Illustrasjon fra ViMenn
Hevn...
Jeg kom ut av kirken, helt bakerst i følget hvor kisten til
min gamle filletante ble båret mot graven. Det var et pliktløp fra min side,
jeg kjente henne knapt men det var forventet at jeg deltok. Det hadde vært en
flott begravelse, med rolig musikk og et par taler fra familie og prest. Som
naturlig var, hørtes lav hulking og lyden av neser som ble pusset fra
benkeradene omkring meg. Selv følte jeg ikke spesielt sorg. Hun var gammel og
døde trett av dage, og jeg hadde knapt sett henne siden min egen barndom.
Likevel opplevde jeg seremonien som respektfull og verdig et langt liv som
hadde betydd mye for mange. Det var likevel episoden da jeg gikk ut av kirken
som festet seg den dagen. I det lange slepet av duknakkede gjester tok jeg på
meg mine mørke solbriller og kikket rundt meg på de mange gravstøttene som
omringet stien vi vandret bortover. Blikket mitt festet seg raskt på en mann på
min egen alder, som satt på huk foran en grav. Jeg var sikker på at jeg hadde
sett ham før, men klarte ikke feste ansiktet til et konkret navn. Likevel
vekket han nysgjerrigheten så mye at jeg sakket akterut følget foran meg. Jeg
vippet brillene opp i pannen og studerte både ham og gravplassen han satt foran.
Jeg visste godt hvilken stein han stirret på. Det var Kirstis siste hvilested.
En grav jeg kun hadde sneket meg til å besøke når jeg var viss på at andre ikke
var tilstede. Mannen var flakkende i blikket, som om han var ukomfortabel med
situasjonen. Jeg så leppene hans bevege seg i setninger som var umulig for meg
å høre. Han tok seg flere ganger til pannen og dro den grove håndflaten nedover
ansiktet. Ristet på hodet som om han nektet for noe… Som om han hadde en
pågående samtale. Han hadde flere tatoveringer på underarmene, men utover det
et ganske alminnelig utseende.
Jeg stanset helt opp og stilte meg bak stammen til et gammel
eiketre. Det lå nøtter på bakken foran meg og jeg bøyde meg ned for å plukke opp
et par. Jeg ble sittende på huk, delvis skjult og skulte bort på mannen. Han
virket mer sint nå. Hyttet med neven samtidig som han reiste seg brått og
forlot stedet. Jeg var fristet til å gå etter ham, men gravfølget mitt hadde nå
stanset opp foran min filletantes siste hvilested og jeg halset etter, for å
bivåne bisettelsen. Tankene mine surret som besatt omkring om hvem vedkommende
kunne være, men jeg klarte ikke sortere det. Ikke før jeg sto som sistemann
igjen ved graven og kikket i det sorte hullet hvor den hvite kisten nå var
senket til bunnen.
Kent Skog…. Herregud, det var jo Kenny… Min gamle
klassekamerat fra videregående. Vi kom fra samme nabolaget, men han flyttet
kort tid etter at Kirsti døde. Det var flere som gjorde det, som ikke orket å
bo i et strøk hvor et grufull drap hadde skjedd. Et drap på en uskyldig ungjente
på tyve år. En jenta så vakker som ingen andre. En jente som jeg fremdeles
savnet og som hjemsøkte tankene mine daglig. Min beste venn… Min elskede
kjæreste.
Jeg styrtet bortover stien, passerte eiketreet jeg hadde
gjemt meg bak og gikk deretter mot gravstedet Kent Skog hadde sittet foran. Jeg
bøyde meg ned og satt slik han hadde gjort minutter i forveien. Stirret på
navnet som var risset inn i den glatte gravsteinen og fylt med gullfarge. Det
var første gang jeg hadde sett det i dagslys. Jeg hadde aldri våget meg hit på andre
tider enn natten. En isende følelse dro seg nedover ryggen min. Jeg tenkte på
kvelden jeg fikk telefonen. Det var faren til Kirsti som hadde ringt meg. Lurte
på om jeg hadde sett henne. Jeg sa som sant var at jeg ikke hadde truffet henne
på noen timer, og at vi hadde hatt en dum krangel. Han virket bekymret og
stresset. Jeg hadde fått en vond følelse i hele kroppen, senset at noe var
galt. Da politiet sto på døren min tre timer etter ble vardøgene mine
bekreftet. Noe var alvorlig galt. Det verste hadde skjedd. Kjæresten min var
funnet drept i skogen. Jeg forsto først ikke hvorfor, men politiet brukte
unaturlig mye tid på meg. Etter hvert gikk det opp for meg at jeg var deres
hovedmistenkte. Det fantes visstnok statistikker på at kjæresten svært ofte var
gjerningsmannen i slike saker. Jeg måtte gjennom utallige avhør. Noen mer
målrettede og harde enn andre. De fant selvsagt ikke noen bevis for at jeg
hadde utført udåden og jeg gikk fri, men jeg var likevel ikke frikjent. Ikke av
samfunnet jeg daglig beveget meg i. Fremdeles den dag i dag er jeg ikke ute av
søkelyset. Jeg hører fremdeles navnet mitt som hviskes i forbindelse med saken
og jeg kjenner øynene til mine medborgere stikke meg i ryggen når jeg beveger
meg på gaten. Det er derfor jeg ikke besøker graven hennes. Jeg vet at folk vil
reagere, lage en scene, og jeg ønsker ikke støte noen. Vil ikke gjøre noe som
sårer familien hennes, selv om de for lengst har støtt meg bort. Jeg kunne nok
valgt å flytte fra stedet, og jeg burde kanskje gjort det, men det er en måte å
vise min uskyld på. Hadde jeg dratt bort, ville mistanken forsterkes…
Jeg strøk fingeren over gravsteinen, samtidig som tankene
mine dreide over på Kent igjen. Hvorfor besøkte Kent Skog graven? De var aldri
nære så vidt meg bekjent, jeg visste ikke at de kjente hverandre engang…
Jeg dro bort litt ugress som lå omkring en lykt som jeg hadde
sett at Kent hadde løftet på. Den holdt på å velte og jeg klarte akkurat å ta
den imot før den velvet helt over på siden. Det var da jeg så det. Det som lå
under og glinset i sølv mot den svarte jorda. Et smykke. En sølvkjede med et
lite hjerteformet anheng. Jeg merket at munnen min ble tørr og at hodet ble
susete. Det var som om alle lydene omkring meg forsvant. Jeg tok smykket skjelvende opp i hånden og
holdt det mot sollyset. Det var smykket som politiet stadig hadde avhørt meg
om. Som de hadde endevendt hele hybelen min for å finne. Det samme smykket som
hadde stått på forsidene av avisene og som var en vesentlig del av
etterforskningen. Kirsti gikk aldri uten smykket og det hadde vært en gave fra
meg da vi offisielt ble sammen. Det var ikke omkring halsen hennes da liket ble
funnet. Politiet hadde en teori om at jeg hadde tatt det tilbake etter at jeg
hadde slått henne i hjel. At drapet hadde handlet om en voldsom krangel. Det
var ikke sant. Jeg ville aldri drept Kirsti. Jeg elsket henne jo…
Jeg puttet smykket i lommen, kikket rundt meg og forlot
kirkegården. Jeg kjente aggresjonen vokse i kroppen. Kent Skog sitt ansikt viste
seg hver gang jeg blunket. Var det virkelig han som hadde gjort det. Som hadde
tatt livet av min kjære og som hadde latt meg leve i gapestokk i ti år. Jeg
tenkte ikke klart. Så bare en ting for meg og det var å knuse denne fattige
sjelen. Jeg søkte han opp på mobilen og fant ut at han bodde i nabobyen. Fant
ham på facebook og så raskt at han var ungkar og uten barn. Akkurat som meg selv. Heldigvis var det ingen fartskontroller på
veien, for da hadde jeg aldri kommet frem. Jeg kjørte som en villmann.
Da jeg sto utenfor huset hans gikk det et ras av følelser
gjennom meg. Jeg var sint, trist og aggressiv. Skalv i kroppen og ristet på
hendene. Jeg gikk mot inngangsdøren hans. Så at det var lys i det lille
rekkehuset. Jeg tok tak i dørhåndtaket og oppdaget straks at han ikke hadde
låst døren. Jeg gikk rett inn og braste inn i stuen. Han sto foran
kjøkkenbenken og stirret med vidåpne øyne på meg da jeg stormet inn.
Han så skrekkslagen ut. Han ropte ut navnet mitt, kjente meg
tydeligvis igjen, men jeg stoppet ikke.
Jeg satte høyre hånden i strupen hans og presset kroppen hans bakover og inntil
veggen. Jeg presset fingrene sammen rundt halsen, brukte begge hendene nå og
jeg kjente kraften i kroppen hans svikte. Han seg mot gulvet. Jeg skrek til
ham.
-Jeg så deg… Jeg så deg på kirkegården, din jævel. Smykket til
Kirsti…Du la smykket hennes under lykta…
Øynene så ut som om de skulle sprette ut av hodet hans. Han
slo meg i armen og forsøkte å si noe. Jeg lettet litt på trykket og han presset
ut et navn.
-Onkel… Onkel Bjarte…
-Hva er det med Bjarte? Hva har han med dette å gjøre? Jeg skrek mot
ham så spyttet mitt traff ham i ansiktet. Jeg visste godt hvem Bjarte var. En
halvkriminell tulling som alltid hadde vært i klammeri med loven.
-Jeg fant det hos ham… I leiligheten hans. Han hostet setning
frem og jeg slapp taket. Kent rullet over på siden og laget rallende lyder med
halsen. Han gråt nå og ropte den samme setningen ut på ny.
-Jeg fant smykket hos Onkel Bjarte. Det må være han som
gjorde det…
Jeg satt meg ned på gulvet med ryggen mot kjøleskapet. Kent
snudde seg og så på meg med blanke øyne.
Han er dau og jeg fant det i sakene hans. Jeg ville bare
gjøre det rette. De kan ikke arrestere en død mann, så jeg ønsket at Kirsti
skulle få tilbake smykket sitt. Det var samme typen hun hadde som armbånd. Det
var derfor jeg la det på graven, under lykten. Så det skulle bli en helhet
igjen… Har du smykket her? Han kikket på meg med hevede øyenbryn.
-Ja, jeg har det i lommen min. Forstår du hva dette betyr for
meg? Jeg kan frikjennes en gang for alle. Hele byen har i alle år trodd at det
var meg. Jeg har levd i en skygge i ti år… Jeg må levere det til politiet nå.
Jeg skal endelig få dette ut av verden…
Kent ristet på hodet.
-Hør på meg litt. Vi må gjøre dette på riktig måte. Ta med deg
smykket hjem, det er snart natt. Det beste er å snakke med etterforskerne som
har hatt saken og de er ikke på jobb på denne tiden av døgnet. Jeg skal heller ringe
dem i morra og gi min forklaring. Det vil styrke din sak på en helt annen måte.
Jeg beklager at jeg ikke tenkte på dette, men Onkel Bjarte skal ikke få slippe
unna . Han skal stå til rette for dette drapet, ikke du… La meg hjelpe deg. Kent strakk frem hendene og tok mine. Det var godt å ha en støttespiller. Det
var første gang på disse ti årene at jeg hadde en på min side. En som ville
tale min sak. Jeg nikket. Kjente en ro jeg ikke hadde følt på lang tid bre seg
i kroppen. Jeg skulle endelig få leve et normalt liv igjen. Jeg skulle stå opp
fra de døde og få besøke min kjærestes grav som alle andre.
-Jeg visste ikke at du kjente Kiristi engang, sa jeg med mild
stemme.
-Jeg gjorde vel heller ikke det, men hun var jo en flott
jente som alle likte… Men vi visste jo at dere to var sammen da. Kent kikket i
gulvet, nærmest skamfullt.
Jeg både takket og beklaget overfor Kent da jeg forlot huset
hans. Han nikket og smilte selv om han fremdeles hostet etter kvelningsforsøket
mitt.
-Pass godt på smykket i natt, så skal jeg ringe
etterforskerne tidlig i morra.
-Ok, takk for hjelpen igjen. Setter stor pris på det. Jeg gikk
med lette steg mot bilen. En byrde var i ferd med å forsvinne fra skuldrene
mine. Jeg var allerede lysere til sinns…
Jeg kjente meg helt tom da jeg omsider la hodet ned på puta,
sliten etter dagens hendelser. Likevel smilte jeg da jeg la smykket til Kirsti
på nattbordet. Det var nesten som om jeg følte hennes tilstedeværelse. Som om
hun var i rommet sammen med meg Jeg satte vekkerklokken på syv. Ville tidlig
opp slik at jeg kunne komme i gang med livet igjen. Jeg sovnet nesten med en
gang og hadde det ikke vært for at det dundret på døren to timer seinere, så
hadde jeg nok sovet natten gjennom. Idet samme jeg bryskt ble røsket ut av
søvnen slo en tanke ned i meg som et lynnedslag. Det var en setning Kent hadde sagt, som plutselig gav meg en urolig følelse. Da jeg så ut gjennom kikkehullet i
døren og vred om låsen, ble alt med ett alt klokkeklart for meg. Kent hadde
nevnt armbåndet som Kirsti bar og at det var i samme serie som smykket.
Politiet braste inn døren og satte håndjern omkring håndleddene mine. De
fortsatte inn i huset og gjennomsøkte hver krinkel og krok. Armbåndet hadde det
samme hjerteanhenget som smykket og jeg hadde jeg gitt henne det bare timer før
drapet. Ingen andre kunne ha sett det. Ingen andre enn gjerningsmannen… En
politimann kom ut av soverommet mitt med smykket til Kirsti i en gjennomsiktig
pose. Jeg hørte ham si til en kollega at det anonyme tipset stemte.
Det var som om noen stakk rustne kniver i kroppen min. Jeg
forsto straks hvem som hadde tipset dem. Den eneste som visst at jeg hadde
smykket. Kent Skog.
Jeg nektet selvsagt i alle politiavhør, men når deres
hovedmistenkte gjennom mange år hadde beviset liggende på nattbordet, var jeg
sjanseløs.
For andre gang skulle jeg straffes for et mord jeg ikke hadde
begått, forskjellen denne gangen var at jeg skulle jeg sone i en liten celle.
De fleste ville nok bukket under, men det er en ting som holder meg oppe. Som
holder meg tålmodig og fokusert. Det er en oppgave jeg skal utføre når jeg kommer
ut. Et drap jeg skal begå, som jeg nå har tyve år på å forberede. Skal jeg sone
for mord, skal jeg jammen meg gjennomføre et også. Jeg regner med at Kent Skog
vil gå i dekning, men jeg skal finne ham. Om jeg så skal bruke resten av livet
på å lete….
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar