I den siste tiden har jeg solgt mange noveller til forskjellige magasiner. Det er utrolig gøy når en novelle ønskes kjøpt og jeg da vet at flere tusen skal lese den. Jeg er også alltid veldig spent på illustrasjonene som lages til dem. Som regel er de meget beskrivende og flotte. Under har jeg lagt ut en helt ny, ikke tidligere publisert, hyggelig liten krimnovelle hvor jeg skriver i en fortellende form. Dette pleier jeg sjeldent å gjøre, men det er gøy å prøve noe nytt. Kos deg med novellen
Jan-Erik
Bak fasaden…
Noen ganger er ikke ting slik de ser ut. Det røde blanke eplet kan være melete inni,
samtidig som det skrukkete grønne kan smake godt og saftig. Man tror jo som
regel godt om folk, og særlig de man kjenner best. Det å finne ut at folk er
akkurat det de utgir seg for kan være en lettelse og glede, men noen ganger kan
det motsatte gi en enda større lykke. I
min oppvekst i England var folk og familier opptatt av å fremstå som vellykkede
og rike. Snobberiet hadde høy status. Penger, bolig og materielle goder var av
særdeles viktig betydning. I miljøet som mine foreldre frekventerte, var god
økonomi det man snakket høyt om, samtidig som trange tider var noe man skjulte
som den grusomste forbrytelse. Jeg vokste opp i en herskapsbolig i en forstad
til London. Den var ikke spesielt stor, men den var velstelt og hadde et lite
hageanlegg som vi var meget stolt av. Her satt mor daglig med staffeli og
pensel og klattet på sine malerier. Mor var kunstner på heltid. Hun hadde malt
så lenge jeg kunne huske. Helt fra den gang vi bodde i det slitne arbeiderstrøket
i tykkeste London. Strøket vi ikke engang snakket høyt om lenger. Det var over vår verdighet nå som vi hadde
kommet oss opp og frem. Mor solgte jevnlig maleriene sine, tro det den som kan,
for jeg husker dem som heslige. Det var nok likevel dette som gjorde at vi
hadde råd til å flytte inn i vår flotte bolig. Lønningsposen til far var neppe
det som gjorde at vi tok steget opp i eliteklassen. Far var nemlig politimann, eller etterforsker
som han så fint kalte det når vi var kledd opp i pingvindraktene våre, og
spiste kanapeer og drakk fargerike drikker fra lange ovale glass. Fars yrke ble
nok ikke ansett som spesielt imponerende i en vennekrets der de fleste menn
hadde stillinger som endte opp med ordet - direktør, sjef eller leder. Likevel skulle hans status ta seg til en
høyere posisjon etterhvert. I et land hvor forskjellen mellom fattig og rik
økte for hver dag, og hvor arbeidsledigheten stadig ble større, var kunstens
verden det disse menneskene opplevde som viktigst. Den som eide de fineste
maleriene, den som bød høyest på auksjonene, den som hadde den mest utfyllende
kunnskapen. Det var rett og slett slik deres status ble målt, og det var stort
sett dette som var samtaleemnene dem imellom.
Min mor malte som nevnt malerier, men hun solgte dem aldri i
omgangskretsen sin. Alle visste at hun malte, men ingen fikk se dem bortsett
fra den nærmeste familien. Når et maleri var ferdig ble det plassert ned i
kjelleren sammen med alle de andre hun hadde ferdigstilt. Far hadde oppgaven med å spenne lerret og ramme
dem inn. Selv om ingen fikk se bildene var det tydelig at de var ettertraktet
på det internasjonale markedet. Opptil flere ganger i året dro vi på eksklusive
utenlandsreiser for å overlevere maleriene. Vi besøkte da alle mulige destinasjoner
verden over. Jeg minnes den stolte følelsen da far dro frem politiskiltet sitt
på flyplassen og bad dem ta ekstra godt vare på bildet. Selv om det var godt
pakket inn, ønsket han alltid å påpeke at dette var verdifulle saker. Det var
en slags autoritet over det, som på en måte bekreftet verdien på mors verk. Det
var liten tvil om at det var mors ære at vi fikk oppleve disse reisene. Far var
bare med som ”livvakt” og kunstnerens anstand. Stort sett var det overdådig
rike mennesker som kjøpte bildene. Vi ble mottatt som grever og ble som regel innlosjert
i kjøperens eget hjem. Vi besøkte alt ifra luksusboliger i Amerika, til
eksotiske palasser midt i ørkenen. Det var svømmebassenger, tjenere,
gullbelagte toaletter og ikke minst kunst. Felles for alle kjøperne, dersom man
så bort fra deres velstand, var deres tilbaketrukkenhet og diskret fremtoning.
Tross luksusen bodde de bak høye gjerder, med en innsnevret omgangskrets. Noen
ville nok kalt dem sære og eksentriske. Totalt forskjellig fra miljøet hjemme,
nøt de kunstverkene sine uten på noen måte å skulle vise seg frem. Jeg tenkte
flere ganger at det var slik det skulle være. At dette var de ekte
kunstelskerne.
Etter slike reiser levde vi godt. Vi feiret alltid med å
invitere våre venner til selskap i hagen, hvor far stolt annonserte at mor
hadde solgt nok et bilde. Mor virket
alltid så glad for at noen ville ha hennes kunst, og far var så lettet over at bildet
hadde kommet trygt frem. Applausen fra naboene var nok verdt utgiftene ved en
slik fest. Det at mor aldri viste kunsten sin, gjorde at hun fikk en slags
mystisk status. At bildene ble solgt utenlands gjorde at flere av de andre ble
nysgjerrige og ønsket å kjøpe bildene hennes. De ble attraktive uten at noen
engang hadde sett dem. Det kunne nesten minne om keiserens nye klær. Forskjellen
var bare at hun ikke ville selge dem til andre enn sin faste kundekrets.
Jeg nevnte at fars status skulle stige til uante høyder.
Årsaken til dette var at han ble satt på en sak som interesserte våre venner mer
enn noe annet. I årevis hadde han etterforsket både ran, voldtekter og sågar
mord uten at det hadde vekket verken anerkjennelse eller nysgjerrighet. Nå
skulle derimot pipen få en annen lyd. I flere år hadde det vært kunsttyver på
ferde i London. Rike samlere hadde blitt frastjålet malerier av store verdier,
og ingen av dem hadde noensinne kommet til rette. Politiet hadde satt store
ressurser inn for å ta de kriminelle, men ingen spor var å finne etter verken
maleriene eller på åstedene. I kunstmiljøene i London skapte dette en voldsom
bekymring. Frykten for å skulle bli frastjålet deres viktigste eiendeler
spredde seg utover det ganske land, og årsaken til det var at tyveriene etter
hvert også viste seg utenfor Londons gater.
Tilfeldigheter skulle ha det til at vår lille forstad ble rammet, og den
som ble satt på saken var min dedikerte far. Hans bakgrunn som ektemann til en
kunstmaler, samt at han var lommekjent i det aktuelle området, gjorde ham raskt
til leder av etterforskningen. Denne saken skullet bli hans ”hvite hval”. Han jobbet kontinuerlig med kunsttyveriene
inntil han førtidspensjonerte seg ved fylte femti år. Det var mors salg av sine
malerier som gjorde dette mulig. Jeg vil
anta at han også som pensjonist jobbet med dette på si og egentlig helt til han
brått døde av hjerteinfarkt på sin egen femtitre årsdag. Ganske tidlige klarte
han å spore opp et bilde. Det var ett av fem bilder som var stjålet hos en av
deres nærmeste og mest velstående venner. Han fant det i en ryggsekk i en skog
ikke langt unna hjemmet deres. Det var ingen spor eller andre ting som kunne knytte
noen til tyveriet, men han oppnådde en heltestatus som aldri sluttet å skinne.
Dette gjorde at han forble på saken til han altså gikk av med pensjon.
Selv flyttet jeg hjemmefra og gikk på kostskole ganske
tidlig. Jeg utdannet meg etter hvert ved Oxford og gikk ut med topp karakterer.
Det kostet flesk, men mine foreldre lot aldri penger være et hinder. Det var
kanskje derfor de heller aldri la seg opp noen økonomisk buffer. De levde livet
som om pengene allerede hadde tatt fyr. Så snart et bilde var solgt, kjøpte de
alt som tenkes kunne. Da jeg etter hvert fikk mine to flotte barn skjemmet de
dem bort slik at jeg knapt turde å la dem besøke dem, uten at meg selv eller
min kone var tilstede. Da far døde, sluttet mor brått å male. Hun tok aldri i penselen igjen. Huset
deres forfalt og det så ut som om ingenting hadde beveget seg i huset etter
fars død. Hun sørget så kraftig at det til slutt tok livet hennes. Verken jeg
eller mine barn, altså hennes barnebarn, klarte å bøte på sorgen. Hun var
knust. Livet hennes var som et revnet lerret. Et halvt år etter fars død,
sovnet hun inn. Det så ut som hun hadde blitt ti år eldre i løpet av hennes
siste måneder. Håret ble grått nesten over natten, og ansiktet ble blekt, tynt
og kraftløst. Det var trist og bivåne dette fra utsiden, men jeg forsto det
samtidig. Deres kjærlighet hadde vært så sterk. De hadde stått sammen om alt, i
både gode og onde dager. De var ett og fungerte ikke hver for seg.
Det var rart å komme tilbake til huset etter begravelsen. Det
var som luften ikke beveget seg. Som om øyeblikket hadde blitt satt på pause.
Jeg ventet bare på å høre latteren til mor eller skrålene til far. Det var
alltid liv rundt dem og de var gode mennesker. Ja, de var snobbete. Ja, de var
opptatt av hva andre mente, og ja de kastet bort alle pengene og levde et liv i
sus og dus... Men de var mine foreldre, på godt og på vondt. De hadde gitt meg
en oppvekst full av moro og opplevelser som andre barn knapt kunne drømme om.
Jeg elsket dem og jeg vet de elsket meg. Som enebarn var jeg den eneste
arvingen etter dem. Som nyutdannet advokat hadde jeg trengt litt ekstra
kapital, men det var ingen stor økonomisk gevinst å arve mine foreldre.
Bankkontoen var like tom som jeg hadde antatt, og det var ingen penger i
madrassen. Huset var nok verdt noe, men forfalt som det var, så måtte mye
gjøres før et salg var aktuelt. Jeg valgte å pusse det opp selv. Brukte hver
eneste helg i ett år til først å fikse det opp utvendig, for deretter å gyve
løs på innsiden. Underveis løp mine barn rundt i hagen og lekte på samme vis
som jeg hadde gjort i min barndom. Da prosjektet nærmet seg slutten og tiden
var inne for å kontakte en eiendomsmegler, tok jeg meg endelig en tur ned i
kjelleren. Det var det eneste rommet jeg ennå ikke hadde gjort noe med. Det var
rart å gå ned der far i timesvis hadde sittet å rammet inn maleriene til mor.
