Legger ut en aldri så liten novelle på bloggen idag. Ikke publisert noen steder og skrevet igår/ idag. Sannsynligvis min korteste novelle. Ikke en mørk historie med en overraskende slutt, men rett og slett et lite "øyeblikk"
"Øyeblikk"
Hun sto ute
på den smale altanen sin. Den milde brisen som bølget behagelig mot henne, gjorde
at håret beveget seg. Hennes naturlige hårfarge så ut til å ha gitt opp kampen
mot de kritthvite krøllene, som var i ferd med å ta over resten. Ansiktet
hennes var blankt og fylt med linjer som avslørte et langt liv. I bare
nattkjolen sto hun der. Hendene holdt hun i kors. Ikke på en streng måte over
brystkassen, men mildt over magen og med hendene inn i motsatt erme i
nattkjolen. Øynene hennes var lukket, og hun strakte seg fremover for å kjenne
på den lille glipen med morgensol som nå varmet pannen hennes. Jeg stoppet opp da jeg så henne. Jeg hadde
egentlig ikke tid, da jeg visste at morgenrushet allerede hadde startet. Likevel
sto jeg der som forhekset og observerte henne. Jeg tenkte at hun måtte ha vært
vakker som ung, og det slo meg som en sannhet at hun var enda vakrere nå. Roen
hun utstrålte var så tydelig, så ekte og så varm. Jeg kunne se pusten hennes
bevege seg inn og ut, som om hun sugde inn hver eneste lille dråpe av det gode
som verden hadde å by på. Jeg tenkte på mitt eget liv, hvor jobb, stress og uro
var første følelse som slo inn i magen på morgenen. Denne kvinnen så ikke ut
til å ha eneste bekymring i den vevre kroppen sin. Jeg tok meg i å misunne
henne. Ønsket å være der hun sto. Ønsket
meg livet hennes. Jeg kjente med ett på at min egen uro ble borte. Klumpen i
magen forsvant og det var som om jeg ble trukket inn i hennes verden. Det varte
bare et øyeblikk, men jeg forsto at det var viktig. Denne kvinnen, inne i siste
del av livets fase, levde i nuet. Tok vare på alt rundt seg og smakte på hver
eneste lille opplevelse, som om den var den siste. Bekymringene hennes burde
være adskillig større enn mine, med tanke på usikkerheten som livets ende kunne
frembringe.
Med ett åpnet hun øynene, som straks søkte
mine. Med hodet på skakke sendte hun meg et smil, som gjorde at mine egne
lepper strakk seg utover. Livslysten jeg så i ansiktet hennes idet hun nikket
til meg og forlot altanen, tok jeg med meg resten av den dagen. Det var et lite øyeblikk som forklarte alt.
Et øyeblikk som forklarte hva livet handlet om….
Jan-Erik Vik
Så vakker skrevet :)
SvarSlettSå hyggelig.Nå ble jeg veldig glad:-) Takk for at du tar deg bry til å gi meg meg en så fin tilbakemelding.
SvarSlettMvh
Jan-Erik