Årets siste påskekrim: Professor Paulsensgate

Etter forespørsel om å legge ut flere (påske)krimnoveller, publiserer jeg nå en til på bloggen min. Den har tidligere stått i Hjemmet med en glimrende illustrasjon.( Se bildet under). De siste tre årene har jeg skrevet nesten 80 noveller. Noen av dem er tilpasset forskjellige magasiner, andre er skrevet mer for egen glede. Jeg har vært veldig heldig i forhold til at mange magasiner ønsker å kjøpe mine noveller. Kampen om å få publisert noveller er knallhard, og jeg er like stolt hver gang mine historier blir foretrukket. Skjærtorsdag fikk jeg en mail som gjorde meg ekstra stolt. Et ukeblad i Sverige ønsket også å kjøpe en av mine noveller, noe som betyr at jeg da har blitt publisert i Norge, Danmark og Sverige. Som en lettvekter innen forfatterbransjen er dette stort for unge Vik:)

Ønsker alle en solfylt og behagelig påske. Kos dere med novellen i kveld eller i solveggen imorgen...

Jan-Erik

Professor Paulsens gate.

Professor Paulsens gate lå i en liten og søvnig forstad på Sørlandet. Fem eneboliger, en firemanns leilighet og et kommunalt rekkehus lå på begge sider i gaten, som den tidligere så intelligente professorens hadde fått oppkalt navnet sitt etter. Visstnok hadde han på tidlig 1900 tallet fått en eller annen pris for noe innen biologi, og ellers vært en fremtredende person i dette miljøet, men disse opplysningen var nok noe de færreste beboere her verken visste, eller brydde seg spesielt om.

Helt øverst i gaten, i de fem eneboligene bodde familier med både småbarn og ungdommer i hus. Fine biler stod velpolerte og staselige utenfor de velholdte husene, og vitnet om at det her bodde folk med flotte jobber og rikelig med penger. En flott kunstgressbinge var nylig snekret sammen, og barn fra både denne og nabogatene samlet seg her for ivrig lek, og fotballspilling.

I firemannsleilighetene bodde det tre eldre enker. De var alle minstepensjonister, og hadde på langt nær de samme økonomiske fordelene som menneskene lenger oppe i gaten. Likevel virket de å trives godt. De var alle spreke og hadde et samhold dem imellom som var særdeles sterkt. I siste leiligheten bodde en førtidspensjonert Oberst. Han fungerte som vaktmester i boligen, og var en hyggelig mann i miljøet deres. Han var stor og kraftig, og de eldre damene følte det nok som en trygghet at han bodde i samme komplekset som dem. Selv om han var litt halt og stiv i leddene, hadde han et oppsyn som bød på respekt. Snekkerbeltet han bar rundt livet, med hammer, skrutrekker, kniv og diverse annet verktøy var alltid beredt, til å skru og fikse på det de skravlende gamle damene måtte ha av utfordringer. Han gjorde det med største glede, og fikk ofte både kaker og nystrikkede sokker i belønning.

I det kommunale rekkehuset på motsatt side av leilighetene, bodde det hyggelige mennesker av både norsk og utenlandsk opprinnelse. Bilene her var nok ikke like staselige som de lenger oppe i gaten, men smilene og gleden over livet, virket å være like stor. Barna i Professor Paulsens gate lekte side om side og enset ikke de forskjellene som eventuelt måtte være der. Det var nok helst de voksne som var opptatt av slike ting.

 Det var en flott gate å bo i, men i en kurv med duggfriske druer er det alltid en som er råtten. En vassen en, som ligger sammenskrumpet og uspiselig nederst i hjørnet, og som over tid klarer å spre den hvite og hårete muggen over på noen av de andre. I Professor Paulsen gate het denne druen Jørgen. Jørgen var tjueni år gammel. Han bodde på enden av rekkehuset, og hadde dermed den siste boligen i veien. I to år hadde han bodd der nå, og det hadde vært leven fra første dag. Da han flyttet inn var det med en samboer, men det skulle ikke bli et lykkelig forhold. Ville fester, fyll og sjalusidrama preget så vel hverdag som helg, og det var svært plagsomt for naboene rundt. Etter et nachspiel hvor politiet omsider hadde blitt tilkalt, hørtes skriking og beskyldninger om utroskap og vold, og deretter var kjæresten kort tid etter ute av bildet. Man hadde vel håpet at det skulle bli roligere etter det, men det motsatte skjedde. Kompiser av Jørgen, alle av den heller tvilsomme sorten, gikk inn og ut av huset til alle tider. Festene var om mulig enda villere og støyen enda kraftigere. Naboene reagerte med sinne og irritasjon, men det skremmende utseende til Jørgen, med tatoveringer oppover begge armene og en diger slange snirklende rundt halsen, gjorde at det ble vanskelig å konfrontere ham. Han var kraftig bygd med et glattbarbert hode og et pløsete ansikt som var tydelig preget av et utsvevende liv.  Stort sett fikk han gå i fred for naboene, men praten bak ryggen hans gikk for full maskin. De ville alle ha ham bort, men det var lite de kunne eller turde å gjøre. Den eneste som engang hadde snakket direkte til ham, var obersten. Med myndig stemme og med skrutrekkeren i hånden, hadde han truet med både politi og borgervern, men Jørgen hadde bare fnyst av truslene og svart ham på en nedlatende og ufyselig måte; 

«Bare prøv deg du, gamle korporal… Jeg venter på deg.»

Det hadde vært utallige møter i velforeningen hvor ”problemet Jørgen” hadde blitt diskutert. Stort sett endte det opp i ingenting. De var bekymret, men rådville og handlingslammet.

I den siste tiden hadde ting plutselig roet seg en tanke. Festingen avtok og besøkene var mindre synlige. Magda, en av de eldre damene som bodde i den øverste leiligheten i firemannsboligen, satt stadig bak gardinet og fulgte med. Hun hadde drømmeutsikt til huset hans og noterte ned alt som foregikk. Det var som sagt en endring i besøksmønsteret nå, og hun brukte pennen flittig for siden å kunne opplyse sine naboer hva som foregikk. De første som fikk høre om Magdas sine observasjoner var som regel Nellie og Ruth som bodde i samme bygget. De møttes daglige til «syforeninger» hvor skravla gikk, samtidig som strikkepinnene freste i maskene. Denne formiddagen kunne hun med stolthet fortelle om nattens mystiske strabaser. Magda slet med søvnen og fikk ofte ikke lagt seg før klokken var nærmere tre… Og det var på natten det hadde skjedd underlige saker. Flere personer hadde i løpet av natten sneket seg rundt på baksiden av huset til Jørgen. De kom som regel en og en, og vippet opp søppelkassen for å plukke opp det hun antok var en nøkkel. De kikket alltid mistenksomt og nervøst rundt seg, før de altså forsvant inn bakveien. Sjeldent mer enn fem minutter var de borte, før de igjen kom til syne fra baksiden av huset igjen. Med nervøst blikk la de nøkkelen tilbake under søppelkassen. De hadde som regel en liten pose i hånden, som de fleste var rask til å gjemme under genseren eller jakken. Magda forsto ikke hva som eksakt foregikk, men de tre damene diskuterte alskens teorier.

For et trent øye, som hadde en anelse om hva som foregikk, var det mange kjente tegn på narkotikahandel. Et par tennissko som var knyttet sammen i lissene, var slengt over telefonledningen i gaten nedenfor. De hang og dinglet, som et signal til kjøpere som kjente koden, at i dette området var det salg av narkotika. Det brennende t-lyset i vinduskarmen, som ble slukket straks noen hadde hentet nøkkelen og beveget seg rundt på baksiden av huset, ble øyeblikkelig tent igjen da gjesten forlot huset. Gamle Magda forsto ikke dette, men registrerte i hvert fall hva som foregikk. Ruth og Nellie satt med store øyne da Magda fortalte hva hun hadde sett. De var fra seg av begeistring over alt Magda hadde fått med seg. I detalj fortalte hun hvordan de lyssky gjestene så ut, og hun hadde eksakte klokkeslett for hver nye hendelse.

«Du skulle vært privatdetektiv, du Magda!» Ruth puffet litt på de grå krøllene og nikket anerkjennende mot henne.

«Ja, da kunne vi kanskje fått spedd litt på pensjonen slik at vi kunne tatt den sydenturen vi alltid har drømt om.» Magda gliste med kaffegrut mellom tennene. De lo godt av kommentaren samtidig som Nellie serverte en nybakt epleterte hun hadde bakt på morgenkvisten.

«Så flott kake,» kommenterte Ruth med et tonefall som nesten gikk opp i fistel.

«Epler fra hagen til Olsen. Guttungen kom med et fullt nett til meg i går. Han er jo skjønn den lille valpen.» Nellie hold hodet på skakke idet hun la et lite kakestykke på hver av de tre tallerkenene.

«Har dere spart opp penger til Strømstadturen da, damer?» Ruth dyttet en gaffel med kake inn i munnen og ventet spent på svar. Samtalen omkring Jørgen var midlertidig satt på vent.

«Uff ja,» stønnet Magda. «Det er jo ikke så mye å ta av da… men vi skal nok få det til.»

«Ja, det må vi få til,» fortsatte Nellie.

I det samme ringte det på dørklokken. Magda åpnet og Obersten stod utenfor med et stort glis.

«Jeg kjente kakelukta, jenter.» Han fulgte Magda inn i stuen og Nellie bød straks på et kakestykke.

«Har strikkepinnene fått fart på seg eller sitter dere bare og sladrer,» sa Obersten med et glimt i øyet.

«Joda, vi strikker vi, men vi funderer også på hva som foregår nede hos Jørgen for tiden.” De fortalte raskt det som var observert. Obersten tok seg til pannen.

”Hvordan så disse typene ut?”

 Magda tok frem notatblokka og leste opp beskrivelsen av de tre personene hun hadde sett.

 ”Herregud, det er de samme tvilsomme typene som svinser rundt ungdomskolen. Det er mistanke om narkosalg… Dere vet, jeg er eksamensvakt der nå for tiden, og som gammel militær har jeg øynene med meg?»

 Han ristet hardt på hodet og fortsatte;

«Den drittsekken Jørgen driver med narkohandel. Det er ingen tvil om det engang. Det er penger i dette vet dere, og Jørgen er tydeligvis bakmannen. Det er det samme som å ta livet av unge mennesker dette. Det er mord. Jørgen er en drapsmann…En morder.»

De godt voksne damene satt med åpen munn. De visste at denne forferdelige typen ikke var mors beste barn, men dette var jo over alle støvleskafter.

«Jeg har jo til og med barnebarn på den skolen. Lille Benjamin…» Nellie kikket forferdet ut i lufta.

«Hva skal vi gjøre,» spurte Ruth med blikket festet på Obersten.

«Selv om jeg ikke har spesielt troa på det bør vi vel melde fra til politiet… Men det ender nok bare opp med at han skyller sakene ned i do og holder seg i ro en periode, før han setter i sving igjen. Nei, slike typer skulle man tatt med andre midler. Det er nok ingen forbedringspotensiale der i gården.»

Damene akket og oiet seg. Obersten glemte helt det han var kommet for, nemlig å fikse dusjhodet på badet til Magda. Han stormet ut av leiligheten, så verktøybeltet dinglet frem og tilbake.

«Jeg skal ta meg en prat med et par av mannfolkene borti gata her, så få vi se hva vi gjør…»

Den påfølgende kvelden og natta satt Magda som vanlig bak gardinet. Som kvelden før ble stearinlyset tent og slukket, og de samme typene kom og gikk. Rundt klokken tre ble det helt mørkt i huset til Jørgen.

Morgenen etter våknet Magda av ulende sirener. Forfjamset fikk hun på seg morgenkåpen og strenet bort til vinduet. To politibiler og en ambulanse stod parkert i gaten utenfor. Det gikk ikke mange minuttene før både Ruth og Nellie stormet døren hennes, og tok plass ved siden av henne.

I gaten nedenfor stimlet de fleste beboerne seg omkring sperringene som politiet hadde satt opp. Sperringer som omkranset enderekkehuset til Jørgen.

 Det var voldsom aktivitet der nede. Politifolk gikk med notatblokker og avhørte publikum som var i området. En politimann kikket tilfeldigvis opp og fikk øye på de tre eldre damene som med store øyne bivånet det hele fra orkesterplass. Han gikk straks i retning av inngangsdøren deres. Et lite minutt senere stod han i stuen med penn og papir klar til å gjøre notater.

«God dagen. Mitt navn er Willy Rolfsen.» De eldre damene nikket med alvorlig mine mot ham.

«Jeg skal gå rett på sak. Det har skjedde et drap i leiligheten over gaten. Jeg så dere hadde god oversikt over gaten og ville bare forhøre meg om dere har sett noe mistenkelig i det siste.»

«Fortell ham det Magda. Vis han notatblokken din!» Ruth dultet borti siden på Magda, som straks gikk bort til skatollet og hentet den tettskrevne blokka.

Politimannen gjorde store øyne da han så beskrivelsene, tidspunktene og detaljene.

«Men… dette er jo helt… Her står jo alt… Hvordan…? »

Politimannen fikk ikke fullført setningen. Magda avbrøt ham.

«Jeg sover så dårlig om nettene… Jeg vet at det foregår ting som ikke er bra der nede, så jeg har sittet i vinduet og notert… Alt står der, dato, klokkeslett og beskrivelser. Hvem er det forresten som er drept?»

Politimannen svarte samtidig som han kikket ned i notisblokken.

«Det er…Det er han som bor der. Jørgen Kram. Drept imens han sov.»

«Det er det verste» utbrøt Nellie. ”Hvordan da?»

«Jeg skal vel ikke skremme eldre damer med slike detaljer…»

Denne gangen avbrøt Ruth, nesten litt irritert over ikke å få servert noen detaljer.

 «Men kjære deg, vi ser da krim på TV vi også…»

Politimannen smilte skjevt.

«Ok da. Han ble stukket med en eller annen smal gjenstand i halsen.»

«Det er det verste!» utbrøt Nellie igjen.

I det samme kom Obersten brasende inn døren.

«Går det bra med dere, jenter.» Han ropte det inn fra gangen og fikk et forskrekket drag over ansiktet da han oppdaget den uniformerte politimannen som sto i stuen.

«Og hvem er så du?» Willy Rolfsen kikket på Obersten, som for en gang skyld manglet verktøybeltet.

Obersten fortalte at han bodde i nabohuset, og at han likte å passe på sine eldre naboer. Han spurte raskt Magda om hun hadde fortalt om sine observasjoner. Hun nikket tilbake og pekte på boka som politimannen hold i hånda.

«Jørgen Kram er en kjent figur i miljøet. Vi antar at det har vært et narkotikaoppgjør med mye penger involvert. Penger som ikke lenger befinner seg i huset. De er nok borte for godt, men med dine beskrivelser kan vi jo enkelt se hvem som var her sist. Jeg må bare si at dette er utrolig bra Fru…?»

«Bare kall meg Magda, du. Jeg er bare glad for å hjelpe til. Slike typer fortjener nesten ikke livets rett.» Hun smilte bestemt tilbake, og kastet raskt et blikk mot Obersten, som allerede var på vei ut døren.

«Da vil jeg bare si takk for hjelpen og så hører dere nok fra oss etter hvert. Vi må nok få lov til å spørre om noen flere detaljer. Vi får håpe at du sover bedre i fremtiden.» Politimannen tok dem alle i hånda og forlot leiligheten.

Damene gikk på ny bort til vinduet og så to sterke ambulansearbeidere bære ut en tildekket båre. I bakgrunnen sto Obersten sammen med en av de andre voksne i gata, og pekte og gestikulerte.

Dagene gikk og livet normaliserte seg gradvis i Professor Paulsens gate. Det var blitt lørdag formiddag da Magda, Ruth og Nellie stod utenfor leiligheten med hver sin trillekoffert. Obersten, som hadde vært på en todagers ferie hos broren i Oslo, kom tilfeldigvis ut og slo av en prat med de reisesyke damene.

«Jaså, da drar dere på tur igjen, jenter? Det skal vel bli godt å reise bort etter alt som har skjedd i det siste.» Damene nikket bekreftende samtidig som de satte seg inn i taxien som akkurat hadde stanset ved fortauet.

«Dere får kjøpe en billig vinflaske til meg i Strømstad da…» Obersten blunket og vinket mot dem.

Magda smilte til ham innenfra det nedrullet bilvinduet.

«Vi skal litt lengre denne gangen. Vi drar to uker til Gan Canaria. Du skal heller få en god Cognac, du.»

 Det var det siste han hørte før taxien rullet av gårde med tre oppspilte damer. I bilen surret nyhetene på radioen, hvor nyhetsankeret leste opp at en velkjent forbryter med flere tidligere grove dommer på samvittigheten, var mistenkt for drapet på Jørgen Kram.

Magda dro frem strikketøyet av vesken.

”To fluer i en smekk,” sa hun idet hun diskret slapp de spisse strikkepinnene av metall ut av vinduet….

«Vi har vel råd til et par nye strikkepinner, eller hva jenter…?»