Skjærtorsdag, innevær og krim...
Etter at nesten 200 personer har vært og kikket på forrige novelle jeg la ut, har jeg lyst til å dele en krimnovelle til. Denne har tidligere blitt publisert i ViMenn, og handlingen er lagt til Kristiansands gater. Novellen har jeg kalt "Ringen".
Kos dere med historien og god påske fra meg:-)
Jan-Erik
"Ringen"
Han hoppet av bussen i Tollbodgaten. Gikk med slentrende
skritt mellom alle folkene som skulle på samme bussen han nettopp hadde
forlatt. Han rundet hjørnet og beveget seg inn i Kristiansands hovedgate
Markens. Han kikket inn vinduet til bokhandelen Libris og smilte skjult da han
oppdaget sin egen rekke med bøker som sto utstilt i vinduet. Smilet stivnet da
han begynte å tenke på at antallet bøker så likt ut som dagen før. Hadde de
ikke solgt noen bøker ennå? Lå de snart til halv pris i en billigkasse på
utsiden? Nei, de kunne jo ha fylt på etter hvert som bøkene ble solgt. Han
tvang seg til å avslutte tankerekken og vandret ned mot Dampbakeriet. Da han
åpnet døren avslørte den deilige lukten av ferske bakevarer, hvor sulten han
faktisk var. Det rumlet i magen og han kjente han ble fuktig i munnen. Klokken
var allerede to på dagen og han hadde ennå ikke spist noe. Ikke at han hadde
vært så lenge opp heller akkurat. Han hadde skrevet halve natten og hadde sovet
til klokken elleve.
”Fire restrundstykker med gulost.” Han pekte konsentrert på
glasset hvor de lå utstilt, som om han var redd for at ekspeditrisen ikke
visste hva han snakket om. Med en bred sølvklype puttet hun rundstykkene i en
papirpose, smilte og spurte spørsmålet han alltid gledet seg til å høre:
”Var det noe ant?”
Det var så deilig Kristiansandsk som det kunne være. Denne gangen bestilte han noe ”ant” i form av
en sjokolademelk. Han betalte med visakort og forsvant smilende ut av det
trivelige bakeriet. Han likte når ting skjedde akkurat som forventet. Her var
det slik. Det var de samme spørsmålene, de forventede smilene og et hyggelig
”hadet” når han forlot lokalet.
Han krysset Markensgaten igjen og gikk oppover torvet. Det
var blitt mai og varmen hadde allerede tatt tak i byen. Blomsterhandlerne sto smilende og solgte sine
varer, og på uterestaurantene som allerede var fylt opp, glinset det i
halvlitersglass hvor skummet fra utepilsen stadig sank nærmere bunnen. Det var
en deilig tid. Han satte seg på en benk foran Domkirken. Åpnet posen med
frokost og satte tennene i rundstykket. Han kikket på menneskene som hastet
forbi. Herregud så deilig det var å være sin egen sjef. Slippe å løpe fra møte
til møte, med en fast agenda hengende over seg. Han bøyde seg fremover. Satte
albuene mot lårene og tok et nytt bit av rundstykket. Et raskt blikk mot
asfalten fikk han til å oppdage en glinsende gjenstand ved føttene sine. Det
var en ring. En ring med en enorm stein. Den var så stor at han straks forsto
at den måtte være falsk. Han plukket den opp og kikket på den. Den var fin, men
vulgært stor. Nesten som dem barn får hos tannlegen eller som ligger inni
tyggisautomater. Han satte den på lillefingeren. Fikk den ikke lenger inn enn
første ledd. Det måtte være en diamant steinen skulle etterlikne, og den så
faktisk ganske bra laget ut. Han dro frem et rundstykke til, åpnet
sjokolademelken og stakk sugerøret ned i det lille forseglede hullet. Med ett
kjente han varmen fra solen bli svakere i pannen. Noen skygget for den og han
hørte det rasle i en kopp. Det var en tigger. En kvinne med et bedende blikk
sto foran ham. Han slo seg på lommene som for å vise at han ikke hadde penger,
men dro nesten automatisk av seg ringen og gav den smilende til henne. Hun
neide og takket høflig. Forsto vel også at den neppe hadde mer verdi enn en god
oppførsel hos tannlegen. Likevel tok hun den på ringfingeren, den så ut til
passe perfekt til hennes vevre fingre, og gikk videre til neste benk. Han følte
seg med ett dårlig over å ha gitt henne ringen. Det var en nedverdigende
handling. Han følte seg som et dårlig menneske. Hadde gjort narr av en fattig
stakkar. Han reiste seg og gikk skamfullt videre. Den neste tiggeren som ristet
koppen opp i ansiktet hans gav han en hundrelapp. Han pleide aldri gi penger
til tiggerne, men det var for å bøte for det han hadde gjort. Det hjalp litt på
samvittigheten og etterhvert glemte han hele greia.
