Ny Podcast, Krimnoveller

Podcasten "Krimnoveller" har nå rullet og gått i et par uker og allerede nå ligger 11 episoder ute. Dette er en ide som ble satt ut i livet da min gode venn Iancu, som driver Pikant Media, og jeg satt å sparret litt. Vi har tidligere samarbeidet om flere prosjekter, men begge tente på ideen om at en podcast med krimnoveller var bra. Jeg har et stort utvalg av allerede skrevne krimhistorier (både publisert og upublisert materiale) og skriver jevnlig nye. Dette gjør at prosjektet vårt nå kan rulle og gå over en lang tid og dermed gradvis bygge seg opp.

Så vidt oss bekjent er det ingen podcaster som er lik denne, så vi håper jo da at dette kan være litt "nyskapende".

Målet med podcasten er å gi lytterne noen spennende minutter i en verden som man vanligvis ikke frekventerer, og samtidig så er min forfatterstil slik at jeg ønsker å lage noen små og store overraskelser underveis. Uten sammenlikning forøvrig, så er mitt forbilde Roald Dahl, og jeg har ofte ham i tankene når jeg forsøker å lage gode tvister.

Dette er en podcast hvor hver episode kan variere fra 5-20 minutter, noe som gjør at man kan lytte til dem når man har et ledig øyeblikk. På bussen eller i bilen på vei til jobb, når man går på tur med bikkja, når man legger seg om kvelden eller i andre situasjoner hvor man har noen minutter tilgjengelig og ønsker litt spenning.

Vi har bestemt at jeg som forfatter selv skal lese inn fortellingene. Dette fordi det praktisk er lettere å få til, samt at jeg har en nærhet til historiene. Jeg er ingen skuespiller, men leser historiene slik jeg selv ville lest dem for andre.

Iancu og jeg har mange tanker og ideer om hvordan vi skal videreutvikle podcasten, og vi anser oss for å være rimelig kreative. Som Iancu ofte sier: "Verden vil underholdes", og da må man hele tiden ta noen nye steg. Med andre ord kommer vi til å forsøke ut nye ting etterhvert for å gjøre dette enda bedre. Håper mange lytter til podcasten, gir den en stjerne( helst fem;-), og sprer videre at den finnes.

Ha ei fin uke

Iskaldt lik: Siste episode - løsningen

Del 5 :

Det var blitt kveld. Det hadde sluttet å snø, men brøytebilene jobbet febrilsk med å få veiene kjørbare. Tom og Stig satt på hvert sitt kontor og skrev rapport. I huset til Bjørn Dal hadde teknikere arbeidet hele dagen. Saken så ut til å være løst. Alt tydet på at denne Bjørn Dal hadde gjort noe mot Britt som måtte skjules ved å ta livet av henne. Det at han nå hadde tatt sitt eget liv, gjorde det likevel vanskelig å slå den siste spikeren i kista og nagle Bjørn fast som drapsmann. Tom håpet på at det ville dukke opp noe fra teknikerne, men han tvilte egentlig. Det ene ordet som Bjørn hadde skrevet på lappen virket å være den eneste forklaringen han ønsket å gi. En forbannet lett utvei, tenkte han og irriterte seg grønn over at Bjørn ikke kunne gi de som satt igjen en skikkelig forklaring på udåden. Tom strakk seg etter kaffekoppen, og i det samme ringte telefonen. Det var sykehuspresten, Espen Haarr, som ringte.

-Jaha, hva kan jeg hjelpe deg med? Tom var fremdeles irritert over gårsdagens hendelse, og ønsket mest av alt å gi ham skylden for selvmordet.

-Jeg hørte av direktøren at Bjørn Dal har tatt sitt eget liv. Som sykehusprest har jeg tett kommunikasjon med Langfeldt… Stemmen hans var alvorlig, og han virket preget av hendelsen.

-Ja, og…?

-Ja, jeg ville vel egentlig bare si… Altså når det som er skjedd først er skjedd, så kan jeg vel bekrefte at Bjørn fortalte meg at han og Britt hadde hatt en uoverensstemmelse i kjelleren. Han mildnet det nok noe til meg, men han fortalte at han kanskje hadde gått litt for langt. At han hadde vært litt for voldsom og tråkket over hennes grenser… Sånn seksuelt altså.

- Jaha. Sa han noe mer? Gav han noen detaljer?

-Nei, men han fortalte at det ville bli hans versjon mot hennes, og at han hadde trodd hun ville mer enn han oppfattet… Hun var jo forelsket i ham, mente han, og ville egentlig ikke innrømme å ha gjort noe galt.

-Skjønner. Bra du gav beskjed. Jeg kommer innom sykehuset i morgen, så får vi ta en ytterligere prat da. Takk for at du ringte.

-Bare hyggelig.

De avsluttet samtalen, og Tom smilte skjevt for seg selv. Dette bekreftet enda tydeligere deres mistanker. I det samme kom Stig stormende inn på kontoret.

-TOM! Du må se på dette. Jeg satt nettopp og gjennomgikk videoovervåkningen fra vaktselskapet på sykehuset. I forrige uke satte de opp et nytt kamera i kjelleren. Et kamera som nesten ingen er kjent med ennå. Bli med inn til meg. De gikk med raske steg inn på kontoret til Stig som lå vegg i vegg.

-Se her. Dette er de vanlige kameraene. Alle som går forbi kikker opp mot dem, nesten ubevisst… Noen smiler til og med mot dem. Tom nikket.

-Men se på dette kameraet. Stig klikket med musa slik at et annet bilde kom frem.

-Ingen ser den retningen en gang… Det er en ny type kamera som ser ut som en brannalarm eller ventil om du vil.. Og det er nå det spennende skjer. Jeg har funnet frem til det tidspunktet jeg har antatt at denne konflikten mellom Britt og Bjørn skulle ha foregått. Man ser kun korridoren, men også døren inn til det jeg vet er et lagerrom. Se nå! Her ser at du Bjørn Dal kommer… Kikker seg smilende rundt før han smetter inn på lageret. Hvis jeg nå spoler litt fremover så ser du også at Britt kommer. Men se hva som skjer nå…

 Det ble helt stille. De stirret på filmen, men kikket flere ganger på hverandre underveis.

-Men i helsike… Utbrøt plutselig Tom. Det betyr jo... Det vil jo si at…

-Akkurat det tenkte jeg også, svarte Stig.

De satte seg ned i hver sin stol. Begge klare over at de nå hadde mye arbeid igjen før de kunne avslutte. Men det var helt greit. De visste nå at oppgaven deres snart samsvarte med fasiten.

-Vi må bruke kvelden på å planlegge, men kall inn direktøren og presten til et møte imorra. Viktig at de begge to er til stede når vi informerer. Jeg ringer teknikerne som er hos Bjørn Dal, og får rapporten fra dem. Nå blir det månelyst her, avsluttet Tom.

……….

Mons Myrvold satt på benken i omkledningsgarderoben og vrengte av seg slagstøvlene. De var våte både på utsiden og innsiden. Han hadde spylt gulvet etter den siste dissekeringen, men det var ikke til å komme bort ifra at den plagsomme fotsvetten var årsaken til fukten på innsiden.

 Han kikket ned på føttene sine og dro av de sure sokkene. Ble deretter sittende å stirre ut i rommet med et tomt blikk. Han fant frem en røykpakke og dro frem en sigarett som han la bak øret. I det samme hørte han subbende skritt ute i gangen som han straks gjenkjente. Gunther… Gunther hadde gått for over en time siden og det var ingen grunn til at han skulle komme tilbake igjen nå. Mons rasket sammen tøyet sitt og smatt inn på toalettet. Han holdt nærmest pusten idet  det knirket i garderobedøra og Gunther steg inn. Den intense pustingen han hørte levnet ingen tvil om at det var Gunther som var tilbake. Mons åpnet døren på gløtt slik at han via dørsprekken kunne spionere på sin nærmeste kollega. Gunther gikk mot garderobeskapet sitt, lirket frem en nøkkel fra lommet, kikket raskt mot garderobedøren igjen, før han så åpnet garderobeskapet. Han flyttet på et par sko og stakk armen helt innerst i skapet. Han dro armen ut igjen og en liten gjennomsiktig plastpose viste seg. Gunther satte seg på benken foran skapet, åpnet den lille posen og dro ut en liten hårtuste. Han tok den opp mot nesen, snuste inn og lukket øynene i en slags nytelsessekvens. Gunther åpnet øynene igjen, la hårtusten tilbake i posen og fant deretter frem en liten klistrelapp som han festet på posen. Han trykket på en penn og begynte å skrive på lappen samtidig som munnen formet et navn med leppene.

Mons kjente frysninger ile nedover ryggsøylen. Hva slags syk greie var dette? Hva slags syk mann var det han hadde arbeidet med i alle år? Han hadde alltid tenkt at denne Gunther var en spesiell og original fyr, men nå kjente han på frykt. Frykt og avsky. Med ett la han merke til sine egne svette fotspor på de sorte flisene. Så man nøye etter kunne man helt klart diagnostisere ham som plattfot. Varmen i rommet var allerede i ferd med å tørke dem bort, og de første stegene var allerede fordunstet. Men ikke de fire siste… Ikke de som Gunther i dette øyeblikk satte sine stikkende øyne mot.

