En god skriveuke, hyggelige tilbakemeldinger, salg av noveller og mye spennende på gang

Status skriving
Denne uken startet meget bra med salg av fem noveller til både Norge, Danmark og Sverige. Hver gang jeg sender inn noveller er jeg like spent på om de blir antatt, selv om jeg ofte har en følelse av utfallet. Det å selge noveller til magasiner er en fin måte å holde trøkket oppe på, bli bedre til å skrive, samt finne ut hva som fenger og ikke. Jeg merker også at motivasjonen for å skrive øker når magasiner i flere land vil publisere det jeg skriver. Det er også med på å trigge mitt konkurranseinstinkt og jeg tenker mange ganger at det kan sammenliknes med å score et mål eller vinne en fotballkamp.
Jeg har ellers skrevet to nye noveller, som nå er inne til vurdering hos et magasin. Her er følelsen min usikker ift om de blir antatt, ettersom de begge er litt utenfor det som vanligvis er ønsket...

Hyggelige tilbakemeldinger
Jeg er både glad, stolt og rørt over alle tilbakemeldingene jeg har fått på de små "øyeblikksnovellene", samt diktet jeg har lagt ut på siden min. Jeg setter utrolig pris på at dere bruker tid til å lese og ikke minst kommentere det jeg har skrevet. Jeg vurderer nå å skrive flere slike noveller, samle dem til et manus og sende inn til et forlag...  Det hadde blitt en helt annerledes bok enn de jeg har skrevet tidligere, men kanskje tiden er moden til å forsøke noe helt annet. Uansett så er det å få antatt et manus nesten like vanskelig som å vinne i lotto, så vi får nå se...


Påskeekrim
Påsken nærmer seg med stormskritt og i den forbindelse har jeg skrevet en påskekrim for en kjent merkevare i Norge. Jeg ser frem til å presentere historien og avsløre hvem jeg har skrevet for. Tror det blir en knallbra kampanje med fine premier til den som løser krimgåten.

Bilder med tekst
Magne Solberg og jeg har et prosjekt på gang ift bildene som jeg tidligere har lagt ut. Her er det en spennende utvikling som vi snart vil fortelle mer om. Ta gjerne en titt på bildene i innlegg lenger nede på siden.

Ønsker alle enn strålende lørdag:-)

Jan-Erik

Øyeblikk - En novelle på 37 linjer...

Legger ut en nok en liten novelle, sannsynligvis min korteste. For min egen del er den kanskje en av de viktigste, ihvertfall med tanke på  budskapet. God lørdag

"Øyeblikk"

Hun sto ute på den smale altanen sin. Den milde brisen som bølget behagelig mot henne, gjorde at håret beveget seg. Hennes naturlige hårfarge så ut til å ha gitt opp kampen mot de kritthvite krøllene, som var i ferd med å ta over resten. Ansiktet hennes var blankt og fylt med linjer som avslørte et langt liv. I bare nattkjolen sto hun der. Hendene holdt hun i kors. Ikke på en streng måte over brystkassen, men mildt over magen og med hendene inn i motsatt erme i nattkjolen. Øynene hennes var lukket, og hun strakte seg fremover for å kjenne på den lille glipen med morgensol som nå varmet pannen hennes.  Jeg stoppet opp da jeg så henne. Jeg hadde egentlig ikke tid, da jeg visste at morgenrushet allerede hadde startet. Likevel sto jeg der som forhekset og observerte henne. Jeg tenkte at hun måtte ha vært vakker som ung, og det slo meg som en sannhet at hun var enda vakrere nå. Roen hun utstrålte var så tydelig, så ekte og så varm. Jeg kunne se pusten hennes bevege seg inn og ut, som om hun sugde inn hver eneste lille dråpe av det gode som verden hadde å by på. Jeg tenkte på mitt eget liv, hvor jobb, stress og uro var første følelse som slo inn i magen på morgenen. Denne kvinnen så ikke ut til å ha eneste bekymring i den vevre kroppen sin. Jeg tok meg i å misunne henne. Ønsket å være der hun sto.  Ønsket meg livet hennes. Jeg kjente med ett på at min egen uro ble borte. Klumpen i magen forsvant og det var som om jeg ble trukket inn i hennes verden. Det varte bare et øyeblikk, men jeg forsto at det var viktig. Denne kvinnen, inne i siste del av livets fase, levde i nuet. Tok vare på alt rundt seg og smakte på hver eneste lille opplevelse, som om den var den siste. Bekymringene hennes burde være adskillig større enn mine, med tanke på usikkerheten som livets ende kunne frembringe.

 Med ett åpnet hun øynene, som straks søkte mine. Med hodet på skakke sendte hun meg et smil, som gjorde at mine egne lepper strakk seg utover. Livslysten jeg så i ansiktet hennes idet hun nikket til meg og forlot altanen, tok jeg med meg resten av den dagen.  Det var et lite øyeblikk som forklarte alt. Et øyeblikk som forklarte hva livet handlet om….

Jan-Erik Vik

En kort novelle om frykt...

Jan-Erik

Det er mange typer frykt, og jeg har de siste årene brukt dette begrepet i flere av mine historier. I denne novellen, som er en av mine korteste, beskriver jeg en frykt som er ganske så annerledes den jeg vanligvis skriver om....
Novellen er hentet fra novellesamling Femte etasje og heter nettopp "Frykt".

Ha en kort og fin lesestund.

Frykt

Det gråhvite håret lå bølget over de store øreflippene. Rynkene i pannen var dype. Huden i ansiktet og på den skallede hodebunnen var fylt med brune gammelmannsflekker. De tidligere så friske øynene var blasse og ubrukelige, og liknet på små, døende glassmaneter.

Han hadde ikke kraft i hendene mer, men kjente varmen fra datterens hånd som holdt fast rundt dem. Pusten bar ikke stemmen hans lenger. Den var der kun for å hente reservene med oksygen. Hørselen og luktesansen var det eneste som fremdeles fungerte. Og tankene. Duften av datterens parfyme gled inn i neseborene, men den siste energien brukte han på svaret hun hadde gitt. Svaret på hans siste spørsmål.

Hun var alt for ham. Etter at moren døde i barsel, forbannet han seg på at han skulle passe på dette jentebarnet som om det var laget av porselen. Han hadde sverget ved morens grav på at hun aldri, aldri noensinne, skulle være redd i livet. Frykten han selv hadde følt under den dramatiske fødselen, var så brutal at han aldri ville tillate seg å la datteren føle frykt.

Han var kjærlig, han var god, og han var beskyttende. I barndommens første år var han aldri mer enn noen meter fra henne. Alltid parat dersom hun skulle slå seg, om andre var slemme med henne, eller dersom hun hadde noen behov. Dette fortsatte gjennom skoleårene, hvor han stadig innkalte til lærerkonferanser slik at hennes trygghet og velvære alltid ble vel ivaretatt. I ungdomsårene mistet han, som de fleste foreldre, noe av kontrollen, men han kjørte og hentet henne hvor enn hun skulle, og ventet alltid oppe på henne dersom hun kom sent hjem. De hadde lange, gode samtaler om livet, om holdninger og om kjærlighet, og han støttet henne så vel i kjærlighetssorger som i pubertetsutfordringer.

Hun fikk seg etter hvert en flott mann, som han absolutt kunne gå god for. De bosatte seg i hans nabolag, slik at han daglig holdt kontakten med henne. Økonomisk hjalp han dem uten å blunke, da de i etableringsfasen trengte lån til både bolig og bil. Alt ble gjort med den største glede. Slike bekymringer skulle ikke jenta hans ha. 

Barnebarn kom etter hvert som perler på en snor, og også her var han en viktig ressurs for henne. Han stilte gladelig opp som barnevakt og var der alltid på sekundet dersom behovet meldte seg. Gjennom hele livet hadde rynken i pannen blitt dypere og dypere, og han visste godt hvorfor. Bekymringene for at datteren ikke skulle ha det bra, lå alltid og ulmet som gloen som starter skogbrannen.

På dødsleiet spurte han henne derfor om han hadde klart dette. Om han hadde lykkes med sin misjon i livet. Hadde hun hatt det bra? Hadde hun noensinne vært redd? Hun hadde kikket tankefullt ut i luften. Det var på dette tidspunktet hun hadde grepet hånden hans. Klemt den hardt. Hun hadde sukket tungt før hun samlet nok luft til svaret som nå fylte hodet hans med de siste tanker.

«Jeg har hatt et fantastisk trygt og godt liv, pappa. Du har vært den mest elskverdige far en datter kan ønske seg. Men når du spør om jeg har vært redd, om jeg har følt frykt… « Hun stoppet opp og klemte enda hardere i hånden hans.

 «Jeg har vært redd hele livet mitt, jeg, pappa. Jeg har hatt en frykt som har forfulgt meg dag og natt siden jeg var en liten jente. En frykt som gjennomstrømmet ungdomstiden og fortsatte i hele mitt voksne liv. Frykten er på sitt sterkeste akkurat nå. Det er dette jeg har fryktet hele livet. Hvert sekund, hvert minutt og hver time. Deg pappa… Jeg har alltid fryktet å miste deg…»

Min aller første novelle: Siste timen

Veien til min første novellesamling...  

I 2010 skrev jeg i all hemmelighet på min aller første novelle, "Siste timen". Jeg lot en kollega lese den og han anbefalte meg å sende den inn til et forlag. Egentlig ganske naivt ettersom ingen forlag i verden antar en enkelt novelle. Jeg tror det gikk nærmere fem uker før det plutselig lå en svarmail i innboksen. Jeg husker utrolig godt den gode følelsen jeg fikk da jeg leste den. De likte novellen kjempegodt og skrøt av måten jeg skrev på og selve historien... Det eneste problemet var at de ikke kunne utgi en bok med en novelle, så de anbefalte meg å skrive åtte-ti til, og deretter sende inn på ny. Jeg gikk fra himmelen til godt under jorda på kort tid. Åtte-ti noveller!!! Hvordan i huleste skulle jeg klare det?

Det var nok akkurat denne utfordringen som fikk skrivelysten min igang. Plutselig flommet jeg over av ideer og snart var ikke antallet en utfordring overhodet.. Jeg fikk antatt novellesamlingen  og inngikk min første avtale med et forlag. Jeg har nå skrevet godt over 150 ulike noveller og andre historier, men det hele startet altså med den ene novellen.  Kos deg i vinterferien og hvis du vil, så les gjerne novellen som startet et aldri så lite eventyr for meg. Her er "Siste timen":

Siste timen

Peter var fornøyd med seg selv der han satt ved bardisken på stampuben Joey’s . Det var fredag kveld, og hans kostbare Tag Heuer-klokke nærmet seg raskt elleve. Peter var en suksessfull medeier i et reklamefirma, og tidligere på dagen hadde han fått i havn et viktig prosjekt. Det hadde vært et oppdrag som ville gi firmaet store inntekter og ikke minst høy status i bransjen. Peter hadde vært leder av prosjektet, og visste etter flere måneder med grundig arbeid, at oppsummeringsmøtet med oppdragsgiver ville bære preg av skryt og anerkjennelse. Som planlagt hadde han solt seg i glansen, og allerede under møtet bestemt seg for en kveld med feiring på puben.

Peter var 39 år gammel, singel og uten barn. Han var yngstemann i firmaet, som rommet åtte medarbeidere. Han følte seg fremdeles ung og sulten, og alder var uten betydning for ham. Livet smilte og Peter smilte tilbake i en tilværelse som stort sett gikk ut på å leve som om hver dag var den siste. Denne kvelden satt han alene og nøt sine pils. Alkoholen virket bra, og han begynte å bli relativt bedugget. Den deilige følelsen når de alvorlige tingene la seg lengre og lengre bak i hukommelsen, og hvor lyst, spenning og selvtillit tok over, var kanskje det han likte aller best ved alkoholen. Da han for kort tid siden kunne sitte og følge med på hver enkelt samtale rundt om i puben, ble lyder etter hvert til et jevnt og behagelig sus. En følelse av ro ved de første ølene, ble raskt erstattet med en positiv rastløshet som skapte en forventning om at noe var i gjære. Han hadde spurt de andre på jobben om de ville være med ut og feire, men denne kvelden passet det ikke for noen. Det var jævlig kjipt, for prosjektet hadde gagnet dem alle. Det var kanskje derfor han allerede nå begynte å bli brisen. Det var ingen ønskesituasjon å sitte alene og feire. Han drakk derfor raskere enn han pleide. Fire halvlitere og to drinker på under to timer.

Det begynte å fylles opp på puben. Det var en irsk pub som hadde en aldersgrense på tyve år. Aldersspennet på gjestene var variert, og det var nok derfor han likte seg så godt her. Ut fra dagsform og lyst kunne han derfor enten jakte på en eldre, moden og erfaren kvinne, eller en uerfaren ungjente med livslyst og galskap. Han hadde mistet tellingen på hvor mange ganger han hadde forlatt nettopp dette lokalet i retning av taxi med et kvinnelig bytte under armen.

Kynisk kanskje, men han hadde aldri utviklet forhold til noen av dem. Han var klar og tydelig på at det kun var sex for ham, og ingenting annet. Han ble rett og slett aldri forelsket. Stort sett så han dem aldri igjen på puben i ettertid, og det var like bra. Dette var hans stampub og han byttet ikke sted. Med slørete blikk satt han nå på den svarte barkrakken og bestilte seg en Guinnes som han drakk i store slurker. Peter var en kjekk og velkledd mann i manges øyne, og flere av hans kollegaer kunne ikke forstå hvorfor han ikke slo seg til ro og skaffet seg en familie. De mente at han var blitt både sær og blasert av å være singel så lenge. Økonomien var bra, og han kunne gjøre stort sett hva han ville, når han ville. Likevel merket han at han var litt ensom av og til. Kanskje spesielt i kveld. Det var stadig færre som hadde mulighet til å bli med ham ut på pub, og i kveld, når han ønsket å feire suksessen på jobben, føltes det vemodig å drikke alene. Blikket hans vandret rundt i det halvmørke lokalet. Veggene var dekket av innrammede plakater fra britiske festivaler og konserter. Signerte irske fotballdrakter fra klubber den gjennomsnittlige nordmann neppe kjente til, hang på rekke og rad sammen med nye og gamle lagbilder. Interiøret var mørkebrunt, og kunne oppleves som varmt og lunt. Lokalet var delt i to, med baren sentrert i midten. Den innerste delen var stykket opp i flere båser med bord og benker hvor man kunne innta lette, men gode, småretter i ro og fred. Den ytterste delen, som var den største, ble brukt som mingleområde, med høyryggede barkrakker rundt ovale bord. Kjøkkenet hadde stengt for kvelden, men det luktet fremdeles mat i lokalet. Club sandwich hadde en høy stjerne blant gjestene, og eimen etter denne særpregede retten hang som regel igjen til øldunsten tok over rundt midnatt. Små telys i billige telysholdere ble tent på bordene. Peter tenkte at det var utrolig hvordan slike små lys kunne påvirke stemningen i en bar. Fra å være litt mørkt og dunkelt, ble lokalet nå mye mer levende.

