En ny liten novelle i serien "Øyeblikk"

Øyeblikk - Alderdom

Med slepende, stive skritt gikk han mot den trehvite gyngestolen. Den trofaste gamle spaserstokken slo tungt ned i laminatgulvet, og holdt balansen ved like hver gang han satte høyrebeinet ned. Selv de åtte meterne fra badet gjorde ham andpusten og svett. Det surklet i tykt slim i halsen hans, og han hostet eller kremtet for å løse det opp.

Han var sliten nå. Den nittitre år gamle kroppen var i ferd med å svikte mennesket som var inni. Likevel var han ikke vemodig eller bitter. Han var tvert imot fornøyd. Fornøyd med hvordan kroppen hadde båret ham gjennom et langt liv.

På badet hadde han pyntet seg med blå skjorte og slips. Ingen visste bedre hvordan lage en perfekt slipsknute, men fingrene saboterte verket. Den ble skakk, men likevel bedre enn sist gang. Han hadde barbert bort de siste grå skjeggstubbene i kinnene, men barten beholdt han. Bortsett fra at den hadde gått fra sort, via grå, til hvit, hadde den sett lik ut de siste syttien årene. Akkurat slik den var da han hadde anlagt den før bryllupet.

Huden i ansiktet kjentes glatt og myk. Han hadde klappet litt etterbarberingsvann i kinnene for å lukke porene. Den lille svien som pleide å etterfølge, reagerte han ikke på lenger.

Han hang stokken på armlenet og plasserte seg med ryggen mot stolen. Tok et lite steg bakover slik at de tynne leggene forsiktig møtte stolsetet. Med begge hendene godt festet på armlenene satte han seg varsomt ned i gyngestolen. Et tungt utpust blåste ut fra lepper som ikke avslørte noen alderstegn. De kunne like godt vært førtitre som nittitre år gamle. Sakte begynte han å gynge med stolen. Frem og tilbake. Frem og tilbake. Han nynnet noen toner som ikke var satt sammen til noen bestemt melodi. Lenge satt han slik. Først hadde han ingen tanker. Bare kikket ut i rommet foran seg. Kikket på det gamle skatollet. På toppen sto en blank boks som var fylt med åtte After Eight-sjokolader, pakket inn i sine karakteristiske svarte og firkantede papirposer. Han hadde ikke lyst på flere. Til venstre for skatollet sto TV-apparatet som han hadde hatt så mye glede av de siste årene. Han kunne se støvet ligge som en tynn film på skjermen. Det betydde lite. Han skulle ikke se mer på den likevel. Teppet som lå foran ham var tykt og godt. Det gav varme om vinteren og var herlig å gå barbeint på om sommeren. Føttene hans lå nå og hvilte på nettopp dette teppet, men han kjente det ikke lenger. Følelsen i beina var redusert av sokkene og den tykke huden under føttene.

Gjennom det store vinduet sendte solen tynne stråler som varmet ham i pannen. Han kikket ut på den grønne plenen. Senest i fjor hadde han klippet den selv. Nå skulle han aldri gjøre det mer. Tankene begynte å vandre mellom nåtid og fortid. Øynene var lukket. Det var vanskelig å se om han sov eller dagdrømte. Tidvis smilte han, tidvis rant det små tårer nedover stiene han hadde i ansiktet. Han forsvant sakte, men sikkert, innover i seg selv. Det var på tide nå. Det var over. Det var den siste hvilen han skulle ha i gyngestolen. Han var klar. Et annet univers ventet på ham. Et lite stikk av frykt kjentes langt der inne, men hva var det å være redd for? Hvilke prøver kunne vel døden sette ham på, som livet ikke allerede hadde gjort? Gamle minner eller tingene rundt ham kunne ikke lenger holde ham tilbake. Det var ingen grunn til å utsette det.

 Han syntes å se et lys langt der borte. Han beveget seg mot det i en fart han ikke visste han hadde. Øynene under øyelokkene beveget seg raskere ettersom han nærmet seg det varme lyset. Da han nesten var fremme, stoppet bevegelsene opp. Pusten gikk saktere og saktere. Han skulle hentes. Ut av den gamle kroppen, bort fra jorden og den menneskelige verden. De gamle, rynkete hendene, som nesten så gummiaktige ut, løsnet på fingrene rundt armlenene. Tiden var inne. Lyset og varmen omkranset ham nå. 

Med ett forsvant alt. Det ble mørkt under øyelokkene. Han kjente en varme på hånden. En varme og et lite grep. Han slo opp øyene. Kikket forskrekket inn i to spraglete, lyseblå barneøyne.

«Sover du, oldefar?»

En stemme fra en liten munn uten fortenner hvisket ham i øret. Den blonde femåringen med fire fregner på nesen klatret opp på fanget hans og klemte det nybarberte kinnet med full barnekraft.

«Knusekos, oldefar. Det er det det heter.»

Den gamle mannen tørket smilende de få tårene som hadde stoppet opp i groper som gikk på tvers av ansiktet. Han rettet seg opp og «stjal nesen» til gutten. Raskt gav han den tilbake med et glimt i øyet.

«Du lukter så godt, oldefar.»

Gutten sa det samtidig som han snurret på den hvite barten hans med glatte fingre.

«Kan jeg sitte på fanget ditt og se barne-TV?»

Uten å vente på svar ålet han seg nedover beinene hans. Da han nådde ned til føttene, skvatt han litt over hvor tung gutten var blitt. I det gutten skrudde på TV, reiste han seg opp og gikk de få stegene bort til skatollet. Stokken ble hengende på armlenet. Med skjorteermet tørket han bort støvet på tv-skjermen. Vel tilbake i gyngestolen satt den gamle mannen med oldebarnet på fanget. Sammen fulgte de intenst med på barne-TV, samtidig som de pakket ut hver sin After Eight-sjokolade fra de små svarte firkantede papirposene.