"Sommer på torvet" Sommerlektyre fra Kristiansands gater

Sommer på torvet
Til de som måtte ønske litt sommerlektyre, så legger jeg ut en novelle som tidligere er publisert i både bok og magasin. Novellen heter "Sommer på torvet" og handlingen er inspirert fra Sommer på torvet, i Kristiansand. Håper noen kjenner igjen stemning og setting. Novellen dreier som om en av våre nye "folkesykdommer" som jeg antar kan kalles fasade, og det er vel noe vi alle kjenner på til tider. Viktig å fremstå bra, men forhåpentligvis så er det mer viktig for hovedrolleinnehaveren i denne novellen, enn for de fleste andre av oss.  Håper dere liker en novelle med handling fra Norges sommerby nr uno:-) God lesning...

Jan-Erik

Sommer på Torvet

Det var torsdag formiddag, juli og ferietid. Tekstmeldingen om at gjengen skulle møtes på torvet klokken fire tikket inn. Ruben visste at den ville komme, for turen var planlagt i god tid i forveien. Likevel hadde han i det lengste håpet at det ikke ble noe av. «Kun egen begravelse er god nok grunn til å trekke seg,» hadde det stått på slutten av meldingen

 «Når drar du i dag?» Kona ropte til ham idet han lukket innboksen på iphonen.

 «Vi skal møtes klokken fire. Jeg tenker jeg drar rundt halv fire.» Han gikk inn på badet, satte dusjen på og pusset tennene. I speilet så han et blekt og slitent ansikt. Det var tungt å holde masken, men hva kunne han vel gjøre? Han var i slutten av tredveårene, men følte seg atskillig eldre. De siste månedene hadde tæret på krefter og humør, men han holdt fasaden. Kona hadde bemerket de mørke ringene rundt øynene hans. Han så det selv, men visste at det var fordi han sov så dårlig. Han hadde sagt det også, men forklarte ikke årsaken. Ruben bøyde seg frem og studerte rynkene i samme område. De liknet på avtrykk etter ørsmå kråkeføtter. Pannen hadde også en streng rynke som han merket ble forsterket fordi han ikke slappet av i ansiktsmusklene. To Paracet ble kastet innpå for å døyve den forbannede hodepinen han konstant slet med.

Han steg inn i dusjen og lot varmt vann strømme nedover en anspent kropp. Han lukket øynene og tenkte på hvordan han skulle løse kvelden. Det var nesten blitt en vane å lyve og spille skuespill, men det tæret mer og mer på, og nå var også de siste reservene snart borte.

«Ruben! Ruuben!» Kona banket på den låste døren.

«Ja, hva er det? Jeg er i dusjen.» Han kjente at han ble irritert over at hun avbrøt tankene hans.

«Jeg må handle inn noe mat til i morra, men jeg tror det er noe galt med kortet mitt. Kan jeg låne ditt?»

«Faen. Faen.» Han hvisket det stille, samtidig som han gned sjampo ut av øynene.

«Skriv en lapp med det du trenger, så skal jeg stikke ned og kjøpe det før jeg drar. Jeg må ha noe røyk likevel.»

«Er du nødt til å røyke så mye. Du røyker jo mer en noensinne.» Den anklagende stemmen hennes gjorde at han unnlot å svare.

Han skrudde av dusjen, åpnet døren og steg ned på håndkleet han hadde lagt på gulvet. Han tørket den fargeløse, tidligere så veltrente kroppen, uten å se seg i speilet. Orket ikke kikke engang. Følte seg mislykket. Store svetteringer kom til syne allerede minutter etter at han hadde kledd på seg. Om det var den varme dusjen eller det indre stresset visste han ikke, men han enset det knapt engang.

«Neimen herregud, kan du ikke stelle deg litt på håret, da? Og du svetter jo mer enn da du gikk inn i dusjen.» Kona stod og ventet på ham nede i gangen.

«Ja ja ja, jeg gjør det når jeg kommer tilbake. Har du handlelappen?»Stemmen var knurrende, men lav.

Hun rakte den til ham og fortsatte med klagingen.

