Arven etter far - ny krimnovelle( Publisert i ViMenn 2016)

Arven etter far

Jeg hadde alltid et godt forhold til mor, min far derimot ble jeg aldri kjent med. Ikke før den siste del av livet hans. Da fant jeg mer ut hvem og hva han var. Mange brikker falt på plass den siste tiden, samtidig som jeg satt igjen med en god del nye spørsmål. Spørsmål som jeg noen ganger ønsket svaret på, men som jeg andre ganger helst ville fortrenge. Han var en mann som sjeldent viste følelser. Det var få smil og heller ikke mange utbrudd i sinne. Likevel visste jeg aldri hvor jeg hadde ham. Visste ikke om jeg kunne stole på ham. Han hadde en naturlig autoritet som ikke krevde at han måtte heve stemmen. Når han sa noe, var det bare slik. Jeg diskuterte sjeldent med ham, kun et par ganger i tenårene da hormonene mine lå utenpå skjorten. Det startet med skriking fra meg og endte opp med noen stikkende blikk fra ham. Da tidde jeg alltid. Kapitulerte og trakk meg unna. Noe ved ham skremte meg, og det gav meg en ofte følelse av ubehag å være sammen med ham. Vi fikk aldri noe nært og godt forhold, men vi var far og sønn i navnet. Han utførte sine forventede plikter og jeg utførte mine. Med mor var han litt annerledes. Han viste en helt annen nærhet til henne. På sin egen måte riktignok, men likevel synlig. Han passet på henne. Så til at hun hadde det bra. Gav henne alt hun trengte og var en trygg klippe. Spesielt den siste tiden hennes hvor hun var på det sykeste. Hvor kroppen og utseende var det samme, men hjernen ikke lenger fulgte med. Den flotte moren min var bare en skygge av sitt tidligere så oppvakte jeg. Hun kjente oss bare sporadisk igjen og glemte både tid og sted.

 Jeg tenkte alltid at far var noe mer enn bare far. At han bar på en hemmelighet, at han også levde et annet liv. Det skulle vise seg at jeg hadde rett og det var som voksen jeg oppdaget det. Det var da alt kom for dagen. Nesten alt, i hvert fall.

Tre år etter at mor forsvant overtok jeg huset deres, mitt barndomshjem.  Far var da blitt over åtti år og ble nærmest tvunget inn i en eldrebolig hvor han kunne få hjelp til de daglige gjøremålene. Min mor som hadde vært ti år yngre enn far, hadde en dag sporløst forsvunnet. Jeg glemmer aldri den dagen da jeg kom hjem til far og spurte etter henne.

-Hun er nok inne og tar middagsluren sin, var svaret da jeg kom inn i hagen hvor far ferdigstilte sitt siste prosjekt. Foran de store bringebærbuskene hadde han lagt steinheller slik at mor kunne gå tørrskodd når hun ville plukke de søte bærene. Han hadde laget det stort og prangende, nærmest som en platting Han forklarte det med at dersom hun en gang skulle trenge rullestol, så skulle hun uansett få tak i bærene hun likte så godt. For mor hadde alltid elsket bær og bringebær spesielt. Den dag i dag får jeg et sug i magen når jeg tenker på bringebærsyltetøyet som hun lagde i barndommen og som jeg fikk servert på nybakt grovbrød. Det var et av de mange gode minnene etter mor.  Men som tidligere nevnt så var ikke mor seg selv lenger. Hun ble stadig fjernere og gjorde de merkeligste ting. Hun var så langt fra den kvinnen vi kjente som det gikk an å være. Det var en stor sorg å se henne slik, og jeg vet at min far følte det samme, selv om han aldri sa noe.

Jeg hadde gått inn i huset for å se etter henne, men fant henne verken i sengen eller på sofaen. Etter å ha lett etter henne i alle rom hadde jeg styrtet ut til far igjen.

-Hun er borte… Jeg finner henne ikke noe sted. De påfølgende timene hadde vært preget av stress og frykt. Vi lette overalt. Etter kort tid hadde politiet blitt koblet inn og deretter diverse andre instanser. Det var ingen spor, ingen vitner, ingenting. Fortvilelsen hadde økt i takt med tiden som passerte. Først timer, så dager og tilslutt måneder. Det var uforklarlig, samtidig som vi visste at hun kunne ha forvillet seg inn i både skog og kratt.

Forholdet mitt til far ble ikke tettere etter at mor forsvant, snarere tvert imot. Vi snakket svært sjeldent sammen og jeg besøkte ham bare sporadisk. Da han måtte flytte inn i eldreboligen kontaktet han meg. Han ville at jeg skulle overta huset. Det var en velholdt eiendom, far hadde alltid vært flink til å ta vare på stedet, og jeg hadde alltid hatt et ønske om å ta over huset den gangen tiden var inne. Nå var den altså det og jeg jublet innvendig. Jeg så frem til å flytte «hjem» igjen og gjøre det til mitt eget.  Som nevnt var min far en forunderlig kar som ikke var lett å bli klok på. For at jeg skulle få huset krevde han at jeg ikke endret på noe så lenge han levde. Ikke i min villeste fantasi hadde jeg sett for meg at han ville komme med et slikt krav, men det gjorde han altså. Jeg antok at det var fordi han ville komme en del på besøk, men det gjorde han ikke. Jeg godtok kravet og etterfulgte det i begynnelsen. Da jeg forsto at han ikke hadde de store vyene om å komme på besøk, begynte jeg å pusse opp i det små. Først litt ny maling på soverommene, deretter nytt gulv i stua og til slutt renoverte jeg badene. Jeg var strålende fornøyd med huset, og blandingen av gamle minner og nye innretninger gjorde det til et godt sted å bo. Etter hvert begynte jeg også å renovere på utsiden. Jeg lot det gamle drivhuset til far stå, men fjernet det gedigne kirsebærtreet med bær som alltid hadde vært for sure. Deretter bestemte jeg meg for å lage en terrasse i hagen. Jeg var lenge i tvil om jeg skulle rive opp bringebærbuskene for å få en større terrasse, men nostalgien stoppet meg. Det jeg derimot måtte fjerne var steinhellene som far hadde lagt foran buskene. Spesielt fint hadde jeg aldri syntes det var, men et godt håndverk var det. En etter en dro jeg steinhellene bort og tenkte flere ganger på hvor mye krefter det måtte ha vært i fars gamle kropp. De var massive og blytunge.  Da alt var fjernet begynte jeg å grave en renne for å sette opp fundamentet til terrassen. Grunnen til eiendommen var for det meste fjell, men akkurat ved bringebærbuskene var jordsmonnet godt og ikke minst dypt. Jeg gravde meg halvannen meter ned før jeg traff fjell. Det var tungt arbeid, så jeg tok stadig vekk pauser. Da jeg tente meg en sigarett og skulle sette meg ned for å åpne en øl, kjente jeg hårene mine reise seg på kroppen. Nede i hullet oppdaget jeg en knokkel som stakk frem fra den sorte jorda. Den var mer gul enn hvit og var lang som et leggbein. Jeg kastet fra meg røyken og fant frem spaden igjen. Gravde forsiktig omkring knokkelen og oppdaget stadig flere levninger. Da en hodeskalle åpenbarte seg og rullet ned i bunnen av hullet satte jeg i et lite skrik. Jeg ble uvel og rygget et par meter bakover. Jeg holdt meg for munnen, kjente på at innholdet i magen jobbet for å holde seg på plass.

-Mor? hvisket jeg lavt til meg selv.

-Mor…

Jeg spadde raskt igjen hullet og dro noen steinheller over. Tankene raste i hodet mitt og de beveget seg lynraskt i retning av far. Ting begynte straks å sortere seg. Var det en mann jeg kunne se for meg kunne gjøre noe slikt så var det han. Han var annerledes enn alle andre jeg visste om. En avviker på mange måter.  Jeg forsto nå hvorfor han hadde forbydd meg å gjøre endringer i huset. Hvorfor han ville at alt skulle være som det var, så lenge han levde. Etter hans død ville det jo uansett ikke bety noe for ham at jeg fant henne. Han brydde seg neppe spesielt om sitt eget ettermæle. Men han skulle ikke slippe unna dette. Jeg skulle konfrontere ham med det og deretter anmelde ham. Ingen skulle ustraffet ta livet av min mor, og særlig ikke en mann som dette. Uten å skifte satte jeg meg inn i bilen. Klærne mine bar preg av å ha gravd i jorda og hendene mine var kålsvarte.  Jeg kjørte sporenstreks til leiligheten hans. Han satt i stresslessen foran TV da jeg nærmest veltet inn i stuen. Ansiktet hans mistet farge da han så meg. Jeg vet han forsto da han så meg, men han spurte likevel om hva som var på ferde.

-Jeg har funnet mor… Under steinhellene hvor du gravde henne ned. Stemmen min sprakk og var pipete. Pusten min var kort og jeg nærmest støtte setningene ut.

-Du har drept henne, far. Du har drept din egen kone… Min mor…

Han kikket skamfullt i gulvet. Sa ingenting på flere sekunder. Det så ut som om hjernen hans jobbet på spreng. Han slikket seg på leppene og så ut til å forberede et svar.

-Sett deg ned, var de første harde ordene som kom ut av munnen hans.

-Jeg står her, var svaret mitt.  Han nikket og løftet samtidig blikket.

-Din mor var fryktelig syk på slutten, du vet jo det… Jeg åpnet munnen for å si noe, men han fortsatte før jeg rakk å komme med min utblåsning.

-Jeg klarte ikke se henne slik mer… Vi… Vi hadde en avtale. Dersom hun ble så dårlig at det gikk utover verdigheten, så skulle jeg… Han stoppet opp, flyttet blikket fra meg, og ut av vinduet. Jeg sto måpende og lyttet.

-Jeg skulle avslutte det, sa han og satte øynene direkte i meg. Han hadde ingen mimikk. Jeg leste ingen sorg og heller ingen andre følelser i ansiktet hans. Han var slik han alltid hadde vært. Ubestemmelig, forknytt og skremmende.

-Hvorfor holdt du ikke avtalen? Fortsatte han.

- Jeg sa jo at du ikke skulle gjøre noen endrin… Jeg stormet ut av stuen hans. Orket ikke være i samme rom med ham lenger. Orket ikke høre mer, selv om hjernen min hentet frem hundrevis av spørsmål.

Den ettermiddagen og kvelden skrinla jeg alle planer om ny terrasse. Jeg flyttet alt tilbake slik det var. Jorda på plass og steinhellene på toppen. Da jeg la meg den kvelden gråt jeg. Jeg hadde ikke grått under mors minnestund. Nå piplet tårene ut av øynene mine som en dryppende kran. Klokken må ha vært nærmere fire på natten da jeg sovnet. Alle spørsmålene mine forble ubesvart, men jeg bestemte meg for at jeg ikke behøvde å vite svarene. Trengte ikke vite hvordan og når… På en eller annen måte klarte jeg å innfinne meg med det hele. Godta at det hadde skjedd på denne måten. Var det forståelig at mor hadde et slikt ønske? Var det tenkelig at en mann kunne gjøre det av kjærlighet til sin syke kone?

Dagene gikk og jeg fikk det hele mer på avstand. På en måte var det bedre å vite at mor var i jorda, enn sporløst forsvunnet. Likevel var det ikke henne verdig. Hun fortjente en gravsten og et minnerord, men hva skulle jeg gjøre? Hva hadde jeg å tjene på å skulle anmelde min egen far? Hva godt skulle det gjøre for noen?

Som jeg begynte med så ble jeg aldri kjent med min far. Noen brikker falt på plass, men ikke alle. De siste orket jeg ikke forholde meg til. For en siste hendelse skulle snu rundt på det hele. Det skulle skape nesten flere spørsmål omkring min far enn jeg allerede hadde. 

Det regnet fryktelig denne skjebnesvangre dagen, og vinden blåste slik at det pisket på vindusrutene. Jeg satt foran peisen med en bok da det uventet ringte på døren. Det var som om jeg hadde forventet at noe skulle skje denne dagen, for gang på gang hadde jeg falt jeg ut av handlingen i boka.. En ubestemmelig uro herjet i kroppen.  Da jeg åpnet døren kjente jeg et sug i magen. Det var som om den trakk seg sammen i en krampetrekning. Mannen som sto foran meg var sivilkledd, men jeg visste at han var politi. Det var samme karen som hadde ledet etterforskningen da mor forsvant. Jeg tenkte at far hadde ringt ham. Lagt kortene på bordet og fortalt hva han hadde gjort. Jeg tenkte på hva det ville bety for meg. Hvilken dom jeg ville få for å ha skjult det jeg visste?

-Jeg har nyheter til deg. Han håndhilste samtidig som han sa setningen. Håndtrykket mitt var slapt og skjedde nærmest automatisk.

-Vi har gjort et funn i Vassmyrene. Klærne stemmer overens med din fars beskrivelser og alt annet tyder på at… Alt tyder på at det er din mor vi har funnet.  Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal si dette på en skånsom måte, men liket hadde hennes giftering og smykket hennes som dere beskrev hang rundt halsen. Det ser ut til at hun har falt uti og ikke har klart å komme seg opp igjen. Vi venter på DNA svar, men kanskje du kunne bli med ned å kikke…

Jeg snudde meg tvert om og løp mot kjøkkenet. Jeg rakk akkurat frem til utslagsvasken da jeg kastet opp. Nærmest i en transe fulgte jeg med ham for å identifisere funnene. Alt stemte, og det var ingen tvil om at det var mor som var funnet.  Det store spørsmålet som derimot har ridd meg siden var hvem liket i hagen var.

Jeg snakket aldri med far igjen. Han døde kort tid etter med vissheten om at jeg visste. Om det var dette som tok livet av ham vet jeg ikke, men jeg orket aldri å treffe han mer. Orket ikke flere løgner.

Fremdeles vet jeg ikke hvem som ligger begravd nede med bringebærbuskene og jeg har aldri vurdert å si fra til politiet. For mye vann har rent ut i havet siden den gang. Jeg mistrives voldsomt i mitt eget barndomshjem nå, men jeg kan aldri flytte. Det er som en forbannelse hviler over meg. Jeg kan aldri ta sjansen på at noen nye beboere skulle grave opp knoklene, og bare gud vet om det finnes andre hemmeligheter begravd her. Det er som å leve i et fengsel. Et fengsel som jeg arvet etter far.