Etterlysning: Lesevillige personer som testpanel for ny miniroman

Jeg holder i skrivende stund på med en litt spesiell miniroman. Den er lagt opp på en litt annerledes måte og jeg ønsker derfor å få noen uavhengige personer til å lese og gi meg en ærlig tilbakemelding på om det jeg til nå har skrevet, fenger.
Man trenger ikke være noen spesialist, men en vanlig leser som vurdere etter sitt skjønn . Man må kun ha lyst til å lese noe nytt som ikke er publisert.

Jeg har til nå skrevet rett over hundre sider. Man får med seg alt fra begynnelsen til slutten (Ingen skal sitte igjen som noen spørsmålstegn og irritere seg etterpå:-), men jeg kommer til å utvide historien som en helhet i etterkant.
Fortellingen er til tider grusom, men har også elementer av humor og glede i seg. Bare så man eventuelt er forberedt på det...

Det jeg altså trenger er to, maks fire personer som sier seg villig til å lese dette utkastet. Gjerne noen jeg ikke har daglig omgang med og helst av begge kjønn. Man trenger ikke komme med en lang utredning i etterkant, man trenger ikke se etter skrivefeil, setningsoppbygninger og språkdrakt, men kun gi en mening om man blir revet med eller ikke. Ønsker man å si noe mer, komme med konstruktiv kritikk, er det helt glimrende.

Send meg en beskjed  på innboksen på facebook dersom du har lyst, så blir jeg veldig takknemlig.

Jan-Erik Vik

En liten fredagsnovelle...

Idag har jeg lyst å dele nok en liten novelle fra en av mine tidligere novellesamlinger. Historien heter "Alderdom." og er hentet fra boken "Kikkeren." Nok engang en litt atypisk novelle for meg, men har lyst til å vise andre sider enn bare krim. "Alderdom" er så kort at man rekker å lese den på busstoppet, i kaffepausen eller under reklamen på Idol.

God fredda

Jan-Erik

Alderdom

Med slepende, stive skritt gikk han mot den trehvite gyngestolen. Den trofaste gamle spaserstokken slo tungt ned i laminatgulvet, og holdt balansen ved like hver gang han satte høyrebeinet ned. Selv de åtte meterne fra badet gjorde ham andpusten og svett. Det surklet i tykt slim i halsen hans, og han hostet eller kremtet for å løse det opp.

Han var sliten nå. Den nittitre år gamle kroppen var i ferd med å svikte mennesket som var inni. Likevel var han ikke vemodig eller bitter. Han var tvert imot fornøyd. Fornøyd med hvordan kroppen hadde båret ham gjennom et langt liv.

På badet hadde han pyntet seg med blå skjorte og slips. Ingen visste bedre hvordan lage en perfekt slipsknute, men fingrene saboterte verket. Den ble skakk, men likevel bedre enn sist gang. Han hadde barbert bort de siste grå skjeggstubbene i kinnene, men barten beholdt han. Bortsett fra at den hadde gått fra sort, via grå, til hvit, hadde den sett lik ut de siste syttien årene. Akkurat slik den var da han hadde anlagt den før bryllupet.

Huden i ansiktet kjentes glatt og myk. Han hadde klappet litt etterbarberingsvann i kinnene for å lukke porene. Den lille svien som pleide å etterfølge, reagerte han ikke på lenger.