Mons rakk aldri å komme bort fra dørsprekken før øynene deres møttes i et øyeblikk som kjentes uendelig langt ut for dem begge.

Mons slo opp døren.

-Hva i helsike er det du driver på med, Gunther? Hva slags hårtuste er du har i posen? Den tykkfalne mannen vraltet mot en adskillige mere smidig Gunther, som straks spratt opp på beina.

-Hold deg unna, Mons. Dette angår deg ikke, jeg advarer deg. Den skrikende stemmen lagde små ekko i rommet. Mons røsket den lille plastposen ut av hånden på Gunther, og stirret skrekkslagent mot navnet som nettopp var skrevet på den hvite klistrelappen.

«Britt Skog» sto det med blå pennestrek.

-Hva fa…? Mons rakk aldri å fullføre bannskapen før han kjente to hender som dyttet ham så hardt bakover at han falt over ende. Han slo hodet mot flisene.

Sekunder etter kjente han iskalde lange fingre slynge seg omkring halsen som grådige røtter. De presset hardt over adamseplet og han merket at pusten forsvant. Det vanligvis så bleke ansiktet til Gunther hadde mer farge enn vanlig. Det var illrødt med en pumpende blodåre som lå skrått over pannen. Han skrek til Mons samtidig som han presset mot halsen, men Mons hørte ingenting lenger. Sansene var i ferd med å forsvinne. Hørsel, lukt og smak. Smertefølelsen var borte, han var i ferd med å gli over i en vektløs tilstand. Det eneste som fungerte var synet, selv om også det begynte å bli slørete. Han klarte å vri øynene såpass mye at han oppdaget en vaskenal som lå på gulvet rett bortenfor ham. Han strakte desperat armen ut etter den. Manglet akkurat en centimeter på å nå den. Forsøkte igjen og kjente denne gangen at fingertuppene tok borti den. Han gjorde en siste kraftanstrengelse. Det så ut som om øynene hans skulle sprette ut i forsøket, men han lyktes. Han fikk et fast grep om stålnalen…

---------------------------------------------------------------------------

Direktøren og presten satt rundt et ovalt konferansebord i enden av kontoret, da Stig og Tom entret rommet dagen etter.

-Hei. Så flott at dere er på plass allerede. Som dere begge vet så er vi nå i en fase av etterforskningen hvor de siste tråder nøstes opp, og etter hendelsen med Bjørn i går, så vet dere jo litt om hvordan saken ligger an. Vi må ha dere med på laget i så måte.

Presten og direktøren nikket. Begge med et alvorlig uttrykk i ansiktet.

-Ok, da starter vi. Stig kan du fortelle litt om de tekniske funnene omkring drapet på Britt Skog? Stig reiste seg og holdt en liten mappe i hånden. Han åpnet den og begynte så med utredningen sin.

-Britt Skog ble drept omtrent et døgn før hun ble oppdaget på kjølelageret. Dødsårsaken skal vi komme tilbake til, men det jeg kan si er at det ikke er noen fysiske skader på henne. Hun er hverken mishandlet eller slått. Vi er videre rimelig sikre på at det er drapsmannen selv som har trillet henne inn på kjøla. Drapsmannen har med andre ord hatt tilgang, altså nøkkelkort til kjølelageret.

- Jeg har sjekket Bjørn Dals sitt kort, og han hadde full tilgang til alt i kjelleren, bekreftet direktøren. Stig slikket seg om munnen og fortsatte.

-Så til dødsårsak. Britt Skog er blitt forgiftet av en «coctail» med ulike sterke medisiner. Likevel er det virkestoffer fra et spesielt preparat som skiller seg ut. Vi mener ganske sikkert at dette medikamentet er Lanoxin. Felleskatalogen forteller at denne medisinen brukes for følgende lidelser: Hjertesvikt. Paroksysmal supraventrikulær takykardi. Atrieflimmer, flutter.. Den finnes både i tablettform og som injeksjonsvæske. Britt hadde en større dose av dette i kroppen sin. Det var så stille på kontoret at man kunne høre den berømte knappenålen falle. Presten sukket og ristet oppgitt på hodet. Stig fortsatte;

-Det viser seg at det er samme medisincoctail som Bjørn har tatt en overdose av. Hvilke mengder han har fått i seg vet vi ikke ennå, men det har for så vidt mindre betydning. Det at Lanoxin også er fremtredende her anser vi som viktigere

-Så det bekrefter egentlig at det er Bjørn som har tatt livet av Britt… Direktøren sa det mer som en bekreftelse enn et spørsmål.

Stig svarte ikke, men lukket mappen og satte seg ned igjen.

-Takk, Stig. Da tar jeg litt over. Tom reiste seg.

-Vi har hatt flere mistenkte på blokka vår. Tom viste hermetegn med fingrene.

-Vi har hatt samtaler med denne Michael «Micke» Sødelerlund, den svenske portøren som ingen liker, men som elsker seg selv. Han var veldig pågående mot Britt, og vi tenkte vel egentlig at det var mer likt en person som ham å gjøre et fremstøt på et lager i kjelleren, enn Bjørn Dal… Men man skal ikke skue hunden på hårene. Tom tok en liten kunstpause og kikket på de to tilhørerne som konsentrert fulgte med. Tom smalnet øynene før han slang ut neste setning.

-I går kveld skjedde likevel det noe som gjorde at saken tok en ny og overraskende vending. Gunther, laborantassistenten, har hele tiden vært i søkelyset vårt og i går kveld  fengslet vi ham for drapsforsøk på sin kollega Mons Myrvold.

-Hva sier du? Direktøren rettet seg opp i ryggen og dro av seg de ovale lesebrillene sine.

-Ja, han forsøkte å kvele Mons i garderoben i går.

-Kvele ham, hvorfor det? Presten så overrasket på Tom.

- Mons overrumplet ham i garderoben da han holdt en liten plastpose med en hårtuste oppi. Hårtusten viste seg å være fra den avdøde Britt Skog.

Presten og direktøren satt begge med munnen  åpen. De trodde knapt det de hørte.

-Da Mons konfronterte ham med det, angrep Gunther ham og tok kvelertak. Takket være en glemsk rengjøringsdame som hadde forlatt vaskenalen på gulvet, så fikk Mons svimeslått ham i siste sekund. Det var rett før vi fikk enda et offer…

-Men vil det si at det ikke er Bjørn som er morderen likevel da? Direktøren hadde et spørrende uttrykk i ansiktet.

Tom svarte ikke på spørsmålet, men endret helt uventet fokus.

-Visste dere forresten om det nye kameraet i kjelleren? Det som vaktselskapet monterte forrige uke? Tom satte seg ned. Begge to ristet på hodet og kikket spørrende på hverandre.

-Jeg skal vise et lite opptak etterpå, men først vil Stig overta litt igjen. Stig!

-Ja, da var det min tur igjen… Han reiste seg og smilte kort mot de to tilhørerne.

-Jeg skal ikke si så mye, men jeg vil fortelle litt om funnene hos Bjørn Dal. Bjørn har som sagt fått i seg en dødelig dose medisiner via et større glass vin. En lapp med ordet «Sorry» på ble funnet under glasset. Dette indikerer tydelig at han påtar seg skylden for drapet på Britt.

 MEN…

Vi mistenker derimot at han også er blitt forgiftet. Vi tror noen har vært hjemme hos ham og servert ham dette vinglasset og arrangert hele settingen.

-Men… Men da ville det jo vært fingeravtrykk på glasset etter en annen gjerningsmann? Har dere sjekket det? Presten rettet seg våkent opp på stolen.

-Klart vi har, og det er et godt poeng, fortsatte Stig.

-Det som derimot gjør oss så sikre på at det er en annen gjerningsmann i bildet, er at det ikke er fingeravtrykk på glasset.

-Så morderen har altså fjernet dem. Hmmm Gunther…, nærmest hvisket direktøren…

-Morderen har fjernet dem, ja svarte Stig kort, før Tom fullførte

-Men han har fjernet Bjørn Dal sine også… Det er overhodet ingen fingeravtrykk på glasset!

Tom dro en hånd gjennom håret og lot til å stå å tenke et par sekunder.

-Jeg har lyst å vise dere dette videoopptaket jeg snakket om, men først vil jeg bare fullføre historien om Gunther. Tom smilte skjevt.

-Vi har i natt gjennomsøkt leiligheten til Gunther, og hver eneste lille centimeter er saumfart. Det vi har funnet er rystende. I kjelleren oppdaget vi fire store bokser fylt med lignende små plastposer med hårtuster. Alle er nøye merket med navn og dato. Dato for når dissekeringen er utført. Det er rett og slett arkivert.  Han har med andre ord samlet et «trofe» om man kan kalle det det,  fra alle de lik som han har vært med å dissekere. Helt tilbake fra åtti-tallet…

-Men i himmelens navn. Det er godt å få buret inne slike mennesker. Utbrøt presten.

Ja… jeg vet, fortsatte Tom.

