

«Har dere spart opp penger til Strømstadturen da, damer?» Ruth dyttet en gaffel med kake inn i munnen og ventet spent på svar. Samtalen omkring Jørgen var midlertidig satt på vent.

«Uff ja,» stønnet Magda. «Det er jo ikke så mye å ta av da… men vi skal nok få det til.»

«Ja, det må vi få til,» fortsatte Nellie.

I det samme ringte det på dørklokken. Magda åpnet og Obersten stod utenfor med et stort glis.

«Jeg kjente kakelukta, jenter.» Han fulgte Magda inn i stuen og Nellie bød straks på et kakestykke.

«Har strikkepinnene fått fart på seg eller sitter dere bare og sladrer,» sa Obersten med et glimt i øyet.

«Joda, vi strikker vi, men vi funderer også på hva som foregår nede hos Jørgen for tiden.” De fortalte raskt det som var observert. Obersten tok seg til pannen.

”Hvordan så disse typene ut?”

 Magda tok frem notatblokka og leste opp beskrivelsen av de tre personene hun hadde sett.

 ”Herregud, det er de samme tvilsomme typene som svinser rundt ungdomskolen. Det er mistanke om narkosalg… Dere vet, jeg er eksamensvakt der nå for tiden, og som gammel militær har jeg øynene med meg?»

 Han ristet hardt på hodet og fortsatte;

«Den drittsekken Jørgen driver med narkohandel. Det er ingen tvil om det engang. Det er penger i dette vet dere, og Jørgen er tydeligvis bakmannen. Det er det samme som å ta livet av unge mennesker dette. Det er mord. Jørgen er en drapsmann…En morder.»

De godt voksne damene satt med åpen munn. De visste at denne forferdelige typen ikke var mors beste barn, men dette var jo over alle støvleskafter.

«Jeg har jo til og med barnebarn på den skolen. Lille Benjamin…» Nellie kikket forferdet ut i lufta.

«Hva skal vi gjøre,» spurte Ruth med blikket festet på Obersten.

«Selv om jeg ikke har spesielt troa på det bør vi vel melde fra til politiet… Men det ender nok bare opp med at han skyller sakene ned i do og holder seg i ro en periode, før han setter i sving igjen. Nei, slike typer skulle man tatt med andre midler. Det er nok ingen forbedringspotensiale der i gården.»

Damene akket og oiet seg. Obersten glemte helt det han var kommet for, nemlig å fikse dusjhodet på badet til Magda. Han stormet ut av leiligheten, så verktøybeltet dinglet frem og tilbake.

«Jeg skal ta meg en prat med et par av mannfolkene borti gata her, så få vi se hva vi gjør…»

Den påfølgende kvelden og natta satt Magda som vanlig bak gardinet. Som kvelden før ble stearinlyset tent og slukket, og de samme typene kom og gikk. Rundt klokken tre ble det helt mørkt i huset til Jørgen.

Morgenen etter våknet Magda av ulende sirener. Forfjamset fikk hun på seg morgenkåpen og strenet bort til vinduet. To politibiler og en ambulanse stod parkert i gaten utenfor. Det gikk ikke mange minuttene før både Ruth og Nellie stormet døren hennes, og tok plass ved siden av henne.

I gaten nedenfor stimlet de fleste beboerne seg omkring sperringene som politiet hadde satt opp. Sperringer som omkranset enderekkehuset til Jørgen.

 Det var voldsom aktivitet der nede. Politifolk gikk med notatblokker og avhørte publikum som var i området. En politimann kikket tilfeldigvis opp og fikk øye på de tre eldre damene som med store øyne bivånet det hele fra orkesterplass. Han gikk straks i retning av inngangsdøren deres. Et lite minutt senere stod han i stuen med penn og papir klar til å gjøre notater.

«God dagen. Mitt navn er Willy Rolfsen.» De eldre damene nikket med alvorlig mine mot ham.

«Jeg skal gå rett på sak. Det har skjedde et drap i leiligheten over gaten. Jeg så dere hadde god oversikt over gaten og ville bare forhøre meg om dere har sett noe mistenkelig i det siste.»

«Fortell ham det Magda. Vis han notatblokken din!» Ruth dultet borti siden på Magda, som straks gikk bort til skatollet og hentet den tettskrevne blokka.

Politimannen gjorde store øyne da han så beskrivelsene, tidspunktene og detaljene.

«Men… dette er jo helt… Her står jo alt… Hvordan…? »

Politimannen fikk ikke fullført setningen. Magda avbrøt ham.

«Jeg sover så dårlig om nettene… Jeg vet at det foregår ting som ikke er bra der nede, så jeg har sittet i vinduet og notert… Alt står der, dato, klokkeslett og beskrivelser. Hvem er det forresten som er drept?»

Politimannen svarte samtidig som han kikket ned i notisblokken.

«Det er…Det er han som bor der. Jørgen Kram. Drept imens han sov.»

«Det er det verste» utbrøt Nellie. ”Hvordan da?»

«Jeg skal vel ikke skremme eldre damer med slike detaljer…»

Denne gangen avbrøt Ruth, nesten litt irritert over ikke å få servert noen detaljer.

 «Men kjære deg, vi ser da krim på TV vi også…»

Politimannen smilte skjevt.

«Ok da. Han ble stukket med en eller annen smal gjenstand i halsen.»

«Det er det verste!» utbrøt Nellie igjen.

I det samme kom Obersten brasende inn døren.

«Går det bra med dere, jenter.» Han ropte det inn fra gangen og fikk et forskrekket drag over ansiktet da han oppdaget den uniformerte politimannen som sto i stuen.

«Og hvem er så du?» Willy Rolfsen kikket på Obersten, som for en gang skyld manglet verktøybeltet.

Obersten fortalte at han bodde i nabohuset, og at han likte å passe på sine eldre naboer. Han spurte raskt Magda om hun hadde fortalt om sine observasjoner. Hun nikket tilbake og pekte på boka som politimannen hold i hånda.

«Jørgen Kram er en kjent figur i miljøet. Vi antar at det har vært et narkotikaoppgjør med mye penger involvert. Penger som ikke lenger befinner seg i huset. De er nok borte for godt, men med dine beskrivelser kan vi jo enkelt se hvem som var her sist. Jeg må bare si at dette er utrolig bra Fru…?»

«Bare kall meg Magda, du. Jeg er bare glad for å hjelpe til. Slike typer fortjener nesten ikke livets rett.» Hun smilte bestemt tilbake, og kastet raskt et blikk mot Obersten, som allerede var på vei ut døren.

«Da vil jeg bare si takk for hjelpen og så hører dere nok fra oss etter hvert. Vi må nok få lov til å spørre om noen flere detaljer. Vi får håpe at du sover bedre i fremtiden.» Politimannen tok dem alle i hånda og forlot leiligheten.

Damene gikk på ny bort til vinduet og så to sterke ambulansearbeidere bære ut en tildekket båre. I bakgrunnen sto Obersten sammen med en av de andre voksne i gata, og pekte og gestikulerte.

Dagene gikk og livet normaliserte seg gradvis i Professor Paulsens gate. Det var blitt lørdag formiddag da Magda, Ruth og Nellie stod utenfor leiligheten med hver sin trillekoffert. Obersten, som hadde vært på en todagers ferie hos broren i Oslo, kom tilfeldigvis ut og slo av en prat med de reisesyke damene.

«Jaså, da drar dere på tur igjen, jenter? Det skal vel bli godt å reise bort etter alt som har skjedd i det siste.» Damene nikket bekreftende samtidig som de satte seg inn i taxien som akkurat hadde stanset ved fortauet.

«Dere får kjøpe en billig vinflaske til meg i Strømstad da…» Obersten blunket og vinket mot dem.

Magda smilte til ham innenfra det nedrullet bilvinduet.

«Vi skal litt lengre denne gangen. Vi drar to uker til Gan Canaria. Du skal heller få en god Cognac, du.»

 Det var det siste han hørte før taxien rullet av gårde med tre oppspilte damer. I bilen surret nyhetene på radioen, hvor nyhetsankeret leste opp at en velkjent forbryter med flere tidligere grove dommer på samvittigheten, var mistenkt for drapet på Jørgen Kram.

Magda dro frem strikketøyet av vesken.

”To fluer i en smekk,” sa hun idet hun diskret slapp de spisse strikkepinnene av metall ut av vinduet….

«Vi har vel råd til et par nye strikkepinner, eller hva jenter…?» 

Krimnovelle fra Kristiansands gater... Les på blogg

Skjærtorsdag, innevær og krim...

Etter at nesten 200 personer har vært og kikket på forrige novelle jeg la ut, har jeg lyst til å dele en krimnovelle til. Denne har tidligere blitt publisert i ViMenn, og handlingen er lagt til Kristiansands gater. Novellen har jeg kalt "Ringen".

Kos dere med historien og god påske fra meg:-)

Jan-Erik

"Ringen"

Han hoppet av bussen i Tollbodgaten. Gikk med slentrende skritt mellom alle folkene som skulle på samme bussen han nettopp hadde forlatt. Han rundet hjørnet og beveget seg inn i Kristiansands hovedgate Markens. Han kikket inn vinduet til bokhandelen Libris og smilte skjult da han oppdaget sin egen rekke med bøker som sto utstilt i vinduet. Smilet stivnet da han begynte å tenke på at antallet bøker så likt ut som dagen før. Hadde de ikke solgt noen bøker ennå? Lå de snart til halv pris i en billigkasse på utsiden? Nei, de kunne jo ha fylt på etter hvert som bøkene ble solgt. Han tvang seg til å avslutte tankerekken og vandret ned mot Dampbakeriet. Da han åpnet døren avslørte den deilige lukten av ferske bakevarer, hvor sulten han faktisk var. Det rumlet i magen og han kjente han ble fuktig i munnen. Klokken var allerede to på dagen og han hadde ennå ikke spist noe. Ikke at han hadde vært så lenge opp heller akkurat. Han hadde skrevet halve natten og hadde sovet til klokken elleve.

”Fire restrundstykker med gulost.” Han pekte konsentrert på glasset hvor de lå utstilt, som om han var redd for at ekspeditrisen ikke visste hva han snakket om. Med en bred sølvklype puttet hun rundstykkene i en papirpose, smilte og spurte spørsmålet han alltid gledet seg til å høre:

”Var det noe ant?”

Det var så deilig Kristiansandsk som det kunne være.  Denne gangen bestilte han noe ”ant” i form av en sjokolademelk. Han betalte med visakort og forsvant smilende ut av det trivelige bakeriet. Han likte når ting skjedde akkurat som forventet. Her var det slik. Det var de samme spørsmålene, de forventede smilene og et hyggelig ”hadet” når han forlot lokalet.

Han krysset Markensgaten igjen og gikk oppover torvet. Det var blitt mai og varmen hadde allerede tatt tak i byen.  Blomsterhandlerne sto smilende og solgte sine varer, og på uterestaurantene som allerede var fylt opp, glinset det i halvlitersglass hvor skummet fra utepilsen stadig sank nærmere bunnen. Det var en deilig tid. Han satte seg på en benk foran Domkirken. Åpnet posen med frokost og satte tennene i rundstykket. Han kikket på menneskene som hastet forbi. Herregud så deilig det var å være sin egen sjef. Slippe å løpe fra møte til møte, med en fast agenda hengende over seg. Han bøyde seg fremover. Satte albuene mot lårene og tok et nytt bit av rundstykket. Et raskt blikk mot asfalten fikk han til å oppdage en glinsende gjenstand ved føttene sine. Det var en ring. En ring med en enorm stein. Den var så stor at han straks forsto at den måtte være falsk. Han plukket den opp og kikket på den. Den var fin, men vulgært stor. Nesten som dem barn får hos tannlegen eller som ligger inni tyggisautomater. Han satte den på lillefingeren. Fikk den ikke lenger inn enn første ledd. Det måtte være en diamant steinen skulle etterlikne, og den så faktisk ganske bra laget ut. Han dro frem et rundstykke til, åpnet sjokolademelken og stakk sugerøret ned i det lille forseglede hullet. Med ett kjente han varmen fra solen bli svakere i pannen. Noen skygget for den og han hørte det rasle i en kopp. Det var en tigger. En kvinne med et bedende blikk sto foran ham. Han slo seg på lommene som for å vise at han ikke hadde penger, men dro nesten automatisk av seg ringen og gav den smilende til henne. Hun neide og takket høflig. Forsto vel også at den neppe hadde mer verdi enn en god oppførsel hos tannlegen. Likevel tok hun den på ringfingeren, den så ut til passe perfekt til hennes vevre fingre, og gikk videre til neste benk. Han følte seg med ett dårlig over å ha gitt henne ringen. Det var en nedverdigende handling. Han følte seg som et dårlig menneske. Hadde gjort narr av en fattig stakkar. Han reiste seg og gikk skamfullt videre. Den neste tiggeren som ristet koppen opp i ansiktet hans gav han en hundrelapp. Han pleide aldri gi penger til tiggerne, men det var for å bøte for det han hadde gjort. Det hjalp litt på samvittigheten og etterhvert glemte han hele greia.

Da han dagen etter hentet avisen i postkassen gav forsiden ham et sjokk på størrelse med et jordskjelv. Et gedigent bilde av en diamantring skrek mot ham. Det var den samme ringen han hadde hatt i hendene dagen før. Den samme ringen han så skjødesløst hadde forært tiggerkvinnen.  Den særdeles verdifulle ringen, eid av en av byens rikeste fruer, var mistet i sentrum og dusøren var på svimlende hundretusen.  Svimmel ble også han idet han slapp avisen på bakken og satte fart mot busstoppet. Han måtte få tak i kvinnen. Få ordnet opp i dette før noen oppdaget at det var han som hadde delt ut andres verdier som om det skulle vært sukkertøy. Mest sannsynlig så visste vel ikke kvinnen at den var verdt så mye engang. De kunne sånn sett dele finnerlønnen.

Nok engang befant han seg i Markensgate. Også denne dagen sydet det av liv, og tiggerne var som vanlig mange. Han oppsøkte hver og en av dem. Kommuniserte på norsk, engelsk og tegnspråk for spørre etter kvinnen. Trekkene hennes hadde vært nordiske, men hun hadde jo ikke snakket så ingenting kunne være uprøvd.

 I flere timer lette han uten hell.

“Jeg ser etter en kvinne rundt førtifem år. Blondt hår… Tigget penger” De ristet alle på hodet. Om de ikke forsto ham eller bare ikke ønsket å avsløre hvor hun befant seg visste han ikke, men søket gav i hvert fall ingen resultater. Etter mange timers intens leting begynte butikkene å stenge. Gatene tømtes gradvis for folk, og de mange tiggerne trakk seg også tilbake.

Med uforrettet sak oppsøkte han nærmeste pub. Han bestilte seg en halvliter og tok seg to store slurker før han fant seg et rundt enmannsbord. Det var lite mer han kunne gjøre. Uansett hvor dumt det han hadde gjort var, så skulle han i hvert fall kontakte politiet dagen etter. Han fikk stå for det han hadde gjort, og heller fremstå som en tåpelig uvitende forfatter. Forfatter ja….Han hadde jo helt glemt det i all ståheien. Det var jo derfor han hadde vært så ivrig etter å hente avisen på morgenen. Han skulle jo få en anmeldelse i avisen i dag. Oppstyret med ringen hadde fått han til glemme det hele.

«Hei, har dere dagens Fædrelandsvennen? » Han ropte det til bartenderen som sveipet en vaskefille over bordet ved siden av.

Bartenderen svingte seg elegant rundt og hentet et eksemplar som lå på bardisken.  Med ivrige fingre bladde han seg gjennom de tørre papirsidene.

«Middelmådig forfatterdebut.» Ordene skar ham i øynene som et barberblad. Fingrene begynte å skjelve og han kaldsvettet. Øynene beveget seg så hurtig gjennom teksten at hjernen ikke klarte å oppfatte setningene fullt ut. Kun enkelte ord fikk han med seg. «Simpelt språk, gjennomsiktig plot, uinteressant.» Pusten gikk raskt frem og tilbake gjennom nesen. Munnen var stramt lukket.

«Terningkast 2»

Han rev siden brutalt ut og krøllet den sammen til en liten hard ball. Han klemte på den så knokene ble hvite. Han stirret tomt ut i luften. Enset ikke lenger verden rundt seg. Merket ikke at det stadig ble flere folk i lokalet.  Han hadde sagt opp jobben for dette. Satset alt på ett kort. Han var ferdig. Det var over.

Han ble sittende i timesvis i baren. Tyllet innpå den ene drinken etter den andre. Snakket ikke med noen andre, bare veltet rundt i eget tankespinn. Ringene rundt øynene ble mørkere og mørkere, samtidig som blikket så stadig mer intenst ut. Etter hvert reise han seg og gikk ustødig ut av puben. Ravende full sjanglet han mellom andre mennesker som var ute og hygget seg denne kvelden. En gruppe tiggere hadde samlet seg på et gatehjørne og blikket hans søkte straks i den retning. Kvinnen med ringen… Han skulle finne henne nå. Det var hans eneste redning.  Han gikk mot dem, men så at det kun var mannfolk der. Han spurte etter henne og vinglet seg videre ettersom svaret var negativt. Som en varmesøkende kikkert søkte øynene hans etter flere av dem, og det var mange ute denne kvelden. Som han hadde gjort i edru tilstand tidligere på dagen, gikk han fra den ene til den andre og spurte. Nok en gang var det ingen som forsto ham eller ville forstå ham. Han oppsøkte alle miljøer. Narkomane, alkoholikere, sigøynere, prostituerte. De fleste prøvde å unngå kontakt med ham. Tilstanden hans virket nok også skremmende på mange.. Han så ikke bra ut. Var full og i tydelig ubalanse. Med ett så han noe kjent. En kvinne med en brun kopp og et bedende blikk.  I en av sidegatene. Hun sto inne i et portrom. Alene… Kunne det være henne?

Dagen etter våknet han opp med en skallebank ut av en annen verden. Han karret seg ut av sengen og gikk inn på kjøkkenet. Han tok ut en flaske appelsinjuice av kjøleskapet og gikk inn i stuen. Buksa han hadde brukt kvelden før lå vrengt utover sofaen. Da han flyttet på den falt en rundt krøllet papirklump ut av lommen.

Artikkelen fra avisen…

Han stirret på den. Det var det siste han kunne huske fra kvelden før. At han hadde krøllet den sammen. Han åpnet peisluken og kastet den inn sammen med all den andre asken som fremdeles lå der. Ønsket ikke lese den samme dritten på ny.

Han tok seg en slurk av juicen og la seg på sofaen. Livet måtte ta en ny vending nå. Forfatterlivet var over. Han måtte få seg en ny jobb. Begynne å leve slik som andre, vanlige mennesker gjorde.

Han var i ferd med å sige godt inn i sin egen selvmedlidenhet da det banket hardt på døren. Han spratt opp slik at hodet nesten holdt på eksplodere.

”Herregud da.” Han ropte det irritert ut idet han gikk mot gangen. Før han rakk å åpne, dundret det på nytt bryskt i døren.

”Jada jada, jeg kommer.” Han vred låsen om og så rett i øynene til fire kraftige politimenn.

”Hva i huleste…” Han sto måpende og så på munnen til politimannen med flest gule distingsjonene på skuldrene. Den beveget seg opp og ned som i et dukkespill. Han oppfattet nesten ikke hva som ble sagt bortsett fra at han hadde rett til advokat og at han måtte legge hendene bak på ryggen, slik at han håndjernene kunne festes. Tyve minutter senere satt han alene i et lite avhørsrom på Tinghuset. En tiggerkvinne var funnet drept, og han var i politiets søkelys. Flere hadde beskrevet ham etter at han hadde saumfart de aktuelle miljøene. Det at bildet hans i tillegg hadde vært i avisen i forbindelse med bokanmeldelsen, gjorde jobben til politiet enkel. Etter en stund dukket advokaten hans opp og han fortalte hele historien med ringen, tiggerkvinnen og hvordan han deretter hadde lett etter henne for å få ordnet opp.

«Men du fant henne aldri?» spurte advokaten

«Nei…noen som liknet, de er jo så like alle sammen. Slitne øyne, bøyde hoder med koppen i hånden… Men jeg fant ikke kvinnen jeg gav ringen.» Han ristet på hodet og kikket tomt ut i luften.

«Jeg har bare hatt gode hensikter her. Jeg ville rydde opp i dumheten jeg gjorde da jeg gav bort en ring med millionverdi.» Øyenbrynene hans hevet seg og gav ansiktet hans en fortvilet mine.

«Ja… Jeg skjønner det…» begynte advokaten og gned seg i pannen. «Problemet er bare at denne kvinnen er drept på nøyaktig samme måte som du har beskrevet i boken din. Ikke at kvelning er så originalt, men likevel…»

Han stivnet. Kjente at hver eneste muskel strammet seg. « Hv..Hva sier du?»

«Bare ta det rolig. Det kan være tilfeldig. Det ville jo vært idiotisk av deg å bruke dine egne skrevne metoder, men politiet må jo sjekke dette ut. En av etterforskerne la merke til anmeldelsen av romanen din i avisen, hvor det står at alle drapene i boka di ble utført ved kvelning. Det er nok eneste grunnen til at du fremdeles sitter her. De har ingen sak utover det. Dette ordner seg.» Advokaten virket drivende dyktig og det var godt å føle at hun trodde på ham.

Politiavhørene gikk sin gang og han slapp, som advokaten spådde, omsider fri. Han ble etter en stund sjekket ut av saken. Ingen håndfaste bevis knyttet ham til drapet og politiet landet etter hvert på teorien om at kvinnen var blitt drept på grunn av ringen, og at den nå mest sannsynlig var langt utenfor Norges grenser. Saken ble omfattende avisstoff og nettopp dette gjorde at boka hans fikk en voldsom publisitet og solgte både første, andre og tredje opplag rett ut. Drømmen om å leve som forfatter så ut til å skulle vare lenger enn han først hadde fryktet, og tross den lunkne anmeldelsen var han på eget initiativ i gang med en ny og forhåpentligvis enda bedre oppfølger. Livet smilte, men han slet lenge med skyldfølelse over at den stakkars kvinnen kanskje hadde blitt tatt av dage på grunn av ringen han hadde gitt henne.

Det var blitt høst og han satte seg ned med Mac’ en sin for å starte på første kapittel av den nye boka. Vinden blåste ute og det regnet kraftig. Det var huskaldt og han bestemte seg for å fyre i peisen. Han åpnet luken og brukte en peisspade for å fjerne den gamle asken. En klump med avispapir rullet av spaden og ned på gulvet. Han smilte da han så den. Det var den gamle artikkelen med den grusomme anmeldelsen. Ja, han hadde vel på en måte vist den forbannede anmelderen nå…

Idet han begynte pakke den opp, fikk han en dundrende hodepine. Små flashbacks smalt inn i hukommelsen hans og fylte noen små, men sorte hull. Med skrekkslagne øyne stirret han på artikkelen som lå foran ham. Heller ikke denne gangen klarte han å lese den. Den store diamantringen som lå oppå det krøllete papiret skygget for sikten… 

Påskekrim, med det glitrende navnet funnet på av konkurransevinner Glenn Kjevik - Gunnar Olav Bjerkelie. En klar vinner:-)

* Vinner av konkurransen, hvor et bra novellenavn skulle kåres,ble foreslått av Mr. Glenn Kjevik, med det glitrende detektivnavnet Gunnar Olav Bjerkelie. Jeg har nå i en fart skrevet en aldri så liten påskekrim til ære for både Glenn og Gunnar Olav. Raskt satt sammen, men hadde jo kort deadline ift at påsken allerede er igang for mange:-)

Grattis Glenn. Velg deg ut ei bok du vil ha ( Men du må nok velge en av mine;-)

Påskekrim – Gunnar Olav Bjerkelie

Klokken var ti minutter på fire da mobilen til Gunnar O. Bjerkelie spilte skjebnesymfonien på lydnivå fire. Han kjente straks igjen nummeret, kikket på klokken og stønnet høyt. Han visste hva det gjaldt, eller fryktet i hvert fall hva det kunne handle om.

Tjuefem år i bransjen hadde gjort sitt til at intuisjonen og den sitrende følelsen av uro raskt gjorde seg gjeldende i den noe utrente kroppen. Han hadde flere ganger vurdert å ta av seg noen kilo, men det hadde blitt med tanken. For han likte å tenke. Det var det som var hans forse. Han var ingen lynrask etterforsker som løp etter forbryterne og vrengte armen bak ryggen deres, for så å lese opp rettighetene. Nei, han var mer den stillferdige og analytiske typen. Den som i fotballterminologien ikke spilte ballen på den første bevegelsen, men som heller ventet og så hva som skjedde i den neste. Han elsket detaljer og oppdaget ofte de små skjærene i sjøen, som de andre mer effektive etterforskerne overså. Han var nøyaktig, men samtidig kjent for å være omstendelig. De andre kollegene ble ofte irritert over at alt skulle ta så forbanna lang tid, når de selv for lengst hadde konkludert med sine fakta. Det var derfor han helst arbeidet alene. Ble igjen på åstedet når de andre forlot det.

Gunnar kikket på det blinkende displayet. Navnet til sjefen lyste mot ham.

-Bjerkelie… Han svarte med grumsete stemme.

- Gunnar? Det har skjedd et drap. Vi må ha en etterforsker ut med en gang. Fotfolket er allerede på stedet og sikrer spor, men noen må koordinere etterforskningen. Ingen andre er inne, tar du den?

Gunnar ristet på hodet. Sjefen kunne likegodt ha sagt rett ut at han var sistevalget. Han kikket igjen på klokken. Gremmet seg over at biffen som lå i plastposen ved siden av ham ville bli tørr og uspiselig. Nok en kveld på jobb, imens de andre koste seg med familiene sine.

-Er du der Gunnar? Jeg vet klokken er snart fire, men du har selv valgt dette yrket…  Gunnar kunne høre at sjefen satt i bilen og ville bli fort ferdig med samtalen

-Jaja, jeg er her. Måtte bare kaste biffen jeg hadde kjøpt i søpla først.  Det syrlige svaret hans skapte latter i andre enden.

-Bare bruk nå den vanlige tilmålte tiden. Du trenger jo ikke overnatte på åstedet, heller. Du blir oppringt og oppdatert av ansvarlig  på åstedet når du kommer deg i bilen. Kom deg av gårde, og prøv nå for guds skyld å være litt effektiv. Vi snakkes i morra… Det ble stille i den andre enden. Gunnar ristet nok en gang på hodet. Sakte frem og tilbake med øynene festet på den hvite veggen fremfor seg.

Det var slik det var blitt, tenkte Gunnar. Tilmålte tiden…. Det var da for fanken ikke en håndtverksjobb dette her. Det var jo et drap. Et menneske som hadde mistet livet. Han ville aldri ta lett på slike ting, selv om løsningen tilsynelatende skulle ligge enkelt foran nesa på dem. Nei, alle muligheter og scenarioer skulle sjekkes ut. Det var slik han var opplært og det var slik han arbeidet. De fikk heller kalle ham omstendelig og treg. Han skyldte ofrene å gjøre skikkelig jobb, og ikke la likene rulle fremfor seg som på fiskefabrikkens samlebånd.

Han dro på seg den brune skinnjakken og klappet seg på lommen for å kjenne at bilnøklene lå der de skulle. Han nikket til sentralborddamen i skranken da han forlot kontoret, holdt mobilen fremfor seg og ventet utålmodig på at det skulle ringe. Idet han vred om tenningen i bilen, spilte skjebnesymfonien igjen.

-Gunnar O. Bjerkelie her. Ja… Bare snakk, jeg er på vei. Han lyttet til en intens kvinnestemme som effektivt underrettet ham om situasjonen. En mann i sekstiårene var drept i sitt eget hjem. Sannsynligvis slått i hodet med en hard gjenstand.

-Ok, vi tar resten når jeg kommer. Pinnestruveien 89?

Han slang mobilen i passasjersetet og gikk direkte inn i dyp tankevirksomhet. På en måte så han frem til å gyve løs på en ny sak. Være leder av etterforskningen og skaffe seg et fortrinn foran de andre kollegene. For det var liten tvil om at det var prestisje i å lede og løse saker, selv om man selvsagt skulle samarbeide. Likevel var det den som skaffet de manglende brikkene som ble den store vinneren. Det var en god følelse og smake på sjefenes anerkjennende blikk, når man lukket sakspermen med en drapsmann bak lås og slå. Det var lenge siden sist nå. Han ledet sjeldent etterforskningene lenger. Andre ble til stadighet valgt foran ham. Det var nesten så han hadde begynt å tvile på sine ferdigheter…