Da han dagen etter hentet avisen i postkassen gav forsiden
ham et sjokk på størrelse med et jordskjelv. Et gedigent bilde av en
diamantring skrek mot ham. Det var den samme ringen han hadde hatt i hendene
dagen før. Den samme ringen han så skjødesløst hadde forært tiggerkvinnen. Den særdeles verdifulle ringen, eid av en av
byens rikeste fruer, var mistet i sentrum og dusøren var på svimlende
hundretusen. Svimmel ble også han idet
han slapp avisen på bakken og satte fart mot busstoppet. Han måtte få tak i
kvinnen. Få ordnet opp i dette før noen oppdaget at det var han som hadde delt
ut andres verdier som om det skulle vært sukkertøy. Mest sannsynlig så visste
vel ikke kvinnen at den var verdt så mye engang. De kunne sånn sett dele
finnerlønnen.
Nok engang befant han seg i Markensgate. Også denne dagen
sydet det av liv, og tiggerne var som vanlig mange. Han oppsøkte hver og en av
dem. Kommuniserte på norsk, engelsk og tegnspråk for spørre etter kvinnen. Trekkene
hennes hadde vært nordiske, men hun hadde jo ikke snakket så ingenting kunne
være uprøvd.
I flere timer lette
han uten hell.
“Jeg ser etter en kvinne rundt førtifem år. Blondt hår…
Tigget penger” De ristet alle på hodet. Om de ikke forsto ham eller bare ikke
ønsket å avsløre hvor hun befant seg visste han ikke, men søket gav i hvert
fall ingen resultater. Etter mange timers intens leting begynte butikkene å
stenge. Gatene tømtes gradvis for folk, og de mange tiggerne trakk seg også
tilbake.
Med uforrettet sak oppsøkte han nærmeste pub. Han bestilte
seg en halvliter og tok seg to store slurker før han fant seg et rundt
enmannsbord. Det var lite mer han kunne gjøre. Uansett hvor dumt det han hadde
gjort var, så skulle han i hvert fall kontakte politiet dagen etter. Han fikk
stå for det han hadde gjort, og heller fremstå som en tåpelig uvitende
forfatter. Forfatter ja….Han hadde jo helt glemt det i all ståheien. Det var jo
derfor han hadde vært så ivrig etter å hente avisen på morgenen. Han skulle jo
få en anmeldelse i avisen i dag. Oppstyret med ringen hadde fått han til glemme
det hele.
«Hei, har dere dagens Fædrelandsvennen? » Han ropte det til
bartenderen som sveipet en vaskefille over bordet ved siden av.
Bartenderen svingte seg elegant rundt og hentet et eksemplar
som lå på bardisken. Med ivrige fingre
bladde han seg gjennom de tørre papirsidene.
«Middelmådig forfatterdebut.» Ordene skar ham i øynene som et barberblad. Fingrene begynte å skjelve og han kaldsvettet. Øynene beveget seg
så hurtig gjennom teksten at hjernen ikke klarte å oppfatte setningene fullt
ut. Kun enkelte ord fikk han med seg. «Simpelt språk, gjennomsiktig plot, uinteressant.»
Pusten gikk raskt frem og tilbake gjennom nesen. Munnen var stramt lukket.
«Terningkast 2»
Han rev siden brutalt ut og krøllet den sammen til en liten hard
ball. Han klemte på den så knokene ble hvite. Han stirret tomt ut i luften.
Enset ikke lenger verden rundt seg. Merket ikke at det stadig ble flere folk i
lokalet. Han hadde sagt opp jobben for
dette. Satset alt på ett kort. Han var ferdig. Det var over.
Han ble sittende i timesvis i baren. Tyllet innpå den ene
drinken etter den andre. Snakket ikke med noen andre, bare veltet rundt i eget
tankespinn. Ringene rundt øynene ble mørkere og mørkere, samtidig som blikket
så stadig mer intenst ut. Etter hvert reise han seg og gikk ustødig ut av
puben. Ravende full sjanglet han mellom andre mennesker som var ute og hygget
seg denne kvelden. En gruppe tiggere hadde samlet seg på et gatehjørne og
blikket hans søkte straks i den retning. Kvinnen med ringen… Han skulle finne
henne nå. Det var hans eneste redning.
Han gikk mot dem, men så at det kun var mannfolk der. Han spurte etter
henne og vinglet seg videre ettersom svaret var negativt. Som en varmesøkende
kikkert søkte øynene hans etter flere av dem, og det var mange ute denne
kvelden. Som han hadde gjort i edru tilstand tidligere på dagen, gikk han fra
den ene til den andre og spurte. Nok en gang var det ingen som forsto ham eller
ville forstå ham. Han oppsøkte alle miljøer. Narkomane, alkoholikere,
sigøynere, prostituerte. De fleste prøvde å unngå kontakt med ham. Tilstanden
hans virket nok også skremmende på mange.. Han så ikke bra ut. Var full og i
tydelig ubalanse. Med ett så han noe kjent. En kvinne med en brun kopp og et
bedende blikk. I en av sidegatene. Hun
sto inne i et portrom. Alene… Kunne det være henne?
Dagen etter våknet han opp med en skallebank ut av en annen
verden. Han karret seg ut av sengen og gikk inn på kjøkkenet. Han tok ut en
flaske appelsinjuice av kjøleskapet og gikk inn i stuen. Buksa han hadde brukt
kvelden før lå vrengt utover sofaen. Da han flyttet på den falt en rundt krøllet
papirklump ut av lommen.
Artikkelen fra avisen…
Han stirret på den. Det var det siste han kunne huske fra
kvelden før. At han hadde krøllet den sammen. Han åpnet peisluken og kastet den
inn sammen med all den andre asken som fremdeles lå der. Ønsket ikke lese den
samme dritten på ny.
Han tok seg en slurk av juicen og la seg på sofaen. Livet
måtte ta en ny vending nå. Forfatterlivet var over. Han måtte få seg en ny
jobb. Begynne å leve slik som andre, vanlige mennesker gjorde.
Han var i ferd med å sige godt inn i sin egen selvmedlidenhet da det banket hardt på døren. Han spratt opp slik at hodet nesten holdt på
eksplodere.
”Herregud da.” Han ropte det irritert ut idet han gikk mot
gangen. Før han rakk å åpne, dundret det på nytt bryskt i døren.
”Jada jada, jeg kommer.” Han vred låsen om og så rett i
øynene til fire kraftige politimenn.
”Hva i huleste…” Han sto måpende og så på munnen til
politimannen med flest gule distingsjonene på skuldrene. Den beveget seg opp og
ned som i et dukkespill. Han oppfattet nesten ikke hva som ble sagt bortsett
fra at han hadde rett til advokat og at han måtte legge hendene bak på ryggen,
slik at han håndjernene kunne festes. Tyve minutter senere satt han alene i et
lite avhørsrom på Tinghuset. En tiggerkvinne var funnet drept, og han var i
politiets søkelys. Flere hadde beskrevet ham etter at han hadde saumfart de
aktuelle miljøene. Det at bildet hans i tillegg hadde vært i avisen i
forbindelse med bokanmeldelsen, gjorde jobben til politiet enkel. Etter en
stund dukket advokaten hans opp og han fortalte hele historien med
ringen, tiggerkvinnen og hvordan han deretter hadde lett etter henne for å få
ordnet opp.
«Men du fant henne aldri?» spurte advokaten
«Nei…noen som liknet, de er jo så like alle sammen. Slitne
øyne, bøyde hoder med koppen i hånden… Men jeg fant ikke kvinnen jeg gav ringen.»
Han ristet på hodet og kikket tomt ut i luften.
«Jeg har bare hatt gode hensikter her. Jeg ville rydde opp i
dumheten jeg gjorde da jeg gav bort en ring med millionverdi.» Øyenbrynene hans
hevet seg og gav ansiktet hans en fortvilet mine.
«Ja… Jeg skjønner det…» begynte advokaten og gned seg i
pannen. «Problemet er bare at denne kvinnen er drept på nøyaktig samme måte som
du har beskrevet i boken din. Ikke at kvelning er så originalt, men likevel…»
Han stivnet. Kjente at hver eneste muskel strammet seg. «
Hv..Hva sier du?»
«Bare ta det rolig. Det kan være tilfeldig. Det ville jo vært
idiotisk av deg å bruke dine egne skrevne metoder, men politiet må jo sjekke
dette ut. En av etterforskerne la merke til anmeldelsen av romanen din i
avisen, hvor det står at alle drapene i boka di ble utført ved kvelning. Det er
nok eneste grunnen til at du fremdeles sitter her. De har ingen sak utover det.
Dette ordner seg.» Advokaten virket drivende dyktig og
det var godt å føle at hun trodde på ham.
Politiavhørene gikk sin gang og han slapp, som advokaten
spådde, omsider fri. Han ble etter en stund sjekket ut av saken. Ingen håndfaste bevis knyttet ham til drapet og politiet landet etter hvert på
teorien om at kvinnen var blitt drept på grunn av ringen, og at den nå mest
sannsynlig var langt utenfor Norges grenser. Saken ble omfattende avisstoff og
nettopp dette gjorde at boka hans fikk en voldsom publisitet og solgte både
første, andre og tredje opplag rett ut. Drømmen om å leve som forfatter så ut
til å skulle vare lenger enn han først hadde fryktet, og tross den lunkne
anmeldelsen var han på eget initiativ i gang med en ny og forhåpentligvis enda
bedre oppfølger. Livet smilte, men han slet lenge med skyldfølelse over at den
stakkars kvinnen kanskje hadde blitt tatt av dage på grunn av ringen han hadde
gitt henne.
Det var blitt høst og han satte seg ned med Mac’ en sin for å
starte på første kapittel av den nye boka. Vinden blåste ute og det regnet
kraftig. Det var huskaldt og han bestemte seg for å fyre i peisen. Han åpnet
luken og brukte en peisspade for å fjerne den gamle asken. En klump med
avispapir rullet av spaden og ned på gulvet. Han smilte da han så den. Det var
den gamle artikkelen med den grusomme anmeldelsen. Ja, han hadde vel på en måte
vist den forbannede anmelderen nå…
Idet han begynte pakke den opp, fikk han en dundrende
hodepine. Små flashbacks smalt inn i hukommelsen hans og fylte noen små, men
sorte hull. Med skrekkslagne øyne stirret han på artikkelen som lå foran ham.
Heller ikke denne gangen klarte han å lese den. Den store diamantringen som lå oppå
det krøllete papiret skygget for sikten…
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar