Små og store øyeblikk fra livet... 

Her er en ny liten novelle...... 

Øyeblikk II

”Lukk øynene far. I morgen skal du få hvile. ”Jeg hvisket det stille, og det ble mine siste ord til ham.

Sengen var redd opp. Far lå tungt på mors heklede pledd. Han var kledd i mørkeblå skjorte, med øverste knapp stramt kneppet igjen. De brune buksene med brettekant virket vide over de tynne beina. De grå sokkene forsvant ned i blankpussede sorte sko. Han ville ha det slik. Ville være velstelt og gjenkjennelig. Ønsket ikke å ligge halvnaken under en hvit dyne. Jeg åpnet den øverste knappen slik at han skulle få puste bedre. Han reagerte ikke og jeg antok at det var ok. Øynene hans beveget seg urolig under hudfoldene som dekket over dem.  Jeg strøk ham over pannen. Kjente med fingrene på den dype, litt skjeve rynken som jeg kjente så godt. Jeg mintes hvordan den alltid hadde kommet tydelig til syne, når jeg i ungdomstiden gjorde ham bekymret eller irritert. Den var ikke streng, snarere tvert imot. Den gjorde at ansiktet hans hadde fått et slags trist drag over seg, og den hadde ofte gjort meg usikker på mine valg og gjerninger.  Jeg kikket på de tykke øyenbrynene som alltid hadde vært som uregjerlig buskas. Jeg smilte da jeg tenkte på hvordan han hadde bustet både dem og håret sitt, løpt etter meg og latt som han var et troll fra eventyrbøkene. Jeg var vel knapt tre år første gangen, men senest i fjor så jeg at han gjorde det samme foran mitt eget barnebarn. Han var en mester i å få andre til å smile. Nå lå han her foran meg.  Tynn, gammel og utslitt. Det var ikke sykdom som var i ferd med å frarøve ham livet. Motoren hadde gjort sitt og kunne ikke lenger repareres. Jeg holdt hånden hans. Trykket og strøk den. Ville at han skulle kjenne at jeg fremdeles var hos ham. Studerte det lange arret inni håndflaten hans som jeg så mange ganger hadde latt meg fascinere av som barn. Under en fisketur hadde fiskesenen boret seg inn i kjøttet og kuttet en muskel som styrte lillefingeren. Vi barna hadde ikke merket at det skjedde engang. Han ville ikke bekymre oss og hadde tullet hånden inn i en tykk fille. Da vi kom hjem dro han alene til legen og det var da vi forsto at vår tapre far hadde skadet seg. Lillefingeren hans forble stiv resten av livet. Vi lo ofte da han stønnet over nok et melkeglass, som den forbannede fingeren veltet utover bordet. Han lo selv også, men ristet alltid oppgitt på hodet. Øynene mine fant stadig nye landemerker på kroppen hans, som hentet frem minner fra tiden vår sammen. Jeg lukket øynene og prøvde å gjenkalle lukter, følelser og smak.  I hodet mitt hoppet jeg frem og tilbake i tid. Fra barndommen, til vår siste tid sammen, og til tiden da mor forlot oss. Han var alltid så trygg og sterk, men likevel så følsom. Aldri redd for å gråte, en egenskap verken jeg eller selv mor hadde lett for. Jeg kjente på tristhet og på glede. Tristhet fordi jeg visste at tankene jeg hadde i hodet var tapt tid, glede for alt det gode jeg hadde opplevd. Som en tegning med minner over vårt liv sammen, lå han nå foran meg. Med ett kjente jeg et lite rykk i hånden hans og så slapp den sakte taket. Som sanden i et timeglass rant livet ut av kroppen hans. Livets reise var over. Jeg så at det skjedde, men var likevel ikke forberedt på at pusten stoppet. Det var som om noen tok ut batteriet av en klokke. Sekundviseren hoppet ikke videre. Jeg ble overrasket, fikk en følelse av panikk. Nittifire år… Nittifire år var plutselig over. Han var borte. Var ikke mer. Det var ikke lenger far som lå foran meg. Det var kun et skall som jeg ikke kjente igjen. Ingen gjenkjennelige tegn som brakte meg tilbake til fortiden. Jeg slapp hånden hans og reiste meg. Kysset pannen hvor kun varmen minnet meg om hans tilstedeværelse. Da jeg forlot kroppen som lå på mors teppe, kjente jeg at kinnene mine var våte. Tårer.  Jeg tok med meg noe ut av rommet som jeg ikke hadde da jeg kom. Jeg visste hva det var. Far var med meg videre og sammen skulle vi skape nye gode minner...

Jan-Erik Vik

En liten novelle...: "Øyeblikk"

Legger ut en aldri så liten novelle på bloggen idag. Ikke publisert noen steder og skrevet igår/ idag. Sannsynligvis min korteste novelle. Ikke en mørk historie med en overraskende slutt, men rett og slett et lite "øyeblikk"

"Øyeblikk"

Hun sto ute på den smale altanen sin. Den milde brisen som bølget behagelig mot henne, gjorde at håret beveget seg. Hennes naturlige hårfarge så ut til å ha gitt opp kampen mot de kritthvite krøllene, som var i ferd med å ta over resten. Ansiktet hennes var blankt og fylt med linjer som avslørte et langt liv. I bare nattkjolen sto hun der. Hendene holdt hun i kors. Ikke på en streng måte over brystkassen, men mildt over magen og med hendene inn i motsatt erme i nattkjolen. Øynene hennes var lukket, og hun strakte seg fremover for å kjenne på den lille glipen med morgensol som nå varmet pannen hennes.  Jeg stoppet opp da jeg så henne. Jeg hadde egentlig ikke tid, da jeg visste at morgenrushet allerede hadde startet. Likevel sto jeg der som forhekset og observerte henne. Jeg tenkte at hun måtte ha vært vakker som ung, og det slo meg som en sannhet at hun var enda vakrere nå. Roen hun utstrålte var så tydelig, så ekte og så varm. Jeg kunne se pusten hennes bevege seg inn og ut, som om hun sugde inn hver eneste lille dråpe av det gode som verden hadde å by på. Jeg tenkte på mitt eget liv, hvor jobb, stress og uro var første følelse som slo inn i magen på morgenen. Denne kvinnen så ikke ut til å ha eneste bekymring i den vevre kroppen sin. Jeg tok meg i å misunne henne. Ønsket å være der hun sto.  Ønsket meg livet hennes. Jeg kjente med ett på at min egen uro ble borte. Klumpen i magen forsvant og det var som om jeg ble trukket inn i hennes verden. Det varte bare et øyeblikk, men jeg forsto at det var viktig. Denne kvinnen, inne i siste del av livets fase, levde i nuet. Tok vare på alt rundt seg og smakte på hver eneste lille opplevelse, som om den var den siste. Bekymringene hennes burde være adskillig større enn mine, med tanke på usikkerheten som livets ende kunne frembringe.

 Med ett åpnet hun øynene, som straks søkte mine. Med hodet på skakke sendte hun meg et smil, som gjorde at mine egne lepper strakk seg utover. Livslysten jeg så i ansiktet hennes idet hun nikket til meg og forlot altanen, tok jeg med meg resten av den dagen.  Det var et lite øyeblikk som forklarte alt. Et øyeblikk som forklarte hva livet handlet om….

Jan-Erik Vik

Motiverende tilbakemeldinger, skrivefeil og lettkledd på skinnfellen

Først og fremst vil jeg bare takke alle som ringer, stopper meg, skriver til meg på mail eller Facebookinnboks. Jeg får nå masse tilbakemeldinger på boka og det er utrolig motiverende. Idag har jeg blant annet  fått to lange skrevne kommentarer som betyr masse for en ukjent forfatter. Det at noen skriver at en historie (Frykt)har gjort mer inntrykk en noe annet enn de tidligere har lest, gjør virkelig noe med meg. Skulle jeg noensinne bli slaktet for det jeg skriver, så skal jeg tåle det, når jeg vet at andre kan skrive slikt. En annen har tatt for seg hver novelle og skrevet sin kommentar på hver enkelt av dem. Det er veldig lærerikt, og jeg ser at  på noen av novellene, så har jeg tenkt helt annerledes enn det denne leseren har gjort. Det er interessant, for da lever historiene litt sitt eget liv. En novelle mange kommenterer er "Jeg går iblant oss." Jeg er ikke overrasket over det...
Nok en gang takk til alle dere som kontakter meg. Jeg håper også noen vil skrive noen ord på selve bloggen, og da under "Innspill fra leserne" Det hadde vært gøy om noen åpent la ut hva de tenkte, så kunne det kanskje bli litt diskusjon rundt noen av novellene... Noen skrivefeil er oppdaget og det irriterer meg kraftig, men jeg håper ikke leseopplevelsen blir forringet av det.
Det er forresten overraskende mange som er innom bloggen. Det hadde jeg ikke i min villeste fantasi trodd.... Da slipper jeg kanskje å avbilde meg lettkledd på skinnfellen foran peisen:-)

Jan-Erik

Tilbakemeldinger, nye prosjekter, salg og avslag

Det å være forfatter på deltid er en måte å jobbe på som kan være både slitsomt og motiverende. Jeg har ikke lyst til at dette skal være en blogg hvor jeg forteller om alle suksessene og hvor fantastisk alt er, for slik er ikke (forfatter)verden....Ihvertfall ikke min. Jeg har et forlag i ryggen som distribuerer/prøver å selge inn bøkene mine til bokhandlere, biblioteker, presse osv, men som ukjent forfatter så må jeg også bidra mye selv i salgsprosessen. I tillegg til min vanlige jobb, familie og det faktum at jeg også vil skrive nye ting, så er det mye å gape over. Alt er heldigvis frivillig, og så lenge jeg får en god totalopplevelse av dette, så fortsetter jeg.

Før jul sendte jeg inn et nytt manus til forlaget. Det var ikke ferdigskrevet, men et utkast på omkring 50-60 sider. Manuset er en roman med et noe originalt oppsett. For et par dager siden fikk jeg en positiv tilbakemelding om at jeg måtte fortsette å skrive på dette. Jeg fikk mange gode råd om hva som var bra og hva som var mindre bra. Dette er slike ting som gjør at jeg blir kjempemotivert til å fortsette å skrive.

Jeg selger som nevnt også noen noveller til ukeblader. Dette er en bra ekstrainntekt dersom man får dem publisert. Her bør man også være litt hardhudet, for tilbakemeldingene kan være ganske så direkte. jeg solgte nettopp en novelle rett før jul, men fikk et avslag på en annen nylig. Jeg var så "smart" at jeg spurte hva som gjorde at den fikk avslag, og svaret var følgende: "Den tok ikke tak i meg som leser, det ble en fortellende, litt tørr greie."  Dette var en novelle jeg var ganske så fornøyd med:-) Denne tilbakemeldingen var egentlig ganske så myk i forhold til andre jeg har fått. Dette er en del av "gamet" og noe man å være forberedt på når man skriver. Jeg har ennå ikke fått noen anmeldelse på bøkene mine, men jeg ser for meg at det ville vært en helt annen sak å forholde seg til....men igjen, slik må vite at kan komme. Det som kanskje er fordelen når man skriver noveller er at man kan like deler av boken. Når man skriver en roman kan det fort bli at man enten liker den eller hater den.  Jeg har nå fått masse tilbakemeldinger av de som har forhåndskjøpt og jeg håper enda flere har lyst til å melde meg noen ord. Det setter jeg veldig pris på og spør meg gjerne om det er noe dere lurer på.  

Jan-Erik

....Mens jeg venter på dommen...

Nok engang sitter jeg her og vet at mange har mottatt den nye boka mi. Det at hundrevis har lest de to første bøkene mine gjør meg ikke mindre spent. Jeg tror det kan sammenliknes med en eksamensoppgave man har levert, bare at her er sensorene så mange flere. Det jeg syntes var fasinerende ved tilbakemeldingene jeg fikk på de første bøkene, var hvor forskjellig de var. Jeg trodde helt klart at noen noveller ville utmerke seg som mer "likandes" enn andre, men variasjonen var like stor som innholdet i historiene. De novellene noen syntes var kjedelige, var andres favoritter.  Når jeg tenker etter så er vel det ganske naturlig, ettersom jeg er innom både grøss, spenning, kjærlighet, drama mm.

Det er mange måter å lese bøker på har jeg lært. Noen er veldig opptatt av detaljer og kan ringe meg for å sjekke ut hva jeg mente med "det og det." Det er også noen som ringer hvis de ikke forstår ei historie. Det jeg har funnet ut av, er at det er nesten umulig å forklare noen av novellene med andre ord, og jeg ber dem da lese dem en gang til. Dette gjelder spesielt historier hvor det dreier seg om overnaturlige ting eller hvor handlingen ikke er en ren historie, men en følelse eller tilstand. (ble dyp her nå.)

Noen skryter, noe jeg selvsagt elsker:-), mens andre forteller at de har funnet en skrivefeil. Det jeg vil påpeke mer enn noe, er at det er utelukkende positivt å gi meg tilbakemelding, uansett hva de gjelder. Good or bad. De skumleste leserne mine er de tause. Hva mener egentlig de? Hvis noen har klipt en fæl frisyre hadde jo jeg også holdt kjeft ....eller er de rett og slett stumme av begeistring...;-)  

Håper mange gir lyd fra seg;-)

Jan-Erik

Ny på bloggen:-)

Da har jeg fått meg en blogg hvor du kan finne informasjon omkring meg og mine bøker. Jeg vil fortelle om hvordan det er å være forfatter, samt holde dere oppdatert om eventuelle nye prosjekter. Har noen tips eller ønsker, tar jeg gjerne imot det. Både når det gjelder bloggen og om forfatterskapet.

Jan-Erik Vik