Det er både sykt og det er ulovlig, men han er likevel ikke drapsmannen til Britt Skog. Tom reiste seg, gikk bort til en serveringstralle hvor det sto en mugge med vann. Helte seg et glass som han løftet mot munnen, pekte på Stig og sa:

-Nå tenker jeg at vi ser på videoopptaket, Stig… Tom åpnet den bærbare PC’en sin og klikket et par ganger med musa.

-Følg med nå mine herrer. Her ser dere kamera fra korridoren nede i kjelleren. Den avdøde Bjørn Dal smetter inn på lagerrommet, etter å ha sjekket at ingen ser ham. Deretter ser vi at Britt kommer forbi. Stopper utenfor døren og blir stående her i nærmere to og et halvt minutt. Som dere ser går hun faktisk aldri inn. Hun står og lytter, men haster plutselig avgårde. Deretter, ca tretti sekunder etterpå kommer en rødmusset og svett Bjørn Dal ut av døren igjen, og så….tjufem sekunder senere… Da kommer DU ut fra rommet…!!!

Det ble stille på direktørens kontor. Dørgende stille.

-Hva i ….Direktør Konrad Langfeldt reiste seg så brått at stolen bak ham falt i gulvet.

-Det er jo deg, Espen… Det er jo… Du og Bjørn???? Du er jo gift… og prest.

-Ja, og det er vel akkurat en slik reaksjon du hadde fryktet. Tom stirret presten intenst inn i øynene.

-Vi fant nemlig klare indikasjoner hjemme hos Bjørn på at han var homofil. Det kan virke som ingen på sykehuset var klar over det, ettersom halvparten av damene la seg etter ham, men en som i hvert fall ville holde dette skjult var deg, Espen. Da Britt Skog var fast bestemt på å avsløre dine eskapader og truet med å si det til din kone, så du ingen annen utvei enn å ta livet av henne.  Du så jobb, ekteskap og hele livet ditt rase sammen…

Stig overtok.

-Hva er det med dere prester og homofili egentlig? Vi lever da for fanken i 2017… Du av alle skulle jo frontet dette og vist verden at dette er helt normalt, men så har du til og med støttet presteskapet som er imot det, i avisene. Tom fortsatte:

-Du hadde tilgang til kjølelageret og ideen med å kvitte deg med liket var nesten perfekt. Det var små sekunder som skilte den fra å lykkes. Hadde ikke en observant laborantassistent oppdaget at det var feil person, så hadde Britt Skog fremdeles vært savnet.  Sykehuspresten slo hardt i bordet og forsøkte en siste gang å protestere.

-Nei, dette er konspirasjon på høyt nivå… Det er ikke…

-Sett deg ned, sa Tom brysk og pekte på stolen.

-Medisinen som er brukt på begge drapsofrene, denne Lanoxinen… Vi ringte din kone før møtet i dag. Vi ville høre hvordan hun var i form og samtidig beklage at vi drev henne så hardt forleden dag. Hun takket for omtanken og fortalte at hun led av en kronisk hjertesykdom. Vi spurte da om hun brukte noen medisiner, og hun fortalte oss velvillig at hun brukte..., ja du vet det jo godt du: Lanoxin. Jeg vil anta at vi også vil finne andre av hennes reseptbelagte preparater i avdøde også… Beklager Espen Haarr, men det er over. Verken Gunther eller Bjørn kan ta skylden for dine synder.

……….

Prestens kroppspråk viste en tydelig kapitulasjon. Hodet falt sakte fremover og leppene delte seg slik at han ble sittende med munnen åpen. Ansiktet fikk et slitent og grått drag over seg. Det var som om en maske ble revet av ham.

Direktøren sto fremdeles oppreist, med kulerunde øyne og likblek i ansiktet. Han sèg ned i stolen da to uniformerte politimenn festet håndjern omkring håndleddene til presten og førte ham bort. Han mumlet en setning for seg selv som Tom så vidt oppfattet.

-… Og jeg som bekymret meg over gjenglemte instrumenter i opererte pasienter…

Iskaldt lik - Del 4

Del fire:

Dagen etter var Tom tilbake på sykehuset presis klokken syv. Han kom sammen med kollegaen sin, Stig Storm, som straks tok seg en runde på de ulike avdelingene. Den unge og lynende intelligente etterforskeren var allerede satt grundig inn i saken. Tom møtte de to laborantassistene og opplevde dem som meget spesielle. Spesielt denne Gunther var en skrue som vanskelig lot seg plassere. På spørsmål om hva han likte best med jobben sin hadde han svart «miljøet», noe Tom oppfattet som likene han omgikk på kjøla. Tom satt med en følelse av at han nesten drev ap med ham, men etter å ha snakket med avdelingslederen Peder Kluft etterpå, forsto han at denne personen ikke var som folk flest.  Mons derimot hadde fremstått nærmest sympatisk i avhøret. Han hadde fortalt hvordan han hadde reagert på alderen til kvinnen, og at han deretter øyeblikkelig hadde meldt fra til sin overordnede. Mons berettet videre at han hadde møtt portøren Micke på kjøla. At han hadde pekt på hvilket lik han hadde avlevert, men at han sånn sett kunne pekt på hvilket som helst.

-Han presset seg nærmest forbi meg for å komme seg ut. Han hadde tydelig hastverk, fortalte Mons ivrig.

Tom noterte flittig ned alle detaljer i en notisbok. Visste av erfaring at selv de små ting kunne bety mye.

……….

Den foreløpige konklusjonen fra politiets egne patologer var at Britt Skog hadde blitt drept av en overdose medisiner. Selve medikamentene var ennå ikke spesifisert. Tidspunktet for når døden hadde inntruffet var heller ikke bekreftet, men alt tydet på at det var over et døgn siden… Peder Kluft påpekte at det hadde vært stor pågang av døde kropper siste uken… De fleste kroppene ble riktignok hentet av begravelsesebyråene, men de andre som ble liggende igjen var lagt i et nøye system og skulle deretter videre til obduksjon… Britt Skog havnet altså i den kategorien…

Avhørene med personalet i kjelleren var over og Tom hadde skaffet seg en litt bedre oversikt. Han kunne ikke se noen klare årsaker til at noen av dem skulle ønske å ta livet av Britt Skog, men denne Gunther var likevel en type som ikke forsvant ut av hjernebarken med det første… Den uspiselige karakteren virket å ha sider som ikke var helt A-fire og motiver var ikke alltid åpenbare

……….

Portøren Mickael Søderlund satt og ventet da Tom kom inn på direktørens kontor.

-Er det du som er Micke? spurte Tom og rakte frem hånden.

-Ja… Og du? Politiet? Tom nikket som svar.

-Jeg hørte dere hadde funnet et lik på kjøla… Det er vel som å skulle finne kjøtt i kjøttdisken. Det kan vel ikke ha overrasket dere spesielt. Micke humret usympatisk av sin egen kommentar.

-Jeg skjønner ryktet allerede løper i avdelingene, men ja, det stemmer. Vi har funnet et lik og da et som ikke skulle vært der.

- Hvem var det du trillet ned i går da du traff laborantassistenten Mons?

-Ja, la meg nå se. Han bikket kroppen over på den ene siden og dro frem et ark fra bukselommen.

-I går leverte jeg ei som het Sonja Bryn… Her har vi system på sakene, skjønner du.  Han løftet øyenbrynene og så fornøyd mot Tom.

-Kikket du under lakenet på den avdøde?

-Tuller du? Hva slags interesse skulle jeg ha av å gjøre det? Det er jo ikke som om man kan kommunisere med dem når jeg triller dem ned på kjøla. Tom svarte ikke, bare stilte et nytt spørsmål.

-Og du har ikke levert en annen kvinne med det navnet tidligere, for du sjekker alltid lappen på stortåa, ikke sant?

-Ja selvsagt, jeg vil jo ikke trille ned noen som ikke skal di… Å fanken… Er det det som har skjedd? Har de rotet med navnelappene? Han lo høyt med grov latter…

- Jeg trodde noen var drept nå jeg...

-Kjenner du Britt Skog? Tom hadde samme mimikkløse ansiktsuttrykk.

-Ja, hun jobber på geriatrisk. Ei lekker lita snelle det der… Kunne godt tenkt meg å kikke under lakenet hennes om du skjønner hva jeg mener. Micke lo høyt igjen og slo seg samtidig på låret.

Tom kremtet.

- Ja, du kunne sånn sett ha gjort det nå. Det er henne som vi fant på kjøla. Drept..

Micke ble stille. Tom syntes hudfargen i ansiktet hans forandret seg.

-Hun var ikke så glad i deg, var hun?

-Hvem har du snakket med? Har noen fortalt om meg og Britt?

-Fortalt hva?

-Nei, det er jo ingenting… Men jeg har jo flørtet litt med henne da. Tulla litt, vet du. Hun likte det bare. Hvem liker ikke litt oppmerksomhet?

-Sikker på at hun likte det? Tom hadde beskrivelsen av Micke’s  rykte friskt i minne.

Micke dro litt på det. Blåste litt luft ut mellom leppene.

-Okei, jeg forsøkte å kysse henne en gang.. Hun ble forbannet og skjelte meg ut. Det var seint på en kveldsvakt, og jeg trodde hun var klar for det. Ho har vel sladret da…

-Når skjedde dette? Tom gned seg lett på hakespissen med pekefinger og tommel.

-Forrige uke, men seriøst… Jeg tar vel ikke livet av noen på grunn av at hun var litt uvillig og vrang.

-Har det vært noe kontakt mellom dere i etterkant?

-Nei, ingenting. Jeg har ikke sett henne siden den kvelden.

-Skjønner… Du får ha på mobilen dersom jeg skulle trenge en ny prat med deg. Smart å være tilgjengelig ettersom du er en av dem som har vært i kontakt med henne nylig.

-Sier du at du mistenker meg for drapet?

 -Jeg sier bare at det er smart og ikke gå under jorden. Du er en av dem som ofte er på dette liklageret og vil være et viktig… ja, la oss kalle det… Et viktig vitne… Tom blunket til Micke som ristet kraftig på hodet. Han reiste seg og forsvant ut av kontoret med en gretten mine.

Tom gikk ut den samme døren bare minutter etter. Han ville ha en prat med fysioterapeuten Bjørn Dal så raskt som mulig. Han forsto at ryktet om drapet allerede spredde seg som et virus rundt om i avdelingene. På en måte negativt, men samtidig kunne ryktene også gjøre at viktige opplysninger kom opp i dagen.

……….

Fysioterapeuten Bjørn Dal satt alene på spiserommet. Tom forsto straks hvorfor den feminine delen av personalet likte denne karen. Håret var velstelt, tykt og blondt. Ansiktet glatt og med et hakeparti som var kantete og mandig. Det mørke tredagersskjegget var kledelig trimmet, og de blå øynene lyste opp i rommet. Han satt med gaffelen i en hjemmelaget salat da Tom kom inn i rommet og presenterte seg. Fysioterapeuten ble blek da han hørte ordet “politi”.

-Hva dreier dette seg om? Sa han med mat i munnen.

-Kjenner du Britt Skog på geriatrisk avdeling? Tom satte seg ned på en stol ved siden av. Bjørn nikket og stirret på Tom med en bekymrede mine.

-Hun er drept. Britt Skog ble funnet på kjølelageret her på sykehuset i går. Bjørns lepper vek fra hverandre et par centimeter ettersom haken ramlet ørlite nedover.

-Men… Hun… Han sa ikke mer. Ble våt i øynene og tok hendene opp i ansiktet. Den veltrente fysioterapeuten gråt høylytt.

- Hva har skjedd? Hvem? Han hulket ordene frem

-Vi vet lite ennå, men jeg må stille deg noen spørsmål. Er det okei? Bjørn nikket kort to ganger.

-Hadde du et nært forhold til Britt? Jeg ser at du tar dette tungt?

Bjørn nikket med ansiktet skjult bak håndflatene.

-Vi snakker ofte sammen. Hun er en god venninne.

-Hadde dere et forhold? Tom myste med øynene. Bjørn slapp hendene ned i fanget. Underleppen stoppet å dirre.

-Nei… Nei, det hadde vi ikke. Er det noen som påstår det? Stemmen hans var mørkere nå. Nesten litt amper.

-Ikke som jeg vet, men jeg har hørt at det er en del som liker deg. Er du singel? Jeg ser du ikke har ring på fingeren.

Bjørn nikket som svar.

-Har du et forhold til noen andre på sykehuset her?

-Hva har det med saken å gjøre? Hvorfor spør du meg om det? Han virket irritert nå, og tårene tørket opp i kinnene hans.

-Min oppgave som etterforsker er å spørre, vet du. Tom smilte og reiste seg.

-Kjenner du til noen som ville Britt noe vondt? Eventuelt om hun hadde noen uoverensstemmelser med noen?

- Britt hadde ingen uvenner. Hun kunne være direkte med folk, men hun var fair. Sa det hun mente. Det var derfor jeg likte henne så godt. Den eneste jeg vet hun ikke var spesielt glad i var denne Micke… Portøren fra helvete. Han er en mannsgris som elget seg innpå henne. Hun kunne ikke fordra det.

- Vet du om de har truffet hverandre utenom arbeidet?

-Det vet jeg ikke. Da må det i tilfelle ha vært at han har oppsøkt henne. Å herregud… Er det en som kan ha trillet henne inn på kjøla, så er det jo Micke. Han har jo full tilgang og svinser rundt overalt. Bjørn tok hendene opp i ansiktet igjen på samme feminine måte, og dro dem så nedover det glatte ansiktet…

Tom bet seg lett i leppen og ble stående en lang stund og kikke ut i luften. Bjørn stirret stivt på ham.

-Fortalte hun deg at Micke hadde forsøkt å kysse henne på en kveldsvakt nylig?

-Kysse? Han hadde vært med hendene overalt på henne. Jeg anbefalte å anmelde ham, men hun nektet. Ville ikke lage noe nummer ut av det. Jeg fatter det bare ikke. Hun er vanligvis så opptatt av rett og galt, men tydeligvis ikke på egne vegne… Denne Micke er ikke bra. Han er troende til det meste… Bjørn var tydelig opphisset.

Tom lyttet uten å svare. Noterte nok en gang i boka si og takket deretter for seg. Det var mange tråder som måtte nøstes. Mange ord, beskyldninger og rykter…

……….

Tom møtte etterforskerkollegaen sin i cafeen som lå ved inngangen til sykehuset. Stig begynte å prate i samme sekund han så Tom. Tom stoppet ham.

-Vi setter oss først, Stig. Kaffe? Stig nikket og pustet dypt inn og ut. Det var tydelig at han ivret etter å få frem det han hadde funnet ut. Tom kom tilbake fra disken med to rykende kopper kaffe.

-Der ja, nå tar vi en liten gjennomgang. Du først.

-Ja, altså… Jeg tok runden du bad meg om. Først på hjerte/lunge- avdelingen hvor Sonja ble fraktet fra. Deretter var jeg innom geriatrisk avdeling igjen, for så å stikke innom prestekona. Egentlig lite som gav meg noe kjøtt på beinet. De navn som imidlertid stadig dukker opp er portøren Micke, fysioterapeuten Bjørn og selvsagt denne Gunther. Alle har noe å si om dem, og det er ganske sammenfallende opplysninger med alt som ble sagt i går. Jeg sjekket også om det var noen konflikter på avdelingen hennes, men oppfattet ikke at det skulle være noen gnisninger der. Det jeg deretter gjorde, var å ta kontakt med sykehusets virkelige øyne og ører, nemlig vaskepersonalet. Her fikk jeg høre litt av hvert. Tom rettet seg opp i stolen.

-At Britt var forelsket i Bjørn nevnte flere. Noen av dem med litt dårlig skjult sjalusi. Men en av vaskedamene hadde litt mer spennende detaljer. Hun huket fatt i meg idet jeg skulle gå, og fortalt meg i fortrolighet om en krangel hun hadde overhørt mellom Britt og Bjørn. Hun hadde hentet noen filler på kottet som var vegg i vegg med kontoret hans, og hun hørte at stemningen hadde vært amper der inne..

-Hva hadde de kranglet om? Tom’s øyne var nysgjerrige.

Stig smattet med leppene.

-Det var tydeligvis om noe som hadde foregått i kjelleren, for hun hadde skreket følgende setning til ham: Han bladde om siden i notisblokken sin og leste høyt.

-«Dersom du tror at jeg ikke kommer til å gå videre med det i kjelleren, så kan du tro om igjen… Hadde jeg vært deg så hadde jeg tatt en prat med presten snarest…» Britt Skog hadde deretter forlatt rommet og smelt døren igjen etter seg.

-Hadde hun hørt noe mer? spurte Tom. Stig ristet på hodet.

- Nei, det var alt hun hadde fått med seg.

Tom og Stig ble sittende og stirre på hverandre. Tankefulle begge to.

-Kan han ha forgrepet seg på henne? Stig myste med øynene.

Tom både nikket og ristet på hodet i samme bevegelse.

-Njaaaa. Det eneste som slår meg er at hun etter sigende var veldig forelsket i Bjørn, men han kan jo ha trådt over noen grenser… Han blunket fort med øynene.

-Vet du, vi følger jammen meg rådet hennes..

-Hvem sitt råd? Stig så forvirret ut.

-Britt sitt vel. Vi snakker med presten og hører om han vet noe. Sikkert et skudd i blinde, men likevel… Vi rekker det før vi tar kvelden.

……….

Sykehuspresten satt på kontoret sitt og stirret inn i PC-skjermen. Blikket var plaget, og han så sliten ut. Han kvakk til da de to etterforskerne banket på døren.

-Har du tid til et par spørsmål? Tom’s stemme var rolig, men bestemt.

-Til meg? Ja klart det. Hva gjelder det? Han svingte kontorstolen rundt slik at han ble sittende foran de to etterforskerne.

-Vi har nettopp snakket med en del ansatte på sykehuset, og en av disse er Bjørn Dal. Kjenner du ham?

