Nytt spennende samarbeidsprosjekt med den dyktig lokale Håneskunstneren, Birte Lohne Løvdal/Pyramidehuset

Jeg er stolt over å kunne meddele at jeg i disse dager holder på med et samarbeidsprosjekt med kunstneren Birte Lohne Løvdal. Birte er en allsidig kunstner innenfor ulike sjangre. (Malerier, keramisk kunst, illustrasjon, inspirasjonskurs) Hun har flere utstillinger og utsmykninger bak seg, og mange kjenner nok til hennes "kunstnerhjem" Pyramidehuset via Fædrelandsvennen, Hjemmet, Facebook mm.
Sammen har vi kommet på en ide som vi håper mange vil synes er interessant. Uten å si for mye ennå, så vil Birtes kunst og tekster fra undertegnede, kombineres i verker som etterhvert vil komme ut for salg. Hvert prosjekt vil ha sitt unike preg. Vi arbeider idag med flere varianter og vil ettersom vi ferdigstiller prosjektene legge dem ut for salg.

www.pyramidehuset.no

Mer info følger etterhvert......


Jan-Erik Vik

En aldri så liten krimnovelle...

Inspirert av all krimmen i påsken, skrev jeg igår en aldri så liten krimnovelle for voksne. 

Legger den ut til dere som allerede har gått tom for lesestoff og trenger litt ekstra påfyll.

Novellen er da naturligvis ikke publisert andre steder tidligere og er skrevet for dem som  besøker denne bloggen. Håper dere liker den og ønsker dere alle en riktig god påske...

Jan-Erik Vik

Blodige penger…

Det var en påske slik man knapt turde drømme om. Den tettpakkede snøen glinset i solsteken og reflekterte strålene som gjorde blek vinterhud brun og gyllen. Skiløypene var velpreparerte, og lyden av glidende ski hørtes hvor enn man beveget seg. Det luktet bål og pølser, og folk satt i klynger rundt hver eneste lille fjellknaus. Smilende ansikter nøt vinterens møte med våren, med en kvikklunsj i hånden og solkrem i ansiktet.  Likevel var det ikke alle som klarte å glede seg over idyllen.  Rolf knurret for seg selv der han svett og irritert knapt beveget seg fremover i langrennskø, bak familier med sutrende unger og kvalmende oppmuntrende foreldre. Hvorfor i helvete måtte noen for enhver pris dra med seg byunger ut på lange skiturer som de verken ønsket eller mestret. Selv hadde han ikke barn, kone eller for den saks skyld familie. Han var en einstøing som kun trivdes i eget selskap. Han kikket hoderystende på appelsinskall som lyste som små flekker med hundepiss langs løypene. Herregud som han hatet alle disse turistene som invaderte stedet hans.  Han likte seg best når han fikk gå i fred, og helst godt utenfor løypene og langt inne på vidda. Der var der han var på vei nå, men først måtte han motvillig forsere de oppkjørte løypene, for deretter å ta seg videre oppover åsryggen. Hytta hadde han arvet etter foreldrene, og den var heldigvis et godt stykke unna de overbefolkede hyttefeltene. Den var bygd i en tid hvor det var milevis til nærmeste nabo og hvor naturens fred og ro var målet for oppholdet. Likevel gravde «sivilisasjonen» seg nærmere og nærmere for hvert år som gikk, og han følte det særdeles påtrengende. Han var blitt femtifem år gammel og ble nok sett på som en gjerrig gammel grinebiter av omgivelsene. Langt unna sannheten var det nok ikke, eller mer korrekt så var det vel heller en underdrivelse.  Han hadde arbeidet på en liten fabrikkavdeling hele yrkeslivet, og holdt seg også der mest for seg selv. For to år siden hadde han fått en jernsplint i det ene øyet, som hadde ført til at synet hadde blitt redusert med nærmere nitti prosent. Bortsett fra litt smerter og svimmelhet den første tiden fungerte han greit, men arbeidet kunne han ikke lenger utføre. Han fikk etter hvert innvilget en uførepensjon i tillegg til at han ble tilkjent en ulykkesforsikring, som gjorde at han økonomisk skulle klare seg mer enn greit resten av livet. Et år etter ulykken solgte han også huset sitt for en pen slump med penger, og flyttet permanent opp på hytta. Hele yrkeslivet hadde han levd sparsommelig og spart opp over halve månedslønna ved hver utbetaling. Han spanderte aldri på seg noe som helst, og hadde et forbruk på linje med en fattig student.  Sammen med pengene for huset og utbetalingen etter ulykken, hadde han opparbeidet seg en anselig formue. Fremdeles brukte han knapt penger, og han vernet om dem som om det var hans egne barn. Hvorfor han gjorde det visste han vel neppe selv, men den iboende gjerrigheten og begjæret etter mer, var nok en medvirkende faktor. Ettersom han ikke var typen som investerte penger i aksjer og fond, eller for den saks skyld stolte på bankene, så samlet han bunker med sedler i en etter hvert ganske så stor kasse. Den hadde han gjemt unna i et spesiallaget avlukke bak det store elghodet på veggen. Han følte seg trygg på at ingen ville finne dem der, da han hadde limt på falske skruehoder på platen som elghodet var festet på. Det så derfor ut som hele hodet var skrudd bom fast i veggen, når det egentlig enkelt kunne hektes av en liten hempe på toppen.