Bilen ble parkert utenfor en staselig bolig i et strøk som luktet penger. De to store søylene, slike som man ser på amerikanske villaer på tv, gjorde inngangspartiet luksuriøst og innbydende. Den hvite og røde polititeipen som var surret rundt dem for å stenge publikum ute, var en skrikende motpol til det ellers gode inntrykket.  Gunnar O. Bjerkelien nikket til de uniformerte vaktene som sto på utsiden, sveipet øynene over de mange tilskuerne som hadde flokket seg utenfor huset, for så å hilse på de hvitkledde teknikerne med munnbind som møtte ham på innsiden av døren. Han håndhilste med den ene hånden og fikk et par blå tøysko i den andre, som han rutinert tredde over de sorte Eccoskoene. En kvinne, som han straks gjenkjente som stemmen i mobilen, ropte på ham. Hun ledet ham inn i stuen, hvor offeret satt fremoverbøyd med pannen lent mot et stort brunt eikebord. Han hadde et dypt kutt i bakhodet, hvor mørkt blod var i ferd med å størkne i det gråhvite håret. Bak på ryggen hadde blodet rent nedover nakken og deretter trukket inn i en blå Poloskjorte som nå lå klistret til huden. Armene hang slapt ned på teppet som utrolig nok var skånet for den røde kroppsvæsken. Gunnar sirkulerte rundt liket, samtidig som fotografen foreviget de minst minneverdige bildene i offerets liv.

-Slått i hodet med noe hardt. Kvinnen stilte seg bak sofaen og illustrerte slaget med hendene løftet over hodet.

-Kan tyde på det ja. Virker ikke som det har vært kamp av noe slag. Kan ha kommet helt plutselig bakfra… Gunnar var overrasket over hvordan han så fort lot det åpenbare forklare alt. Men det virket så enkelt, og ingenting tydet på noe annet.

-Hvem andre bor i huset? Var han alene hjemme? Gunnar kikket på politikvinnen som tok ned armene og fikk en bekymret rynke i pannen.

-Han er gift, men vi får ikke tak i kona. Vi har ringt både mobilen og til butikken hennes. Mobilen er slått av og kollegaen på butikken har ikke sett henne i dag. Vi jobber frenetisk med å finne henne.

-Hva slags butikk er det hun jobber i? Gunnar tok frem notatblokken fra innerlommen i jakken.

-Klesbutikk. Hun eier og driver den.

-Hva med barn? Har de noen barn?

-Vi holder på å sjekke det ut. Har satt folk på saken. Det må i så fall være voksne barn, tenker jeg. Den drepte er 67 år og tidligere direktør i et større revisorfirma. Pensjonerte seg for tre år siden. Kona er tre år yngre.

-Hvem fant ham? Gunnar noterte energisk i den lille blokken sin

-Nabokona… Var helt hysterisk da hun ringte. Hun fikk bange anelser da ingen åpnet døren da hun ringte på. Gikk inn og så direktøren nærmest bade i sitt eget blod. Gunnar kremtet. Kikket rundt seg for så å fange øynene til politikvinnen igjen.

-Hvor er drapsvåpenet?

-Vet ikke? Vi har ikke funnet det ennå. Kan se ut som om det er fjernet.

Gunnar dyttet notatblokken ned i jakkelommen og begynt å vandre rundt i huset. Med en penn løftet han på papirer og åpnet skuffer. Han gikk opp på soverommet og fant en oppredd dobbeltseng. På sengeteppet lå nyvasket tøy pent brettet i små bunker. Det var tydelig at det var ordensfolk som bodde her.

Han gikk ned i stuen igjen. Vinket til kvinnen som lå langflat på gulvet for å se etter spor under et skatoll.

-Jeg drar ned til kollegaen hennes på butikken. Vi må finne kona. Liker ikke at hun ikke dukker opp. Hold meg informert på mobilen, ok? Kvinnen nikket mot ham. Gunnar dro av seg tøyskoene og gikk ut på trappen. Han snudde seg igjen og ropte inn i huset.

-Hvor er nabokona som fant ham?

-Vi tok henne med til medisinsk undersøkelse. Hun var i sjokk. Jeg kan få henne ned på stasjonen etterpå.

Gunnar satte seg i bilen. Han forsto at dette kunne bli en lang kveld. Det var viktig å sanke sammen så mye informasjon som mulig nå i begynnelsen. Jo lenger tid det gikk, jo større muligheter hadde en eventuell gjerningsmann til å fjerne spor.

Det var lenge siden Gunnar hadde beveget seg inn i en butikk med kvinneklær, men han forsto raskt at dette var klesmerker av den mer eksklusive sorten. Han gikk mot en dame i tredveårene som sto ved en hylle og brettet sammen hvite silkebluser.

-Gunnar Olav Bjerkelien. Politiet. Han holdt legitimasjonskortet mot henne.

-Å herregud… Har dere funnet henne?  Jeg vet neimen ikke hva jeg skal gjøre… Om jeg skal stenge eller ikke. Jeg hørte mannen hennes var død. Rolf..

- Hvor godt kjenner du dem? Gunnar kikket på de vakre neglene hennes som intenst og nøyaktig brettet blusene imens hun snakket.

-Jeg kjenner ikke han så godt, men Lisa… Jeg har lært alt jeg kan om butikkfaget av henne… Jeg kan ikke fatte at hun ikke svarer på mobilen. Hun er jo alltid tilgjengelig.

-Har de noen barn sammen?

-Ja… Eller de har en sønn. Melvin… Men det er kun Lisa som har sporadisk kontakt med ham. Han er kriminell og driver med narkotika. Hun er så fortvilet og bekymret for ham. Gir ham penger bak ryggen til Rolf, mannen hennes. Han nekter å gi ham et øre.

-Har han truffet henne i det siste?

-Melvin er aldri i butikken. Han ringer henne bare, og så overfører hun penger. De kranglet sist de snakket. Hun sa det var nok nå. Ville ikke overføre mer. Jeg ville ikke lytte, men hun snakket høyt. Var strengere enn jeg noen gang har hørt henne. Gunnar kikket rundt seg i butikken. Den var strøken. Ikke et plagg lå og fløt. Han tenkte på sin egen leilighet hvor tøyet nærmest lå i svære hauger. Kanskje han burde ta seg sammen, rydde og brette litt tøy. Det var uten tvil triveligere når ting var på stell. En kunde kom inn i butikken og samtalen deres ble avbrutt. Han observerte kundeservicen hun serverte. Den var hyggelig, men samtidig en anelse overfladisk etter hans smak. I det samme ringte mobilen…

Ettermiddagssolen skinte lavt da en ung jogger svingte av grusveien og tok en avstikker mot de glaserte svabergene som bølget seg langs det krusete havet. Noe fanget oppmerksomheten hans.  Først jogget han nysgjerrig mot den lille avsatsen, for deretter å gå over i en usikker og nølende gange. Han kikket rundt seg, men så ingen andre mennesker. Han begynte å rope, kikket utover havet og ned i de ville strømmene som rev og slet under den bratte fjellknausen. En uro steg i kroppen hans. Tøyet som lå pent brettet sammen på toppen av det varme svaberget manglet en eier. Ingen andre var i området. Ingen svømte i vannet.

Funnet ute på svabergene var følelsesmessig makabert, selv for en garvet etterforsker. Da han hadde fått telefonen om hendelsen, hadde han kjørt rett ut og selv sett hva joggeren hadde funnet. På kanten av svaberget sto det et par sko. Ved siden av skoene lå en bukse og en bluse pent brettet sammen i en liten stabel. På toppen av blusen var et par briller og en klokke. Gunnar fikk straks en følelse hvem som var eieren av tøyet, men han måtte få en bekreftelse før han ville si det høyt. Før han overhodet noterte navnet på blokken. Han tok selv et par bilder av tøyet med mobilen før han satte kursen mot stasjonen igjen. Det var en snodig sak dette og han likte ikke utviklingen. Et eventuelt lik ville bli vanskelig å finne. Understrømningene i dette området var særdeles kraftige, og ting som havnet i vannet her ville kunne bli ført bort til det uendelige. Det var et område som ingen lokalkjente badet. Det var livsfarlig… Eller dødsfarlig var nok et mer korrekt ord…

Da han låste seg inn med nøkkelkortet ble han møtte av en mannlig kollega. Han informerte om at nabokona som hadde funnet direktøren, allerede satt i avhørsrommet og ventet.

-Hva med sønnen, Melvin? Har dere fått tak i ham? Gunnar snakket fort. Han var ivrig etter å komme i gang. Få snakket med flest mulig, raskest mulig.

-Han er på vei inn nå. En patrulje fant ham nede ved havna.

-Vet han noe? Gunnar kikket med håpefulle øyne ut i luften.

-Nei, vi har ikke sagt noe ennå.

-Bra… Gi beskjed når han kommer inn. Jeg vil snakke med han før noen andre forteller noe. Gunnar snudde seg rundt og gikk med raske steg mot avhørsrom A. Der inne ventet en blek nabokone.

-Vent litt Gunnar, jeg har noen opplysninger til deg. Kollegaen hastet etter ham.

-Ja? Gunnar snudde seg nysgjerrig tilbake.

-Vi har snakket med en annen nabo som forteller at det går rykter om at kvinnen i avhørsrommet hadde et forhold til den avdøde direktøren. Røsk litt opp i det du…

Gunnar nikket og fikk et uttrykk i ansiktet som vitnet om at tankene raste på innsiden av hodet. Han dro opp døren, nikket til kvinnen og satte seg bestemt foran henne.

Ti minutter senere var han ute igjen. Han satte seg ned ved pulten sin og begynte å notere.

-Du kjørte henne jammen meg hardt. Kollegaen som hadde bivånet seansen smilte mot ham.

-Ja, måtte det. Hun begynte å famle med en gang jeg nevnte utroskapet, og deretter bare raste det ut av henne. Hvordan ellers skulle hun ha kommet seg inn i huset? Det var jo ingen tegn til innbrudd, så det var liten tvil om at hun hadde låst seg inn. Ikke verst å få egen nøkkel…  Gunnars lepper dro seg ut i et lite smil.

-Hun forsto raskt at hun kunne bli mistenkt dersom hun jugde omkring det… Og så bekreftet hun også at tøyet på svaberget tilhørte kona. Da kan vi nok fastslå at kona ikke kommer tilbake.

-Hva tror du da? Tenker du det samme som meg? Kollegaen klødde seg på det lille fippskjegget han hadde på haken.

-Hva da? Hva tenker du? Gunnar fikk en grov rynke i pannen. En rynke som delte seg i to og dro seg ned mellom øyenbrynene.

-At kona har drept mannen og deretter kastet seg utfor klippene. Hun har nok oppdaget utroskapet… utroskap i den alderen må føles enormt svikefullt.

-Tanken har streifet meg ja, men det er altfor tidlig. Er sønnen kommet? Gunnar orket ikke høre flere teorier. Han ville ha fakta på bordet.

-Venter irritert i avhørsrom B. Kollegaen smilte oppgitt mot Gunnar, som straks reiste seg med notatblokk og penn i hånden.

-Gunnar Olav Bjerkelien. Han rakte frem hånden og tok et fast grep i den vasne lanken til sønnen.

-Hva i helvete har jeg gjort nå da? Har dere funnet et halvt gram hasj i leiligheten min eller?  De rødsprengte øynene til sønnen vitnet om lite søvn.

-Vet du hvem som eier dette tøyet her. Gunnar skjøv mobilen fremfor seg  på det lille respatexbordet som skilte dem.

-Sønnen grep uanfektet mobilen og kikket karslig mot displayet. Det tok lang tid før han svarte.

-Mamma… Det er brillene, klokken og tøyet til mamma. Brettet akkurat så nøye som hun alltid gjør det… Stemmen ble med ett mer skjelven.

-Hvorfor er det…?

Gunnar avbrøt ham.

-Vi har funnet din far drept… Slått i hodet med en stump gjenstand. Sønnen åpnet munnen i et måpende uttrykk. Gunnar fortsatte.