Presten rettet seg opp i ryggen, vred litt på seg og nikket bekreftende

-Han er… Fysioterapeuten, ikke sant?

-Ja, stemmer det. Jeg velger å gå rett på sak og være litt åpen her nå… Tom holdt litt i setningen. Presten nikket nølende med hodet.

-Vel, vi har fått høre at Britt og denne Bjørn har hatt en krangel, hvor Britt har skreket følgende til ham. Tom leste ordrett setningen som vaskehjelpen hadde opplyst.

- Mitt spørsmål er ganske enkelt; Har Bjørn betrodd seg om noe til deg angående dette? Presten lente seg fremover og trommet lett med fingrene mot siden av stolsetet.

-Dere tenker at han kanskje har gjort noe med henne i kjelleren, eller?

-Vi tenker ingenting, jeg ønsker bare svar på spørsmålet mitt.

-Men jeg kan ikke svare… Munnen hans rettet seg ut til en smal strek.

-Kan ikke svare, hvorfor i herrens navn kan du ikke svare? Tom’s stemme endret seg.

-Jeg har jo taushetsplikt… Jeg kan jo ikke bare bryte den sånn uten videre.

- Å herregud, er vi der nå, ja.. Tom mumlet setningen for seg selv.

-Mener du dette? Presten nikket bestemt sitt svar.

-Greit, dersom du vil stå i veien for en drapsetterforskning med prinsipper, så får du ta det på egen samvittighet. Vi snakker med direktøren imorra, og så tar vi en ny prat etter det. Vi får se hva han sier om saken. Presten svarte ikke, valgte å tie ettersom Tom og Stig forlot kontoret umiddelbart. De lukket døren igjen etter seg og beveget seg mot heisen.

-Som jeg hater disse paragrafrytterne... Hva i himmelens navn skjer?  En prest… EN PREST som tier når en drapsmann går løs.. Det er helt… Tom var tydelig forbannet.

-Ja, jeg vet det, men etter praten med kona Gitte så har jeg forstått at han er en ung, men ganske så konservativ prest. Han har i flere mediesaker støttet det eldre presteskapet i deres, la meg si, ganske så utrangerte tanker. Men Tom, denne Bjørn Dal… Skal vi ta en ny prat med ham med det samme? Stig trykket på heisknappen og så spørrende på Tom. Tom knep øynene ørlite sammen og ristet på hodet.

-Vi venter til imorra. Vi må se om vi kan få noe ut av presten først. Da har vi bedre kort på hånden.

……….

Dagen etter lavet snøen ned. Tom og Stig satt i bilen med et provisorisk blålys blinkende på taket. De freste i full fart gjennom gatene med vinterdekk som endelig fikk gjøre nytten. De var begge stive i blikket. Informasjonen de hadde fått på direktørens kontor gjorde at de ikke hadde noen tid å miste.

-Kan han ha stukket av? Stig vrengte bilen forbi en gammel Opel Corsa og feide ut på hovedveien.

Tom svarte ikke på spørsmålet, men fortsatte å holde mobilen opp mot øret.

-Ingen svar, sa han til slutt…

-Jeg ringer og sjekker om det er en patrulje i nærheten av boligen hans. Tom slo nummeret til sentralen og fikk raskt rede på at de selv var nærmest.

-Du må bare kjøre på. Vi kommer først.

Dagen hadde som planlagt startet på kontoret til direktøren. Tom hadde klaget på prestens uvilje i forhold til å samarbeide, og Konrad Langfeldt var tydelig ubekvem med situasjonen.

-Det er jo vanskelig for meg å overprøve dette, men…eeeh.. Jeg skal snakke med ham. Men Bjørn Dal sier du… Han kontaktet meg i går ettermiddag fordi han ville ha tak i deg…

-Meg? Tom var tydelig overrasket.

-Ja, det var noe han ville fortelle deg. Jeg antok at dere hadde dratt, men jeg sa at vi hadde en avtale i dag, og da sa han at det kunne vente.

-Ring ham opp med en gang, hadde Tom beordret. Direktøren gjorde så, men hadde ikke fått svar. Han hadde deretter kontaktet avdelingen Bjørn jobbet ved, som var fortvilet ettersom han ikke hadde dukket opp på jobb. Flere avtaler satt og ventet, og han hadde verken gitt beskjed eller meldt seg syk.  Det var derfor Tom og Stig nå satt i bilen og kjørte i full fart mot hjemmet hans. Han holdt til i et lite hus ti minutters kjøring unna sykehuset.

Stig skrenset inn på gårdsplassen til Gardsvollen 4. Det var her Bjørn Dal bodde. De gikk ut av bilen og kikket mot det hvite velstelte trehuset. Det gikk nesten i ett med de store fillene med snø som fremdeles lavet ned.

-Det ser stille ut, sa Stig lavt. Tom svarte ikke, men stabbet ut i snøen ved siden av huset og kikket inn et vindu. Han ble stående og stirre en lang stund før han plutselig skrek til.

-Inn i huset Stig… Han sitter livløs i stolen.

Døren var åpen. Stig løp inn med Tom halsende etter. De stoppet brått. Bjørn Dal møtte dem med lukkede øyne og et hode som hang ned mot brystet.

Tom ropte navnet hans et par ganger før han gikk bort og kjente på pulsen. Han ristet på hodet.

-Ingen puls. Iskald. Død. De fire ordene kom stakkato. Tom tok et steg tilbake. De ble begge stående å stirre på lappen som var plassert under det store glasset med rødvin. Glasset som sto på kaffebordet ved siden av stolen han satt i. Kun ett ord sto skrevet.

«Sorry»

Iskaldt lik - del 3 ( De to forrige kan du lese under)

Del 3:

Tom Lie var midt i femtiårene. Han var nærmere hundreognitti centimeter høy, hadde brede skuldre og ruvet i kontorlandskapet på politistasjonen. Han var på vei hjem etter flere timers overtidsarbeid, da han fikk satt over en telefon fra sykehusdirektør Konrad Langfeldt. Samtalen hadde vært kort, men likevel så alvorlig at han tok en u-sving og satte fart i motsatt retning. Ut fra de få opplysningene han hadde fått, så kunne det se ut som at han og kollegene hadde en lang kveld foran seg.

……….

Tom Lie ble grundig satt inn i hendelsesforløpet da han ankom direktørens kontor. Konrad fortalte hvordan den avdøde kvinnen var blitt funnet, og hvordan de hadde kommet frem til at det var Britt Skog.

-Er nærmeste pårørende varslet? Tom rynket pannen da han stilte spørsmålet.

-Nei, men jeg har snakket med sykehusprestens kone, som er venninne med avdøde. Hun fortalte at Britt Skog ikke har nær familie, kun slektninger som bor et annet sted i landet.

-OK, vi får ta oss av den biten. Jeg har forresten allerede folk på vei som må få full tilgang til likjelleren. Ingen andre må svinse rundt der.

-Jeg har allerede gitt beskjed om det. Den døren er lukket og forseglet. Jeg kan følge deg ned.. Kontoret til sykehuspresten er i samme etasje, så da kan vi ta en prat med Gitte, venninna til Britt. Hun er nede i kapellet sammen med mannen. Presten altså…

Konrad viste vei ned til kjelleren. Med vraltende skritt beveget den korpulente mannen seg majestetisk bortover korridorene. Han ledet Tom frem til kjølerommet hvor teknikere allerede sto utenfor og ventet. Tom fikk deretter en rask titt på liket av Britt Skog.

-Jeg vil gjerne ta en prat med venninna, Gitte, men først med kollegene på hennes avdeling. Kan du få de som er på jobb hit ned litt raskt? Jeg vil snakke med dem en og en.

Konrad nikket og dro frem mobilen. Etter kort tid hadde han fått fikset et rom, hvor Tom Lie avhørte de av Britt’s kolleger som nå var på jobb. De beskrev henne alle som en hyggelig og pliktoppfyllende kollega, men samtidig som en kvinne som kunne slå i bordet om noe var urettferdig. Hun ble sett på som en litt ensom ulv som pratet lite om sitt privatliv. Årsaken, som flere poengterte, var kanskje at hun hadde liten omgangskrets, ingen familie, samt at hun var singel. Etter å ha snakket med hver enkelt av dem, samlet Tom dem deretter i samme rom.

-Kan dere fortelle litt om rutinene deres vedrørende levering av avdøde pasienter til kjølerommet. De ansatte på avdelingen kikket på hverandre. Avdelingssykepleieren Åse Lom tok ordet.

-Det er vel ikke til å stikke under en stol at vi ikke synes det er den mest trivelige jobben. Jeg kan vel skrive under på at de fleste av oss, ringer på en portør for å utføre dette, eller hva sier dere jenter? De andre nikket bekreftende tilbake.

-Vi har en som vi bruker relativt fast, og det er svensken… Micke Søderlund… Det er som regel han som tar de oppdragene.

-Hva slags type er det da? Er dette en bekjent av avdøde? Igjen kikket de andre på hverandre, og denne gangen var det en eldre sykepleier som tok ordet.

-Ei bølle, sa hun med klar stemme.

-Han vitser om de avdøde og flørter med de unge pleierne på avdelingen. Jeg velger å si det som det er, ettersom jeg heldigvis ikke er i hans målgruppe. Jeg oppfatter at han er litt ekkel. Både mot dere… Hun så mot de yngre pleierne

-… Og mot… Hun kikket i bakken da hun skulle si navnet

-… Og mot Britt.. Jeg ville absolutt tatt en prat med ham.

-Kunne Britt hatt et forhold til denne mannen? Kan det være at han har gjort noe… vært ekstra plagsom mot Britt. Tom forsøkte å veie sine ord, men fikk det ikke helt til…

-Nei, fortsatte den eldre sykepleieren.

-Britt var langt over hans liga… men om han har plaget henne mer enn andre… Jeg vet ikke… Hva tenker dere jenter?

De andre ristet på hodet. Var tydelig preget av hele situasjonen. Åse Lom åpnet munnen, men stoppet opp igjen.

-Ja… Du ville si noe? Tom pekte på Åse som fuktet leppene med tungen. Hun var tydelig ukomfortabel.

-Jeg vet ikke om jeg bør si dette, men jeg vet Britt likte en som heter Bjørn… Bjørn Dal, han er fysioterapeut. Jeg har sett at de har pratet mye den siste tiden. Hun var nok litt betatt av ham, ja.

-Ja, hvem er vel ikke betatt av ham på sykehuset? Den eldre kvinnen slang inn det ledende spørsmålet. Hun var tydeligvis den som våget å si tingene som de var. Tom Lie noterte i boken sin før han fulgte opp utsagnet.

-Er han fysioterapeut kun på deres avdeling, og hva slags type vil dere beskrive ham som?

-Guds gave til kvinnene. Han er en “gresk gud” som alle på huset sikler etter. Muskuløs, hyggelig, sympatisk… Han går mellom flere avdelinger, og de kvinnelige ansatte har syforeninger bak ryggen hans. At Britt likte ham er ikke rart, og hun er nok i godt selskap.

 Den eldre sykepleieren gliste for første gang, og viste frem et overraskende hvitt smil for alderen sin. Lie hevet øyenbrynene og stirret ettertenksomt ut i luften. Han pustet deretter dypt inn og slapp luften ut igjen i et intetsigende sukk.

-Greit, da trenger jeg ikke mer fra dere. Skulle dere komme på noe som ikke er nevnt, uansett hvor lite det kan virke, så ta kontakt. Jeg setter pris på om dere holder dette for dere selv inntil videre. Kan jeg stole på det?

Alle nikket pliktoppfyllende, men Tom Lie visste godt at det var like usannsynlig som at solen ville begynne å skinne i likkjelleren.

 Da damene forlot rommet, oppdaget han en mann som fulgte seansen i døråpningen.

-Hvem er du, og hva gjør du her? Tom hadde en irritert undertone i stemmen.

-Beklager…Presten, jeg er sykehuspresten. Espen Harr er navnet. Han strakte frem hånden for å håndhilse. Tom møtte neven med et fast håndtrykk.

-Jeg tenkte det kunne være bruk for meg. Min kone Gitte er jo også god venninne med avdøde, så jeg…

-Da forstår jeg. Hvor er din kone nå? Jeg vil gjerne ha en prat med henne. Tom kuttet setningen til presten i to. Presten kunne han saktens snakke med seinere.

-Hun er på kontoret mitt. Helt knekt. Jeg ser helst at du snakker med henne i morg..

-Nå, passer best for meg.

-Men…?

-Direktøren kan vise meg veien. Du har sikkert nok å gjøre med de ansatte her nå. Tom nikket mot direktøren som nikket videre til presten. Han ble stående forvirret igjen i rommet.

-Hvorfor var du så skarp mot presten, ville direktør Langfeldt vite.

-Skarp? Tom så overrasket på direktøren.

-Jeg er effektiv, og det burde han også være. Jeg har min jobb, han har sin. Jeg antar at en sykehusprest har klare oppgaver når slike krisesituasjoner oppstår. Kona vil jo ha hans støtte resten av døgnet, de andre får vel maks fem minutter hver. Direktøren svarte ikke, men tygde på svaret han hadde fått, og mumlet ett eller annet om at de hadde klare og gode rutiner på krisehåndtering...

 Da de tok i døren til prestekontoret, så de Gitte Harr sitte i en stol med ansiktet skjult i hendene.

-Tom Lie, etterforsker fra politiet. Han strakte frem hånden og fikk enn tårevåt lanke tilbake.

-Hun hadde ingen. Hun var så ensom… Gitte gråt når hun snakket.

-…Og jeg har vært så opptatt i det siste. Jeg har ikke vært der for henne. Direktøren gikk frem og strøk henne forsiktig på ryggen.

-Man kan ikke være der for alle, Gitte. Ikke hele tiden, og du har jo din egen sykdom å ta hensyn til.

-… Men hun. Gitte knakk hulkende sammen.

- Hun ringte meg i forgårs… Snørr og tårer rant nedover leppene hennes.

-Hun sa hun måtte snakke med meg. Om noe viktig. Om noe hun ikke kunne ta på telefonen… Ååååh, hadde jeg bare dratt hjem til henne med det samme. Tenk om det var dette som utløste… Som gjør at hun er død i dag.

Døren til kontoret gikk opp. Sykehuspresten kom inn og satte seg foran Gitte. Han la hendene sine mot kinnene hennes og så henne dypt inn i øynene.

-Det går bra dette, jenta mi… Han vred hodet mot Tom.

-Hun sliter med kronisk sykdom, og har ikke vært så god i det siste. Kanskje hun kan få slippe dette akkurat nå?

-Har du noen anelse om hva det kan ha dreid seg om? Hvorfor hun måtte snakke med deg? Presten ristet på hodet. Tydelig irritert over at Tom fortsatte.

-Jeg har ingen anelse, hvisket Gitte.

-Virkelig ingen anelse… sukket hun

Tom rynket pannen og skjøt munnen frem i en slags trutmunn. Han kikket opp mot taket.

-Greit, du får komme deg hjem nå. Beklager at jeg må stille disse spørsmålene, men min jobb er å avdekke mest mulig nå i starten. Jeg kommer tilbake til deg, Gitte. Takk for nå.

Tom Lie forlot rommet med direktøren hakk i hæl.

-Jeg tar kvelden nå. Teknikerne fortsetter utover natten. Jeg kontakter deg i morgen tidlig, sammen med min kollega, Stig Storm. Da vil jeg snakke med de som jobber her nede i kjelleren, samt ta en runde på huset. Portøren Mickael Søderlund og fysioterapeuten Bjørn Dal må være tilgjengelige for en prat… Og så vil jeg ha deg tilgjengelig på mobilen…

-Helt klart, helt klart. Mons og Gunther, laborantassistene, kommer her klokken syv i morgen. To meget spesielle karer, men dyktige i jobben sin har jeg blitt fortalt. Lederen deres heter Peder Kluft. Han vil også være der klokken syv.  Jeg sjekker vaktlistene til Bjørn og Micke…

Tom Lie løftet en finger i været…

-Gjør det, men ikke fortell dem at jeg skal snakke med dem. Jeg vil ha en prat med dem uforberedt, ok?

Konrad nikket febrilsk med hodet.

-Okei okei…

Påskekrimmen Iskaldt lik. Del to av fem.. ( Du kan lese del 1 i innlegget under)

Del 2:

Sykehusdirektør Konrad Langfeldt hadde akkurat avsluttet en telefonsamtale med en journalist fra lokalavisen, da Peder Kluft kom inn på kontoret hans. De gråstengte tette krøllene sto i sterk kontrast til Peders blanke isse. Han tok hånden opp i pannen og dro fingrene sakte gjennom håret.

-Dette må ikke ut Peder, brummet direktøren.

-Jeg har nettopp blitt grillet i en halvtime om rutinene ved operasjonene våre, etter at han idioten av en operasjonslege glemte igjen den skruen. I tillegg så er det protester og folkeopprør i forbindelse med sammenslåingen av sykehusene. Journalistene er som sultne gribber for tiden. Og for ikke å snakke om økonomien… Han blåste luft ut mellom leppene så de kraftige kinnene sto ut som store ballonger. Det var tydelig at han hadde mye å hanskes med.

-Vi må etterforske dette internt nå. Finne ut hvem fanken denne dama er. Det må jo være en glipp i rutinene et sted.. Peder nikket mot direktøren. Han visste godt at liklageret var hans ansvar, men merking og levering av de avdøde ble utført av de enkelte avdelingene. Enten selv eller ved hjelp av portører.

-Jeg sjekker først ut mot avdelingen som har levert Sonja Bryn. Den ekte Sonja, altså. Jeg tenker at det må ha vært rotet med lappene, at de har levert to lik og i farten skrevet ut to identiske tålapper. Dersom det viser seg å stemme, så er jo dette raskt oppklart. Da trenger vi bare å få navnet på vedkommende. Jeg kontakter dem med det samme, ok?

-Helt greit, men gjør det diskret da. Vi skal ikke ha noen rykter løpende i gangene nå. Da er journalistene på tråden i løpet av den neste timen. Hold meg orientert.

..........

Peder gikk rett ned til hjerte-lungeavdelingen hvor Sonja hadde vært pasient. Etter en prat med vakthavende lege og sykepleier ble det raskt avklart at Sonja Bryn hadde vært pasient hos dem og blitt trillet ned til kjølelageret dagen før. Noen andre pasienter hadde derimot ikke gått samme veien på over en uke…

-Helvete, mumlet Peder for seg selv idet han rådvill gikk bortover korridoren. Han hadde svart flåsete da spørsmålet om det var kluss i systemene på kjøla, hadde kommet.

-Ikke i mine systemer. Der er det full kontroll, hadde han jugd. Øynene stirret intenst på ett punkt da han svarte. Var det en ting han hadde lært seg, så var det å ikke kikke opp mot venstre når en løgn ble servert. Det gamle løgndetektortrikset kjente for mange til…

……….

Klokken nærmet seg fire, og vaktskiftet var egentlig over på geriatrisk avdeling. Sykepleier Åse Lom kikket irritert på klokka. Hun skulle ha folk på middag, og ennå hadde ikke avløseren hennes kommet. Hun grep telefonen og slo nummeret til Britt Skog som sto på øverst på vaktlista. Det ringte flere ganger uten at noen svarte. Rød i ansiktet bladde hun gjennom sin egen telefonliste på mobilen. Hun visste at sykehusprestens kone, Gitte Haarr, som hun selv kjente litt, var venninne med Britt Skog og tok derfor sjansen på å kontakte henne

-Hei, det er Gitte…

Prestefruen, som selv arbeidet i den administrative avdelingen på sykehuset, var rask til å besvare oppkallet.

-Hei Gitte. Det er sykepleier Åse Lom fra geriatrisk avdeling som ringer. Har du snakket med Britt i det siste?  Hun skulle vært på jobb her nå, og jeg er allerede på overtid med gjester som venter hjemme. Hun svarer ikke telefonen engang. Jeg vet jo dere treffes en del, så jeg tok sjansen på å ringe deg… Og så synes jeg det er litt ulikt henne…

Det ble først litt stille i andre enden, før Gitte begynte å snakke med skjelvende stemme.

- Du, jeg har forsøkt å ringe henne jeg også. Hun svarer som regel alltid mobilen eller ringer opp igjen. Jeg var hjemme hos henne i går, og da var det ingen som åpnet. Det var helt mørkt i huset… Jeg kikket inn gjennom vinduet, men det var ingen der inne.

-Uff, dette var ekkelt. Hun har jo ingen andre heller så vidt jeg vet. Hverken mann eller nær familie. Hva synes du jeg bør gjøre? spurte Åse fortvilet

-Burde jeg melde henne savnet? Fortsatte hun.

- Jeg tror jeg ville meldt det videre oppover i systemet først. Ta det med din leder og så kan han eventuelt høre med direktøren om politiet burde kontaktes. Ja, jeg tror jeg ville gjort det slik… Gittes stemme var nesten hviskende. Hun kjente på hele kroppen at noe var galt. Dette var veldig ulikt Britt. Noe måtte ha hendt henne.

……….

Tyve minutter seinere satt den fyldige direktør Konrad Langfeldt på kontoret sitt og gynget frem og tilbake på sin særdeles ergonomiske kontorstol. Han hadde akkurat fått beskjed om at en av hans ansatte var savnet, og han vurderte frem og tilbake om han burde kontakte politiet. Tanken om at det kunne være det ukjente liket på kjøla gjorde seg plutselig gjeldene. Han klarte ikke slippe den vonde ideen og satte derfor pølsefingrene mot tastaturet og fant frem personalbildene på sykehusets interne nettside. Et raskt trykk på printeknappen og bildet av den savnede Britt Skog la seg på skriveren. I egen høye person tok han med seg bildet i hånden og vandret den lange veien fra kontoret sitt, til den delen av bygget hvor likkjelleren lå. Han gikk deretter inn i heisen og trykket på knappen «K2». Sekunder seinere sto han i en etasje han aldri hadde besøkt tidligere. Han syntes allerede at han kunne kjenne likstanken, selv om det fremdeles var flere tykke dører mellom ham og de avdøde. Han gikk bort til en låst dør hvor en hvit ringeklokke var plassert på høyre side på veggen. Han tok fingeren opp for å trykke, men ombestemte seg og brukte albuen til å presse inn knappen. En intens ringelyd skrek innover korridoren. På innsiden hørte han etter hvert subbete steg som nærmet seg. En lås ble vridd om, og håndtaket gikk ned. Et smalt beinete ansikt stakk frem mellom dørsprekken.

-Jaaa, pep Gunther med sin umelodiøse stemme.

-Jeg må inn på liklageret. Konrad kjente formalinlukta og var usikker på om det kom fra rommet innenfor eller fra det levende liket som stod fremfor ham.

-Det går nok ikke… Her slipper ikke hvem som helst inn. Gunther knep sammen øynene så de liknet på to små vablete rynker. Konrad fikk frysninger av figuren foran seg.

-Vet du ikke hvem jeg er? Konrad var mer brysk i stemmen nå.

-Burde jeg det? Gunther lot tungen sveipe over det hvite skummet i munnvikene.

Konrad hentet frem lommeboka og dro irritert frem et hvitt kort med bilde på.

-Jeg er sjefen din og alle andres sjef på huset her. Jeg er direktøren på sykehuset.

Gunthers kjøttfulle øyelokk vek fra hverandre igjen. Han åpnet døren på vid gap og gjorde en bevegelse med venstrehånden som tydelig viste at han ønsket direktøren velkommen.

-Kom inn, kom inn… «Deres majestet». De to siste ordene hvisket han, men Konrad snudde seg brått mot ham, usikker på om han hadde hørt riktig.

-Liklageret er rett frem, skjøt Gunther lynraskt inn.

- Mons er der inne nå og henter en avdød som skal flises… Gunther humret lystig av sin egen kommentar. Han hadde aldri hatt noe til overs for autoriteter og ble om mulig enda mindre sjarmerende enn tidligere. Konrad tok i håndtaket og så rett i ansiktet til Mons da han dro opp døren.

-Direktøren? Hva gjør du her? Mons så overrasket ut.

-Åja… Frøken X ja. Han nikket alvorlig med nedsunkne øyenbryn.

-Er Peder Kluft her nede? Jeg skulle møte ham her? Konrad tok hånden foran nesen. Ble tydelig uvel av lukten og utsikten.

-Jeg er her… Peder kom heseblesende inn fra siden.

-Har du med bildet? spurte han anpusten.

-Javisst. Konrad rakte ham papirarket med foto av Britt Skog på.

-Hmm, ikke bra…, hvisket Peder for seg selv. Han gikk bort til en seng som sto plassert i et hjørne. En stor lapp var festet på enden av sengen. «Ikke rør» sto det med store tykke tusjbokstaver. Det var tydelig at frykten for at det ukjente liket skulle komme på avveie, var stor. Peder løftet på lakenet og nikket mot direktøren. Jo, det er henne.

-Helsike… utbrøt direktøren. Da er det en av våre ansatte. Nå blir det fullt oppstyr. Det er ingen vei tilbake, vi må kontakte politiet… Dette stinker mistenkelig lang vei… Konrad lot blikket sveipe over alle de tildekkede sengene for deretter la øynene gli over ansiktene til Peder, Mons og Gunther.

-Steng av dette rommet med en gang. Ingen skal inn her før politiet er på stedet.

Påskekrim i fem deler: Iskaldt lik

Denne historien skrev jeg for Sykepleien.no påsken 2017. Den ble da delt opp i 5 episoder og man kunne både lese og høre den på deres nettsider. Jeg leste selv inn historien, noe som var vanskelig, spesielt og litt gøy. Den er i ettertid solgt til Hjemmet Danmark.


I år tenkte jeg å legge ut den ut på siden her og da må jeg jo begynne med første del som innleder en historie som foregår i sykehusmiljøet og da nærmere bestemt i likkjelleren.


Her har dere første del av Iskaldt lik...


Iskaldt lik

Del 1:

Det hadde regnet kraftig de siste fire dagene. I gatene fosset vannet i små kanaler. Sand og grus la seg som striper på asfalten og demmet opp regnvannet i store dammer. Mons Myrvold hadde akkurat parkert bilen utenfor sykehuset og sto nå foran en sølepytt og vurderte om han skulle hoppe over eller gå rundt. Han valgte det siste. Han var ikke særlig spenstig lenger og hadde vel strengt tatt aldri vært det tidligere heller. Den store magen sto ut som en blytung medisinball, og han vurderte det slik at faren for en overbalanse og et mulig fall var overhengende. Det tok ikke spesielt mye lenger tid å gå rundt, men han gjorde stadig slike vurderinger for å begrense den fysiske aktiviteten. Pusten hans var tung, og det føltes som et dagsverk bare å dra rundt på den store kroppen. Overvekten hans var ikke tilfeldig. Livsstilen han førte var direkte usunn.

 Han tente seg en røyk. Strevde med å få fyr i det tette regnet. Han kom seg under halvtaket ved sykehusinngangen og fikk glør på sneipen.

-Er du virkelig nødt? Må jeg mase på deg om dette hver morra? Den unge securitasvakten pekte på “røyking forbudt”- skiltet og ristet på hodet. Mons fnyste.

-Jeg har jobbet her i førti år snart… Trettifem av disse årene har det vært helt greit å røyke her. Har du lyst til å komme ned i kjelleren og kjenne lukta jeg står i hver dag? Mulig du da forstår hvorfor jeg må ha litt røyklukt nesa…

-Jeg bryr meg ikke om du står i drittlukt eller liklukt. Det er ikke lov å røyke her, og dermed basta. Du får vennligst fjerne den røyken eller så tar jeg dette videre. Du oppfører deg jo som en tenåring i puberteten…

Vakta grep etter røyken, men Mons vred seg rundt og sugde inn et skikkelig magadrag som han blåste ut mot den unge jyplingen. Deretter knipset han sigaretten på bakken og gikk inn hovedinngangen. Mons småflirte. Det var slike små episoder som holdt humøret hans oppe. Man fikk ikke mer moro enn man lagde selv. Han gikk inn i heisen og trykket på “K2”. Da heisen gikk ned mot den nederste kjelleretasjen, fikk han en merkelig følelse i magen. Han fryktet først at det var magesåret som hadde våknet til liv igjen, men det var mer en følelse av angst og uro. Det var som om noe var i gjære. Mons gikk inn garderoben, fant frem til sitt faste skap og skiftet. Da han tråkket ned i slagstøvlene, kom kollegaen Gunther stormende inn. Han hadde jobbet omtrent like lenge i avdelingen som Mons, men var ganske ulik som type. Gunther var en anelse pukkelrygget, med tynt pistrete hår som lå klistret til issen. Han så ut som om han hadde bodd i likkjelleren i hele sitt litt. Huden var gusjen og nesten gjennomsiktig. De lilla blodårene var godt synlige, og det var så man nesten kunne se blodet strømme gjennom dem. De tynne og lange fingrene liknet krokete greiner, og ansiktet var beinete som hos en levende død. Tennene var kun små brune stumper, og han hadde en ånde som slo fra seg som en svensk surstrømning. Han snakket lavt, sakte og nærmest hvesende.

-Er du klar, Mons? Det er et lass av kropper som skal klargjøres for obduksjon. Du får smøre motorsaga godt… Han lo med en latter som hørtes ut som sur gnikking på ei fele.

Mons stønnet høyt. Han visste at dette betydde overtid, men når han først var i gang med jobben, så gikk jo timene unna. Han var egentlig tømrer og var derfor god til å bruke verktøy. Det å skjære opp likene slik at obdusentene kunne få fritt leide til de indre organene, var en smal sak for en håndverker. Da han hadde fått jobben for nærmere førti år siden, fikk han et enkelt innnføringskurs og deretter tittelen laborantassistent. Det var ikke hvem som helst som tålte en slik jobb. Det å skjære i døde kropper var neimen ikke for Gud og hvermann. Eller det var kanskje mer en jobb for Gud, hadde han mang engang påpekt. Det å skulle skjære lemmer av døde kropper var noe man skulle gjøre med respekt og verdighet. Her var det ikke rom for fjas og ablegøyer. En annen detalj som andre slet med var lukten. Eimen av likene, sammen med den kjemiske lukten av formalin kunne få besøkende til å avstå fra å spise i dagevis.

De to laborantassistene var gjenstand for mye baksnakking på vaktrommene rundt om på de ulike avdelingene på sykehuset. Folk fryktet dem litt, og rykter hadde spredt seg om disse to merkverdige fyrene i kjelleren. Rykter om at de hadde en unaturlig interesse for jobben…

……….

Mons kikket på listen over kroppene som skulle dissekeres. Førstemann ut var en førtifem år gammel kvinne ved navn Sonja Bryn. Han tok med seg skjemaet med navnet hennes, gikk ut i korridoren og vandret med tunge skritt mot det overfylte kjølelageret, hvor likene ble oppbevart. Da han åpnet døren så han rett i ryggen på en kraftig mann. Han snudde seg brått og stirret på Mons.

-Ja? sa Mons bryskt

-Skal du bare stå der? Mannen, som bar en hvit t-skjorte merket med sykehusets logo, rynket pannen og mumlet stresset at han var på vei ut.

-Hvem leverte du akkurat nå?

Mons kikket på navneskiltet som var festet på t-skjorten og leste navnet “Michael Søderlund” og tittelen “Portør”.

Portøren pekte mot en seng, og presset seg forbi Mons og ut av rommet. Mons himlet med øynene og stirret mot rekkene av senger som var plassert etter hverandre. De var satt i system slik at man hele tiden visste hvilket lik som var det neste som skulle inn til obduksjon. Alle sengene var redd opp som om det var tomme senger, men trente øyne så straks at det lå et dødt menneske under. Alle hadde hvite laken over seg, men en og annen seng hadde et laken som var gjennomtrukkent av blod.  Mons sjekket navnelappen som var festet på stortåen til et lik som var plassert helt til høyre i rommet. Sonja Bryn sto det. Han trillet så sengen med den avdøde inn på obduksjonsrommet. Gunther sto allerede klar i sin hvite oljefrakk. Over munnen og nesen hadde han et bind som skjulte de tørre leppene. Øynene var blasse, men likevel intense i sitt uttrykk. Mons festet munnbindet sitt, og dro av lakenet. Den nakne kvinnen lå foran dem. De løftet henne forsiktig over på arbeidsbenken, en stålfarget kald flate med en renne på siden, som endte opp i en sluk helt nederst. Over benken hang to store lamper med kraftige lysrør. Rommet ellers var hvitt med blanke fliser på gulv og vegger, noe som gjorde rommet sterilt i sitt utseende, og lett å rengjøre. De to laborantssistentene hentet frem instrumentene sine og gjorde seg klare til å kutte opp de delene som var foreskrevet på bestillingen.

-Vent litt, sa Mons plutselig.

-Det er noe som ikke stemmer her. Han stirret intenst mot kvinnen som lå stiv og blek på benken. Gunther himlet med øynene.

-Hva er det du tuller med? Han snakket høyere og mer pipete enn han pleide.

-La oss nå komme i gang da…

Mons hentet journalen til den avdøde og rynket pannen.

-Det står her at hun er førtifem år… Denne kvinnen er ikke så gammel. Hun er knapt over tretti. Gunther dro ned munnbindet og åpnet munnen slik at fortennene viste seg som brune istapper.

-Hva søren…kvinte han.

Mons tok av seg arbeidshanskene og hentet den trådløse telefonen som var festet i en beholder på veggen. Han slo nummeret til avdelingsleder Peder Kluft. Peder besvarte anropet etter tre ring.

-Mons fra kjelleren… Det er noe som ikke stemmer med liket her.

-Hva da ikke stemmer? Hva prater du om? Vi har mye å gjøre i dag, så vi har ikke tid til morsomheter nå.

-Det er en dame, Sonja Bryn på førtifem år, som skal klargjøres til obduksjon. Hun er ikke førtifem år…

-Men kutt ut nå da, gjør jobben din da. Dette vaset har jeg ikke tid til.

-Greit, svarte Mons sarkastisk.

-Jeg kutter henne opp, men dama som ligger foran meg er knapt fylt tretti. Du får svare for dette i etterkant du da…

Det ble stille i andre enden. Mons kunne høre at Peder bladde febrilsk i papirene sine.

-…Sonja Bryn… Jo hun skal være førtifem år. Hun er 167cm høy og har lyseblondt hår…

-Denne dama er høyreist, sikkert nærmere 180 cm, og håret er nesten ravnsvart… Men da starter jeg bare saga da. Mons smilte skjevt til Gunther, som ikke fortrakk en mine.

-Nei, for helsike da Mons… Jeg kommer ned. Sjekk kjølerommet om noen kan ha forbyttet lappene… Dette er fader meg helt vilt. Jeg er der om ti minutter.

Seks minutter seinere sto avdelingsleder Peder Kluft i formalinlukta og stirret mot kvinnen på benken. Mons kom inn i rommet.

-Du har jammen meg rett, Mons. Denne dama er mye yngre… Mons nikket. På tross av at han hadde vært inne på det iskalde kjølerommet og sjekket tålappene på likene, så svettet han i pannen. Han hadde beveget seg atskillig raskere enn han pleide. Nyheten han hadde med seg var derimot av en art som fikk det til å gå kaldt nedover ryggene deres.

-Jeg sjekket kjøla nå, begynte han med skjelvende stemme.

-Jeg fant en dame som passet til beskrivelsen… Hun hadde også en lapp på stortåa, men det har ikke vært en forbytting. Mons rakte den trådløse telefonen til Peder…

-Du må ringe direktøren, Peder. På den lappen sto det også Sonja Bryn…. Det vil si… Mons svelget tungt. Svettedråpene fra hårfestet hadde nå funnet veien nedover kinnene og lagt seg som små blanke perler i den ustelte barten.

-Det vil si at vi har et lik…. Et lik som vi ikke kan gjøre rede for…