Politimannen som gjorde alt for at hans elskede kone skulle kunne bedrive sin
kunst. Da jeg åpnet kjellerdøren kjente jeg en tung luft sige mot meg. Jeg gikk
ned trappen og åpnet vinduene som var helt oppunder taket. Sollyset kolliderte
straks med støvpartiklene som svevde i rommet etter at mine varsomme steg hadde
virvlet dem opp. Spindelsvevene i takhjørnene var fulle av fluer som var like
døde som selve rommet føltes. Jeg stirret på arbeidsbenken som sto midt på
gulvet. På høyre side var det en liten grop hvor det fremdeles lå et par
stifter. Den lille hammeren lå på krakken som sto en meter bak benken. Det var
som om han bare var ute et ærend og snart var tilbake. Jeg gikk en runde i
rommet. Flyttet forsiktig på saker som jeg kjente igjen. En spikket trefigur,
en gammel sag, et par bøker. Den ene boken var en bibel. Grepet av stemningen
åpnet jeg den. Jeg ville lese et par setninger. Hadde aldri vært religiøs, men
noe i meg lette etter et eller annet. Kanskje en trøst. Kanskje en beskjed.
Kanskje en… Lapp. Det falt en lapp ut av den og ned på gulvet. Jeg bøyde meg
ned og plukket den opp fra de gamle treplankene. Den var brettet sammen to
ganger. Ivrig åpnet jeg den. Øynene mine gikk fra side til side og beveget seg
nedover i raskt tempo. Navn… Det var mange navn, telefonnumre og adresser.
Adresser i andre land. Eksotiske land. Jeg flyttet øynene fra lappen og mot
arbeidsbenken igjen. Bak og inntil veggen så jeg det sto flere rekker med
malerier. Mors malerier. De var like heslige som jeg husket dem. Jeg dyttet
lappen ned i brystlommen og løp opp trappen. Jeg hentet PC’en i bilen og koblet
meg opp på nettet. Søkte deretter på min mors navn. Ingen treff. Jeg løp ned i
kjelleren igjen for å sjekke om hun hadde signert med et pseudonym. Nei, hun
brukte sitt eget navn. I iveren klarte jeg å hekte meg fast i et av maleriene
slik at det dundret i bakken. Et par stifter løsnet og rammen fikk en glipe i
det ene hjørnet. Jeg løftet den opp på arbeidsbenken. Fant en stift og hentet
hammeren fra krakken. Idet jeg holdt den på høykant for og forsiktig hamre inn
stiften igjen, oppdaget jeg at kunsten til mor var mer verdifull enn noe annet.
I stedet for å slå sammen rammen igjen, trakk jeg ut en ny stift, deretter en
til og en til. Fra baksiden av mors maleri trakk jeg frem et lerret som andre
ville ha brukt hvite hansker for å ta på. Med ett gikk alt opp for meg.
Kunsttyveriene, alle pengene, alle utenlandsreisene. Hvordan åstedene kunne
være uten spor. Hvordan tyven uhindret kunne rekognosere i forkant, hvordan han
kunne skaffe seg heltestatus ved å finne det minst verdifulle bildet til
naboen. Tyven var jo politimann. Etter hvert også sjef for etterforskningen.
Min egen far. Min egen far…
Som jeg begynte denne beretningen så er ikke alltid ting som
de ser ut. Maleriene er jo et godt eksempel på det. Min far er et annet
eksempel. Hva min mor angår så er jeg til dags dato ikke sikker på om hun
visste. Var hun klar over at hennes bilder var fullstendig verdiløse eller var
fars kjærlighets så stor at han lot henne tro at det var hennes malerier de
solgte ute i verden. Jeg vil nok aldri få svar på dette, og ikke ønsker jeg det
heller. Det eneste jeg vet er at jeg kontaktet en del navn på listen jeg fant,
og at jeg nå selger min mors malerier igjen. Vi bestemte oss raskt for å overta
huset til foreldrene mine. Det er et nydelig sted å vokse opp og bli gammel
ved. Vi har fantastiske reiser til de mest eksotiske steder. Vi bor gratis og
blir vartet opp av de forskjellige kjøperne. Vi har en økonomisk frihet til å
gjøre det vi ønsker. Om min kone virkelig tror på at det er de heslige bildene
til mor som skaffer oss pengene, vet jeg ikke, men hun spør heller ikke.
Akkurat det er jeg glad for….