-Din mor… Det ser ut som om hun kan ha omkommet i havet. Vi fant tøyet hennes pent sammenbrettet med klippene oppe ved Kløvstrand…

-Men strømningene der… Ingen bader jo…

-Nei, ingen bader vanligvis der… Hvis ikke… Gunnar fullførte ikke setningen. Lot den henge som en mann i galgen.

-Den jævelen. Den drittsekken. Hun har ikke orket mer. Orket mer av hans dominerende og sjefende væremåte. Hun må ha drept ham og han fortjente det… Han var en psykopat… En pengegrisk gjerrig psykopat. Sønnens blikk gikk i svart. Fråden sto ut av en sammenkneppet munn og la seg som et slimete hvitt belegg i munnvikene.

Gunnar reiste seg. Likte ikke når folk ble utagerende. Han banken på døren og ble låst ut. Tankefull gikk han tilbake til kontoret sitt. Det så ut til å være en åpenbar sak dette, men det var noe som skurret. Ett eller annet skurret…

Da han forlot kontoret halv elleve på kvelden var det fremdeles med en følelse av å mangle en brikke. Han visste hva de andre ville si dagen etter. Det åpenbare var at kona hadde drept mannen og deretter avsluttet sitt eget liv Han ville få skryt for arbeidet, og sjefen ville klappe han på skulderen. Likevel var det ett eller annet som ikke stemte. En detalj han hadde sett som ikke klarte å plassere. En detalj som alle de andre ville bli irritert over at han dvelet med…

Da han nesten var fremme med boligen sin, vrengte han bilen inn i en busslomme og snudde. Han måtte gjøre en siste undersøkelse. Et siste avhør før han klarte å ta kvelden. Turen gikk til den kvinnelige butikkmedarbeideren…

Klokken var åtte da han morgenen etter satt sammen med etterforskningsteamet og redegjorde for saken. De nikket anerkjennende til arbeidet hans, og konklusjonen lå og svevde åpenlyst i luften. Han trengte ikke si det selv en gang. De andre ivret etter å vise sin genialitet og kløkt. Det var helt klart flere årsaker til at kona hadde drept sin mann. For det første var han utro med nabokona. For det andre var han en psykopat som var totalt dominerende. For det tredje så måtte kona i skjul dele ut penger til en sønn som hadde kommet skjevt ut. Direktøren var tydeligvis en hjerteløs mann som ikke var til å leve med. At hun deretter ikke klarte å leve med sine gjerninger var på en måte forståelig. Hun var ingen erfaren morder og ville garantert ha blitt avslørt og deretter sperret inne.

Gunnar nikket bekreftende til alt som ble spydd ut i rommet.

-Ja, alt tyder på det. Det er bare en liten ting…

Et kraftig samstemt stønn for gjennom rommet.

-La det nå ligge, Gunnar. Du har jo gjort en god jobb. Sjefen så med irritert blikk mot ham.

-Ja, det har jeg, men jeg vil gjøre den enda bedre. Jeg har nettopp plassert Melvin, sønnen til direktøren i avhørsrommet.  Han reiste seg og gikk mot døren.

-Jeg vil be dere alle gå inn i rommet ved siden av og følge med gjennom sladrespeilet. Uten å si mer forlot Gunnar rommet. De andre ristet på hodet og reiste seg motvillig.

-Jeg vil be deg kikke på tøyet vi fant på svaberget en gang til. Gunnar stirret intenst på sønnen, som vred seg i stolen da han tok imot fotografiet.

-Det er jo hennes tøy. Brillene, skoene klokken. Alt er hennes. Hva vil du egentlig? Har du sett hvor pertentlig hun bretter tøyet hjemme. Det ligger i akkurat slike bunker… Melvin kikket oppgitt mot Gunnar.

-Du har helt rett. Hun er fryktelig nøye. Hadde jeg bare hatt det slik hjemme hos meg. Gunnar smilte, og sønnen dro leppene ut i et mer avslappet uttrykk.

-Jeg snakket med kollegaen hennes i går kveld og hun bekreftet også at tøyet var hennes.

-Der ser du… Hun… Gunnar brøt inn.

-Visste du at din far var utro?

Sønnen rettet seg opp i stolen. Det virket nesten som om han ble glad over å høre det.

-Fy f… Dette beviser bare enda mer hvordan han var. Stakkars mamma… jeg forstår at hun…

-Du slet litt med ham selv også, gjorde du ikke. Gunnar avbrøt ham igjen.

-Han ville ikke gi deg penger, og det er noe du virkelig har behov for.

-Hvem har ikke…

-Du mer enn andre vil jeg tro, ettersom du stadig ringte din mor for å få mer… Men nå var det nok. Nå ville ikke hun heller gi deg mer… Og din far mente at en eventuell arv til deg ville ødelegge deg fullstendig med det livet du levde. Han var nok mer glad i deg enn du trodde. Ville bare ditt eget beste. Han fikk din mor til å forstå at de pengene hun gav deg bare rotet livet ditt enda mer til… Du var i ferd med å bli gjort arveløs, ikke sant? Brune små tenner kom til syne ettersom haken til sønnen falt et par centimeter nedover i et sjokkert uttrykk. Gunnar fortsatte.

-Dette var jo genialt tenkt, Melvin. Ta livet av din far, for så å skyve skylden over på din mor som ikke lenger kan gjøre rede for seg… Hele arven ville jo bli din. Du blir jo stinn av gryn!!  Det ble stille på avhørsrommet. Det var stille på rommet ved siden, av hvor fem kolleger fulgte intenst med på seansen.

-Men… Sønnen kikket blekt mot Gunnar.

-Din mor har drevet klesbutikk i hele sitt liv. Akkurat som du sier, så er hun utrolig pertentlig og nøye på hvordan hun bretter sitt tøy. Jeg har som sagt nettopp snakket med kollegaen hennes som hun har lært opp. Tøyet hennes på svaberget var nøye og flott brettet det, men det er ikke slik man bretter sammen bluser i butikk, min kjære venn. Din mor ville aldri ha brettet blusen sammen slik.  Det er slik jeg ville ha gjort det…. Eller rettere sagt du…