Øyeblikkk - De gode sansene…
De store glassdørene vek til side idet hun gikk mot dem. Hun
kjente en sval bris i det samme hun satte føttene på utsiden av det store
bygget. Det var som om sykehuslukten ble blåst ut av kroppen hennes og hun
tenkte at hun aldri ville inn dit igjen.
Med små vaklende steg gikk hun bortover den asfalterte
gangstien helt til de nakne føttene hennes følte mykt kjølig gress under fotbladene
og tærne. Hun satte seg på en hvit benk hvor solen stekte henne i den bleke
pannen. Det kjentes deilig å varmes opp på denne måten og ikke av en dyne som
var gjennomtrukket av svette.
Hun lukket øynene og trakk inn den friske sommerduften. Kjente
eimen av nyklippet gress. Bare ved hjelp av nesen gjenkjente hun lukten av de
ulike blomstene og buskene som var omkring henne og de brakte frem gode minner
fra en svunnen tid. En tid hun lengtet tilbake til, men som samtidig lå godt
lagret i de gode følelsene. Alt føltes sterkere denne dagen. Det var som om
sanseinntrykkene eksploderte i henne og hun merket en livsglede og lykke hun
ikke hadde hatt på flere år.
Hun la hodet litt på skakke, fremdeles med øynene lukket og
lot ørene ta inn over seg de gode lydene. Hun registrerte ikke alle bilene som
raste forbi, heller ikke lyden av ambulansens sirener som varslet om at nye
syke var på vei inn dørene. Hun hørte kun den lille kvitringen fra fuglene i
trærne, fra humlens grove summing og en hund som bjeffet lekent i de fjerne.
Hun åpnet øynene og lot blikket vandre utover den frodige
parken. Sykehuset lå bak henne, slik at hun kun hadde den deilige grønne lungen
fremfor seg. Det var som en egen liten eventyrverden. På den lille dammen midt
i parken dammen seilte en svane lydløst bortover det blå vannet. Flere steder
ble dammen farget grønt i gjenskinnet av store trær som hang utover bredden med
sine tunge greiner. Det var som et digert håndspeil hadde lagt seg i gresset og
laget magiske fargespill.
I kanten av den store gressplenen, der hvor parken gikk over
i skog satt et par barnefamilier i skyggen og spiste niste. De hadde brettet ut
et stort rutete pledd som de små barna rullet nakne på. Barnelatter runget utover
parken. De tørre leppene hennes dro seg svakt ut i et lite smil og hun humret
lydløst.
Ved siden av benken strakte høye gresstrå seg mot himmelen.
Hun bøyde seg varsomt og fikk fatt i et av dem. Hun lot den ene enden gli inn i
munnen og mellom fortennene. Hun kjente den tørre smaken på det ytterste
strålaget. Når hun forsiktig tygget på det merket hun det forsiktige våte som
strået hadde sugd til seg. Hun smattet forsiktig og nøt naturens smak.
Hun pustet dypt inn og ut. La hendene i fanget og studerte
dem. Hun så på gifteringen som var blitt en del av fingeren. Hudfollende
omkring ville ikke gi slipp på den selv om hun ellers bare var skinn og bein.
Hun savnet Gunnar. Savnet blikket hans, lukten, smilet og varmen. Han hadde
reist altfor tidlig, men var der fremdeles. Innerst i hjertet. Den siste tiden
hadde hun likevel savnet ham mer enn noensinne. Hun hadde trengt ham hos seg.
Hadde trengt støtten, skulderen, omsorgen og kjærligheten.
Kroppen var sliten nå og hun la den ene armen over ryggen på
benken. Hun kjente små dråper av fukt feste seg til huden på underarmen og
kjente glede over fremdeles å føle.
Øyelokkene var nå i ferd med å gli sammen og lukke lyset ute.
De mørke feltene under øynene virket med ett mildere i sitt uttrykk. Pusten
gikk saktere og munnen åpnet seg ørlite. Hun trakk plutselig inn luft gjennom
nesen i et hurtigere drag, for så å la den den varmen luften gli ut gjennom
munnen igjen. I sidesynet så hun noen nærme seg. De var kledd i hvitt og hun
forsto at det var pleierne fra sykehuset. Hun møtte blikket til en av dem og de
forsto hverandre med det samme. Ikke et ord ble utvekslet, men forståelsen var
gjensidig.
Den unge mannlige sykepleieren stoppet de andre og bad dem
trekke seg ut av synsfeltet hennes. Bekymringen over den forsvunnede pasienten
hadde nå en god forklaring. Hun skulle få forlate verden slik som hun elsket
den. Omgitt av naturens gleder og naturlige krumspring.
Øynene lukket seg og det lange strået falt ut av munnen
hennes. Ansiktet fikk et fredelig drag over seg idet alle sansene utenom
hørselen sakte men sikkert forsvant.
Hun forlot verden med lyden av fuglesang, barnelatter og blader
som danset i en mild sommerbris…
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar