I sommer har to av mine noveller blitt publisert i Allers. Den ene av dem har jeg lyst til å legge ut på bloggen, slik at de som ønsker skal få lese noe helt annet enn det jeg pleier å skrive. Nytt for meg også, og gøy å prøve på. Det er vel det man kan kalle en "relasjons/kjærlighetsnovelle". Håper dere liker den og de som kjenner meg vil legge merke til at jeg har lånt min gode venn Erik sitt navn for å bli mest mulig forelsket og inspirert;-)
Håper dere liker den og gi gjerne en tilbakemelding.
Mvh Jan-Erik
Trestammen
Jeg satte meg ned på den gamle trestammen. Kikket utover
vannet som bølget nærmest i en musikalsk rytme innover sandstranden. Jeg tok av
meg sandalene. Kjente på varmen som fremdeles var igjen i den myke sanden etter
at solen hadde stekt hele dagen. Små sandkorn gled masserende mellom tærne mine
i det jeg gravde dem nedover, for så å løfte dem opp igjen. Jeg så på lyset som
spilte på himmelen, nå som solen var i ferd med å takke for seg. De slørete skyene varmet seg fremdeles i et
gulrødt fargespill. Det var så vakkert som naturen bare kan fremstå. Det var et
maleri som intet menneske kunne male. Det var like før solen ville slukes av
havet. Det ble gradvis mørkere, men månen hadde allerede tatt plass og
stjernene ville snart skinne. Jeg lukket øynene. Kjente lukten av saltvann og
tang. Pustet inn og ut i dype åndedrag. Jeg elsket denne plassen. Den hadde
gitt meg så uendelig mange opplevelser og minner. Helt i utkanten av stranden.
Et sted som ikke var uberørt, men sjelden tatt i bruk. Et par ganger hadde
andre sittet her og jeg følte det nesten som en innvadering av mitt privatliv.
Men som regel var det mitt. Mitt og mine nærmeste sitt sted. For jeg delte det
med de viktigste. Det var slik minnene ble så gode, og så mange.
Det ble med ett litt kjøligere. En liten kveldsbris seilet
innover fra havet. Jeg trakk den hvite selvstrikkede jumperen over mine solbrune
skuldre. Skuldre som alltid hadde elsket å være ute i friluft. Jeg trakk beina
oppunder haken. Dro den blomstrete sommerkjolen over knærne og la armene omkring
dem. Det glitret i vannet og jeg så ringer etter småfisk som våknet til live i
skumringen. En seilbåt beveget seg langsomt langt der ut. Den skar lydløst
gjennom vannet og jeg skimtet hvitt skum forrest ved baugen. Det beige seilet vaiet rolig fra side til
side, men flagget helt bakerst i båten beveget seg knapt.
Jeg kikket rundt meg. Det var ingen andre i umiddelbar
nærhet. I andre enden av stranden skimtet jeg flammene fra et bål som var tent.
Kanskje andre hadde et liknende sted som meg. Et sted hvor de bare nøt
tilværelsen, og glemte alt mas og jag. Hvor de kunne drømme bakover og fremover
eller bare være i nuet
Stillheten rundt meg ble
bare brutt av bølgene og min egen åndedrett. Det var deilig å oppleve en slik
stillhet. Et rolig øyeblikk i en hektisk hverdag. Tankene begynte å vandre. De
vandret bakover i tid. Tilbake til første gang jeg hadde sittet her. Den gangen
jeg oppdaget stedet.
Jeg var fjorten år med
en dundrende kjærlighetssorg. Min store forelskelse Erik, hadde ønsket å møte
min bestevenninne. Hun hadde selv fortalt det, og det føltes som et svik da
hun hadde takket ja. Med klump i halsen og tårene rennende nedover rosa ungdomskinn
hadde jeg spasert alene på stranden med tankene mine. Jeg var knust. Ulykkelig
forelsket i en som ikke ville ha meg. Det var som om hele verden var imot meg.
Jeg så ingen lyspunkt, bare mørke. Helt inntil. Helt inntil han plutselig kom
bak meg. Raskt hadde jeg tørket tårene. Jeg satte opp farten, men han løp etter
meg og tok meg igjen. Da han grep meg i skulderen og jeg så smilet hans, forsto
jeg hvorfor jeg hadde vært så lei meg. Han var så uendelig vakker. Kjekk og
selvsikker, men likevel kledelig sjenert. Det mørke bølgete håret og de store
blå øynene nærmest hypnotiserte meg. Med bitter undertone hadde jeg spurt om
hvorfor han ikke var sammen med venninna mi. Sjalusien lyste av hele meg. Han
svarte med latter og sa at han ønsket å møte henne for å forhøre seg om meg.
For å undersøke om det virkelig var sant at jeg likte ham. Det var nesten så
jeg ikke trodde det jeg hørte. Om det virkelig var sant? Om jeg likte han? Det
var det dummeste spørsmål. Han var jo min store drøm. Han var den som gjorde
alt annet uviktig. Den som gjorde at tankene mine aldri klarte å favne om et
tema lenger enn et par sekunder. Han var jo hele årsaken til all min
ukonsentrerbarhet.
Jeg svarte ikke. Tok
bare hånden hans i min. Jeg husker at
det kriblet i hele kroppen. Jeg var svimmel og ør. Det var som om all verdens
lykke hadde omfavnet meg. Tenk at Erik ville være sammen med meg. Erik!
Sammen gikk vi i
stillhet bortover stranden. Vi var blitt et par, men vekslet likevel ikke et
ord. Sjenansen tok oss begge. Vi hadde
nok tusenvis tanker i hodet, og visste nok ikke hva fremtiden ville bringe. Hva
ville de hjemme si? Hvordan skulle vi oppføre oss på skolen? Skulle vi gå hånd
i hånd? Skulle vi kline? Det var tanker som barn på vei inn i voksenalderen
tenkte. Vi gikk sikkert i en time før jeg oppdaget stedet. Stedet som var
perfekt for to nyforelskede. Den store tykke trestammen lå der som en benk som
ønsket oss velkommen til å sitte. Den hadde nok blitt skyllet inn fra havet for
den var helt glatt og uten bark. Jeg trakk Erik med meg og han fulgte etter. Vi
satte oss på trestammen og kikket oss rundt. Det var fullmåne og den lyste opp
hele området. Jeg så straks hvilket paradis dette var og forsto at stedet etter
denne kvelden ville bety noe spesielt for meg. Sammen kikket vi utover vannet. Det
glinset slik det gjorde i dag. Han holdt armen omkring meg. Fremdeles uten å ha
vekslet et ord tok han varsom tak i hodet mitt og vred det mot seg. Jeg husker
fremdeles det kysset. Det var mitt første og det var som en gave fra oven. Jeg
hadde mange kjærester etter Erik, men aldri siden har et kyss kjentes bedre.
Aldri siden har et så lite kjærtegn betydd mer…
Jeg smilte når jeg tenkte på det. Så små og uskyldige, men
likevel så voksne. Jeg dro hånden gjennom håret og ristet det nedover ryggen.
Tok på meg sandalene ettersom sanden var blitt kald igjen. Jeg tente et par
stearinlys jeg hadde tatt med meg. Satte dem i en ring rundt i sanden foran
meg. Lyset minnet meg på alle turene vi hadde hatt her, når barna mine var små.
Det var virkelig heldagsturer, for vi dro tidlig på morgenen og var ikke hjemme
før seint på kvelden. Det var sommerdager slik de virkelig burde være. Vi badet
og lekte i sanden. Spiste rundstykker med egg og middagspølse. Vi var så glad i
å være ute, mannen min og jeg, så vi gjorde alt for at ungene også arve denne
gleden. Når kvelden kom tente vi opp bål. Vi grillet pølser og marshmellows på
lange selvspikkede trepinner. Barna drakk brus eller kakao, vi voksne koste oss
med en god rødvin. Vi hadde alltid ekte glass med oss. Viktige stunder skulle
ikke feires i plastikk. Det var en tid som fremstår som pur lykke. Vi var
sommerbrune, smilende og livsglade. Vi
hadde mange slike smeigedager, men selv når høsten og vinteren kom, dro vi hit.
Stranden var like fin, og kanskje enda mer eksotisk når stormene sto innover
land. Regn og snø, kulde og tåke. Godt kledd møtte familien all slags vær og
sittende på trestammen under en pressenning hadde vi flere ganger hylende
opplevd når lynet flerret den mørke kveldshimmelen i to. Det var opplevelser vi
husket og lo av i ettertid. At vi kunne være så gale…
Men minner er ikke alltid bare gode. Mine barn ble voksne og
den planlagte tiden sammen med min mann ble altfor kort. Da han døde brukte jeg
lang tid på å takle sorgen. En sorg som kanskje aldri ville gå over, men som
likevel ikke skulle knekke livslysten. Jeg brukte stedet mitt til å bearbeide
tiden etter hans bortgang. Sittende på trestammen gråt jeg mye, men smilet var
også tilstede. Ikke så mye i begynnelsen, men stadig oftere. Etter hvert klarte
jeg å glede meg mer over de gode minnene, enn det triste ved at han ikke var tilstede
hos oss mer. Tross savnet, ble nærværet hans likevel sterkere ved å tenke på
smilet hans, latteren og våre gode samtaler. Hadde jeg dratt hit, sittet her og
latt hodet få arbeide, hadde jeg aldri fått roen til å tenke slik. Stedet fikk
meg til å se alt det vakre. Hvordan det
sterke sollyset påvirket sinnets glede, og hvordan selv mørket var vakkert
under solnedgangen. Det var naturens
måte å forklare at ikke alt var svart selv om noen stunder var mørkere enn
andre. Det var naturens forunderlige samspill som gav meg disse små tegnene.
Tegn som løftet meg sakte men sikkert tilbake til hverdagens og livets gleder.
Tegn som gav meg styrke til å møte motgangen og som bygget meg gradvis opp.
Allerede som femtiåring ble jeg mormor. Den vakreste lubne
lille tulla lå i armene mine og kikket på meg med øyne som de mest glinsende
nattestjerner. Jeg kunne knapt vente på å ta henne med på trilletur. Helt
nederst langs vannkanten, der hvor sanden var mest tettpakket, trillet jeg
vognen bortover stranden. Det var tungt og hjulsporene var dype, men jeg ville
allerede nå ta henne med til stedet mitt. Vise henne min mest verdifulle skatt.
Barna mine flirte av meg da jeg insisterte på å ta henne dit. Det var langt og
tungvindt, men påståelig som jeg var, så skulle jeg dit sammen med henne. De
forsto det godt. Stedet betydde mye for dem også, selv om det ikke på langt nær
var slik som det var for meg. Som en småraring tok jeg det lille spedbarnet opp
av vognen. Tullet henne godt inn i tepper og dyne, for deretter å vise henne
rundt. Med barnslig stemme fortalte jeg om stedet. Fortalte om alt det gøye vi
hadde gjort her, og alt det morsomme hun hadde i vente. Jeg satte meg også ned
på trestammen og fortalte henne om morfar. Om den elskverdige mannen hun aldri
skulle få treffe, men som hun likevel skulle få lære å kjenne. Jeg lo og gråt
om en annen. Hun grep etter fingrene mine og lallet sine barnelyder. Etterhvert
sovnet hun, og jeg ble sittende slik med henne i lang tid før jeg la henne
tilbake i vognen. Jeg sang rolig små barnesanger og vugget henne frem og
tilbake. Så satt vi stille. Helt stille. Bare henne og jeg. Med bølgene
rullende innover sandstranden og begges rolige pust løpende i forskjellig takt .
Det var som om hun også tilhørte stedet. Det var som om jeg hadde videreført
arven…
Livet mitt danset videre. Jeg var lykkelig tross mine sorger.
Jeg var ved god helse og valgte å førtidspensjonere meg da jeg ble seksti. I
alle år hadde jeg vært lærer. Jeg elsket elevene mine, men tiden for å trekke
seg tilbake var inne. Jeg skulle starte et nytt liv nå. Gjøre helt andre ting.
Oppleve, lære og nyte. Jeg så lyst på en slik tilværelse. Det ville gi meg
bedre tid med både venner og ikke minst familie og barnebarn. Tross en yrende
lykkefølelse over å ha mer tid og rom, var det likevel noe som manglet. Noe jeg
ikke helt klarte å sette fingeren på… Eller kanskje jeg ikke våget å innrømme
det for meg selv. Det var et savn. Et
savn og en ensomhet jeg ikke klarte å fylle alene. Jeg måtte gå mange runder
med meg selv før jeg innså det. Innså at jeg savnet noen å dele fritiden med.
Noen som også savnet meg.
Tilfeldighetene skulle
ha det til at jeg møtte ham på en av mine mange spaserturer. Flere ganger i
uken gikk jeg langs stranden. En strand hvor det var mange forskjellige og
flotte turløyper omkring. Han hadde med seg en liten hund som var hans eneste
selskap. I Fleceejakke og med en grå caps gikk han med bedagelige steg langs
vannkanten. Han kastet en pinne og ropte etter hunden. Han så ut til å trives i
friluft og stoppet flere ganger for å kikke utover havet..