Han hang stokken på armlenet og plasserte seg med ryggen mot stolen. Tok et lite steg bakover slik at de tynne leggene forsiktig møtte stolsetet. Med begge hendene godt festet på armlenene satte han seg varsomt ned i gyngestolen. Et tungt utpust blåste ut fra lepper som ikke avslørte noen alderstegn. De kunne like godt vært førtitre som nittitre år gamle. Sakte begynte han å gynge med stolen. Frem og tilbake. Frem og tilbake. Han nynnet noen toner som ikke var satt sammen til noen bestemt melodi. Lenge satt han slik. Først hadde han ingen tanker. Bare kikket ut i rommet foran seg. Kikket på det gamle skatollet. På toppen sto en blank boks som var fylt med åtte After Eight-sjokolader, pakket inn i sine karakteristiske svarte og firkantede papirposer. Han hadde ikke lyst på flere. Til venstre for skatollet sto TV-apparatet som han hadde hatt så mye glede av de siste årene. Han kunne se støvet ligge som en tynn film på skjermen. Det betydde lite. Han skulle ikke se mer på den likevel. Teppet som lå foran ham var tykt og godt. Det gav varme om vinteren og var herlig å gå barbeint på om sommeren. Føttene hans lå nå og hvilte på nettopp dette teppet, men han kjente det ikke lenger. Følelsen i beina var redusert av sokkene og den tykke huden under føttene.

Gjennom det store vinduet sendte solen tynne stråler som varmet ham i pannen. Han kikket ut på den grønne plenen. Senest i fjor hadde han klippet den selv. Nå skulle han aldri gjøre det mer. Tankene begynte å vandre mellom nåtid og fortid. Øynene var lukket. Det var vanskelig å se om han sov eller dagdrømte. Tidvis smilte han, tidvis rant det små tårer nedover stiene han hadde i ansiktet. Han forsvant sakte, men sikkert, innover i seg selv. Det var på tide nå. Det var over. Det var den siste hvilen han skulle ha i gyngestolen. Han var klar. Et annet univers ventet på ham. Et lite stikk av frykt kjentes langt der inne, men hva var det å være redd for? Hvilke prøver kunne vel døden sette ham på, som livet ikke allerede hadde gjort? Gamle minner eller tingene rundt ham kunne ikke lenger holde ham tilbake. Det var ingen grunn til å utsette det.

 Han syntes å se et lys langt der borte. Han beveget seg mot det i en fart han ikke visste han hadde. Øynene under øyelokkene beveget seg raskere ettersom han nærmet seg det varme lyset. Da han nesten var fremme, stoppet bevegelsene opp. Pusten gikk saktere og saktere. Han skulle hentes. Ut av den gamle kroppen, bort fra jorden og den menneskelige verden. De gamle, rynkete hendene, som nesten så gummiaktige ut, løsnet på fingrene rundt armlenene. Tiden var inne. Lyset og varmen omkranset ham nå. 

Med ett forsvant alt. Det ble mørkt under øyelokkene. Han kjente en varme på hånden. En varme og et lite grep. Han slo opp øyene. Kikket forskrekket inn i to spraglete, lyseblå barneøyne.

«Sover du, oldefar?»

En stemme fra en liten munn uten fortenner hvisket ham i øret. Den blonde femåringen med fire fregner på nesen klatret opp på fanget hans og klemte det nybarberte kinnet med full barnekraft.

«Knusekos, oldefar. Det er det det heter.»

Den gamle mannen tørket smilende de få tårene som hadde stoppet opp i groper som gikk på tvers av ansiktet. Han rettet seg opp og «stjal nesen» til gutten. Raskt gav han den tilbake med et glimt i øyet.

«Du lukter så godt, oldefar.»

Gutten sa det samtidig som han snurret på den hvite barten hans med glatte fingre.
«Kan jeg sitte på fanget ditt og se barne-TV?»

Uten å vente på svar ålet han seg nedover beinene hans. Da han nådde ned til føttene, skvatt han litt over hvor tung gutten var blitt. I det gutten skrudde på TV, reiste han seg opp og gikk de få stegene bort til skatollet. Stokken ble hengende på armlenet. Med skjorteermet tørket han bort støvet på tv-skjermen. Vel tilbake i gyngestolen satt den gamle mannen med oldebarnet på fanget. Sammen fulgte de intenst med på barne-TV, samtidig som de pakket ut hver sin After Eight-sjokolade fra de små svarte firkantede papirposene.

«

Krimgrøsser publisert i Danmark

Den siste boken


En meget bra illustrasjon på en novelle som for en stund siden ble solgt til både Norge og Danmark. Fikk illustrasjonen fra danskene idag, og synes den står meget bra til historien. De som vil lese får dra en tur med danskebåten:-)

Frykt... En kort novelle

Det er mange typer frykt, og jeg har de siste årene brukt dette begrepet i flere av mine historier. I denne novellen, som er en av mine korteste, beskriver jeg en frykt som er ganske så annerledes den jeg vanligvis skriver om....
Novellen er hentet fra min siste novellesamling Femte etasje og heter nettopp "Frykt".

Ha en kort og fin lesestund.

Jan-Erik

Frykt

Det gråhvite håret lå bølget over de store øreflippene. Rynkene i pannen var dype. Huden i ansiktet og på den skallede hodebunnen var fylt med brune gammelmannsflekker. De tidligere så friske øynene var blasse og ubrukelige, og liknet på små, døende glassmaneter.

Han hadde ikke kraft i hendene mer, men kjente varmen fra datterens hånd som holdt fast rundt dem. Pusten bar ikke stemmen hans lenger. Den var der kun for å hente reservene med oksygen. Hørselen og luktesansen var det eneste som fremdeles fungerte. Og tankene. Duften av datterens parfyme gled inn i neseborene, men den siste energien brukte han på svaret hun hadde gitt. Svaret på hans siste spørsmål.

Hun var alt for ham. Etter at moren døde i barsel, forbannet han seg på at han skulle passe på dette jentebarnet som om det var laget av porselen. Han hadde sverget ved morens grav på at hun aldri, aldri noensinne, skulle være redd i livet. Frykten han selv hadde følt under den dramatiske fødselen, var så brutal at han aldri ville tillate seg å la datteren føle frykt.

Han var kjærlig, han var god, og han var beskyttende. I barndommens første år var han aldri mer enn noen meter fra henne. Alltid parat dersom hun skulle slå seg, om andre var slemme med henne, eller dersom hun hadde noen behov. Dette fortsatte gjennom skoleårene, hvor han stadig innkalte til lærerkonferanser slik at hennes trygghet og velvære alltid ble vel ivaretatt. I ungdomsårene mistet han, som de fleste foreldre, noe av kontrollen, men han kjørte og hentet henne hvor enn hun skulle, og ventet alltid oppe på henne dersom hun kom sent hjem. De hadde lange, gode samtaler om livet, om holdninger og om kjærlighet, og han støttet henne så vel i kjærlighetssorger som i pubertetsutfordringer.

Hun fikk seg etter hvert en flott mann, som han absolutt kunne gå god for. De bosatte seg i hans nabolag, slik at han daglig holdt kontakten med henne. Økonomisk hjalp han dem uten å blunke, da de i etableringsfasen trengte lån til både bolig og bil. Alt ble gjort med den største glede. Slike bekymringer skulle ikke jenta hans ha. 

Barnebarn kom etter hvert som perler på en snor, og også her var han en viktig ressurs for henne. Han stilte gladelig opp som barnevakt og var der alltid på sekundet dersom behovet meldte seg. Gjennom hele livet hadde rynken i pannen blitt dypere og dypere, og han visste godt hvorfor. Bekymringene for at datteren ikke skulle ha det bra, lå alltid og ulmet som gloen som starter skogbrannen.

På dødsleiet spurte han henne derfor om han hadde klart dette. Om han hadde lykkes med sin misjon i livet. Hadde hun hatt det bra? Hadde hun noensinne vært redd? Hun hadde kikket tankefullt ut i luften. Det var på dette tidspunktet hun hadde grepet hånden hans. Klemt den hardt. Hun hadde sukket tungt før hun samlet nok luft til svaret som nå fylte hodet hans med de siste tanker.

«Jeg har hatt et fantastisk trygt og godt liv, pappa. Du har vært den mest elskverdige far en datter kan ønske seg. Men når du spør om jeg har vært redd, om jeg har følt frykt… « Hun stoppet opp og klemte enda hardere i hånden hans.

 «Jeg har vært redd hele livet mitt, jeg, pappa. Jeg har hatt en frykt som har forfulgt meg dag og natt siden jeg var en liten jente. En frykt som gjennomstrømmet ungdomstiden og fortsatte i hele mitt voksne liv. Frykten er på sitt sterkeste akkurat nå. Det er dette jeg har fryktet hele livet. Hvert sekund, hvert minutt og hver time. Deg pappa… Jeg har alltid fryktet å miste deg…»

Hjemmet denne uka ( uke 34): Magdalena

Magdalena...

Denne uka ( uke 34) publiseres en novelle i Hjemmet som jeg har skrevet for en stund siden. Det er en novelle jeg selv liker godt av den enkle grunn at den omhandler mine favoritthovedpersoner, nemlig eldre mennesker. Ingenting er mer fascinerende enn mennesker som har levd lenge og innehar kunnskap vi andre bare kan drømme om.
Håper mange får lest...

Jan-Erik...

Dag Mannråk, fra Lauvåsen fyller 40 år idag - Min "gave" er novellen om Dag Lauvåsen som publiseres i ViMenn denne uka.Grattis med dagen:-)

Åpen Begravelse - featuring Dag (Manneråk) Lauvåsen

I anledning min gode venn Dag sin 40-årsdag publiseres, etter hårfine beregninger, novellen "Åpen begravelse" i ViMenn denne uka. Hovedpersonen har fått navnet Dag Lauvåsen, og han opererer i en krimnovelle hvor naturens krefter blir en vond utfordring. Grattis med dagen, unge Manneråk. Håper den blir strålende:-)

Jan-Erik  

En ny utfordring -Kjærlighetsnovelle i Allers

I sommer har to av mine noveller blitt publisert i Allers. Den ene av dem har jeg lyst til å legge ut på bloggen, slik at de som ønsker skal få lese noe helt annet enn det jeg pleier å skrive. Nytt for meg også, og gøy å prøve på. Det er vel det man kan kalle en "relasjons/kjærlighetsnovelle". Håper dere liker den og de som kjenner meg vil legge merke til at jeg har lånt min gode venn Erik sitt navn for å bli mest mulig forelsket og inspirert;-)

Håper dere liker den og gi gjerne en tilbakemelding.

Mvh Jan-Erik



Trestammen

Jeg satte meg ned på den gamle trestammen. Kikket utover vannet som bølget nærmest i en musikalsk rytme innover sandstranden. Jeg tok av meg sandalene. Kjente på varmen som fremdeles var igjen i den myke sanden etter at solen hadde stekt hele dagen. Små sandkorn gled masserende mellom tærne mine i det jeg gravde dem nedover, for så å løfte dem opp igjen. Jeg så på lyset som spilte på himmelen, nå som solen var i ferd med å takke for seg.  De slørete skyene varmet seg fremdeles i et gulrødt fargespill. Det var så vakkert som naturen bare kan fremstå. Det var et maleri som intet menneske kunne male. Det var like før solen ville slukes av havet. Det ble gradvis mørkere, men månen hadde allerede tatt plass og stjernene ville snart skinne. Jeg lukket øynene. Kjente lukten av saltvann og tang. Pustet inn og ut i dype åndedrag. Jeg elsket denne plassen. Den hadde gitt meg så uendelig mange opplevelser og minner. Helt i utkanten av stranden. Et sted som ikke var uberørt, men sjelden tatt i bruk. Et par ganger hadde andre sittet her og jeg følte det nesten som en innvadering av mitt privatliv. Men som regel var det mitt. Mitt og mine nærmeste sitt sted. For jeg delte det med de viktigste. Det var slik minnene ble så gode, og så mange.

Det ble med ett litt kjøligere. En liten kveldsbris seilet innover fra havet. Jeg trakk den hvite selvstrikkede jumperen over mine solbrune skuldre. Skuldre som alltid hadde elsket å være ute i friluft. Jeg trakk beina oppunder haken. Dro den blomstrete sommerkjolen over knærne og la armene omkring dem. Det glitret i vannet og jeg så ringer etter småfisk som våknet til live i skumringen. En seilbåt beveget seg langsomt langt der ut. Den skar lydløst gjennom vannet og jeg skimtet hvitt skum forrest ved baugen.  Det beige seilet vaiet rolig fra side til side, men flagget helt bakerst i båten beveget seg knapt.

Jeg kikket rundt meg. Det var ingen andre i umiddelbar nærhet. I andre enden av stranden skimtet jeg flammene fra et bål som var tent. Kanskje andre hadde et liknende sted som meg. Et sted hvor de bare nøt tilværelsen, og glemte alt mas og jag. Hvor de kunne drømme bakover og fremover eller bare være i nuet

 Stillheten rundt meg ble bare brutt av bølgene og min egen åndedrett. Det var deilig å oppleve en slik stillhet. Et rolig øyeblikk i en hektisk hverdag. Tankene begynte å vandre. De vandret bakover i tid. Tilbake til første gang jeg hadde sittet her. Den gangen jeg oppdaget stedet.

 Jeg var fjorten år med en dundrende kjærlighetssorg. Min store forelskelse Erik, hadde ønsket å møte min bestevenninne. Hun hadde selv fortalt det, og det føltes som et svik da hun hadde takket ja. Med klump i halsen og tårene rennende nedover rosa ungdomskinn hadde jeg spasert alene på stranden med tankene mine. Jeg var knust. Ulykkelig forelsket i en som ikke ville ha meg. Det var som om hele verden var imot meg. Jeg så ingen lyspunkt, bare mørke. Helt inntil. Helt inntil han plutselig kom bak meg. Raskt hadde jeg tørket tårene. Jeg satte opp farten, men han løp etter meg og tok meg igjen. Da han grep meg i skulderen og jeg så smilet hans, forsto jeg hvorfor jeg hadde vært så lei meg. Han var så uendelig vakker. Kjekk og selvsikker, men likevel kledelig sjenert. Det mørke bølgete håret og de store blå øynene nærmest hypnotiserte meg. Med bitter undertone hadde jeg spurt om hvorfor han ikke var sammen med venninna mi. Sjalusien lyste av hele meg. Han svarte med latter og sa at han ønsket å møte henne for å forhøre seg om meg. For å undersøke om det virkelig var sant at jeg likte ham. Det var nesten så jeg ikke trodde det jeg hørte. Om det virkelig var sant? Om jeg likte han? Det var det dummeste spørsmål. Han var jo min store drøm. Han var den som gjorde alt annet uviktig. Den som gjorde at tankene mine aldri klarte å favne om et tema lenger enn et par sekunder. Han var jo hele årsaken til all min ukonsentrerbarhet.

 Jeg svarte ikke. Tok bare hånden hans i min.  Jeg husker at det kriblet i hele kroppen. Jeg var svimmel og ør. Det var som om all verdens lykke hadde omfavnet meg. Tenk at Erik ville være sammen med meg. Erik!

 Sammen gikk vi i stillhet bortover stranden. Vi var blitt et par, men vekslet likevel ikke et ord. Sjenansen tok oss begge.  Vi hadde nok tusenvis tanker i hodet, og visste nok ikke hva fremtiden ville bringe. Hva ville de hjemme si? Hvordan skulle vi oppføre oss på skolen? Skulle vi gå hånd i hånd? Skulle vi kline? Det var tanker som barn på vei inn i voksenalderen tenkte. Vi gikk sikkert i en time før jeg oppdaget stedet. Stedet som var perfekt for to nyforelskede. Den store tykke trestammen lå der som en benk som ønsket oss velkommen til å sitte. Den hadde nok blitt skyllet inn fra havet for den var helt glatt og uten bark. Jeg trakk Erik med meg og han fulgte etter. Vi satte oss på trestammen og kikket oss rundt. Det var fullmåne og den lyste opp hele området. Jeg så straks hvilket paradis dette var og forsto at stedet etter denne kvelden ville bety noe spesielt for meg. Sammen kikket vi utover vannet. Det glinset slik det gjorde i dag. Han holdt armen omkring meg. Fremdeles uten å ha vekslet et ord tok han varsom tak i hodet mitt og vred det mot seg. Jeg husker fremdeles det kysset. Det var mitt første og det var som en gave fra oven. Jeg hadde mange kjærester etter Erik, men aldri siden har et kyss kjentes bedre. Aldri siden har et så lite kjærtegn betydd mer…

Jeg smilte når jeg tenkte på det. Så små og uskyldige, men likevel så voksne. Jeg dro hånden gjennom håret og ristet det nedover ryggen. Tok på meg sandalene ettersom sanden var blitt kald igjen. Jeg tente et par stearinlys jeg hadde tatt med meg. Satte dem i en ring rundt i sanden foran meg. Lyset minnet meg på alle turene vi hadde hatt her, når barna mine var små. Det var virkelig heldagsturer, for vi dro tidlig på morgenen og var ikke hjemme før seint på kvelden. Det var sommerdager slik de virkelig burde være. Vi badet og lekte i sanden. Spiste rundstykker med egg og middagspølse. Vi var så glad i å være ute, mannen min og jeg, så vi gjorde alt for at ungene også arve denne gleden. Når kvelden kom tente vi opp bål. Vi grillet pølser og marshmellows på lange selvspikkede trepinner. Barna drakk brus eller kakao, vi voksne koste oss med en god rødvin. Vi hadde alltid ekte glass med oss. Viktige stunder skulle ikke feires i plastikk. Det var en tid som fremstår som pur lykke. Vi var sommerbrune, smilende og livsglade.  Vi hadde mange slike smeigedager, men selv når høsten og vinteren kom, dro vi hit. Stranden var like fin, og kanskje enda mer eksotisk når stormene sto innover land. Regn og snø, kulde og tåke. Godt kledd møtte familien all slags vær og sittende på trestammen under en pressenning hadde vi flere ganger hylende opplevd når lynet flerret den mørke kveldshimmelen i to. Det var opplevelser vi husket og lo av i ettertid. At vi kunne være så gale…

Men minner er ikke alltid bare gode. Mine barn ble voksne og den planlagte tiden sammen med min mann ble altfor kort. Da han døde brukte jeg lang tid på å takle sorgen. En sorg som kanskje aldri ville gå over, men som likevel ikke skulle knekke livslysten. Jeg brukte stedet mitt til å bearbeide tiden etter hans bortgang. Sittende på trestammen gråt jeg mye, men smilet var også tilstede. Ikke så mye i begynnelsen, men stadig oftere. Etter hvert klarte jeg å glede meg mer over de gode minnene, enn det triste ved at han ikke var tilstede hos oss mer. Tross savnet, ble nærværet hans likevel sterkere ved å tenke på smilet hans, latteren og våre gode samtaler. Hadde jeg dratt hit, sittet her og latt hodet få arbeide, hadde jeg aldri fått roen til å tenke slik. Stedet fikk meg til å se alt det vakre.  Hvordan det sterke sollyset påvirket sinnets glede, og hvordan selv mørket var vakkert under solnedgangen.  Det var naturens måte å forklare at ikke alt var svart selv om noen stunder var mørkere enn andre. Det var naturens forunderlige samspill som gav meg disse små tegnene. Tegn som løftet meg sakte men sikkert tilbake til hverdagens og livets gleder. Tegn som gav meg styrke til å møte motgangen og som bygget meg gradvis opp.

Allerede som femtiåring ble jeg mormor. Den vakreste lubne lille tulla lå i armene mine og kikket på meg med øyne som de mest glinsende nattestjerner. Jeg kunne knapt vente på å ta henne med på trilletur. Helt nederst langs vannkanten, der hvor sanden var mest tettpakket, trillet jeg vognen bortover stranden. Det var tungt og hjulsporene var dype, men jeg ville allerede nå ta henne med til stedet mitt. Vise henne min mest verdifulle skatt. Barna mine flirte av meg da jeg insisterte på å ta henne dit. Det var langt og tungvindt, men påståelig som jeg var, så skulle jeg dit sammen med henne. De forsto det godt. Stedet betydde mye for dem også, selv om det ikke på langt nær var slik som det var for meg. Som en småraring tok jeg det lille spedbarnet opp av vognen. Tullet henne godt inn i tepper og dyne, for deretter å vise henne rundt. Med barnslig stemme fortalte jeg om stedet. Fortalte om alt det gøye vi hadde gjort her, og alt det morsomme hun hadde i vente. Jeg satte meg også ned på trestammen og fortalte henne om morfar. Om den elskverdige mannen hun aldri skulle få treffe, men som hun likevel skulle få lære å kjenne. Jeg lo og gråt om en annen. Hun grep etter fingrene mine og lallet sine barnelyder. Etterhvert sovnet hun, og jeg ble sittende slik med henne i lang tid før jeg la henne tilbake i vognen. Jeg sang rolig små barnesanger og vugget henne frem og tilbake. Så satt vi stille. Helt stille. Bare henne og jeg. Med bølgene rullende innover sandstranden og begges rolige pust løpende i forskjellig takt . Det var som om hun også tilhørte stedet. Det var som om jeg hadde videreført arven…

Livet mitt danset videre. Jeg var lykkelig tross mine sorger. Jeg var ved god helse og valgte å førtidspensjonere meg da jeg ble seksti. I alle år hadde jeg vært lærer. Jeg elsket elevene mine, men tiden for å trekke seg tilbake var inne. Jeg skulle starte et nytt liv nå. Gjøre helt andre ting. Oppleve, lære og nyte. Jeg så lyst på en slik tilværelse. Det ville gi meg bedre tid med både venner og ikke minst familie og barnebarn. Tross en yrende lykkefølelse over å ha mer tid og rom, var det likevel noe som manglet. Noe jeg ikke helt klarte å sette fingeren på… Eller kanskje jeg ikke våget å innrømme det for meg selv.  Det var et savn. Et savn og en ensomhet jeg ikke klarte å fylle alene. Jeg måtte gå mange runder med meg selv før jeg innså det. Innså at jeg savnet noen å dele fritiden med. Noen som også savnet meg.

 Tilfeldighetene skulle ha det til at jeg møtte ham på en av mine mange spaserturer. Flere ganger i uken gikk jeg langs stranden. En strand hvor det var mange forskjellige og flotte turløyper omkring. Han hadde med seg en liten hund som var hans eneste selskap. I Fleceejakke og med en grå caps gikk han med bedagelige steg langs vannkanten. Han kastet en pinne og ropte etter hunden. Han så ut til å trives i friluft og stoppet flere ganger for å kikke utover havet..

 I flere år hadde han bodd i utlandet, men etter at kona gikk fra ham valgte han å flytte tilbake til stedet han vokste opp. Stedet vi begge hadde gått våre barnesteg. Første gang vi støtte på hverandre nikket vi kort til hverandre og gikk videre. Andre gangen gjorde vi det samme, men vi snudde oss begge for å så etter hverandre. Turene mine ble deretter mer hyppige, og jeg valgte å gå til de samme tidene. Jeg valgte også den samme løypa. Turen langs vannet som jeg hadde truffet ham på. Jeg visste godt hvorfor. Jeg ville møte ham. Ville se det varme smilet, selv om det kun varte i sekundene vi passerte hverandre. Jeg opplevde ham som kjekk og sympatisk. Han utstrålte en varme som jeg gjorde noe med meg. Det var et trygt og levende drag over ansiktet hans. I begynnelsen fikk jeg dårlig samvittighet for følelsene mine, men jeg klarte ikke stenge dem ute Jeg fortsatte turene og en dag stoppet han opp da vi møttes. Jeg var ikke forberedt, men kunne ikke gå videre. Han presenterte seg og tok meg i hånden. Jeg ble illrød i kinnene. Skalv innvendig som usikker fjortenåring. Jeg sa navnet mitt og han hevet øyenbrynene. Smilte med hvite tenner. Han holdt fremdeles i hånden min. Det føltes som om jeg gjorde noe ulovlig, men da han slapp hånden ville jeg bare ta den igjen.

 Etter fikk jeg roet meg ned. Tillot meg å kjenne på de gode følelsene. Han var akkurat slik jeg hadde innbilt meg. Rolig, trygg og livsglad. De neste gangene våre spaserturer krystes ble vi stående å snakke i lang tid. Vi hadde mye til felles og lo masse. Etter en tid endte vi opp med å spasere sammen. Det var hyggeligere med en turkamerat. Det ble ofte lange turer med gode samtaler og diskusjoner. 

Når jeg sitter her i dag på trestammen min er det som om sirkelen på en måte har lukket seg. Jeg har fått fylt det tomrommet jeg engang følte. Livet jeg skulle starte opp etter endt arbeidskarriere er blitt akkurat slik jeg drømte om. Mannen jeg traff er blitt min nye samboer. Vi er lykkelige og nyter hver eneste dag sammen. Vi har begge levd et langt liv på hver vår kant, så vi har ulike tanker om mye. Det som likevel gjør at vi har det så bra er kjærligheten og respekten vi har for hverandre. Vi gir hverandre rom og tid dersom behovet melder seg. Samtidig så snakker vi mye sammen.  De store og de små tingene er like viktige for oss.

Jeg venter på ham nå og jeg vet at jeg snart vil høre føttene hans i sanden. På samme måte som da han løp etter meg da jeg som ulykkelig fjortenåring gikk alene på stranden. For min nye kjæreste heter Erik og det er samme gutten som jeg var så forelsket i. Gutten som jeg trodde jeg hadde mistet til min bestevenninne, og som jeg forgudet som en popstjerne. Ganske så utrolig. Tilfeldigheten skulle ha det til at vi skulle møtes igjen. Tiden er nå moden for oss to, og vi lever sammen uten dårlig samvittighet. Livets stier er utrolige, enten om det er skjebnen eller andre krefter som skulle styre det. Nå er jeg forelsket i ham på nytt og jeg kan knapt vente på at han skal komme til stedet mitt. Til stedet vårt.

Jeg vet at ansiktet hans vil lyse opp i et lunt smil når han ser meg. Jeg vet at han vil sette seg ved siden av meg. Det blir nok ikke mange ord, for vi nyter ofte stillheten sammen. Vi vil stirre utover havet. Utover vannet som nå ligger som et flatt speil som stjernene kopieres i. Han vil legge armen sin rundt meg. Kanskje ta av seg jakken sin og legge den over føttene mine. Armen vil slynges rundt skuldrene mine og jeg vet han varsomt vil vri hodet mitt mot seg. Deretter vil han kysse meg slik han engang gjorde. For han gjør alltid det nå. Det er noe vi begge har husket, noe vi aldri klarte å glemme. Mitt første kyss, vårt første kyss.  Deretter vil vi sitte slik på trestammen. Lytte på pusten vår og nyte naturen. Tenke tilbake og tenke fremover, men ikke minst skape nye gode minner sammen i nuet…