Det er mange typer frykt, og jeg har de siste årene brukt dette begrepet i flere av mine historier. I denne novellen, som er en av mine korteste, beskriver jeg en frykt som er ganske så annerledes den jeg vanligvis skriver om....
Novellen er hentet fra min siste novellesamling Femte etasje og heter nettopp "Frykt".
Ha en kort og fin lesestund.
Jan-Erik
Frykt
Det gråhvite håret lå bølget over de store øreflippene.
Rynkene i pannen var dype. Huden i ansiktet og på den skallede hodebunnen
var fylt med brune gammelmannsflekker. De tidligere så friske øynene var blasse
og ubrukelige, og liknet på små, døende glassmaneter.
Han hadde ikke kraft i hendene mer, men kjente varmen fra
datterens hånd som holdt fast rundt dem. Pusten bar ikke stemmen hans lenger.
Den var der kun for å hente reservene med oksygen. Hørselen og luktesansen var
det eneste som fremdeles fungerte. Og tankene. Duften av datterens parfyme gled
inn i neseborene, men den siste energien brukte han på svaret hun hadde gitt.
Svaret på hans siste spørsmål.
Hun var alt for ham. Etter at moren døde i barsel, forbannet
han seg på at han skulle passe på dette jentebarnet som om det var laget av
porselen. Han hadde sverget ved morens grav på at hun aldri, aldri noensinne,
skulle være redd i livet. Frykten han selv hadde følt under den dramatiske
fødselen, var så brutal at han aldri ville tillate seg å la datteren føle
frykt.
Han var kjærlig, han var god, og han var beskyttende. I
barndommens første år var han aldri mer enn noen meter fra henne. Alltid parat
dersom hun skulle slå seg, om andre var slemme med henne, eller dersom hun
hadde noen behov. Dette fortsatte gjennom skoleårene, hvor han stadig innkalte
til lærerkonferanser slik at hennes trygghet og velvære alltid ble vel
ivaretatt. I ungdomsårene mistet han, som de fleste foreldre, noe av
kontrollen, men han kjørte og hentet henne hvor enn hun skulle, og ventet
alltid oppe på henne dersom hun kom sent hjem. De hadde lange, gode samtaler om
livet, om holdninger og om kjærlighet, og han støttet henne så vel i
kjærlighetssorger som i pubertetsutfordringer.
Hun fikk seg etter hvert en flott mann, som han absolutt
kunne gå god for. De bosatte seg i hans nabolag, slik at han daglig holdt
kontakten med henne. Økonomisk hjalp han dem uten å blunke, da de i
etableringsfasen trengte lån til både bolig og bil. Alt ble gjort med den
største glede. Slike bekymringer skulle ikke jenta hans ha.
Barnebarn kom etter
hvert som perler på en snor, og også her var han en viktig ressurs for henne.
Han stilte gladelig opp som barnevakt og var der alltid på sekundet dersom
behovet meldte seg. Gjennom hele livet hadde rynken i pannen blitt dypere og
dypere, og han visste godt hvorfor. Bekymringene for at datteren ikke skulle ha
det bra, lå alltid og ulmet som gloen som starter skogbrannen.
På dødsleiet spurte han henne derfor om han hadde klart
dette. Om han hadde lykkes med sin misjon i livet. Hadde hun hatt det bra?
Hadde hun noensinne vært redd? Hun hadde kikket tankefullt ut i luften. Det var
på dette tidspunktet hun hadde grepet hånden hans. Klemt den hardt. Hun hadde
sukket tungt før hun samlet nok luft til svaret som nå fylte hodet hans med de
siste tanker.
«Jeg har hatt et fantastisk trygt og godt liv, pappa. Du har
vært den mest elskverdige far en datter kan ønske seg. Men når du spør om jeg
har vært redd, om jeg har følt frykt… « Hun stoppet opp og klemte enda hardere
i hånden hans.
«Jeg har vært redd
hele livet mitt, jeg, pappa. Jeg har hatt en frykt som har forfulgt meg dag og
natt siden jeg var en liten jente. En frykt som gjennomstrømmet ungdomstiden og
fortsatte i hele mitt voksne liv. Frykten er på sitt sterkeste akkurat nå. Det
er dette jeg har fryktet hele livet. Hvert sekund, hvert minutt og hver time.
Deg pappa… Jeg har alltid fryktet å miste deg…»
Godt skrevet! :)
SvarSlett