Rolf forserte åskammen og så den blanke vidda ligge fremfor seg. Med sine tretti år gamle treski, med rottefellabindinger festet til skisko med slitte grå sprekker, satte han innover. Den gamle militærsekken gnagde nederst på korsryggen. Litt smerte fikk han tåle, det var ikke verdt å kjøpe ny før den gamle gikk i stykker… Og da kunne han vel saktens prøve å fikse den først. Så lenge den rommet mors gamle termos med kokmalt kaffe, et par grovskiver med ost uten smør, øksa og fem vedkubber fikk den klare seg. Irritasjonen over påsketuristene begynte å fordampe nå som ingen av dem lenger var å se. Han tok sikte på å nå Sikvedalsnuten innen fire timer. Der skulle han lage seg et bål, drikke sin kaffe, spise sine grovskiver for deretter å vende tilbake til hytta. Det var luksusen han unte seg i sin verden. Ni timer senere rant han nedover åskammen igjen. Sekken var mye lettere enn da han dro innover, og den gamle fjellanorakken etter far, var dyvåt av svette. De pistrete blonde hårtustene lå klistret til en brun grovbarket panne, og det lange skjegget var fylt med hvitt stivnet suggel. De lange bambusstavene med de bevegelige trinsene helt nederst, hadde ikke samme tempo i takene lenger. Da han kom ned til hyttefeltet dro han av seg vottene og puttet dem i lommen.  Det hadde vært en lang tur, og han så frem til å komme tilbake. Etter omkring femten minutter i oppkjørte løyper, skjenet han ut av løypa og fant sine egne spor i det som hadde vært nysnø da han startet turen. Med lyset fra de andre hyttene i ryggen, gikk han innover i den mørke skogen mot sitt eget krypinn. Han la ikke merke til at det var flere avtrykk etter andres stavtak, i det ene sporet han fulgte. Da han nesten var fremme ved hytta, fikk han en vemmelig følelse i kroppen. Det var som om magen var i ferd med å vrenge seg. Sporet han gikk i delte seg opp i flere nye, som igjen ledet rundt på baksiden av hytta. Stavtakene hans fikk ny kraft, og den klassiske skiføringen ble utført i et høyere tempo. Han fulgte sporene og oppdaget til sin forferdelse at det store vinduet på baksiden av hytta var knust. Det var flere skispor i flere retninger der bak. Noen et stykke fra, som om de hadde iaktatt hytta, andre rett utenfor vinduet. Han kikket inn og forsto straks hva som hadde skjedd. Han var blitt ranet. Ranet for alt han eide. Millioner av kroner var nå andres hender. Gjennom vinduet så han at det var vått på gulvet. Pusten hans løp som en jagende sykkelpumpe og hjertet banket som en høyttaler med kraftig bass, da han så elghodet ligge med knekt gevir på gulvet. Han skimtet at døren til det hemmelige rommet hvor elghodet hadde hengt var delvis åpen og han brølte høyt. Først uforståelige utbrudd, deretter grov bannskap. Han orket ikke tanken på å se kassen tom. Slikket som matskålen til en sulten kjøter. Han kikket rundt seg og oppdaget plutselig blodspor i snøen. De måtte ha kuttet seg da de hadde klatret inn. Det hadde så smått begynt å snø. Han ville inn i hytta og sjekke om det var flere spor, men han kunne ikke gjøre det nå. Han måtte følge blodsporet så lenge det fremdeles var synlig. Han snudde seg og fulgte skisporet han hadde kommet fra. Ja, det var små drypp av blod med intervaller på ca ti meter. Han hadde dårlig tid nå. Snøen kom som små listige flak, men det kunne være nok til at blodmerkene forsvant. I tillegg var ikke lyset på hans side. Med krum rygg fulgte han løypa. Sinnet innvendig bygget seg opp som den kraftigste snøstormen. Han gneldret som ei bikkje der han gikk som eneste skiløper i løypene. Han kom inn i hyttefeltet og nærmet seg stedet hvor han selv hadde stanset og slengt vottene i lommen. Plutselig stoppet blodsporet. Han gikk et par meter til, gravde i snøen for å dobbeltsjekke at han ikke hadde oversett noe. Nei, det stoppet her. Det var ikke flere røde drypp i snøen.  Blikket hans søkte hytta som lå ti meter unna. Ingen andre hytter var akkurat her.  Det var Nils Jensen's falleferdige rønne som utpekte seg. Han visste godt hvem denne fyren var, ettersom han hadde vært en av de første som hadde bygd i dette feltet. En ufyselig type som stadig hadde trengt seg på for å bli kjent. De første årene hadde han invitert seg selv på kaffe utallige ganger, men det hadde vært totalt uinteressant. Rolf likte ikke slike innpåslitne sniker, som ville presse seg inn i andres private sfære. Det var lys i vinduet, og med ett hørte han verandadøren åpne seg. Rolf krøket seg sammen for ikke å bli oppdaget. Nils Jensen kom plystrende ut med ei øks i den ene hånden og en ølboks i den andre. Han rettet på en hoggestabbe og satte opp en vedkubbe klar til å kløyves. Han hugg til, og kubben delte seg i to. Jensen la fra seg øksa og tok seg en stor slurk fra ølboksen.

”Den jævelen feirer tyveriet sitt, men det skal ikke vare lenge,” tenkte Rolf. Det smarteste hadde nok vært å ringe politiet, men Rolf hadde aldri engang vurdert å bruke penger på en mobiltelefon. Det innvendige raseriet bygget seg om mulig enda større ettersom plystringen tiltok og ølslurkene mellom vedkløyvingen fortsatte. Rolf spente av seg skiene. Lot de stå igjen i løypa og gikk med lange steg ut i nysnøen. Idet Jensen satte leppene mot halvliterboksen for å tømme den siste skvetten med iskald øl, tok Rolf seg over rekkverket bak ryggen hans. De slitte myke skiskoene var lydløse idet de beveget seg mot den livsnytende hyttenaboen. Med en rask bevegelse grep Rolf tak i øksa som lå på huggestabben. Jensen skrek til og hoppet bakover.

”Hva i helvete holder du på med?”  Jensen kastet i ren refleks den tomme ølboksen mot Rolf.

”Pengene. Hvor har du pengene?” Pupillene til Rolf var sorte og store, og han var et skremmende syn der han uflidd sto med øksa godt festet i begge hendene.

”Er du full eller? Skal du rane meg, din gjerrig gamle tulling? Har du ikke nok penger?” Jensens stemme sjanglet mellom å lyde skjelvende nervøs og irritert.

Rolf gikk et steg nærmere og hevet øksen truende mot Jensen, som nå holdt hendene opp foran hodet.

”Ikke spill dum. Du har tatt pengene mine. Jeg har fulgt blodsporet ditt hit. Du kuttet deg i det knuste vinduet, din amatørkjeltring.” Rolf hvisket hest mot ham. Han tok enda et steg nærmere og satte foten på en liten issvull på den ellers snøfrie solterrassen. Øksen som ble holdt med nesten strake armer over hodet, falt ned som en giljotin ettersom Rolf skled, og falt fremover. Et kort stønn ble etterfulgt av total stillhet. De kløyvde vedkubbene som lå utover terrassen ble stadig rødere, i takt med at ansiktet til den livløse Nils Jensen ble hvitere. Han var død. Drept av sin egen øks, men fra en annen manns hender. Rolf sine hender. Panikken grep tak i ham som en mørk skygge. Han hadde drept en mann. Hugget ham i hjel. Han kikket ned på den livløse mannen som stirret med skrekkslagne øyne ut i intet. Som et fotografi fanger øyeblikket lå han nå stivnet i sin siste positur.  Tankene til Rolf prøvde straks å rettferdiggjøre drapet. Pengenes sterke posisjon gjorde at han til en viss grad klarte det. Han var jo blitt ranet. Ranet for sine egne surt oppsparte sparepenger. Det hadde jo i tillegg vært et uhell. Han hadde jo ikke ønsket dette. Han hadde jo ikke engang fått vite hvor pengene var gjemt. Rolf kikket rundt seg. Det var fremdeles stille i området. Det så ikke ut som noen hadde oppdaget den dramatiske scenen som hadde utspilt utenfor hytten. Rolf beveget seg med raske steg inn i hytta til Jensen. Kikket etter pengene, men turde ikke røre noe i tilfelle han skulle lage avslørende fingeravtrykk. Etter en stund våget han ikke være der lenger. Frykten for å bli oppdaget og avslørt som drapsmann var overhengende. Det snødde mye ute nå. Han gned skaftet på øksen med anorakken, slik at ingen avtrykk skulle stå igjen. Sporene i snøen ville tette seg i løpet av natten. For alt han visste ville drapet kunne se ut som et ulykksalig uhell. Men pengene….Pengene så ut til å være tapt. Han kunne melde fra om ranet, men faren for at mistanken for drapet kunne dras i retning av ham, var stor. Nei, han fikk komme seg tilbake til hytta og klarne tankene. Kanskje returnere på natten for å lete ytterligere. Det var kaldt og bekmørkt idet han sliten staket seg mot hytta. Da han nesten var fremme ble han fanget inn av lysstrålen fra en lommelykt. En kvinne, en mann og tre barn i femtenårsalderen ventet ved hyttedøren. 

”Er det din hytte?”, spurte damen med klar stemme.

”Eeh, ja. Hvordan det? ”Rolf svar var nølende.

”Jeg vet ikke om du har oppdaget det, men vinduet ditt på baksiden er knust.”

”Jaså,” svarte Rolf uten å virke overrasket.

”Ja, hva var det dere ville si gutter?”. Mannen kikket strengt mot de tre tenåringene som usikkert vendte blikket ned i den hvite nysnøen.

”Be…Beklager,” stammet den ene av dem begynnende.

”Det var vi som knuste det. Vi kastet tre snøballer samtidig. Den første knuste ruten og de to andre traff elghodet i stuen. Vi fikk panikk da vi så geviret som lå knekt der inne. Vi bare tok skiene fatt og stakk av.”

Måpende tok Rolf ut vottene fra lommen. Det var blitt kaldt, og han frøs på hendene. Idet han dyttet inn den venstre hånden, kjente han at det var klissete i innerforet. Han dro hånden ut igjen og så at den var blitt farget rød. Det var blod. Han kikket forundret på hånden sin og oppdaget at reimen på skistaven hadde gnagd et kutt på motsatt side av tommelfingeren. Det var størknet nå, men det måtte ha blødd en del tidligere. Den lange skituren hadde satt spor.

”Vi skal selvsagt betale for skadene og erstatte vinduet. Vi har allerede dekket det til med plast og en finerplate slik at du holder varmen i natt..” Det var damen som nå snakket igjen, men hun talte for døve ører. Rolf holdt opp skistaven og fulgte den størknede rennen med blod som gikk fra reimen, nedover bambusstaven og ned på trinsen.  Han tok hånden opp i pannen og dro den nedover ansiktet. ”Blodsporene,” mumlet han stille

Tankene vandret febrilsk igjen, på samme måte som de hadde for kort tid siden.

”Forferdelig type Nils Jensen. Innpåsliten og plagsom. Ingen liker slike typer…Pengene er i kassen, pengene er fremdeles i hytta. Trygt i kassen. Ufyselig snik…” Leppene til Rolf beveget seg en anelse fra hverandre , idet han hørte kvinnen rose ham for å ta det hele med et smil…

Da han hørte ordet "smil" i en slik setting, forsto han hvor galt det hele var. Han gikk forbi de samvittighetsfulle besøkende, inn hyttedøren og lukket den etter seg.

Kort tid etter steg varmen i den lille hytten. Rolf sprengfyrte i peisen, og røyken som steg opp mot den mørke himmelen, viste seg å være verdt mer enn livet selv…

 

 JEV

Små og store øyeblikk fra livet... 

Her er en ny liten novelle...... 

Øyeblikk II

”Lukk øynene far. I morgen skal du få hvile. ”Jeg hvisket det stille, og det ble mine siste ord til ham.

Sengen var redd opp. Far lå tungt på mors heklede pledd. Han var kledd i mørkeblå skjorte, med øverste knapp stramt kneppet igjen. De brune buksene med brettekant virket vide over de tynne beina. De grå sokkene forsvant ned i blankpussede sorte sko. Han ville ha det slik. Ville være velstelt og gjenkjennelig. Ønsket ikke å ligge halvnaken under en hvit dyne. Jeg åpnet den øverste knappen slik at han skulle få puste bedre. Han reagerte ikke og jeg antok at det var ok. Øynene hans beveget seg urolig under hudfoldene som dekket over dem.  Jeg strøk ham over pannen. Kjente med fingrene på den dype, litt skjeve rynken som jeg kjente så godt. Jeg mintes hvordan den alltid hadde kommet tydelig til syne, når jeg i ungdomstiden gjorde ham bekymret eller irritert. Den var ikke streng, snarere tvert imot. Den gjorde at ansiktet hans hadde fått et slags trist drag over seg, og den hadde ofte gjort meg usikker på mine valg og gjerninger.  Jeg kikket på de tykke øyenbrynene som alltid hadde vært som uregjerlig buskas. Jeg smilte da jeg tenkte på hvordan han hadde bustet både dem og håret sitt, løpt etter meg og latt som han var et troll fra eventyrbøkene. Jeg var vel knapt tre år første gangen, men senest i fjor så jeg at han gjorde det samme foran mitt eget barnebarn. Han var en mester i å få andre til å smile. Nå lå han her foran meg.  Tynn, gammel og utslitt. Det var ikke sykdom som var i ferd med å frarøve ham livet. Motoren hadde gjort sitt og kunne ikke lenger repareres. Jeg holdt hånden hans. Trykket og strøk den. Ville at han skulle kjenne at jeg fremdeles var hos ham. Studerte det lange arret inni håndflaten hans som jeg så mange ganger hadde latt meg fascinere av som barn. Under en fisketur hadde fiskesenen boret seg inn i kjøttet og kuttet en muskel som styrte lillefingeren. Vi barna hadde ikke merket at det skjedde engang. Han ville ikke bekymre oss og hadde tullet hånden inn i en tykk fille. Da vi kom hjem dro han alene til legen og det var da vi forsto at vår tapre far hadde skadet seg. Lillefingeren hans forble stiv resten av livet. Vi lo ofte da han stønnet over nok et melkeglass, som den forbannede fingeren veltet utover bordet. Han lo selv også, men ristet alltid oppgitt på hodet. Øynene mine fant stadig nye landemerker på kroppen hans, som hentet frem minner fra tiden vår sammen. Jeg lukket øynene og prøvde å gjenkalle lukter, følelser og smak.  I hodet mitt hoppet jeg frem og tilbake i tid. Fra barndommen, til vår siste tid sammen, og til tiden da mor forlot oss. Han var alltid så trygg og sterk, men likevel så følsom. Aldri redd for å gråte, en egenskap verken jeg eller selv mor hadde lett for. Jeg kjente på tristhet og på glede. Tristhet fordi jeg visste at tankene jeg hadde i hodet var tapt tid, glede for alt det gode jeg hadde opplevd. Som en tegning med minner over vårt liv sammen, lå han nå foran meg. Med ett kjente jeg et lite rykk i hånden hans og så slapp den sakte taket. Som sanden i et timeglass rant livet ut av kroppen hans. Livets reise var over. Jeg så at det skjedde, men var likevel ikke forberedt på at pusten stoppet. Det var som om noen tok ut batteriet av en klokke. Sekundviseren hoppet ikke videre. Jeg ble overrasket, fikk en følelse av panikk. Nittifire år… Nittifire år var plutselig over. Han var borte. Var ikke mer. Det var ikke lenger far som lå foran meg. Det var kun et skall som jeg ikke kjente igjen. Ingen gjenkjennelige tegn som brakte meg tilbake til fortiden. Jeg slapp hånden hans og reiste meg. Kysset pannen hvor kun varmen minnet meg om hans tilstedeværelse. Da jeg forlot kroppen som lå på mors teppe, kjente jeg at kinnene mine var våte. Tårer.  Jeg tok med meg noe ut av rommet som jeg ikke hadde da jeg kom. Jeg visste hva det var. Far var med meg videre og sammen skulle vi skape nye gode minner...

Jan-Erik Vik

En liten novelle...: "Øyeblikk"

Legger ut en aldri så liten novelle på bloggen idag. Ikke publisert noen steder og skrevet igår/ idag. Sannsynligvis min korteste novelle. Ikke en mørk historie med en overraskende slutt, men rett og slett et lite "øyeblikk"

"Øyeblikk"

Hun sto ute på den smale altanen sin. Den milde brisen som bølget behagelig mot henne, gjorde at håret beveget seg. Hennes naturlige hårfarge så ut til å ha gitt opp kampen mot de kritthvite krøllene, som var i ferd med å ta over resten. Ansiktet hennes var blankt og fylt med linjer som avslørte et langt liv. I bare nattkjolen sto hun der. Hendene holdt hun i kors. Ikke på en streng måte over brystkassen, men mildt over magen og med hendene inn i motsatt erme i nattkjolen. Øynene hennes var lukket, og hun strakte seg fremover for å kjenne på den lille glipen med morgensol som nå varmet pannen hennes.  Jeg stoppet opp da jeg så henne. Jeg hadde egentlig ikke tid, da jeg visste at morgenrushet allerede hadde startet. Likevel sto jeg der som forhekset og observerte henne. Jeg tenkte at hun måtte ha vært vakker som ung, og det slo meg som en sannhet at hun var enda vakrere nå. Roen hun utstrålte var så tydelig, så ekte og så varm. Jeg kunne se pusten hennes bevege seg inn og ut, som om hun sugde inn hver eneste lille dråpe av det gode som verden hadde å by på. Jeg tenkte på mitt eget liv, hvor jobb, stress og uro var første følelse som slo inn i magen på morgenen. Denne kvinnen så ikke ut til å ha eneste bekymring i den vevre kroppen sin. Jeg tok meg i å misunne henne. Ønsket å være der hun sto.  Ønsket meg livet hennes. Jeg kjente med ett på at min egen uro ble borte. Klumpen i magen forsvant og det var som om jeg ble trukket inn i hennes verden. Det varte bare et øyeblikk, men jeg forsto at det var viktig. Denne kvinnen, inne i siste del av livets fase, levde i nuet. Tok vare på alt rundt seg og smakte på hver eneste lille opplevelse, som om den var den siste. Bekymringene hennes burde være adskillig større enn mine, med tanke på usikkerheten som livets ende kunne frembringe.

 Med ett åpnet hun øynene, som straks søkte mine. Med hodet på skakke sendte hun meg et smil, som gjorde at mine egne lepper strakk seg utover. Livslysten jeg så i ansiktet hennes idet hun nikket til meg og forlot altanen, tok jeg med meg resten av den dagen.  Det var et lite øyeblikk som forklarte alt. Et øyeblikk som forklarte hva livet handlet om….

Jan-Erik Vik

Motiverende tilbakemeldinger, skrivefeil og lettkledd på skinnfellen

Først og fremst vil jeg bare takke alle som ringer, stopper meg, skriver til meg på mail eller Facebookinnboks. Jeg får nå masse tilbakemeldinger på boka og det er utrolig motiverende. Idag har jeg blant annet  fått to lange skrevne kommentarer som betyr masse for en ukjent forfatter. Det at noen skriver at en historie (Frykt)har gjort mer inntrykk en noe annet enn de tidligere har lest, gjør virkelig noe med meg. Skulle jeg noensinne bli slaktet for det jeg skriver, så skal jeg tåle det, når jeg vet at andre kan skrive slikt. En annen har tatt for seg hver novelle og skrevet sin kommentar på hver enkelt av dem. Det er veldig lærerikt, og jeg ser at  på noen av novellene, så har jeg tenkt helt annerledes enn det denne leseren har gjort. Det er interessant, for da lever historiene litt sitt eget liv. En novelle mange kommenterer er "Jeg går iblant oss." Jeg er ikke overrasket over det...
Nok en gang takk til alle dere som kontakter meg. Jeg håper også noen vil skrive noen ord på selve bloggen, og da under "Innspill fra leserne" Det hadde vært gøy om noen åpent la ut hva de tenkte, så kunne det kanskje bli litt diskusjon rundt noen av novellene... Noen skrivefeil er oppdaget og det irriterer meg kraftig, men jeg håper ikke leseopplevelsen blir forringet av det.
Det er forresten overraskende mange som er innom bloggen. Det hadde jeg ikke i min villeste fantasi trodd.... Da slipper jeg kanskje å avbilde meg lettkledd på skinnfellen foran peisen:-)

Jan-Erik

Tilbakemeldinger, nye prosjekter, salg og avslag

Det å være forfatter på deltid er en måte å jobbe på som kan være både slitsomt og motiverende. Jeg har ikke lyst til at dette skal være en blogg hvor jeg forteller om alle suksessene og hvor fantastisk alt er, for slik er ikke (forfatter)verden....Ihvertfall ikke min. Jeg har et forlag i ryggen som distribuerer/prøver å selge inn bøkene mine til bokhandlere, biblioteker, presse osv, men som ukjent forfatter så må jeg også bidra mye selv i salgsprosessen. I tillegg til min vanlige jobb, familie og det faktum at jeg også vil skrive nye ting, så er det mye å gape over. Alt er heldigvis frivillig, og så lenge jeg får en god totalopplevelse av dette, så fortsetter jeg.

Før jul sendte jeg inn et nytt manus til forlaget. Det var ikke ferdigskrevet, men et utkast på omkring 50-60 sider. Manuset er en roman med et noe originalt oppsett. For et par dager siden fikk jeg en positiv tilbakemelding om at jeg måtte fortsette å skrive på dette. Jeg fikk mange gode råd om hva som var bra og hva som var mindre bra. Dette er slike ting som gjør at jeg blir kjempemotivert til å fortsette å skrive.

Jeg selger som nevnt også noen noveller til ukeblader. Dette er en bra ekstrainntekt dersom man får dem publisert. Her bør man også være litt hardhudet, for tilbakemeldingene kan være ganske så direkte. jeg solgte nettopp en novelle rett før jul, men fikk et avslag på en annen nylig. Jeg var så "smart" at jeg spurte hva som gjorde at den fikk avslag, og svaret var følgende: "Den tok ikke tak i meg som leser, det ble en fortellende, litt tørr greie."  Dette var en novelle jeg var ganske så fornøyd med:-) Denne tilbakemeldingen var egentlig ganske så myk i forhold til andre jeg har fått. Dette er en del av "gamet" og noe man å være forberedt på når man skriver. Jeg har ennå ikke fått noen anmeldelse på bøkene mine, men jeg ser for meg at det ville vært en helt annen sak å forholde seg til....men igjen, slik må vite at kan komme. Det som kanskje er fordelen når man skriver noveller er at man kan like deler av boken. Når man skriver en roman kan det fort bli at man enten liker den eller hater den.  Jeg har nå fått masse tilbakemeldinger av de som har forhåndskjøpt og jeg håper enda flere har lyst til å melde meg noen ord. Det setter jeg veldig pris på og spør meg gjerne om det er noe dere lurer på.  

Jan-Erik

....Mens jeg venter på dommen...

Nok engang sitter jeg her og vet at mange har mottatt den nye boka mi. Det at hundrevis har lest de to første bøkene mine gjør meg ikke mindre spent. Jeg tror det kan sammenliknes med en eksamensoppgave man har levert, bare at her er sensorene så mange flere. Det jeg syntes var fasinerende ved tilbakemeldingene jeg fikk på de første bøkene, var hvor forskjellig de var. Jeg trodde helt klart at noen noveller ville utmerke seg som mer "likandes" enn andre, men variasjonen var like stor som innholdet i historiene. De novellene noen syntes var kjedelige, var andres favoritter.  Når jeg tenker etter så er vel det ganske naturlig, ettersom jeg er innom både grøss, spenning, kjærlighet, drama mm.

Det er mange måter å lese bøker på har jeg lært. Noen er veldig opptatt av detaljer og kan ringe meg for å sjekke ut hva jeg mente med "det og det." Det er også noen som ringer hvis de ikke forstår ei historie. Det jeg har funnet ut av, er at det er nesten umulig å forklare noen av novellene med andre ord, og jeg ber dem da lese dem en gang til. Dette gjelder spesielt historier hvor det dreier seg om overnaturlige ting eller hvor handlingen ikke er en ren historie, men en følelse eller tilstand. (ble dyp her nå.)

Noen skryter, noe jeg selvsagt elsker:-), mens andre forteller at de har funnet en skrivefeil. Det jeg vil påpeke mer enn noe, er at det er utelukkende positivt å gi meg tilbakemelding, uansett hva de gjelder. Good or bad. De skumleste leserne mine er de tause. Hva mener egentlig de? Hvis noen har klipt en fæl frisyre hadde jo jeg også holdt kjeft ....eller er de rett og slett stumme av begeistring...;-)  

Håper mange gir lyd fra seg;-)

Jan-Erik