Han hadde allerede plukket seg ut en dame som han likte. Hun måtte være i midten av tyveårene. Flørtende blikk ble sendt i hennes retning, og hun hadde helt tydelig gjengjeldt dem. Hun satt på andre siden av den ovale, eikelignende bardisken. Håret var så ravnsvart at det så farget ut, og det rakk henne til langt nedover ryggen. Øynene ble ekstra brune mot det hvite i øyeeplet. De så intense og skarpe ut. Hun hadde et eksotisk preg over seg, selv om hun hadde nordiske trekk ellers. En trang og ettersittende topp satt klistret mot en sommerbrun hud, og brystene virket faste og var middels store, typisk B-cup. Peter målte henne opp og ned hver gang hun kikket i en annen retning. Dette var et spill han mestret, men han ville ha kvalitet og ville være sikker på at varen holdt mål. Han hadde en teknikk hvor han først skaffet seg øyekontakt, for så å holde blikket akkurat så lenge at det kunne oppfattes ukomfortabelt for motparten. Kikket hun tilbake etter dette, visste han at det hadde funket. Han gjettet riktig. Denne gangen, som så mange andre ganger tidligere, hadde han fisken på kroken. Peter vinket diskret til seg bartenderen og ba ham levere henne en drink. Den syrlige drinken mojito var en sikker vinner. Bartenderen måtte bruke litt tid på å lage den, og nettopp det var poenget. Han skrev mobilnummeret sitt på servietten som skulle følge med drinken. Deretter reiste han seg og gikk inn på toalettet. Peter smilte selvtilfreds da han trakk ned glidelåsen på den nyinnkjøpte Dieselbuksa der han sto ved pisserenna. Hvor mange ganger hadde vel ikke jentene han hadde ligget med, gispet når han trakk frem redskapet sitt. Han siktet på det blå såpestykket som lå og svømte i bunnen av den nesten tre meter lange renna. En voksen kar i femtiårene stilte seg på siden og slapp et høylytt stønn da han begynte å pisse. Peter følte seg ung og viril ved siden av denne fete og ustelte, gråhårede mannen. Han skulle aldri forfalle slik. Han skulle jakte damer til den dagen han gikk i graven. Lufttørkeren blåste hendene hans tørre idet han kikket seg i speilet. Han syntes et øyeblikk at posene under øynene virket litt større og at vikene i hårfestet hadde beveget seg en liten millimeter høyere. Han tok vann i ansiktet og rufset seg i håret. Nei, det måtte være innbilning. Utseendet passet han jo alltid så godt på, og alskens dyre kremer og hårmidler han brukte skulle nok holde ham ung i lang tid ennå. Han gikk ut av toalettet, pustet dypt inn og puttet en blå Extra i munnen. Denne sjekketeknikken pleide å funke bra. Han gledet seg til smilet hennes. Ville hun være sjenert, eller var hun en av dem som spilte med? Han likte begge typene. Peter kikket på klokka, den var blitt elleve. Han registrerte at det pep i mobilen da han selvsikkert gikk mot baren. Da han kom frem til stolen og den halvtomme Guinnesen sin, så han at drinken hennes sto urørt på andre siden av baren. Lappen med mobilnummeret var borte. Øynene hans lette febrilsk rundt i lokalet uten å finne henne. ”Merkelig”, tenkte han. Han fisket frem mobilen fra lommen og trykket på ”Les melding”. Det var som å få et støt i kroppen. ”En time igjen å leve”, stod det. Ingen telefonnummer viste seg i displayet. Kunne det være en kompis eller noen av kollegaene som køddet med ham?. Han kikket rundt seg, men så ingen kjente. Derimot så han kvinnen han hadde spandert drinken på. Hun stod og kranglet med en fyr som han gjettet var typen hennes. ”Å faen, nå har jeg tråkket i salaten,” tenkte han. ”Jaja, slikt kan jo skje,” fortsatte han tankerekken. Peter var såpass brisen at han egentlig ikke var spesielt bekymret. Ikke før han så at den relativt kraftige kjæresten hadde mobilen i hånden. ”Helvete”, jeg la jo fra meg mobilnummeret. En ny drink ble raskt bestilt og han tok den med seg til en krok innerst i puben. Inn tikket det en ny sms. ”Femti minutter igjen å leve”. Hva var dette for en bisarr spøk? Han kikket opp for å se om han kunne se fyren med mobilen. Det hadde nesten doblet seg med folk her inne nå, og han klarte ikke å finne verken jenta aller typen. Hjertet dunket hardere i brystet. Det at han mistet oversikten gjorde ham stresset. Likevel var det kanskje vanskeligere å bli funnet da. Han dro fingrene gjennom håret med venstre hånd og tømte drinken med den høyre. Små svetteperler fra luggen ble smurt utover håndflaten. Han tørket hånden på buksa. ”Slapp av”, sa han stille til seg selv. Selvtilliten var på vei opp igjen, og positive tanker erobret nok en gang hjernen hans. Dette kunne være alt fra en dårlig spøk til feilsendte sms-er. Det dirret i bordet da vibrasjonene varslet en ny melding inn på mobilen foran ham. Han lot den ligge litt før han tok den. Han smilte selvsikkert da han løftet den opp, men smilet stivnet da meldingen lyste mot han. ”Vet hvor du er…” Peter rykket til og stablet seg lynraskt på beina. Jakken som han hadde lagt fra seg på stolen ved siden, hektet seg fast idet han reiste seg og han glapp taket i den. Den ble liggende på gulvet rett bak ham. Nervøst bøyde han seg ned, samtidig som han holdt hodet opp, slik at han ikke skulle bli overrumplet av noen. Han var stresset nå, men klumpen i magen ble ikke mindre da han så rett i øynene på ei blond jente som han tidligere hadde tatt med seg hjem. Det hadde vært en fantastisk natt, men hun hadde blitt fly forbannet da han ikke ville ha mer med henne å gjøre dagen etter. Hun kom hånd i hånd med en typisk kroppsbygger, med tungt gullhalskjede, kortklippet crewkutt og Everest-genser, som virket svært opptatt med å trykke på mobilen. Det svarte blikket til bolegutten traff Peters blikk som et nålestikk. De var omtrent ti meter fra ham, og Peter bøyde hodet og blikket raskt ned mot det støvete gamle tregulvet. Peter begynte å svette kraftig nå. Det stakk i hodebunn og på kroppen, som om svetten kom for fort ut av altfor små porer. Han følte seg uvel, snudde seg i motsatt retning og boret seg vei gjennom folkemengden. Underveis dultet han uheldigvis borti en biker med langt flisete hår, fippskjegg og med et motorsykkelemblem på jakkeryggen som neppe vitnet om en tilhørighet til en religiøs mc-klubb. Ølen hans skvulpet uten å renne over. ”Du lever farlig”, sa bikeren med grov og irritert stemme. Peter stivnet da han så hvem som sto ved siden av og som han nå møtte øynene til. Hun skulte bort på ham med smale og aggressive øyne. Hun hadde vært jobbsøker i firmaet hans, og Peter hadde selv intervjuet henne. Det var uprofft, han visste det, men allerede under intervjuet forsto han at hun ikke ville få jobben. Hun var rålekker og virket desperat etter å få jobben. Han avtalte derfor at de skulle ta en drink etter intervjuet for å bli bedre kjent. Han gav henne små hint om at jobben kunne bli hennes og at de nok kunne bli kjempegode kollegaer, dersom hun ble ansatt. Han løy så det rant av han. Han blandet aldri jobb og forhold, og visste at det kun var egoistiske motiver om et nytt eventyr, som gjorde at han satt og spanderte drinker på henne. De hadde endt opp, av ren drift, med vill sex i en bakgate rett utenfor puben. Det hadde vært pirrende og frekt, og han hadde gått løs på henne som et rovdyr som slo kloa i sitt bytte. Hennes unge alder til tross, hadde hun vært meget dristig og villig, og han hadde blitt både overrasket og flau over den høye stønningen hennes. Likevel forsto han at en så ung jente neppe ville ta et avslag etter en slik situasjon spesielt bra. Han visste det, men gav vel mer eller mindre faen. Da de skilte lag, sa han at hun ville høre fra ham dagen etter, hva jobben angikk. Selvsagt hørte hun aldri fra ham igjen. Hun hadde ringt flere ganger til arbeidsplassen hans, men han fikk sekretæren til å si at stillingen var besatt. En følelse av skam hadde sneket seg inn, men Peter glemte fort og var raskt tilbake i vinnersporet. Han hadde vel egentlig ikke regnet med å treffe på henne igjen, men nå var hun altså her og han hadde skumpet borti bikervennen hennes. Hun holdt en sølvfarget mobiltelefon i hånden, og idet hun prikket bikeren på armen som for å si han noe, løp Peter for livet ut av puben. Klokken var nå blitt halv tolv. En drink, han trengte en drink raskt. Nærmeste puben var i kvartalet bortenfor, og på vei over dit tikket det inn en ny sms. Det var fremdeles fra et hemmelig nummer. ”Livet ditt nærmer seg gradvis slutten.” Kroppen skalv da han leste det. Han kikket seg bakover for å se om noen fulgte etter ham. Var det ikke en gjeng som sto i det lille avlukket ved siden av Joey’s? Jo, han var sikker på at det var noen der. Han småløp bort til puben. Døren lukket seg bak ham. Det var nesten ikke folk i lokalet. Han bestilte seg en sterk shot, som han helte rett ned. Den varmet kraftig i hals og bryst. Hendene skalv slik at mobilen deiset i bakken. Den hvite, kortermede skjorten klistret seg til kroppen av svette. Mobilen var heldigvis like hel da han plukket den opp, men han holdt på å miste den igjen da den vibrerte mellom fingrene hans. ”Du har nå nøyaktig ti minutter igjen av livet J”. Smilefjeset på slutten av meldingen fikk ham til å fryse på ryggen. Han kastet seg rundt, løp ut av puben og i retning taxiholdeplassen. Det var ingen taxier å se, bortsett fra en gammel BMW med en pakistaner i førersetet. Han likte egentlig ikke å ta pirattaxi, men dette orket han ikke mer. Da han kikket inn i bilen så han at det satt en utenlands jente i passasjersetet. Hadde han ikke sett den jenta før? ”Å herregud, har jeg ligget med henne også?”

”Faen”, ropte Peter høyt. ”De har gått sammen for å ta meg”. Tankekjøret var voldsomt nå. Han kastet kjappe blikk over skulderen imens han løp. Rullet ikke BMW-en sakte etter ham med lysene av? Han løp og løp helt til han kom frem til kontorbygget hvor hans egen bil stod parkert utenfor. Bilnøklene lå i lommen, men da han tok dem frem, mistet han dem på bakken. De falt halvveis under bilen og han kastet seg ned på alle fire for å få tak i dem, stressa med å finne rett nøkkel, reiv opp døra og satte seg inn bak rattet. Peter la hodet bakover og pustet dypt inn og ut. Pulsen var høy og han hev etter pusten. Da han i speilet så billys som tente seg et par parkeringsplasser bak seg, vrei han nøkkelen om i tenningslåsen og spant ut fra parkeringsplassen. Bilen bak kjørte også ut… Det raste i ham av både sinne og usikkerhet.

”Hvorfor følger de etter meg?” ropte han ut? Det tikket inn en ny melding. ”Kun minutter igjen å leve... nyt det...”.

Han trykket gasspedalen i bunn. Tunnellsynet etter alle drinkene preget kjøringen. Hva galt hadde han egentlig gjort? Han vurderte å stoppe og ta en prat med dem, men han var for redd. Redd og full. Visst hadde han av og til vært en drittsekk, en kynisk damejeger, men det hadde jo vært frivillig. De hadde jo frivillig blitt med ham. Han var da en sympatisk person, selv om han var glad i damer. De måtte ha kjent hverandre alle sammen, og nå skulle de ta ham. Ja, hva betydde han for dem? Han så for seg ansiktet sitt, som han tok så godt vare på og var så fornøyd med, maltraktert etter juling fra typene deres. De virket som råtasser som ikke skydde noen midler... Han ropte panisk ut at han aldri mer skulle utnytte damer og at han nå skulle finne seg ei dame og slå seg til ro.

”Jeg er for gammel til dette livet. Jeg skal ikke holde på sånn mer. ”Når alt dette er over skal jeg…”

Han rakk ikke å fullføre. Nå rant det inn et titalls sms-er med tilsvarende budskap.

”Livet ditt er over.”

”Livet er slutt.”

”Sekunder igjen.”

Han leste dem mens han speedet farten enda mer opp. Klokken viste sekunder på tolv. Bilen seilte fra den ene siden av veien til den andre. Mobilen som nå lå på passasjersetet pep igjen. Han strakk seg for å nå den, da bilen skjente over i motsatt kjørefelt. Kraftige lys og voldsomme tut hørtes fra traileren som fosset mot bilen hans. Det siste Peter rakk å gjøre var å trykke på les melding, da traileren knuste bilen han satt i. Peter døde momentant kl. 00.00 lørdag. Mobilen som han hadde strukket seg etter fløy ut av bilen og landet uskadd tretti meter borte på en gresslette. Den landet med displayet opp.

SMS meldingen lyste opp displayet en siste gang før det etter hvert døde hen:

 ”Da var livet over... ihvertfall livet som trettiåring. Hahahaha. Gratulerer med førtiårsdagen, Peter... Nå får du få deg kjerring og familie som resten av oss. Vi står her på Joey’s hele gjengen fra jobben for å overraske deg, men hvor faen er du? J…”

Spennede prosjekt - lag din egen historie...

Min svoger Magne Solberg og jeg har i flere år snakket om hvordan vi kunne samarbeide om et prosjekt som vi begge brant for, Magne som fotograf og jeg som forfatter...
Magne har tidligere drevet mest med undervannsfotografering, men også tatt oppdrag for bryllupspar og konfirmanter. I tillegg står han bak halvparten av forsidene til mine novellesamlinger, nemlig "Kikkeren" og "Femte etasje". Magne er dyktig på detaljer og flink til å se motiver på en kreativ måte.
Som forfatter så bruker jeg sansene hele tiden i jakten på nye historier, og som oftest er det øynene som leder an. Det som imidlertid er helt essensielt er at det jeg ser må vekke noe i meg. Først da begynner fantasien å jobbe.... Og det er nettopp der ideen vår begynte. Vinteren 2017 satte vi oss i bilen og startet jakten på motiver med sjel. Det første vi lette etter var gamle bygninger. Turen gikk på kryss og tvers av fylkesgrensene. Oppdaget vi en sti som kunne føre oss til bortglemt sted ,så parkerte vi bilen og labbet i dypsnø innover. Vi fant mange motiver, men forkastet de fleste. Årsaken var enkel: Dersom ikke motivet umiddelbart gav meg noe å skrive om, så var det ikke godt nok... For det er dette som er selve ideen. Vi ønsker å hjelpe fantasien litt igang. I en verden full av inntrykk ønsker vi å lage mer enn et foto, vi ønsker å lage mer enn en tekst. Vi ønsker å kombinere fotografiet med en setning som gjør at man selv kan velge hvor historien går. Vi ønsker at tekst og bilde skal dra deg ut av den virkelige verden for et øyeblikk og få fantasien i sving..

Tenk at du sitter på et venterom, går i en korridor, er på kafe eller ligger på sofaen hjemme.Ofte hviler man øynene et par sekunder på bildene på veggen. Vi håper at kombinasjonen av tekst og foto skal få deg til å dvele lengre med det du nettopp har sett og lest. Vi ønsker å gi deg et spennende, morsomt, tankefullt eller inspirerende øyeblikk. Et øyeblikk hvor du kan gli inn i akkurat den verden som dukker opp.
Vi har nå laget syv ulike fotografier med tekst og vil presentere dem fortløpende.


"Bestefars hus"

"Vinduet"

"Porten"

"Dørhåndtaket"

"Maling"

"Stolen"

.


"Blå dør"

Det glamorøse livet som forfatter...

Regner med at de fleste forsto den ironiske overskriften, for det å drive som forfatter på si er absolutt ikke spesielt glamorøst. Men utrolig givende er det. Jeg, som har full jobb i tillegg, kunne aldri ha drevet med dette om det ikke var noe som gav meg energi. Selv om jeg skriver mye og produserer mange historier, så er størstedelen av jobben det som foregår mellom selve skrivingen. Dersom jeg skulle fakturert timer på hvor mye tid jeg brukte på hvert prosjekt, så måtte jeg nær sagt skrevet 24 timer i døgnet. For er det noe som faktisk er litt glamorøst med det å være forfatter, så er det at man kan kose seg i en uvirkelig verden nær sagt når man ønsker. Det å legge seg på sofaen, lukke øynene og la tankene bare sveve inn i en tenkt historie, er en utrolig god følelse.
Noen ganger kan jeg ha valgt ut et miljø og en setting jeg vil skrive om, men så mangler jeg den siste geniale detaljen som skal gjøre historien perfekt. Det er den tunge delen av tankevirksomheten. Det kan ofte gi et plagsomt tankespinn som surrer og går. Da er min strategi å legge vekk hele historien og begynne på noe annet. Likevel så ligger den nok ubevisst i bakhodet, for plutselig dukker løsningen opp.
Jeg tror forfattere opplever at jo mer man skriver, jo mer kreativ blir man. Ofte kan en liten detalj være nok til å sette fantasien i sving. I forrige uke skrev jeg en ny novelle. Inspirasjonen kom etter et bilde av en vindskjev hageport. Da kom følgende setning opp i hodet mitt som seinere ble til en hel historie:
" Vi kunne enkelt hoppet over porten, men var den lukket holdt vi oss langt unna"

PS. Igjen takk til alle som bestiller bøkene mine. Fremdeles noen igjen om flere vil lese. "En god natts søvn", utgitt 2016. Pris 200,- ( Ordinær pris 249-,)

Jan-Erik

En god start på skriveåret, en stor takk til nye lesere og snart mer info om et veldig annerledes samarbeidsprosjekt

Etter meget god hjelp fra Jostein Løvdal har jeg nå fått opp en egen forfatterside på Facebook. Jeg vil nå være mer aktiv ift å fortelle hvordan jeg jobber og hvilke prosjekter jeg holder på med. Målet med dette er selvsagt å være mer synlig, men også for å jobbe mer målrettet med forfatterskapet mitt.

Denne uken har vært en meget bra skriveuke. Jeg har nå fullført første del av et større oppdrag, som dere vil få høre mer om seinere, men jeg har også skrevet min første novelle for året. Denne har jeg nå solgt til både Norge og Danmark. Jeg er allerede igang med å skrive en ny historie og med været ute har jeg valg å legge handlingen til sol og sommer. En av de store fordelene med å være forfatter er at man kan velge årstid og dermed leve noen timer i akkurat de omgivelsene man ønsker. Høres sikkert veldig kunstnerisk ut, men når man skriver er det å beskrive en vesentlig del av jobben. Man må bruke sansene for å sette leseren inn i stemningen,  og dermed så havner man faktisk litt i omgivelsene selv...
Ettersom jeg har full jobb på dagtid er det helst kvelder og helger jeg skriver. Det er likevel ikke bare å sette seg ned å begynne. Mange spør meg hvordan jeg kommer på en ny historie og da svarer jeg at prosessen foregår hele tiden. Ofte kan det være en detalj jeg legger merke til, et hus, en benk, eller en situasjon som setter fantasien i sving. Andre ganger et ord eller en setning jeg kommer på, som igjen kan være en god begynnelse på en historie.
Et eksempel på dette kan være et innlegg jeg la ut i forrige uke på facebooksiden min. Innlegget inneholdt holdt tre setninger. Jeg har da sett noe som har inspirert meg og så begynner hue å jobbe. Denne setningen havnet i midten av historien og ble brukt i novellen jeg omtalte tidligere. Innlegget var som følger:

"En sen høstdag, når alle bladene hadde falt til bakken, snek jeg meg på baksiden av huset i håp om å få et glimt gjennom vinduet. Noen ting skulle man ønske var ugjort. Dette var en av dem..."
Denne setningen er faktisk også et frempek på et nytt prosjekt som jeg jobber med. Om kort tid vil jeg presentere dette på siden min.

Helt til slutt vil jeg bare takke alle som nå plutselig har begynt å bestille den siste boken min igjen. Jeg bestilte en ny bunke fra forlaget og nå må jeg jammen meg skaffe flere. Jeg er utrolig stolt og takknemlig for hver og en av dere som vil lese det jeg skriver. Tusen takk:-)

Jan-Erik