«Den skjorta brukte du jo i går også. Hva er det med deg for tiden? Du er så sløv. Du bryr deg verken om deg selv, huset eller oss andre. Sofaen for eksempel. Jeg har sagt det tusen ganger nå. Vi trenger en ny. Jeg er så lei av den. Jeg var hos Sonja, og hun hadde kjøpt en dritfin sofa med sjeselong. Det er mye mer praktisk.»

Lyden fra stemmen hennes suste tvers igjennom ørene hans som en irriterende myggsverm. Han bøyde seg ned for å knytte skoene, og svimlet da han raskt reiste seg opp igjen.

«Jada, jeg hører hva du sier. Selvfølgelig må vi ha ny hvis du er lei av den.» Tonen han svarte i var nedlatende og ironisk. Han krøllet lappen, la den i lommen og styrtet ut av huset, slik at hun ikke fikk mulighet til stille flere spørsmål.

BMW X5en sto parkert i oppkjørselen. Halsbrannen han slet med for tiden, kom for fullt da han satte seg inn bak rattet. Små, korte inn- og utpust kjentes som om noen pilkefisket med piggtråd nedover halsen hans. Store svetteperler rant nedover pannen og hang etter hvert som store forkjølelsesdråper under nesen. Han blåste dem vekk, samtidig som han satte bilen i revers og rygget. Uroen han kjente i kroppen ble forsterket av den uttørrede huden som klødde og stakk etter den varme dusjen. Det var fem minutters kjøretur til butikken. Den røde diesellampa lyste sterkere enn sist han kjørte. Kjørecomputeren viste at det var 29 kilometer til det var tomt for drivstoff. Han burde fylle nå. Bensinstasjonen var på veien, men han kunne ikke. Måtte handle først. Etter å ha fulgt handlelappen fra topp til bunn, hadde han kun fire hundre kroner igjen av tusenlappen han hadde i lommeboka. Nei, han kunne ikke fylle diesel nå. Måtte ha med seg de siste kontantene på byen med gutta. Kortet var overtrukket, og den krøllete tusenlappen han hadde hatt i det innerste avlukket i lommeboken, var siste rest av penger. Det var krise nå. Helvetes avgrunn lå som et åpent sår i livet hans.

Bilturen hjemover husket han ingenting av. Autopiloten var satt på. Hadde noen spurt ham om det var mye folk på butikken, hvordan trafikken var eller for den saks skyld om det var sol ute, kunne han neppe ha gjort rede for det. Han var så dypt nede i sine bekymringer og angsthelvete at han ikke lenger enset omverdenen. Det var en guds lykke at ungene var på ferietur hos besteforeldrene, for noen annen tur hadde de aldri hatt penger til. Men det var bare han som visste dette. Det var bare han som visste at enmannsfirmaet hans, som tidligere hadde blomstret som tulipanene om våren i Amsterdam, nå lå som et dødt dyr i ørkenen, der gribbene − eller synonymet kreditorene − gnagde på de siste kjøttbitene. Alt hadde gått til helvete det siste året. Det var ingen penger igjen. Alle reservene var brukt opp, og firmaet var ferdig. Alt hadde stått og falt på det siste anbudet han hadde hatt ute, og avslaget hadde kuttet firmaets pulsåre som en sylskarp giljotin. Familien hadde levd som grever de siste årene. Skjemt bort seg selv med nytt hus, to dyre biler, fancy tøy, eksotiske ferieturer, hytte og båt, men viktigst av alt mange nye, likesinnede venner. Det var en vennekrets som levde på samme måten. Han likte å ”leke” med dem, og så på seg selv som likesinnet. Ruben kjente på at det var vanskelig å stadig skulle følge opp de andre sine nye innkjøp. Spesielt etter at firmaet begynte å slite. De vennene han tidligere hadde elsket å sole seg i glansen av, prøvde han nå å skygge unna. Det var nesten umulig, ettersom kona ikke visste. Hun var blitt bestevenninne med de andre rikmannsfruene og levde fremdeles i den tro at kontoen deres fungerte som en sareptas krukke, som hun daglig kunne stikke sugerøret inn i og slurpe i seg som en maursluker eter i maurtua. Han irriterte seg over det, men hun visste jo ikke bedre. Det var jo han som hadde startet dette racet. Åpnet opp for det. Lekt storkar. Det hadde vært så deilig å føle seg viktig. Føle seg som en av de store karene i byen. I kveld slapp han ikke unna, så mye han enn ville. Det var heldigvis ingen dyr restaurant eller fancy utested de skulle på. Det var kun øl med gutta, på arrangementet som foregikk hver torsdag om sommeren i sentrum. «Sommer på Torvet», het det. Det var en gratis utendørskonsert hvor det var plassert et hundretalls  bord utover torvplassen, som i en slags tysk ølfestival. Det var alltid mye folk, bra musikk og servering av øl ved bordene. Han skulle klare seg med fire hundre kroner. Ta noen øl, spille blid og fornøyd og deretter skygge banen. Ja, han skulle klare det. Fikk heller ta beina fatt de seks kilometerne det var til og fra byen, så han slapp å bruke penger på buss eller taxi.

Han kjørte inn i oppkjørselen utenfor huset sitt. Satt en stund og kikket på de to store søylene som gjorde inngangspartiet akkurat så eksklusivt som han hadde sett på amerikanske rikmannsboliger. Fy faen, så patetisk han var. Fy faen, så mye dumt han hadde kastet bort pengene på. Den jævla fasaden på huset speilet livet hans. Alt var fasade. Alt var faen ta bare et stort, fint inngangsparti. Hva som var innenfor betydde ingenting. I hvert fall ikke innenfor deres falske ytre.

Ruben kastet fra seg handleposene innenfor inngangsdøra, ropte høyt at han måtte løpe, og lukket døren igjen etter seg. Hun hadde ropt et eller annet etter ham, og han visste det gjaldt kredittkortet hennes. Han kunne ikke snakke om det nå. Hadde ikke flere unnskyldninger. Måtte rømme fra dette også, som fra alt annet.

Han spaserte de seks kilometerne til byen. Tankene raste først usammenhengende i en intens jakt på hvordan han skulle lyve seg unna både i forhold til jobb, familie og venner. Dernest ble hodet hans like tomt som en brønn i ørkenen. Han spaserte apatisk, og enset verken seg selv eller omverdenen. Da han gikk gjennom parken, som lå midt i sentrum, våknet han brått da domkirkens klokker ringte fire ganger. Han var presis til avtalen ved fontenen utenfor kirken. Der sto de alle sammen. Solbrune i dyre piquetskjorter, med rolexklokker og raybanbriller. Herregud, han hadde ikke engang husket solbrillene. Ettermiddagssolen skinte fremdeles sterkt, og svetteringene under armene hans var store som meloner. Han hadde lyst til å snu, valgte der og da å faktisk gjøre det, men en av gutta hadde allerede oppdaget ham.

«Ruben... kommer du gående? Du svetter jo som en gammel gris, har du jogget ned hit eller?» Gjengen lo høyt av kommentaren.

«Nei, er du gal. Jeg hoppet av taxien i Elvegaten. Airconditionen i den jævla japsebilen virka ikke, så jeg har gått de siste kvartalene.»

«Ser jo ut som om du har blitt voldtatt på veien. Skjorta di henger jo som et telt og håret ditt ser jo ikke akkurat tykkere ut når det står rett til værs.»

Kommentaren kom fra en av gutta han hadde mest respekt for. Han var daglig leder i et større firma i byen, og var svært profilert i media. Ruben stappet fort skjorta ned i buksa og dro hendene gjennom håret.

«Det var da jævla fokus på meg, da... Dere ser jo ikke ut som noen fruktfat dere heller. Skal vi ned på konserten, eller?»

Lyden av en bil som kom kjørende opp bak dem fikk dem til å skifte fokus.

Det var Rolf, aksjemegleren, som kom i Audi Q7en med kona som privatsjåfør. Alle var på plass, og de gikk for å finne seg et ledig bord.

Det hadde allerede samlet seg godt med folk. Arrangørene hadde sin fulle hyre med å plassere ut benker og bord, slik at flest mulig fikk presset seg inn på festplassen. «Sommer på Torvet» var et arrangement som hadde blitt svært populært de siste sommerne. Fra midten av juni til ut juli møttes byens befolkning for å slå ut håret i en heidundrende utendørsfest. Folk i alle aldre møtte opp nesten uansett vær. Unge jenter gikk mellom bordene med serveringsbrett fulle av halvlitere. Tre barer var i tillegg strategisk plassert rundt på området, slik at man aldri måtte vente for lenge på den neste ølen. De som var tidligst ute hadde sikret seg plasser på de mange restaurantene som omkranset torvet. For å få en slik plass måtte man være svært tidlig ute. Gjerne tre til fire timer før selve konserten startet. Nettopp det at mange startet festen tidlig, gjorde at stemningen var på topp fra første sang. Et lokalt band var i ferd med å varme opp idet gjengen til Ruben fant seg benker og bord helt bakerst. De satt strategisk til i forhold til både bar, de provisoriske toalettene og utsalgsvognen fra den lokale pølsebua. Ruben kjøpte seg raskt ei øl fra baren. Sytti kroner kosta den. Vanligvis hadde han gitt resten av hundrelappen i tips, men ikke nå. Han burde egentlig ikke kjøpe øl en gang, men uroen i kroppen ville kanskje dempe seg med litt alkohol i blodet.

Den første slurken som vanligvis alltid er så god, kjentes som et rasp i halsen hans. Den jævla halsbrannen. Han drakk et par mindre slurker og det kjentes faktisk litt bedre. De andre bestilte seg også en øl. Samtalen gikk livlig rundt bordet, og dreide seg stort sett om jobb. De gangene den vred seg i andre retninger, gikk det stort sett ut på hvor stor motor en hadde kjøpt til båten, eller hvor dyr den nyeste klokken var. Ruben var helt stille. Han fikk kun med seg bruddstykker av samtalene. Han kikket over på nabobordet hvor det satt en gjeng på deres alder, men som tydeligvis hadde et helt annet fokus. De snakket fotball, damer og musikk. Klesstilen deres var tilfeldig og ikke tilgjort. De smilte og lo på en ekte og kameratslig måte. Han kikket tilbake på sin gjeng og tenkte på hva de hadde felles. Ja, hva hadde de egentlig felles, utenom deres behov for å imponere sidemannen med materialistiske goder eller statuspregede jobber? Når hadde de noen gang snakket om problemer eller utfordringer slik som kompiser burde gjøre? Kanskje det bare var han som hadde slike tanker? Herregud som han skulle ønske han satt ved det andre bordet. Vært sammen med folk som ikke bestandig målte ham, og som han også slapp å måle. For et år siden hadde slike tanker vært helt utenkelige, men i dag... Ja, i dag så han ting på en helt annen måte.

«Og du da, Ruben? Er det full fart på jobben?»

Setningen røsket ham tilbake til bordet han faktisk satt ved.

«Det går så det griner det. Venter på at en ny feit avtale skal effektuere seg. Tenker på å bytte ut BMWen, så det passer jo bra det.»

Ruben flakket med blikket og lo nervøst når han pratet.

Herregud så patetisk jeg er, tenkte han sekundet etter. Det knøt seg i magen. Han følte seg gjennomskuet og naken. Hva ville de tro dersom de visste sannheten?

Han smilte uten å vise tennene. Kinnene kjentes stive, og han syntes det skalv litt i munnvikene.

Å herregud, jeg orker ikke mer. Jeg klarer ikke dette.

De negative tankene skylte innover som en liten tsunami. Han satt med tåspissene i brosteinene under bordet og dirret med føttene som om de var strømførende. Han klarte ikke å svare på flere spørsmål. Klarte ikke å konversere. Brystet kjentes sårt og ømt, som om han hadde en kraftig lungebetennelse. Han tok opp ølglasset for å tylle i seg de siste centiliterne som var igjen i bunnen. Han grudde seg til han skulle kjenne kullsyren nedover halsen, men han måtte skjule de dirrende munnvikene med noe. Hånden hans skalv da han løftet glasset, og han sølte øl nedover halsen.

«Herregud da gutta, se her er det en som ikke har drukket på lenge.» En fra følget vinket bort ei serveringsjente med et rundt brett med nytappede ølglass. «Jeg tar denne runden, så tar vi det videre etter tur.»

Den allerede store klumpen vokste ytterligere i magen til Ruben. Tre hundre og tretti kroner hadde han igjen i lommeboken. Han hadde ingen mulighet til å kjøpe inn åtte øl. Herregud, for et nederlag. Hvordan skulle han forklare at han ikke hadde penger. All respekt ville forsvinne i det samme hullet han ønsket seg ned i. Den fulle halvliteren ble skjøvet bort til ham. Han satte den mot munnen. Håpet smertene ville døyves av alkoholen som så smått svømte rundt i årene hans. Svetten piplet frem i pannen og på overleppen. Luktene rundt ham ble plutselig forsterket. Han syntes han kjente urinlukt fra toalettene bak seg. Blandet med matlukten fra restaurantene ble det en forferdelig kombinasjon. Han følte seg uvel og kvalm. Samtidig startet bandet å spille av full kraft. De spilte en sang av favorittbandet U2, men han registrerte ikke hvilken. Lyden var som inne i en stor container. Han hørte ekko og piping. Svimmel reiste han seg. Han måtte bort herfra. Det stakk i brystet.

«Hvor skal du Ruben? Det er jo nå det begynner. Typisk at du stikker rett etter at vi har kjøpt en runde til deg. Hahaha.» Han som hadde kjøpt ølene ropte høyt etter ham, og de andre ble derav gjort oppmerksomme på at han var på vei bort.

Han svarte så kort han kunne og pekte fremfor seg.

«Dassen, jeg skal bare pisse.»

Ruben sjanglet seg bort mot toalettvognen. Han dultet borti flere feststemte mennesker på veien. Han kikket seg over skulderen og syntes å se at de andre fulgte ham med blikket. Det var ingen sjanse til å stikke av. Han måtte tilbake. Etter et lite minutt i dokø, kom han seg inn i et av avlukkene. Han kastet umiddelbart opp i toalettskålen. Alt føltes noe bedre, alt utenom den fordømte halsbrannen som ble forsterket av den ferske magesyren. Han tørket seg rundt munnen med toalettpapir og kikket seg i det lille speilet som var innfelt på dodøren.

Skjerp deg nå, skjerp deg!

Han stirret intenst inn i sine egne øyne.

Tenk, tenk, tenk!

Han dunket seg hardt i pannen med fire fingre.

Han gikk ut av toalettet og kikket bort mot bordet hvor de andre satt. Ingen så i hans retning. Da han gikk forbi en del av de andre bordene, la han merke til hvor mange menn som satt med lommeboken i baklommen. De fleste lente seg fremover mot bordene foran seg. Flere lommebøker lå og vippet halvveis utenfor bukselommen. Uten å tenke seg ytterligere om, bøyde han seg ned for å knytte skoen. På vei opp igjen fisket han med seg en brun skinnlommebok fra en grå dressbukse. Herregud så lett det var. Han kikket rundt seg. Ingen reaksjon fra noen. Han kikket raskt gjennom. Helvete, bare visakort. Han dumpet den i nærmeste søppelkasse. Tok seg en ny runde, brukte samme taktikk og stjal med seg fire nye lommebøker. Ingen skrupler. Desperasjonen var for stor. I den tredje lommeboken lå det to tusenlapper. Han jublet innvendig. Kvittet seg på samme måte med lommebøkene og gikk mot gjengen. Brått hørte han et høyt brøl bak seg. Han stivnet totalt og lot som han ikke hørte det. En hånd grep skulderen hans. Han var ferdig. Vurderte å late som han kollapset.

«Hei du! Du mistet kortet ditt.»

Et av visakortene fra lommebøkene hadde falt ned på bakken. Den kraftige skallede mannen som rakte det til ham, hadde heldigvis ikke kikket på bildet. Herregud for en flaks.

Vel tilbake hos gutta, var han nesten sitt gamle jeg igjen. Han kløyvet øla for å ta igjen de andre guttene.

«Jeg tar neste runde,» ropte han euforisk og full av selvtillit. Før noen rakk å svare strenet han mot baren. Han bestilte åtte øl og fikk dem med seg på et brett. Bak seg i køen hørte han en mann banne høylytt over å ha mistet lommeboken. Han ignorerte det og kikket i en annen retning.

Kvelden fortonet seg etter hvert som hvilken som helst annen kveld på byen. Alkoholen tok seg av bekymringene, og han oppførte seg som om han fremdeles var eier av et firma i økonomisk oppdrift.

Da han tok taxi hjem senere på kvelden, gav han de siste to hundre kronene han hadde igjen i tips til sjåføren.

Klokken var to på natten, og han gikk og la seg i sommerstuen ute i hagen. Det var en fin sommernatt, og temperaturen var mild. Han sovnet straks, med alt tøyet på seg.

Det var fredag morgen da mobiltelefonen hans plutselig ringte. Fyllenervene smalt inn som fra nevene til en tungvektsbokser. Skjelvende besvarte han anropet.

«Ja... Det er Ruben her.» Stemmen var grumsete og hes.

Han satt seg brått opp. Det var jobb. Det gjaldt den store kontrakten han hadde mistet.

«Vi har likevel valgt å gå for ditt firma.»

«HVA, hva sier du?» Ruben reiste seg opp fra sofaen og dro på seg buksen. Han visste at dette ville redde alt. Det var en kontrakt på flere millioner. Alt ville snu seg med dette. Direktøren i den andre enden av linjen forklarte detaljer samtidig som Ruben tenkte egne tanker. Han skulle skjerpe seg nå. Være mer kynisk. Bli en annen person. Være nøktern. Han klarte ikke å stå rolig. Var så glad at hele kroppen dirret.

I bar overkropp og jeans spaserte han nedover gårdsplassen samtidig som han snakket forretninger. Postmannen kom samtidig forbi og rakte ham avisen i hånden. Ruben nikket for å vise at han satte pris på den gode servicen. Han brettet frem forsiden idet han spurte hvorfor de likevel hadde valgt hans firma.

«Ja det var flere årsaker, men…» Ruben kikket på overskriftene på avisen.

”Flere sommerturister frastjålet lommebøker i går på «Sommer på Torvet». Vår fotograf som vanligvis knipser bilder fra konserten har utrolig nok fanget opp tyven i aksjon. Kjenner noen denne mannen?”

Overskriften lyste mot ham, men ble likevel overskygget av bildet. I hvit skjorte, og med flagrende hår, så han bilde av seg selv, med hånden på vei opp av baklommen til et intetanende offer.

«Ja, som sagt det er flere årsaker, men den viktigste er at vi følte du virket mye ryddigere og ærligere enn dine konkurrenter. I en bransje som vår, der vi lever av ærlighet og omdømme, er disse ting absolutt det viktigste for oss i en slik utvelgelse. Da kan vi møtes på mandag for kontraktsignering.»

Ruben svarte ikke, men tok mobilen ned fra øret. Han kikket opp og utover i en verden som hadde stoppet fullstendig opp. Det var som om noen hadde trykket på pauseknappen. Han beveget hodet i retning av huset ved siden av, hvor han så rett i øynene på en forskrekket nabo som kikket opp fra den samme avisforsiden. Han dreide så hodet tilbake mot sitt eget hus, hvor han så kona holde seg fast i en av søylene ved utgangspartiet. Hun hadde telefonen i hånden og kikket mot ham med åpen munn. Føttene tålte ikke lenger vekten av hans egen kropp. Idet han deiset i bakken falt lommeboken ut av baklommen. Sittende på bakken tok han den opp i hendene. Fjern i blikket studerte han den tomme lommeboken og trakk samtidig sitt eget visakort opp av kortlommen. Det hadde fått en liten brist i fallet. Med rolige bevegelser knakk han det i to. Han la seg deretter på ryggen og kikket opp mot en himmel som denne dagen viste seg fra sin aller beste side.