I flere år hadde han
bodd i utlandet, men etter at kona gikk fra ham valgte han å flytte tilbake til
stedet han vokste opp. Stedet vi begge hadde gått våre barnesteg. Første gang
vi støtte på hverandre nikket vi kort til hverandre og gikk videre. Andre
gangen gjorde vi det samme, men vi snudde oss begge for å så etter hverandre.
Turene mine ble deretter mer hyppige, og jeg valgte å gå til de samme tidene.
Jeg valgte også den samme løypa. Turen langs vannet som jeg hadde truffet ham
på. Jeg visste godt hvorfor. Jeg ville møte ham. Ville se det varme smilet,
selv om det kun varte i sekundene vi passerte hverandre. Jeg opplevde ham som
kjekk og sympatisk. Han utstrålte en varme som jeg gjorde noe med meg. Det var
et trygt og levende drag over ansiktet hans. I begynnelsen fikk jeg dårlig
samvittighet for følelsene mine, men jeg klarte ikke stenge dem ute Jeg
fortsatte turene og en dag stoppet han opp da vi møttes. Jeg var ikke
forberedt, men kunne ikke gå videre. Han presenterte seg og tok meg i hånden. Jeg
ble illrød i kinnene. Skalv innvendig som usikker fjortenåring. Jeg sa navnet
mitt og han hevet øyenbrynene. Smilte med hvite tenner. Han holdt fremdeles i
hånden min. Det føltes som om jeg gjorde noe ulovlig, men da han slapp hånden
ville jeg bare ta den igjen.
Etter fikk jeg roet meg
ned. Tillot meg å kjenne på de gode følelsene. Han var akkurat slik jeg hadde
innbilt meg. Rolig, trygg og livsglad. De neste gangene våre spaserturer
krystes ble vi stående å snakke i lang tid. Vi hadde mye til felles og lo masse.
Etter en tid endte vi opp med å spasere sammen. Det var hyggeligere med en
turkamerat. Det ble ofte lange turer med gode samtaler og diskusjoner.
Når jeg sitter her i dag på trestammen min er det som om
sirkelen på en måte har lukket seg. Jeg har fått fylt det tomrommet jeg engang
følte. Livet jeg skulle starte opp etter endt arbeidskarriere er blitt akkurat
slik jeg drømte om. Mannen jeg traff er blitt min nye samboer. Vi er lykkelige
og nyter hver eneste dag sammen. Vi har begge levd et langt liv på hver vår
kant, så vi har ulike tanker om mye. Det som likevel gjør at vi har det så bra
er kjærligheten og respekten vi har for hverandre. Vi gir hverandre rom og tid
dersom behovet melder seg. Samtidig så snakker vi mye sammen. De store og de små tingene er like viktige
for oss.
Jeg venter på ham nå og jeg vet at jeg snart vil høre føttene
hans i sanden. På samme måte som da han løp etter meg da jeg som ulykkelig
fjortenåring gikk alene på stranden. For min nye kjæreste heter Erik og det er
samme gutten som jeg var så forelsket i. Gutten som jeg trodde jeg hadde mistet
til min bestevenninne, og som jeg forgudet som en popstjerne. Ganske så
utrolig. Tilfeldigheten skulle ha det til at vi skulle møtes igjen. Tiden er nå
moden for oss to, og vi lever sammen uten dårlig samvittighet. Livets stier er
utrolige, enten om det er skjebnen eller andre krefter som skulle styre det. Nå
er jeg forelsket i ham på nytt og jeg kan knapt vente på at han skal komme til
stedet mitt. Til stedet vårt.
Jeg vet at ansiktet hans vil lyse opp i et lunt smil når han
ser meg. Jeg vet at han vil sette seg ved siden av meg. Det blir nok ikke mange
ord, for vi nyter ofte stillheten sammen. Vi vil stirre utover havet. Utover
vannet som nå ligger som et flatt speil som stjernene kopieres i. Han vil legge
armen sin rundt meg. Kanskje ta av seg jakken sin og legge den over føttene
mine. Armen vil slynges rundt skuldrene mine og jeg vet han varsomt vil vri
hodet mitt mot seg. Deretter vil han kysse meg slik han engang gjorde. For han
gjør alltid det nå. Det er noe vi begge har husket, noe vi aldri klarte å
glemme. Mitt første kyss, vårt første kyss. Deretter vil vi sitte slik på trestammen.
Lytte på pusten vår og nyte naturen. Tenke tilbake og tenke fremover, men ikke
minst skape nye gode minner sammen i nuet…
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar