"Sommer på torvet" Sommerlektyre fra Kristiansands gater

Sommer på torvet
Til de som måtte ønske litt sommerlektyre, så legger jeg ut en novelle som tidligere er publisert i både bok og magasin. Novellen heter "Sommer på torvet" og handlingen er inspirert fra Sommer på torvet, i Kristiansand. Håper noen kjenner igjen stemning og setting. Novellen dreier som om en av våre nye "folkesykdommer" som jeg antar kan kalles fasade, og det er vel noe vi alle kjenner på til tider. Viktig å fremstå bra, men forhåpentligvis så er det mer viktig for hovedrolleinnehaveren i denne novellen, enn for de fleste andre av oss.  Håper dere liker en novelle med handling fra Norges sommerby nr uno:-) God lesning...

Jan-Erik

Sommer på Torvet

Det var torsdag formiddag, juli og ferietid. Tekstmeldingen om at gjengen skulle møtes på torvet klokken fire tikket inn. Ruben visste at den ville komme, for turen var planlagt i god tid i forveien. Likevel hadde han i det lengste håpet at det ikke ble noe av. «Kun egen begravelse er god nok grunn til å trekke seg,» hadde det stått på slutten av meldingen

 «Når drar du i dag?» Kona ropte til ham idet han lukket innboksen på iphonen.

 «Vi skal møtes klokken fire. Jeg tenker jeg drar rundt halv fire.» Han gikk inn på badet, satte dusjen på og pusset tennene. I speilet så han et blekt og slitent ansikt. Det var tungt å holde masken, men hva kunne han vel gjøre? Han var i slutten av tredveårene, men følte seg atskillig eldre. De siste månedene hadde tæret på krefter og humør, men han holdt fasaden. Kona hadde bemerket de mørke ringene rundt øynene hans. Han så det selv, men visste at det var fordi han sov så dårlig. Han hadde sagt det også, men forklarte ikke årsaken. Ruben bøyde seg frem og studerte rynkene i samme område. De liknet på avtrykk etter ørsmå kråkeføtter. Pannen hadde også en streng rynke som han merket ble forsterket fordi han ikke slappet av i ansiktsmusklene. To Paracet ble kastet innpå for å døyve den forbannede hodepinen han konstant slet med.

Han steg inn i dusjen og lot varmt vann strømme nedover en anspent kropp. Han lukket øynene og tenkte på hvordan han skulle løse kvelden. Det var nesten blitt en vane å lyve og spille skuespill, men det tæret mer og mer på, og nå var også de siste reservene snart borte.

«Ruben! Ruuben!» Kona banket på den låste døren.

«Ja, hva er det? Jeg er i dusjen.» Han kjente at han ble irritert over at hun avbrøt tankene hans.

«Jeg må handle inn noe mat til i morra, men jeg tror det er noe galt med kortet mitt. Kan jeg låne ditt?»

«Faen. Faen.» Han hvisket det stille, samtidig som han gned sjampo ut av øynene.

«Skriv en lapp med det du trenger, så skal jeg stikke ned og kjøpe det før jeg drar. Jeg må ha noe røyk likevel.»

«Er du nødt til å røyke så mye. Du røyker jo mer en noensinne.» Den anklagende stemmen hennes gjorde at han unnlot å svare.

Han skrudde av dusjen, åpnet døren og steg ned på håndkleet han hadde lagt på gulvet. Han tørket den fargeløse, tidligere så veltrente kroppen, uten å se seg i speilet. Orket ikke kikke engang. Følte seg mislykket. Store svetteringer kom til syne allerede minutter etter at han hadde kledd på seg. Om det var den varme dusjen eller det indre stresset visste han ikke, men han enset det knapt engang.

«Neimen herregud, kan du ikke stelle deg litt på håret, da? Og du svetter jo mer enn da du gikk inn i dusjen.» Kona stod og ventet på ham nede i gangen.

«Ja ja ja, jeg gjør det når jeg kommer tilbake. Har du handlelappen?»Stemmen var knurrende, men lav.

Hun rakte den til ham og fortsatte med klagingen.

«Den skjorta brukte du jo i går også. Hva er det med deg for tiden? Du er så sløv. Du bryr deg verken om deg selv, huset eller oss andre. Sofaen for eksempel. Jeg har sagt det tusen ganger nå. Vi trenger en ny. Jeg er så lei av den. Jeg var hos Sonja, og hun hadde kjøpt en dritfin sofa med sjeselong. Det er mye mer praktisk.»

Lyden fra stemmen hennes suste tvers igjennom ørene hans som en irriterende myggsverm. Han bøyde seg ned for å knytte skoene, og svimlet da han raskt reiste seg opp igjen.

«Jada, jeg hører hva du sier. Selvfølgelig må vi ha ny hvis du er lei av den.» Tonen han svarte i var nedlatende og ironisk. Han krøllet lappen, la den i lommen og styrtet ut av huset, slik at hun ikke fikk mulighet til stille flere spørsmål.

BMW X5en sto parkert i oppkjørselen. Halsbrannen han slet med for tiden, kom for fullt da han satte seg inn bak rattet. Små, korte inn- og utpust kjentes som om noen pilkefisket med piggtråd nedover halsen hans. Store svetteperler rant nedover pannen og hang etter hvert som store forkjølelsesdråper under nesen. Han blåste dem vekk, samtidig som han satte bilen i revers og rygget. Uroen han kjente i kroppen ble forsterket av den uttørrede huden som klødde og stakk etter den varme dusjen. Det var fem minutters kjøretur til butikken. Den røde diesellampa lyste sterkere enn sist han kjørte. Kjørecomputeren viste at det var 29 kilometer til det var tomt for drivstoff. Han burde fylle nå. Bensinstasjonen var på veien, men han kunne ikke. Måtte handle først. Etter å ha fulgt handlelappen fra topp til bunn, hadde han kun fire hundre kroner igjen av tusenlappen han hadde i lommeboka. Nei, han kunne ikke fylle diesel nå. Måtte ha med seg de siste kontantene på byen med gutta. Kortet var overtrukket, og den krøllete tusenlappen han hadde hatt i det innerste avlukket i lommeboken, var siste rest av penger. Det var krise nå. Helvetes avgrunn lå som et åpent sår i livet hans.

Bilturen hjemover husket han ingenting av. Autopiloten var satt på. Hadde noen spurt ham om det var mye folk på butikken, hvordan trafikken var eller for den saks skyld om det var sol ute, kunne han neppe ha gjort rede for det. Han var så dypt nede i sine bekymringer og angsthelvete at han ikke lenger enset omverdenen. Det var en guds lykke at ungene var på ferietur hos besteforeldrene, for noen annen tur hadde de aldri hatt penger til. Men det var bare han som visste dette. Det var bare han som visste at enmannsfirmaet hans, som tidligere hadde blomstret som tulipanene om våren i Amsterdam, nå lå som et dødt dyr i ørkenen, der gribbene − eller synonymet kreditorene − gnagde på de siste kjøttbitene. Alt hadde gått til helvete det siste året. Det var ingen penger igjen. Alle reservene var brukt opp, og firmaet var ferdig. Alt hadde stått og falt på det siste anbudet han hadde hatt ute, og avslaget hadde kuttet firmaets pulsåre som en sylskarp giljotin. Familien hadde levd som grever de siste årene. Skjemt bort seg selv med nytt hus, to dyre biler, fancy tøy, eksotiske ferieturer, hytte og båt, men viktigst av alt mange nye, likesinnede venner. Det var en vennekrets som levde på samme måten. Han likte å ”leke” med dem, og så på seg selv som likesinnet. Ruben kjente på at det var vanskelig å stadig skulle følge opp de andre sine nye innkjøp. Spesielt etter at firmaet begynte å slite. De vennene han tidligere hadde elsket å sole seg i glansen av, prøvde han nå å skygge unna. Det var nesten umulig, ettersom kona ikke visste. Hun var blitt bestevenninne med de andre rikmannsfruene og levde fremdeles i den tro at kontoen deres fungerte som en sareptas krukke, som hun daglig kunne stikke sugerøret inn i og slurpe i seg som en maursluker eter i maurtua. Han irriterte seg over det, men hun visste jo ikke bedre. Det var jo han som hadde startet dette racet. Åpnet opp for det. Lekt storkar. Det hadde vært så deilig å føle seg viktig. Føle seg som en av de store karene i byen. I kveld slapp han ikke unna, så mye han enn ville. Det var heldigvis ingen dyr restaurant eller fancy utested de skulle på. Det var kun øl med gutta, på arrangementet som foregikk hver torsdag om sommeren i sentrum. «Sommer på Torvet», het det. Det var en gratis utendørskonsert hvor det var plassert et hundretalls  bord utover torvplassen, som i en slags tysk ølfestival. Det var alltid mye folk, bra musikk og servering av øl ved bordene. Han skulle klare seg med fire hundre kroner. Ta noen øl, spille blid og fornøyd og deretter skygge banen. Ja, han skulle klare det. Fikk heller ta beina fatt de seks kilometerne det var til og fra byen, så han slapp å bruke penger på buss eller taxi.

Han kjørte inn i oppkjørselen utenfor huset sitt. Satt en stund og kikket på de to store søylene som gjorde inngangspartiet akkurat så eksklusivt som han hadde sett på amerikanske rikmannsboliger. Fy faen, så patetisk han var. Fy faen, så mye dumt han hadde kastet bort pengene på. Den jævla fasaden på huset speilet livet hans. Alt var fasade. Alt var faen ta bare et stort, fint inngangsparti. Hva som var innenfor betydde ingenting. I hvert fall ikke innenfor deres falske ytre.

Ruben kastet fra seg handleposene innenfor inngangsdøra, ropte høyt at han måtte løpe, og lukket døren igjen etter seg. Hun hadde ropt et eller annet etter ham, og han visste det gjaldt kredittkortet hennes. Han kunne ikke snakke om det nå. Hadde ikke flere unnskyldninger. Måtte rømme fra dette også, som fra alt annet.

Han spaserte de seks kilometerne til byen. Tankene raste først usammenhengende i en intens jakt på hvordan han skulle lyve seg unna både i forhold til jobb, familie og venner. Dernest ble hodet hans like tomt som en brønn i ørkenen. Han spaserte apatisk, og enset verken seg selv eller omverdenen. Da han gikk gjennom parken, som lå midt i sentrum, våknet han brått da domkirkens klokker ringte fire ganger. Han var presis til avtalen ved fontenen utenfor kirken. Der sto de alle sammen. Solbrune i dyre piquetskjorter, med rolexklokker og raybanbriller. Herregud, han hadde ikke engang husket solbrillene. Ettermiddagssolen skinte fremdeles sterkt, og svetteringene under armene hans var store som meloner. Han hadde lyst til å snu, valgte der og da å faktisk gjøre det, men en av gutta hadde allerede oppdaget ham.

«Ruben... kommer du gående? Du svetter jo som en gammel gris, har du jogget ned hit eller?» Gjengen lo høyt av kommentaren.

«Nei, er du gal. Jeg hoppet av taxien i Elvegaten. Airconditionen i den jævla japsebilen virka ikke, så jeg har gått de siste kvartalene.»

«Ser jo ut som om du har blitt voldtatt på veien. Skjorta di henger jo som et telt og håret ditt ser jo ikke akkurat tykkere ut når det står rett til værs.»

Kommentaren kom fra en av gutta han hadde mest respekt for. Han var daglig leder i et større firma i byen, og var svært profilert i media. Ruben stappet fort skjorta ned i buksa og dro hendene gjennom håret.

«Det var da jævla fokus på meg, da... Dere ser jo ikke ut som noen fruktfat dere heller. Skal vi ned på konserten, eller?»

Lyden av en bil som kom kjørende opp bak dem fikk dem til å skifte fokus.

Det var Rolf, aksjemegleren, som kom i Audi Q7en med kona som privatsjåfør. Alle var på plass, og de gikk for å finne seg et ledig bord.

Det hadde allerede samlet seg godt med folk. Arrangørene hadde sin fulle hyre med å plassere ut benker og bord, slik at flest mulig fikk presset seg inn på festplassen. «Sommer på Torvet» var et arrangement som hadde blitt svært populært de siste sommerne. Fra midten av juni til ut juli møttes byens befolkning for å slå ut håret i en heidundrende utendørsfest. Folk i alle aldre møtte opp nesten uansett vær. Unge jenter gikk mellom bordene med serveringsbrett fulle av halvlitere. Tre barer var i tillegg strategisk plassert rundt på området, slik at man aldri måtte vente for lenge på den neste ølen. De som var tidligst ute hadde sikret seg plasser på de mange restaurantene som omkranset torvet. For å få en slik plass måtte man være svært tidlig ute. Gjerne tre til fire timer før selve konserten startet. Nettopp det at mange startet festen tidlig, gjorde at stemningen var på topp fra første sang. Et lokalt band var i ferd med å varme opp idet gjengen til Ruben fant seg benker og bord helt bakerst. De satt strategisk til i forhold til både bar, de provisoriske toalettene og utsalgsvognen fra den lokale pølsebua. Ruben kjøpte seg raskt ei øl fra baren. Sytti kroner kosta den. Vanligvis hadde han gitt resten av hundrelappen i tips, men ikke nå. Han burde egentlig ikke kjøpe øl en gang, men uroen i kroppen ville kanskje dempe seg med litt alkohol i blodet.

Den første slurken som vanligvis alltid er så god, kjentes som et rasp i halsen hans. Den jævla halsbrannen. Han drakk et par mindre slurker og det kjentes faktisk litt bedre. De andre bestilte seg også en øl. Samtalen gikk livlig rundt bordet, og dreide seg stort sett om jobb. De gangene den vred seg i andre retninger, gikk det stort sett ut på hvor stor motor en hadde kjøpt til båten, eller hvor dyr den nyeste klokken var. Ruben var helt stille. Han fikk kun med seg bruddstykker av samtalene. Han kikket over på nabobordet hvor det satt en gjeng på deres alder, men som tydeligvis hadde et helt annet fokus. De snakket fotball, damer og musikk. Klesstilen deres var tilfeldig og ikke tilgjort. De smilte og lo på en ekte og kameratslig måte. Han kikket tilbake på sin gjeng og tenkte på hva de hadde felles. Ja, hva hadde de egentlig felles, utenom deres behov for å imponere sidemannen med materialistiske goder eller statuspregede jobber? Når hadde de noen gang snakket om problemer eller utfordringer slik som kompiser burde gjøre? Kanskje det bare var han som hadde slike tanker? Herregud som han skulle ønske han satt ved det andre bordet. Vært sammen med folk som ikke bestandig målte ham, og som han også slapp å måle. For et år siden hadde slike tanker vært helt utenkelige, men i dag... Ja, i dag så han ting på en helt annen måte.

«Og du da, Ruben? Er det full fart på jobben?»

Setningen røsket ham tilbake til bordet han faktisk satt ved.

«Det går så det griner det. Venter på at en ny feit avtale skal effektuere seg. Tenker på å bytte ut BMWen, så det passer jo bra det.»

Ruben flakket med blikket og lo nervøst når han pratet.

Herregud så patetisk jeg er, tenkte han sekundet etter. Det knøt seg i magen. Han følte seg gjennomskuet og naken. Hva ville de tro dersom de visste sannheten?

Han smilte uten å vise tennene. Kinnene kjentes stive, og han syntes det skalv litt i munnvikene.

Å herregud, jeg orker ikke mer. Jeg klarer ikke dette.

De negative tankene skylte innover som en liten tsunami. Han satt med tåspissene i brosteinene under bordet og dirret med føttene som om de var strømførende. Han klarte ikke å svare på flere spørsmål. Klarte ikke å konversere. Brystet kjentes sårt og ømt, som om han hadde en kraftig lungebetennelse. Han tok opp ølglasset for å tylle i seg de siste centiliterne som var igjen i bunnen. Han grudde seg til han skulle kjenne kullsyren nedover halsen, men han måtte skjule de dirrende munnvikene med noe. Hånden hans skalv da han løftet glasset, og han sølte øl nedover halsen.

«Herregud da gutta, se her er det en som ikke har drukket på lenge.» En fra følget vinket bort ei serveringsjente med et rundt brett med nytappede ølglass. «Jeg tar denne runden, så tar vi det videre etter tur.»

Den allerede store klumpen vokste ytterligere i magen til Ruben. Tre hundre og tretti kroner hadde han igjen i lommeboken. Han hadde ingen mulighet til å kjøpe inn åtte øl. Herregud, for et nederlag. Hvordan skulle han forklare at han ikke hadde penger. All respekt ville forsvinne i det samme hullet han ønsket seg ned i. Den fulle halvliteren ble skjøvet bort til ham. Han satte den mot munnen. Håpet smertene ville døyves av alkoholen som så smått svømte rundt i årene hans. Svetten piplet frem i pannen og på overleppen. Luktene rundt ham ble plutselig forsterket. Han syntes han kjente urinlukt fra toalettene bak seg. Blandet med matlukten fra restaurantene ble det en forferdelig kombinasjon. Han følte seg uvel og kvalm. Samtidig startet bandet å spille av full kraft. De spilte en sang av favorittbandet U2, men han registrerte ikke hvilken. Lyden var som inne i en stor container. Han hørte ekko og piping. Svimmel reiste han seg. Han måtte bort herfra. Det stakk i brystet.

«Hvor skal du Ruben? Det er jo nå det begynner. Typisk at du stikker rett etter at vi har kjøpt en runde til deg. Hahaha.» Han som hadde kjøpt ølene ropte høyt etter ham, og de andre ble derav gjort oppmerksomme på at han var på vei bort.

Han svarte så kort han kunne og pekte fremfor seg.

«Dassen, jeg skal bare pisse.»

Ruben sjanglet seg bort mot toalettvognen. Han dultet borti flere feststemte mennesker på veien. Han kikket seg over skulderen og syntes å se at de andre fulgte ham med blikket. Det var ingen sjanse til å stikke av. Han måtte tilbake. Etter et lite minutt i dokø, kom han seg inn i et av avlukkene. Han kastet umiddelbart opp i toalettskålen. Alt føltes noe bedre, alt utenom den fordømte halsbrannen som ble forsterket av den ferske magesyren. Han tørket seg rundt munnen med toalettpapir og kikket seg i det lille speilet som var innfelt på dodøren.

Skjerp deg nå, skjerp deg!

Han stirret intenst inn i sine egne øyne.

Tenk, tenk, tenk!

Han dunket seg hardt i pannen med fire fingre.

Han gikk ut av toalettet og kikket bort mot bordet hvor de andre satt. Ingen så i hans retning. Da han gikk forbi en del av de andre bordene, la han merke til hvor mange menn som satt med lommeboken i baklommen. De fleste lente seg fremover mot bordene foran seg. Flere lommebøker lå og vippet halvveis utenfor bukselommen. Uten å tenke seg ytterligere om, bøyde han seg ned for å knytte skoen. På vei opp igjen fisket han med seg en brun skinnlommebok fra en grå dressbukse. Herregud så lett det var. Han kikket rundt seg. Ingen reaksjon fra noen. Han kikket raskt gjennom. Helvete, bare visakort. Han dumpet den i nærmeste søppelkasse. Tok seg en ny runde, brukte samme taktikk og stjal med seg fire nye lommebøker. Ingen skrupler. Desperasjonen var for stor. I den tredje lommeboken lå det to tusenlapper. Han jublet innvendig. Kvittet seg på samme måte med lommebøkene og gikk mot gjengen. Brått hørte han et høyt brøl bak seg. Han stivnet totalt og lot som han ikke hørte det. En hånd grep skulderen hans. Han var ferdig. Vurderte å late som han kollapset.

«Hei du! Du mistet kortet ditt.»

Et av visakortene fra lommebøkene hadde falt ned på bakken. Den kraftige skallede mannen som rakte det til ham, hadde heldigvis ikke kikket på bildet. Herregud for en flaks.

Vel tilbake hos gutta, var han nesten sitt gamle jeg igjen. Han kløyvet øla for å ta igjen de andre guttene.

«Jeg tar neste runde,» ropte han euforisk og full av selvtillit. Før noen rakk å svare strenet han mot baren. Han bestilte åtte øl og fikk dem med seg på et brett. Bak seg i køen hørte han en mann banne høylytt over å ha mistet lommeboken. Han ignorerte det og kikket i en annen retning.

Kvelden fortonet seg etter hvert som hvilken som helst annen kveld på byen. Alkoholen tok seg av bekymringene, og han oppførte seg som om han fremdeles var eier av et firma i økonomisk oppdrift.

Da han tok taxi hjem senere på kvelden, gav han de siste to hundre kronene han hadde igjen i tips til sjåføren.

Klokken var to på natten, og han gikk og la seg i sommerstuen ute i hagen. Det var en fin sommernatt, og temperaturen var mild. Han sovnet straks, med alt tøyet på seg.

Det var fredag morgen da mobiltelefonen hans plutselig ringte. Fyllenervene smalt inn som fra nevene til en tungvektsbokser. Skjelvende besvarte han anropet.

«Ja... Det er Ruben her.» Stemmen var grumsete og hes.

Han satt seg brått opp. Det var jobb. Det gjaldt den store kontrakten han hadde mistet.

«Vi har likevel valgt å gå for ditt firma.»

«HVA, hva sier du?» Ruben reiste seg opp fra sofaen og dro på seg buksen. Han visste at dette ville redde alt. Det var en kontrakt på flere millioner. Alt ville snu seg med dette. Direktøren i den andre enden av linjen forklarte detaljer samtidig som Ruben tenkte egne tanker. Han skulle skjerpe seg nå. Være mer kynisk. Bli en annen person. Være nøktern. Han klarte ikke å stå rolig. Var så glad at hele kroppen dirret.

I bar overkropp og jeans spaserte han nedover gårdsplassen samtidig som han snakket forretninger. Postmannen kom samtidig forbi og rakte ham avisen i hånden. Ruben nikket for å vise at han satte pris på den gode servicen. Han brettet frem forsiden idet han spurte hvorfor de likevel hadde valgt hans firma.

«Ja det var flere årsaker, men…» Ruben kikket på overskriftene på avisen.

”Flere sommerturister frastjålet lommebøker i går på «Sommer på Torvet». Vår fotograf som vanligvis knipser bilder fra konserten har utrolig nok fanget opp tyven i aksjon. Kjenner noen denne mannen?”

Overskriften lyste mot ham, men ble likevel overskygget av bildet. I hvit skjorte, og med flagrende hår, så han bilde av seg selv, med hånden på vei opp av baklommen til et intetanende offer.

«Ja, som sagt det er flere årsaker, men den viktigste er at vi følte du virket mye ryddigere og ærligere enn dine konkurrenter. I en bransje som vår, der vi lever av ærlighet og omdømme, er disse ting absolutt det viktigste for oss i en slik utvelgelse. Da kan vi møtes på mandag for kontraktsignering.»

Ruben svarte ikke, men tok mobilen ned fra øret. Han kikket opp og utover i en verden som hadde stoppet fullstendig opp. Det var som om noen hadde trykket på pauseknappen. Han beveget hodet i retning av huset ved siden av, hvor han så rett i øynene på en forskrekket nabo som kikket opp fra den samme avisforsiden. Han dreide så hodet tilbake mot sitt eget hus, hvor han så kona holde seg fast i en av søylene ved utgangspartiet. Hun hadde telefonen i hånden og kikket mot ham med åpen munn. Føttene tålte ikke lenger vekten av hans egen kropp. Idet han deiset i bakken falt lommeboken ut av baklommen. Sittende på bakken tok han den opp i hendene. Fjern i blikket studerte han den tomme lommeboken og trakk samtidig sitt eget visakort opp av kortlommen. Det hadde fått en liten brist i fallet. Med rolige bevegelser knakk han det i to. Han la seg deretter på ryggen og kikket opp mot en himmel som denne dagen viste seg fra sin aller beste side.

Hjemmet nr 27: "Penger på avveie"

Hjemmet nr 27: "Penger på avveie"
Jeg er veldig stolt over at Norges desidert største ukeblad igjen har valgt å publisere en av mine noveller. Jeg har nettopp fått litt informasjon fra magasinet som opplyser om at jeg konkurrerer med veldig mange i krimsjangeren, både proffe og "amatører", norske, danske, svenske og sågar engelske forfattere. Da er det veldig stas å vite at de har valgt å bruke veldig mange av mine fortellinger de siste årene. Litt selvskryt må jo være lov;-)
Denne historien har jeg skrevet for en stund siden og handler om en jogger som gjør et fristende funn, som deretter får uante konsekvenser.
Håper mange får lest...
Ønsker alle en god sommer:-)

Jan-Erik

Hjemmet nr.23. "Toppen av fjellet"

Hjemmet denne uken, nr 23 - Toppen av fjellet.

Ikke så ofte jeg skriver drama (hverdagsdrama), men forsøkte meg for en stund siden og Hjemmet ønsket å kjøpe historien av meg. Nok en gang en flott illustrasjon, og jeg er veldig stolt over at et så stort ukeblad atter en gang velger meg i kamp med mange andre flinke skribenter. Håper noen får lest. Det er en novelle som handler om kriser, kjærlighet og en felles kamp for familiens videre "eksistens..."

Jan-Erik Vik

19mai presenteres mitt eget Pokerlag i ViMenn... Eller ihvertfall en fiktiv versjon av våre spillkvelder...

"Pokerlauget"
Jeg har i flere år spilt poker med en kompisgjeng og har nå beæret dem ved å dedikere en novelle med våre navn i hovedrollene. Viktig å påpeke at våre handlinger ikke gjenspeiler våre personligheter, men at jeg bare har puttet navna våre tilfeldig inn i historien:-) Novellen handler om det "lukkede" Pokerlauget hvor plutselig en ukjent spiller er invitert med, uten at resten av gjengen er informert. Ikke veldig populært og heller ikke en kveld som gutta vil glemme med det første...

ViMenn har igjen valgt å publisere min novelle, noe jeg er stolt og glad for. Kommer neste uke, 19 mai

Ha en finfin nasjonaldag!
Jan-Erik Vik

ViMenn denne uken... Practical joke

ViMenn denne uken - Practical Joke

Jeg er stolt over at ViMenn nok en gang har valgt å bruke en av mine noveller i sitt blad. Illustrasjonen er utrolig bra og beskrivende for historien...
Novellen har jeg skrevet for en stund siden og den er hentet fra min siste bok "Femte etasje".

Går du i butikken nå, så finner du novellen i bladet.
Håper noen får lest:-)

NB. Minner om at dersom noen  ønsker å lese flere av mine utgitte noveller, så kan novellesamlingene bestilles direkte av meg...

Jan-Erik Vik

Årets siste påskekrim: Professor Paulsensgate

Etter forespørsel om å legge ut flere (påske)krimnoveller, publiserer jeg nå en til på bloggen min. Den har tidligere stått i Hjemmet med en glimrende illustrasjon.( Se bildet under). De siste tre årene har jeg skrevet nesten 80 noveller. Noen av dem er tilpasset forskjellige magasiner, andre er skrevet mer for egen glede. Jeg har vært veldig heldig i forhold til at mange magasiner ønsker å kjøpe mine noveller. Kampen om å få publisert noveller er knallhard, og jeg er like stolt hver gang mine historier blir foretrukket. Skjærtorsdag fikk jeg en mail som gjorde meg ekstra stolt. Et ukeblad i Sverige ønsket også å kjøpe en av mine noveller, noe som betyr at jeg da har blitt publisert i Norge, Danmark og Sverige. Som en lettvekter innen forfatterbransjen er dette stort for unge Vik:)

Ønsker alle en solfylt og behagelig påske. Kos dere med novellen i kveld eller i solveggen imorgen...

Jan-Erik

Professor Paulsens gate.

Professor Paulsens gate lå i en liten og søvnig forstad på Sørlandet. Fem eneboliger, en firemanns leilighet og et kommunalt rekkehus lå på begge sider i gaten, som den tidligere så intelligente professorens hadde fått oppkalt navnet sitt etter. Visstnok hadde han på tidlig 1900 tallet fått en eller annen pris for noe innen biologi, og ellers vært en fremtredende person i dette miljøet, men disse opplysningen var nok noe de færreste beboere her verken visste, eller brydde seg spesielt om.

Helt øverst i gaten, i de fem eneboligene bodde familier med både småbarn og ungdommer i hus. Fine biler stod velpolerte og staselige utenfor de velholdte husene, og vitnet om at det her bodde folk med flotte jobber og rikelig med penger. En flott kunstgressbinge var nylig snekret sammen, og barn fra både denne og nabogatene samlet seg her for ivrig lek, og fotballspilling.

I firemannsleilighetene bodde det tre eldre enker. De var alle minstepensjonister, og hadde på langt nær de samme økonomiske fordelene som menneskene lenger oppe i gaten. Likevel virket de å trives godt. De var alle spreke og hadde et samhold dem imellom som var særdeles sterkt. I siste leiligheten bodde en førtidspensjonert Oberst. Han fungerte som vaktmester i boligen, og var en hyggelig mann i miljøet deres. Han var stor og kraftig, og de eldre damene følte det nok som en trygghet at han bodde i samme komplekset som dem. Selv om han var litt halt og stiv i leddene, hadde han et oppsyn som bød på respekt. Snekkerbeltet han bar rundt livet, med hammer, skrutrekker, kniv og diverse annet verktøy var alltid beredt, til å skru og fikse på det de skravlende gamle damene måtte ha av utfordringer. Han gjorde det med største glede, og fikk ofte både kaker og nystrikkede sokker i belønning.

I det kommunale rekkehuset på motsatt side av leilighetene, bodde det hyggelige mennesker av både norsk og utenlandsk opprinnelse. Bilene her var nok ikke like staselige som de lenger oppe i gaten, men smilene og gleden over livet, virket å være like stor. Barna i Professor Paulsens gate lekte side om side og enset ikke de forskjellene som eventuelt måtte være der. Det var nok helst de voksne som var opptatt av slike ting.

 Det var en flott gate å bo i, men i en kurv med duggfriske druer er det alltid en som er råtten. En vassen en, som ligger sammenskrumpet og uspiselig nederst i hjørnet, og som over tid klarer å spre den hvite og hårete muggen over på noen av de andre. I Professor Paulsen gate het denne druen Jørgen. Jørgen var tjueni år gammel. Han bodde på enden av rekkehuset, og hadde dermed den siste boligen i veien. I to år hadde han bodd der nå, og det hadde vært leven fra første dag. Da han flyttet inn var det med en samboer, men det skulle ikke bli et lykkelig forhold. Ville fester, fyll og sjalusidrama preget så vel hverdag som helg, og det var svært plagsomt for naboene rundt. Etter et nachspiel hvor politiet omsider hadde blitt tilkalt, hørtes skriking og beskyldninger om utroskap og vold, og deretter var kjæresten kort tid etter ute av bildet. Man hadde vel håpet at det skulle bli roligere etter det, men det motsatte skjedde. Kompiser av Jørgen, alle av den heller tvilsomme sorten, gikk inn og ut av huset til alle tider. Festene var om mulig enda villere og støyen enda kraftigere. Naboene reagerte med sinne og irritasjon, men det skremmende utseende til Jørgen, med tatoveringer oppover begge armene og en diger slange snirklende rundt halsen, gjorde at det ble vanskelig å konfrontere ham. Han var kraftig bygd med et glattbarbert hode og et pløsete ansikt som var tydelig preget av et utsvevende liv.  Stort sett fikk han gå i fred for naboene, men praten bak ryggen hans gikk for full maskin. De ville alle ha ham bort, men det var lite de kunne eller turde å gjøre. Den eneste som engang hadde snakket direkte til ham, var obersten. Med myndig stemme og med skrutrekkeren i hånden, hadde han truet med både politi og borgervern, men Jørgen hadde bare fnyst av truslene og svart ham på en nedlatende og ufyselig måte; 

«Bare prøv deg du, gamle korporal… Jeg venter på deg.»

Det hadde vært utallige møter i velforeningen hvor ”problemet Jørgen” hadde blitt diskutert. Stort sett endte det opp i ingenting. De var bekymret, men rådville og handlingslammet.

I den siste tiden hadde ting plutselig roet seg en tanke. Festingen avtok og besøkene var mindre synlige. Magda, en av de eldre damene som bodde i den øverste leiligheten i firemannsboligen, satt stadig bak gardinet og fulgte med. Hun hadde drømmeutsikt til huset hans og noterte ned alt som foregikk. Det var som sagt en endring i besøksmønsteret nå, og hun brukte pennen flittig for siden å kunne opplyse sine naboer hva som foregikk. De første som fikk høre om Magdas sine observasjoner var som regel Nellie og Ruth som bodde i samme bygget. De møttes daglige til «syforeninger» hvor skravla gikk, samtidig som strikkepinnene freste i maskene. Denne formiddagen kunne hun med stolthet fortelle om nattens mystiske strabaser. Magda slet med søvnen og fikk ofte ikke lagt seg før klokken var nærmere tre… Og det var på natten det hadde skjedd underlige saker. Flere personer hadde i løpet av natten sneket seg rundt på baksiden av huset til Jørgen. De kom som regel en og en, og vippet opp søppelkassen for å plukke opp det hun antok var en nøkkel. De kikket alltid mistenksomt og nervøst rundt seg, før de altså forsvant inn bakveien. Sjeldent mer enn fem minutter var de borte, før de igjen kom til syne fra baksiden av huset igjen. Med nervøst blikk la de nøkkelen tilbake under søppelkassen. De hadde som regel en liten pose i hånden, som de fleste var rask til å gjemme under genseren eller jakken. Magda forsto ikke hva som eksakt foregikk, men de tre damene diskuterte alskens teorier.

For et trent øye, som hadde en anelse om hva som foregikk, var det mange kjente tegn på narkotikahandel. Et par tennissko som var knyttet sammen i lissene, var slengt over telefonledningen i gaten nedenfor. De hang og dinglet, som et signal til kjøpere som kjente koden, at i dette området var det salg av narkotika. Det brennende t-lyset i vinduskarmen, som ble slukket straks noen hadde hentet nøkkelen og beveget seg rundt på baksiden av huset, ble øyeblikkelig tent igjen da gjesten forlot huset. Gamle Magda forsto ikke dette, men registrerte i hvert fall hva som foregikk. Ruth og Nellie satt med store øyne da Magda fortalte hva hun hadde sett. De var fra seg av begeistring over alt Magda hadde fått med seg. I detalj fortalte hun hvordan de lyssky gjestene så ut, og hun hadde eksakte klokkeslett for hver nye hendelse.

«Du skulle vært privatdetektiv, du Magda!» Ruth puffet litt på de grå krøllene og nikket anerkjennende mot henne.

«Ja, da kunne vi kanskje fått spedd litt på pensjonen slik at vi kunne tatt den sydenturen vi alltid har drømt om.» Magda gliste med kaffegrut mellom tennene. De lo godt av kommentaren samtidig som Nellie serverte en nybakt epleterte hun hadde bakt på morgenkvisten.

«Så flott kake,» kommenterte Ruth med et tonefall som nesten gikk opp i fistel.

«Epler fra hagen til Olsen. Guttungen kom med et fullt nett til meg i går. Han er jo skjønn den lille valpen.» Nellie hold hodet på skakke idet hun la et lite kakestykke på hver av de tre tallerkenene.

«Har dere spart opp penger til Strømstadturen da, damer?» Ruth dyttet en gaffel med kake inn i munnen og ventet spent på svar. Samtalen omkring Jørgen var midlertidig satt på vent.

«Uff ja,» stønnet Magda. «Det er jo ikke så mye å ta av da… men vi skal nok få det til.»

«Ja, det må vi få til,» fortsatte Nellie.

I det samme ringte det på dørklokken. Magda åpnet og Obersten stod utenfor med et stort glis.

«Jeg kjente kakelukta, jenter.» Han fulgte Magda inn i stuen og Nellie bød straks på et kakestykke.

«Har strikkepinnene fått fart på seg eller sitter dere bare og sladrer,» sa Obersten med et glimt i øyet.

«Joda, vi strikker vi, men vi funderer også på hva som foregår nede hos Jørgen for tiden.” De fortalte raskt det som var observert. Obersten tok seg til pannen.

”Hvordan så disse typene ut?”

 Magda tok frem notatblokka og leste opp beskrivelsen av de tre personene hun hadde sett.

 ”Herregud, det er de samme tvilsomme typene som svinser rundt ungdomskolen. Det er mistanke om narkosalg… Dere vet, jeg er eksamensvakt der nå for tiden, og som gammel militær har jeg øynene med meg?»

 Han ristet hardt på hodet og fortsatte;

«Den drittsekken Jørgen driver med narkohandel. Det er ingen tvil om det engang. Det er penger i dette vet dere, og Jørgen er tydeligvis bakmannen. Det er det samme som å ta livet av unge mennesker dette. Det er mord. Jørgen er en drapsmann…En morder.»

De godt voksne damene satt med åpen munn. De visste at denne forferdelige typen ikke var mors beste barn, men dette var jo over alle støvleskafter.

«Jeg har jo til og med barnebarn på den skolen. Lille Benjamin…» Nellie kikket forferdet ut i lufta.

«Hva skal vi gjøre,» spurte Ruth med blikket festet på Obersten.

«Selv om jeg ikke har spesielt troa på det bør vi vel melde fra til politiet… Men det ender nok bare opp med at han skyller sakene ned i do og holder seg i ro en periode, før han setter i sving igjen. Nei, slike typer skulle man tatt med andre midler. Det er nok ingen forbedringspotensiale der i gården.»

Damene akket og oiet seg. Obersten glemte helt det han var kommet for, nemlig å fikse dusjhodet på badet til Magda. Han stormet ut av leiligheten, så verktøybeltet dinglet frem og tilbake.

«Jeg skal ta meg en prat med et par av mannfolkene borti gata her, så få vi se hva vi gjør…»

Den påfølgende kvelden og natta satt Magda som vanlig bak gardinet. Som kvelden før ble stearinlyset tent og slukket, og de samme typene kom og gikk. Rundt klokken tre ble det helt mørkt i huset til Jørgen.

Morgenen etter våknet Magda av ulende sirener. Forfjamset fikk hun på seg morgenkåpen og strenet bort til vinduet. To politibiler og en ambulanse stod parkert i gaten utenfor. Det gikk ikke mange minuttene før både Ruth og Nellie stormet døren hennes, og tok plass ved siden av henne.

I gaten nedenfor stimlet de fleste beboerne seg omkring sperringene som politiet hadde satt opp. Sperringer som omkranset enderekkehuset til Jørgen.

 Det var voldsom aktivitet der nede. Politifolk gikk med notatblokker og avhørte publikum som var i området. En politimann kikket tilfeldigvis opp og fikk øye på de tre eldre damene som med store øyne bivånet det hele fra orkesterplass. Han gikk straks i retning av inngangsdøren deres. Et lite minutt senere stod han i stuen med penn og papir klar til å gjøre notater.

«God dagen. Mitt navn er Willy Rolfsen.» De eldre damene nikket med alvorlig mine mot ham.

«Jeg skal gå rett på sak. Det har skjedde et drap i leiligheten over gaten. Jeg så dere hadde god oversikt over gaten og ville bare forhøre meg om dere har sett noe mistenkelig i det siste.»

«Fortell ham det Magda. Vis han notatblokken din!» Ruth dultet borti siden på Magda, som straks gikk bort til skatollet og hentet den tettskrevne blokka.

Politimannen gjorde store øyne da han så beskrivelsene, tidspunktene og detaljene.

«Men… dette er jo helt… Her står jo alt… Hvordan…? »

Politimannen fikk ikke fullført setningen. Magda avbrøt ham.

«Jeg sover så dårlig om nettene… Jeg vet at det foregår ting som ikke er bra der nede, så jeg har sittet i vinduet og notert… Alt står der, dato, klokkeslett og beskrivelser. Hvem er det forresten som er drept?»

Politimannen svarte samtidig som han kikket ned i notisblokken.

«Det er…Det er han som bor der. Jørgen Kram. Drept imens han sov.»

«Det er det verste» utbrøt Nellie. ”Hvordan da?»

«Jeg skal vel ikke skremme eldre damer med slike detaljer…»

Denne gangen avbrøt Ruth, nesten litt irritert over ikke å få servert noen detaljer.

 «Men kjære deg, vi ser da krim på TV vi også…»

Politimannen smilte skjevt.

«Ok da. Han ble stukket med en eller annen smal gjenstand i halsen.»

«Det er det verste!» utbrøt Nellie igjen.

I det samme kom Obersten brasende inn døren.

«Går det bra med dere, jenter.» Han ropte det inn fra gangen og fikk et forskrekket drag over ansiktet da han oppdaget den uniformerte politimannen som sto i stuen.

«Og hvem er så du?» Willy Rolfsen kikket på Obersten, som for en gang skyld manglet verktøybeltet.

Obersten fortalte at han bodde i nabohuset, og at han likte å passe på sine eldre naboer. Han spurte raskt Magda om hun hadde fortalt om sine observasjoner. Hun nikket tilbake og pekte på boka som politimannen hold i hånda.

«Jørgen Kram er en kjent figur i miljøet. Vi antar at det har vært et narkotikaoppgjør med mye penger involvert. Penger som ikke lenger befinner seg i huset. De er nok borte for godt, men med dine beskrivelser kan vi jo enkelt se hvem som var her sist. Jeg må bare si at dette er utrolig bra Fru…?»

«Bare kall meg Magda, du. Jeg er bare glad for å hjelpe til. Slike typer fortjener nesten ikke livets rett.» Hun smilte bestemt tilbake, og kastet raskt et blikk mot Obersten, som allerede var på vei ut døren.

«Da vil jeg bare si takk for hjelpen og så hører dere nok fra oss etter hvert. Vi må nok få lov til å spørre om noen flere detaljer. Vi får håpe at du sover bedre i fremtiden.» Politimannen tok dem alle i hånda og forlot leiligheten.

Damene gikk på ny bort til vinduet og så to sterke ambulansearbeidere bære ut en tildekket båre. I bakgrunnen sto Obersten sammen med en av de andre voksne i gata, og pekte og gestikulerte.

Dagene gikk og livet normaliserte seg gradvis i Professor Paulsens gate. Det var blitt lørdag formiddag da Magda, Ruth og Nellie stod utenfor leiligheten med hver sin trillekoffert. Obersten, som hadde vært på en todagers ferie hos broren i Oslo, kom tilfeldigvis ut og slo av en prat med de reisesyke damene.

«Jaså, da drar dere på tur igjen, jenter? Det skal vel bli godt å reise bort etter alt som har skjedd i det siste.» Damene nikket bekreftende samtidig som de satte seg inn i taxien som akkurat hadde stanset ved fortauet.

«Dere får kjøpe en billig vinflaske til meg i Strømstad da…» Obersten blunket og vinket mot dem.

Magda smilte til ham innenfra det nedrullet bilvinduet.

«Vi skal litt lengre denne gangen. Vi drar to uker til Gan Canaria. Du skal heller få en god Cognac, du.»

 Det var det siste han hørte før taxien rullet av gårde med tre oppspilte damer. I bilen surret nyhetene på radioen, hvor nyhetsankeret leste opp at en velkjent forbryter med flere tidligere grove dommer på samvittigheten, var mistenkt for drapet på Jørgen Kram.

Magda dro frem strikketøyet av vesken.

”To fluer i en smekk,” sa hun idet hun diskret slapp de spisse strikkepinnene av metall ut av vinduet….

«Vi har vel råd til et par nye strikkepinner, eller hva jenter…?» 

Krimnovelle fra Kristiansands gater... Les på blogg

Skjærtorsdag, innevær og krim...

Etter at nesten 200 personer har vært og kikket på forrige novelle jeg la ut, har jeg lyst til å dele en krimnovelle til. Denne har tidligere blitt publisert i ViMenn, og handlingen er lagt til Kristiansands gater. Novellen har jeg kalt "Ringen".

Kos dere med historien og god påske fra meg:-)

Jan-Erik

"Ringen"

Han hoppet av bussen i Tollbodgaten. Gikk med slentrende skritt mellom alle folkene som skulle på samme bussen han nettopp hadde forlatt. Han rundet hjørnet og beveget seg inn i Kristiansands hovedgate Markens. Han kikket inn vinduet til bokhandelen Libris og smilte skjult da han oppdaget sin egen rekke med bøker som sto utstilt i vinduet. Smilet stivnet da han begynte å tenke på at antallet bøker så likt ut som dagen før. Hadde de ikke solgt noen bøker ennå? Lå de snart til halv pris i en billigkasse på utsiden? Nei, de kunne jo ha fylt på etter hvert som bøkene ble solgt. Han tvang seg til å avslutte tankerekken og vandret ned mot Dampbakeriet. Da han åpnet døren avslørte den deilige lukten av ferske bakevarer, hvor sulten han faktisk var. Det rumlet i magen og han kjente han ble fuktig i munnen. Klokken var allerede to på dagen og han hadde ennå ikke spist noe. Ikke at han hadde vært så lenge opp heller akkurat. Han hadde skrevet halve natten og hadde sovet til klokken elleve.

”Fire restrundstykker med gulost.” Han pekte konsentrert på glasset hvor de lå utstilt, som om han var redd for at ekspeditrisen ikke visste hva han snakket om. Med en bred sølvklype puttet hun rundstykkene i en papirpose, smilte og spurte spørsmålet han alltid gledet seg til å høre:

”Var det noe ant?”

Det var så deilig Kristiansandsk som det kunne være.  Denne gangen bestilte han noe ”ant” i form av en sjokolademelk. Han betalte med visakort og forsvant smilende ut av det trivelige bakeriet. Han likte når ting skjedde akkurat som forventet. Her var det slik. Det var de samme spørsmålene, de forventede smilene og et hyggelig ”hadet” når han forlot lokalet.

Han krysset Markensgaten igjen og gikk oppover torvet. Det var blitt mai og varmen hadde allerede tatt tak i byen.  Blomsterhandlerne sto smilende og solgte sine varer, og på uterestaurantene som allerede var fylt opp, glinset det i halvlitersglass hvor skummet fra utepilsen stadig sank nærmere bunnen. Det var en deilig tid. Han satte seg på en benk foran Domkirken. Åpnet posen med frokost og satte tennene i rundstykket. Han kikket på menneskene som hastet forbi. Herregud så deilig det var å være sin egen sjef. Slippe å løpe fra møte til møte, med en fast agenda hengende over seg. Han bøyde seg fremover. Satte albuene mot lårene og tok et nytt bit av rundstykket. Et raskt blikk mot asfalten fikk han til å oppdage en glinsende gjenstand ved føttene sine. Det var en ring. En ring med en enorm stein. Den var så stor at han straks forsto at den måtte være falsk. Han plukket den opp og kikket på den. Den var fin, men vulgært stor. Nesten som dem barn får hos tannlegen eller som ligger inni tyggisautomater. Han satte den på lillefingeren. Fikk den ikke lenger inn enn første ledd. Det måtte være en diamant steinen skulle etterlikne, og den så faktisk ganske bra laget ut. Han dro frem et rundstykke til, åpnet sjokolademelken og stakk sugerøret ned i det lille forseglede hullet. Med ett kjente han varmen fra solen bli svakere i pannen. Noen skygget for den og han hørte det rasle i en kopp. Det var en tigger. En kvinne med et bedende blikk sto foran ham. Han slo seg på lommene som for å vise at han ikke hadde penger, men dro nesten automatisk av seg ringen og gav den smilende til henne. Hun neide og takket høflig. Forsto vel også at den neppe hadde mer verdi enn en god oppførsel hos tannlegen. Likevel tok hun den på ringfingeren, den så ut til passe perfekt til hennes vevre fingre, og gikk videre til neste benk. Han følte seg med ett dårlig over å ha gitt henne ringen. Det var en nedverdigende handling. Han følte seg som et dårlig menneske. Hadde gjort narr av en fattig stakkar. Han reiste seg og gikk skamfullt videre. Den neste tiggeren som ristet koppen opp i ansiktet hans gav han en hundrelapp. Han pleide aldri gi penger til tiggerne, men det var for å bøte for det han hadde gjort. Det hjalp litt på samvittigheten og etterhvert glemte han hele greia.

Da han dagen etter hentet avisen i postkassen gav forsiden ham et sjokk på størrelse med et jordskjelv. Et gedigent bilde av en diamantring skrek mot ham. Det var den samme ringen han hadde hatt i hendene dagen før. Den samme ringen han så skjødesløst hadde forært tiggerkvinnen.  Den særdeles verdifulle ringen, eid av en av byens rikeste fruer, var mistet i sentrum og dusøren var på svimlende hundretusen.  Svimmel ble også han idet han slapp avisen på bakken og satte fart mot busstoppet. Han måtte få tak i kvinnen. Få ordnet opp i dette før noen oppdaget at det var han som hadde delt ut andres verdier som om det skulle vært sukkertøy. Mest sannsynlig så visste vel ikke kvinnen at den var verdt så mye engang. De kunne sånn sett dele finnerlønnen.

Nok engang befant han seg i Markensgate. Også denne dagen sydet det av liv, og tiggerne var som vanlig mange. Han oppsøkte hver og en av dem. Kommuniserte på norsk, engelsk og tegnspråk for spørre etter kvinnen. Trekkene hennes hadde vært nordiske, men hun hadde jo ikke snakket så ingenting kunne være uprøvd.

 I flere timer lette han uten hell.

“Jeg ser etter en kvinne rundt førtifem år. Blondt hår… Tigget penger” De ristet alle på hodet. Om de ikke forsto ham eller bare ikke ønsket å avsløre hvor hun befant seg visste han ikke, men søket gav i hvert fall ingen resultater. Etter mange timers intens leting begynte butikkene å stenge. Gatene tømtes gradvis for folk, og de mange tiggerne trakk seg også tilbake.

Med uforrettet sak oppsøkte han nærmeste pub. Han bestilte seg en halvliter og tok seg to store slurker før han fant seg et rundt enmannsbord. Det var lite mer han kunne gjøre. Uansett hvor dumt det han hadde gjort var, så skulle han i hvert fall kontakte politiet dagen etter. Han fikk stå for det han hadde gjort, og heller fremstå som en tåpelig uvitende forfatter. Forfatter ja….Han hadde jo helt glemt det i all ståheien. Det var jo derfor han hadde vært så ivrig etter å hente avisen på morgenen. Han skulle jo få en anmeldelse i avisen i dag. Oppstyret med ringen hadde fått han til glemme det hele.

«Hei, har dere dagens Fædrelandsvennen? » Han ropte det til bartenderen som sveipet en vaskefille over bordet ved siden av.

Bartenderen svingte seg elegant rundt og hentet et eksemplar som lå på bardisken.  Med ivrige fingre bladde han seg gjennom de tørre papirsidene.

«Middelmådig forfatterdebut.» Ordene skar ham i øynene som et barberblad. Fingrene begynte å skjelve og han kaldsvettet. Øynene beveget seg så hurtig gjennom teksten at hjernen ikke klarte å oppfatte setningene fullt ut. Kun enkelte ord fikk han med seg. «Simpelt språk, gjennomsiktig plot, uinteressant.» Pusten gikk raskt frem og tilbake gjennom nesen. Munnen var stramt lukket.

«Terningkast 2»

Han rev siden brutalt ut og krøllet den sammen til en liten hard ball. Han klemte på den så knokene ble hvite. Han stirret tomt ut i luften. Enset ikke lenger verden rundt seg. Merket ikke at det stadig ble flere folk i lokalet.  Han hadde sagt opp jobben for dette. Satset alt på ett kort. Han var ferdig. Det var over.

Han ble sittende i timesvis i baren. Tyllet innpå den ene drinken etter den andre. Snakket ikke med noen andre, bare veltet rundt i eget tankespinn. Ringene rundt øynene ble mørkere og mørkere, samtidig som blikket så stadig mer intenst ut. Etter hvert reise han seg og gikk ustødig ut av puben. Ravende full sjanglet han mellom andre mennesker som var ute og hygget seg denne kvelden. En gruppe tiggere hadde samlet seg på et gatehjørne og blikket hans søkte straks i den retning. Kvinnen med ringen… Han skulle finne henne nå. Det var hans eneste redning.  Han gikk mot dem, men så at det kun var mannfolk der. Han spurte etter henne og vinglet seg videre ettersom svaret var negativt. Som en varmesøkende kikkert søkte øynene hans etter flere av dem, og det var mange ute denne kvelden. Som han hadde gjort i edru tilstand tidligere på dagen, gikk han fra den ene til den andre og spurte. Nok en gang var det ingen som forsto ham eller ville forstå ham. Han oppsøkte alle miljøer. Narkomane, alkoholikere, sigøynere, prostituerte. De fleste prøvde å unngå kontakt med ham. Tilstanden hans virket nok også skremmende på mange.. Han så ikke bra ut. Var full og i tydelig ubalanse. Med ett så han noe kjent. En kvinne med en brun kopp og et bedende blikk.  I en av sidegatene. Hun sto inne i et portrom. Alene… Kunne det være henne?

Dagen etter våknet han opp med en skallebank ut av en annen verden. Han karret seg ut av sengen og gikk inn på kjøkkenet. Han tok ut en flaske appelsinjuice av kjøleskapet og gikk inn i stuen. Buksa han hadde brukt kvelden før lå vrengt utover sofaen. Da han flyttet på den falt en rundt krøllet papirklump ut av lommen.

Artikkelen fra avisen…

Han stirret på den. Det var det siste han kunne huske fra kvelden før. At han hadde krøllet den sammen. Han åpnet peisluken og kastet den inn sammen med all den andre asken som fremdeles lå der. Ønsket ikke lese den samme dritten på ny.

Han tok seg en slurk av juicen og la seg på sofaen. Livet måtte ta en ny vending nå. Forfatterlivet var over. Han måtte få seg en ny jobb. Begynne å leve slik som andre, vanlige mennesker gjorde.

Han var i ferd med å sige godt inn i sin egen selvmedlidenhet da det banket hardt på døren. Han spratt opp slik at hodet nesten holdt på eksplodere.

”Herregud da.” Han ropte det irritert ut idet han gikk mot gangen. Før han rakk å åpne, dundret det på nytt bryskt i døren.

”Jada jada, jeg kommer.” Han vred låsen om og så rett i øynene til fire kraftige politimenn.

”Hva i huleste…” Han sto måpende og så på munnen til politimannen med flest gule distingsjonene på skuldrene. Den beveget seg opp og ned som i et dukkespill. Han oppfattet nesten ikke hva som ble sagt bortsett fra at han hadde rett til advokat og at han måtte legge hendene bak på ryggen, slik at han håndjernene kunne festes. Tyve minutter senere satt han alene i et lite avhørsrom på Tinghuset. En tiggerkvinne var funnet drept, og han var i politiets søkelys. Flere hadde beskrevet ham etter at han hadde saumfart de aktuelle miljøene. Det at bildet hans i tillegg hadde vært i avisen i forbindelse med bokanmeldelsen, gjorde jobben til politiet enkel. Etter en stund dukket advokaten hans opp og han fortalte hele historien med ringen, tiggerkvinnen og hvordan han deretter hadde lett etter henne for å få ordnet opp.

«Men du fant henne aldri?» spurte advokaten

«Nei…noen som liknet, de er jo så like alle sammen. Slitne øyne, bøyde hoder med koppen i hånden… Men jeg fant ikke kvinnen jeg gav ringen.» Han ristet på hodet og kikket tomt ut i luften.

«Jeg har bare hatt gode hensikter her. Jeg ville rydde opp i dumheten jeg gjorde da jeg gav bort en ring med millionverdi.» Øyenbrynene hans hevet seg og gav ansiktet hans en fortvilet mine.

«Ja… Jeg skjønner det…» begynte advokaten og gned seg i pannen. «Problemet er bare at denne kvinnen er drept på nøyaktig samme måte som du har beskrevet i boken din. Ikke at kvelning er så originalt, men likevel…»

Han stivnet. Kjente at hver eneste muskel strammet seg. « Hv..Hva sier du?»

«Bare ta det rolig. Det kan være tilfeldig. Det ville jo vært idiotisk av deg å bruke dine egne skrevne metoder, men politiet må jo sjekke dette ut. En av etterforskerne la merke til anmeldelsen av romanen din i avisen, hvor det står at alle drapene i boka di ble utført ved kvelning. Det er nok eneste grunnen til at du fremdeles sitter her. De har ingen sak utover det. Dette ordner seg.» Advokaten virket drivende dyktig og det var godt å føle at hun trodde på ham.

Politiavhørene gikk sin gang og han slapp, som advokaten spådde, omsider fri. Han ble etter en stund sjekket ut av saken. Ingen håndfaste bevis knyttet ham til drapet og politiet landet etter hvert på teorien om at kvinnen var blitt drept på grunn av ringen, og at den nå mest sannsynlig var langt utenfor Norges grenser. Saken ble omfattende avisstoff og nettopp dette gjorde at boka hans fikk en voldsom publisitet og solgte både første, andre og tredje opplag rett ut. Drømmen om å leve som forfatter så ut til å skulle vare lenger enn han først hadde fryktet, og tross den lunkne anmeldelsen var han på eget initiativ i gang med en ny og forhåpentligvis enda bedre oppfølger. Livet smilte, men han slet lenge med skyldfølelse over at den stakkars kvinnen kanskje hadde blitt tatt av dage på grunn av ringen han hadde gitt henne.

Det var blitt høst og han satte seg ned med Mac’ en sin for å starte på første kapittel av den nye boka. Vinden blåste ute og det regnet kraftig. Det var huskaldt og han bestemte seg for å fyre i peisen. Han åpnet luken og brukte en peisspade for å fjerne den gamle asken. En klump med avispapir rullet av spaden og ned på gulvet. Han smilte da han så den. Det var den gamle artikkelen med den grusomme anmeldelsen. Ja, han hadde vel på en måte vist den forbannede anmelderen nå…

Idet han begynte pakke den opp, fikk han en dundrende hodepine. Små flashbacks smalt inn i hukommelsen hans og fylte noen små, men sorte hull. Med skrekkslagne øyne stirret han på artikkelen som lå foran ham. Heller ikke denne gangen klarte han å lese den. Den store diamantringen som lå oppå det krøllete papiret skygget for sikten…